Flere der ute som har ikke gjensidige vennskap og som vil dele sine tanker rundt dette?

[Ambador]

Det jeg lurer på her er, hvor normalt er det å ha ikke gjensidige vennskap over lang tid? Jeg har fire nære og gode vennskap med andre, men denne venninnen tar jeg aldri kontakt med. Hun tar kontakt alltid. Likevel har vi kontakt månedlig. Hvor normalt er det å vite alt om en, når den andre vet ingenting om den andre?

Jeg er i 30 årene og hatt en venninne siden ungdomsskolen. Startet som et gjensidig vennskap, men sluttet gradvis å være det. Har nå vært venninne med henne i rundt 15 år uten at Jeg vil kalle det et vennskap. 

Hun tar kontakt med meg når hun er i emosjonell ubalanse, eller trenger livsråd. Hjelp i form av støtte, visdom eller lignende. Hun følger sjelden mine råd, men tar kontakt for å roe seg ned er min oppfatning.

Jeg liker hennes åpen og ærlighet, hun har et spesielt liv som jeg synes er interessant å høre om. Mye dramatikk og spesielle situasjoner som oppstår i hennes liv. 

Jeg vil ikke invitere henne med på aktiviteter, og hun inviterer ikke meg heller. Vi møtes en sjelden gang for å prate. Ellers er det kontakt på telefon.

Hun har liten interesse for mitt liv, og kan veldig lite om meg. Noe som er spesielt ettersom jeg vet alle detaljer om hennes liv. Hun reagerer ikke på dette selv.

Jeg er i en hjelperelasjon til henne. Jeg tror nok at hun opplever meg som en nær venn.Hun har få venner. Hun har en atferd som skiller seg ut sammenlignet med andre. Viser tydelig manglende evner til empati, men er ikke en slem person.

Jeg stoler ikke på henne, så holder avstand. Merkelig, jeg vet. Flere der ute med sånne rare relasjoner til andre? Har dere tanker om hvorfor det har blitt som det har blitt og hvorfor kontakten ikke tar slutt?

 

 

 

[AnonymBruker]

Har noe lignende, men denne personen har jeg konkludert med at er bedre å ha på god-sida istedet for på uvenn/baksnakke-sida... Jeg tar aldri kontakt, men plutselig står hun på trappa og skal ha kaffe. Eller ringer og inviterer på spillkveld med hennes mann og lingnende... Pussig, for vi passer ikke sammen, vi har to forskjellige liv, og heller ikke vært venner "for evig"... 

Jeg drar sjelden, men det er jo hyggelig når jeg tilfeldigvis møter henne på sosiale arrangementer/butikken, hvor temaet fra min side er alltid hvor travelt livet er, og hvor mye jeg jobber og hvor lite tid jeg har til venner....

Anonymkode: 6b45e...48a

[Wonders]

Har lært meg å si; Det passer ikke nå. 

 

Når en sånn venninne tok kontakt sa jeg det bare så kort. Uten noe mer. Avbrøt henne når tiraden kom, og sa sa ; du, det passer ikke nå. Vi kan snakkes seere. 

 

Etterhvert fant hun en ny person å  bruke. 

 

Jeg spurte bare meg selv; hva har denne vennen gjort for meg i det siste? Hvorfor være utholdene og høflig med noen jeg ikke vil ha med meg videre i livet? Hvorfor ikke si det som det er? Det passer ikke nå. Hver gang. Hver bidige gang. 

[Ambador]

Så  dere bare unngår disse menneskene så godt dere kan, men sier ikke klart og tydelig stopp. Litt som meg. Tror dere disse vennene ser på dere som gode venner? Eller tror dere at disse ikke oppfatter avvisningen?

Jeg skulle likt å fortelle henne alle tingene jeg holder imot henne. Men er sikker på hun bare hadde gått i forsvar. Vennskapet hadde vært over om jeg sa rett ut hva jeg mente om henne. Eller. Jeg tror kanskje også St hun kan ha litt i mot meg og, men at Hun Trenger meg. Hun må løsrives fra meg som en ungdom virker det som.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en del "vennskap" hvor jeg ganske kjapt har havnet i psykolog-rollen. Mulig jeg tiltrekkes folk som trenger meg mer enn jeg trenger dem, og da går jeg jo inn i et skjevt forhold fra starten av. Etterhvert blir jeg så sliten av forholdet at jeg zoomer ut vedkommede, og jeg har sjeldnere og sjeldnere "tid" til å treffes. Føles både vondt, frustrerende og befriende å gjøre det slik...

Men det jeg synes er rarest, og det jeg stusser mest på, er hvordan noen kan nærmest utnytte et annet menneske ved å tømme alt ut over vedkommende. Det å kun snakke om seg og sitt uten å aldri spørre hvordan den andre har det. Jeg har issues som jeg sjelden nevner for andre, for jeg er liksom blitt en psykolog som skal brukes ved enhver anledning. Letter aldri hjertet mitt selv, er ingen som spør...

Anonymkode: e431e...2a0

[Ambador]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt en del "vennskap" hvor jeg ganske kjapt har havnet i psykolog-rollen. Mulig jeg tiltrekkes folk som trenger meg mer enn jeg trenger dem, og da går jeg jo inn i et skjevt forhold fra starten av. Etterhvert blir jeg så sliten av forholdet at jeg zoomer ut vedkommede, og jeg har sjeldnere og sjeldnere "tid" til å treffes. Føles både vondt, frustrerende og befriende å gjøre det slik...

Men det jeg synes er rarest, og det jeg stusser mest på, er hvordan noen kan nærmest utnytte et annet menneske ved å tømme alt ut over vedkommende. Det å kun snakke om seg og sitt uten å aldri spørre hvordan den andre har det. Jeg har issues som jeg sjelden nevner for andre, for jeg er liksom blitt en psykolog som skal brukes ved enhver anledning. Letter aldri hjertet mitt selv, er ingen som spør...

Anonymkode: e431e...2a0

Det stusser jeg også på! Jeg hadde lagt merke til det selv, om det hver gang var meg som øste ut meg og mitt og aldri andre veien. Hadde følt seg noe var feil ved en slik dynamikk. Men ikke alle har sånne antenner. Føler jeg bør ta betalt for å treffe enkelte venninner. Har faktisk gått den retningen også :-). Jeg synes det ble såpass skjevt at jeg av prinsipp har valgt å aldri betale tellerskritt. Høres patetisk ut, men det er for å balansere den emosjonelle vektskåla mi ;-).

Jeg har nok også en hang til å ta psykolog-rolle, og tendens til å oppleve at andre trenger meg mer enn andre veien. Det er nok forklaringen på hvorfor jeg finner meg i så mye egoisme. Jeg trives paradoksalt nok med dette, men blir revet mellom trivsel og mistrivsel. Enkelte venninner blir verken fugl eller fisk. Jeg lar de forsyne seg mer enn de bør, og ender opp med nie dom verken likner et vennsksp eller en klient.. 

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som bruker meg som søppelbøtte, psykolog og underholdning når hun kjeder seg. Hun har narcisistiske tendenser, og mener derfor verden handler om henne. Av gode sider er hun smart, til tider svært morsom og intellektuell. Altså en jeg kan snakke og diskutere med, i det vide og det brede. 

Ettersom jeg merket at hun i perioder kunne sige all energi ut av meg, begynte jeg å bli veldig opptatt i de periodene jeg så når hun hadde et sytebehov, og når hun kun ringte for å ha en pausefisk tilgjengelig. Jeg satte grenser for meg selv, og etter det har hun skjønt at det ikke nytter å syte lenger. Frustrasjon kan luftes, men syt og søppel tar jeg ikke imot lenger. 

Anonymkode: 7f655...25d

[AnonymBruker]

Jeg har ett liknedne venninneforhold, men det er jeg som prater mest. Hvorfor det har blitt sånn vet jeg ikke. Jeg stiller spørsmål og viser interesse, men får ofte korte svar, må hale og dra ut ordene så det ligner tilslutt et avhør. Og det liker jeg jo ikke. Og jeg stiller åpne spørsmål; hvordan går det med deg, skjedd noe siden sist, og mer konkret spørsmål: Hvordan var konserten du skulle på forrige uke? eks. Får til svar: Bra. Lite utfyllende svar. Og dette har vi snakket om sammen , men ikke kommet frem til hvorfor. Jeg har all verdens av plass i livet mitt til å lytte og være der, jeg vet jeg blir sett på som ærlig og lyttende en man kan stole på, så ikke godt å si. Synes faktisk det er trist og leit at ufyllende informasjon om ett eller annet plutselig er å se som status på denne venninnas facebookside. Har flere ganger lurt på å fade det ut. Så tenker at slikt vennskap kan oppleves som ikke så ålright begge veier.

Anonymkode: 74ef0...1d0