å hate seg selv

[Gjest anonym akkurat nå]

jeg er så uendelig bitter. på det, hva det enn var, som gjorde meg slik jeg er. ga meg denne psyken, som får meg til å stille så mange spørsmål ved meg selv og livet at jeg ikke klarer å tenke på noe annet. bitter fordi jeg mister dyrebar tid av livet mitt til å gruble på ting jeg hater å gruble over. bitter fordi det er meg, hvorfor må akkurat jeg ha disse tankene?

hva er det med meg?

hvorfor eier ikke jeg selvtillit? hvorfor har jeg angst og depresjoner?

hvorfor kan ikke jeg se noen vits i å leve livet..?

jeg er enda mer misunnelig på alle de som kan se seg i speilet og smile. se frem til en ny dag og glede seg over hverdagen og livet ellers.

når jeg på toppen av alt henter frem styrken til å søke hjelp, ender jeg hos en inkompetent sosionom som bare kommer frem til følgende hjelp for meg: "du må lære å bli glad i deg selv".

jeg skjønner jo det, for pokker.

jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal greie det.

[Gjest Anonymous]

helt, helt enig. skjønner uendelig godt hvordan du har det. har selvfølgelig ikke noe genialt råd, for da ville vel ikke jeg hatt det slik heller. men jeg prøver å tenke at det går over, trenger bare litt tid. men det er helt j..... mens det står på. står på venteliste til psykolog nå, vet ikke om det virker men gir det en sjanse. lykke til iallfall. det ordner seg nok, skal du se. krysser fingre og tær for oss begge.

stor klem til deg fra likesinnet jente 21

[Gjest Anonymous]

sliter også. prøver ut forskjellige ting. Å gå lange turer hjelper litt, og kan anbefales. og hvis man kan trene så hjelper det for meg i hvertfall. må bite tennene sammen for å komme meg ut og gjøre det. klarer du å forsøke det så er det også noe som er dokumentert effektivt. Det er bare veldig vanskelig å komme i gang alene. For hver gang du klarer det så blir det bedre. Stå på

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Vi vil jo ikke ha det sånn, men hvorfor i pokker kan ikke noen hjelpe oss å fortelle hva vi kan gjøre for å endre det. Vi ber ikke andre fikse våre problemer, vi vil fikse dem selv bare vi får vite hvordan.

Anyway: Jeg fant noen råd på internett i dag...og festet meg ved - gå tur og se morsomme filmer. Jeg skal prøve det, og se om det kan være så enkelt å komme seg ovenpå igjen.

Også skal jeg prøve meditasjon etter sånn jeg leser det i denne linken:

http://www.helping.no/meditasjon.htm

[Gjest Anonymous]

Føler så veldig med deg. Anbefaler turgåing som en start. Begynn med en tur på 5-10 min også hvis det gav mersmak så går du en ny tur senere på dagen. Etterhvert kan du jo skaffe staver også. Det er det å gjøre et stykke arbeid og kjenne kroppen som er litt av terapien. Hvis du etterhvert kan få litt puls og bli litt varm så er det bra. Kanskje du kan begynne på spenst/ sats. Gå på formiddagen når det er lite folk. Bare start med å sykle så lenge som du gidder, eller gå på tredemølla. Deilig å kjenne kroppen sin og bli sliten. Virker alltid på meg. Det er et tiltak å komme i gang og en utfordring å finne ut hva som passer for den enkelt av aktivitetsform. LYKKE TIL

[Gjest Chrizzy]

Det høres kanskje litt teit ut, og jeg skulle sånn ønske at jeg hadde noe skikkelig godt å svare deg, men jeg har ikke det

Det eneste jeg kom til å tenke på er en bok om -Ditt indre barn -Your inner child. Det handler om å møte seg selv igjen som liten, eller det og se at man fortsatt har denne lille fantastiske personen inni/med seg. Kanskje man skal hente dette barnet frem, ta det i hånden og passe godt på, kanskje være den voksen personen som barnet engang savnet. Det er ikke så svevende som det høres ut.

Håper virkelig at du får det til, det gjør du, bare det at du skriver her, at du vil, at du stiller spørsmål. Du er på så god vei, for det aller første og beste man gjør er kanskje å møte seg selv i døren slik at man ser hva man trenger, først da kan man gjøre noe med det (men det vet du sikkert alt for godt ).

I alle fall. Ble til å tenke på et dikt som hjalp meg mye engang i tiden da jeg hadde det vanskelig, skriver det bare til deg, håper du ser noe i det (men beklager at den er på dialekt, han som skrev det hadde grått om han så at jeg gjorde det til "søring":ler: . Det er slik jeg husker det, har det ikke nedskrevet her

"Ikke vær reidd før lyse,

dein skyggen du ser dein e din,

dein følge dæ, leke og dainse,

der du er så myk å så fin.

Kan hende må du gå aleina,

en vei som e lang og tong,

stikk sjøl ut den kursen du ønske,

vær dristig, vær sterk, vær ung.

Gå dagan stolt i møte,

gjøre hele dæ sjøl til en venn,

å møte du sterke vilja,

rett ryggen, vis styrke igjen.

Det er viktig å holde håpet,

i et favntak av vilje og tid,

og fremtia gror i sporan,

til den som kjempe sæ fri.

En dag har du nått igjen tia,

som lot som dein glemte dæ,

å du kviskre mot mårra lyse,

Nu kainn æ gje av hele mæ

[Gjest meg som starta tråden]

tusen takk for svar og oppmuntrende ord, det kjennes godt å vite at jeg ikke er alene..

jeg skal begynne å gå tur, prøve meditasjonen, lese boka og ikke minst, ta vare på det nydelige diktet som traff meg midt i hjertet.

takk igjen til dere som svarte, og lykke til dere også.

skal krysse fingrer og tær for deg, jente 21

[Gjest Anonymous]

Tror ikke du skal satse kun på turer og meditasjon. Få en henvisning til psykolog (istedet for sosionomen). Det virker som om du sliter såpass mye at det ville være fint med profesjonell hjelp.

Lykke til!

[Gjest *-*Pinky*-*]

Har det akkurat som deg.

Kunne ha vært meg som skrev det innlegget.

Men jeg har også problemer med å spise fordi jeg ble litt mobbet med at jeg var tjukk som liten. Var litt tjukk på barneskolen, men ikke på ungdomsskolen. Men ble mobbet på ungdomsskolen også. Så jeg trodde hele tiden at jeg var tjukk når jeg ikke var det.

Det resulterte i at jeg sluttet nesten å spise. Spiste kansje 1-2 måltider om dagen. Som som regel bestod av en youghurt i 12tiden og kansje middag i 5tiden..

Det har blitt et stort problem for meg nå i ettertid.

Jeg klarer ikke å spise. Har vanskelig for å få i meg mat.

Å når jeg først prøver å spise så er det veldig lite jeg får i meg. Å det er veldig dumt nå som jeg er gravid..

Jeg prøver å prøver. Men det er ikke lett.

Jeg har desverre ingen råd.

Eneste jeg kan si er at du må bestille time med psykolog. Å er det veldig lang ventetid så kan du gå til psykiater i mellom tiden. Det gjør jeg...

Lykke til.

Håper du får hjelp så det går bedre med deg.

[Gjest meg som starta tråden]

igjen, takk for svar.

det er så fint å få støttende ord når bølgedalen er på sitt dypeste.

det kan vel være greit med mosjon og meditasjon i tillegg til proff hjelp? jeg gikk jo til fastlege for å få henvisning til psykolog. vet ikke hvorfor jeg endte opp med en sosionom, men brevet legen skrev ble jo vurdert av "overpsykologen" på voksenpsykiatrisk poliklinikk. kanskje ikke problemene mine er store nok, ikke vet jeg.

dersom jeg fortsatt føler det ikke funker med sosionomen etter vårt neste møte, får jeg ta det opp med henne og spørre hva jeg skal gjøre. for det første virker det ikke som hun forstår problemene mine fullt ut, og for det andre er det noe som skurrer i kjemien mellom oss. jeg føler uansett ikke at det er så mye vits i å bruke tid på timene hos henne.

lykke til til deg også Pinky.

jeg unner ingen å ha det slik som dette..

[Gjest Chrizzy]

tusen takk for svar og oppmuntrende ord, det kjennes godt å vite at jeg ikke er alene..

jeg skal begynne å gå tur, prøve meditasjonen, lese boka og ikke minst, ta vare på det nydelige diktet som traff meg midt i hjertet.

takk igjen til dere som svarte, og lykke til dere også.

skal krysse fingrer og tær for deg, jente 21

Flott at du likte diktet, det handler jo om akkurat dette, var derfor jeg tenkte på det. Det het først Godnatt Visa, så ble det forandret til Go Morra Visa

Tror det at man gjør noe, at man vil det og at man handler, i det hele tatt at man blir forbannet! Å være forbannet kan noen ganger være veldi bra, det ligger energi i det, man får gjort lite når man er apatisk eller likegyldig.

Men alle disse gode rådene, blandet med profesjonelle tror jeg er kjempe bra. med en psykolog så tror jeg det er viktig at kjemien stemmer, om den ikke gjør det (og du vet at det ikke er deg som reagerer fordi dette du reagerer negativt på vil si deg noe da), så kan man bytte. Dette skriver jeg fordi jeg, når jeg var 16 år opplevde noe som jeg trengte hjelp til å takle, var hos en psykolog dame, syntes hun behandlet meg som en rar liten hund, var så frustrert da jeg gikk ut, følte at jeg var kommet ut etter møte med en tom boks. Gikk aldrig tilbake. En venninne av meg klarte å få meg til å gå til en psykolog hun kjente, jeg ville ikke først, men så gjorde jeg det. Det var rart, da jeg var ferdig med første time så svevde jeg ut derfra, var faktisk lykkelig. Vet egentlig ikke hvorfor, men det var noe med han og det han klarte å hente frem av ressurser i meg selv Det hjalp i alle fall, godt. Og jeg var bare der noen få timer. Nå er jo det min historie, og alle er jo forskjellige. Var ikke ferdig med meg selv etter de timene, men de var et godt puff i riktig retning

Håper du har det fint

[Gjest meg som starta tråden]

takk for enda flere fine ord, chrizzy!

idag er en bedre dag. jeg klarte ikke gjøre noenting igår, ble sittende helt apatisk. og som du sier, det hjelper ikke i det hele tatt, heller tvert imot.

men idag har jeg greid å komme meg opp av sofaen, gjøre litt husarbeid og slikt pusk, og bare slike små filleting gjør dagshumøret noen hakk bedre.

jeg føler meg faktisk som en liten hund hos hun sosionomen! merkelig så treffende det var.

uansett, hun har hengt seg opp i en bit av sosialangsten min, og det virker ikke som hun har tenkt å ta opp noe annet. og hun snakker til meg som om jeg var nettopp en liten hund. det irriterer meg grenseløst. og det er vel ikke noe godt utgangspunkt?

må jo kanskje innrømme at jeg sikkert er litt vanskelig å "åpne", men det er jo jobben hennes å hjelpe meg!

ikke å få meg til å føle meg som en deppa hund...

[Gjest Chrizzy]

Ja det er litt vanskelig å si, bytt, bytt. Men jeg hadde prøvd det, det er vel også en stor del av hele prosessen, å ta seg selv alvorlig, det tror jeg

Jeg har en venninne som går sosionom utdanning, hun mener at de ikke sitter inne med nok kompetanse til å virkelig hjelpe noen som har det slik som du beskriver det. Selv om jeg tror at noen sikkert kan det. Egentlig så handler det vel om å finne noen som kan hjelpe en til å hjelpe seg selv.

Men det jeg har litt problemer med å forstå er at den hjelpen du får er å snakke med en sosionom, forstår ikke det helt jeg. De har ikke den kompetansen som trengs, mener jeg?

Flott at det er en bedre dag! Stå på og krev for deg selv, nå når du trenger det!!!

[Gjest meg som starta tråden]

ja, du har rett i det om å ta seg selv alvorlig. litt av problemet mitt er jo lav selvfølelse og ekstrem selvutslettelse.. så det er ikke så enkelt å skulle stå på sine krav, iallefall ikke i sammenhenger som denne. men jeg skal ha ordene dine i tankene neste gang jeg drar til sosionomen, og si fra at jeg ønsker å snakke med en skikkelig psykolog.

jeg tror heller ikke sosionomer egentlig sitter på riktig kompetanse når det gjelder påvist angst og depresjon. mulig jeg er blitt offer for nedskjæringer i helsevesenet?

du har gjort dagen min bedre chrizzy! :-)

at noen bryr seg nok til å sitte å tenke over min situasjon, komme med kontrasvar til mine innlegg, etc.. det føles så utrolig fint!

og :klem2: til chrizzy!

[Gjest Chrizzy]

Mentalhelse kan være en støtte for hva du kan si og gjøre for å få til å få mer hjelp enn det du er tilbudt i dag.. Nummeret står under viktige telefonnummer i katalogen...

Det er du som får en :dagensrose: Fordi du fortjener det! Stå på

Mennesker som tenker masse er ofte så nydelige personer, det mener jeg