Kom over en nydelig tekst!!

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal kalle dette, men kom over en liten "fortelling" helt tilfeldig da jeg søkte på google. Måtte bare dele med dere!! Forelskelse er fint, men også så sårt..   

 

«Hei» sa jeg og smilte, smilte som jeg alltid gjorde når jeg så han. Hjertet dunket hardt i brystet, og jeg kjente det kile i magen. Klisjéen om sommerfuglene som fløy rundt, stemte. Det var en perfekt beskrivelse av hvordan det var, hver gang våre blikk møttes. Eller hver gang han tok på meg. Sommerfuglene er som fanget i kroppen, flyr rundt i magen, og noen ganger kjenner jeg dem helt ut til fingertuppene. Men de vakre sommerfuglene prøver ikke rømme fra fangenskapet, for de skal nemlig være der. Han svarte «Hei», og aldri hadde noe hørtes så fint ut før. De fargerike, nydelige og fredfulle sommerfuglene fløy rundt igjen, enda fortere og enda fler.

Hendene våre fløyt sammen og to par hender, ble til ett par. Sommerfugler i alle verdens farger fløy rundt i kroppen, på jakt etter en ledig plass, blant alle sommerfuglene. Røde sommerfugler, rosa sommerfugler, og noen gule. Han klemte litt ekstra rundt hånden min, hånden min som passet så bra i hans. Hendene våre som matchet så bra.
For det kunne vell ikke være tilfeldig? Tilfeldig at to hender passet så bra som våre gjorde. 

Neppe. Eller kanskje det var tilfeldig. 

Sakte, men sikkert, så jeg ansiktet hans komme nærmere mitt. Jeg visste godt hva som kom til å skje. De myke, varme leppene hans på mine. Leppene som fløyt så fint inni hverandre, skapt og ment for hverandre. Igjen fløy sommerfuglene i alle verdens farger, rundt i hele kroppen. I magen hadde hundre og femti sommerfugler blitt til en million. Det føltes iallfall sånn. Leppene mine fortsatte å presse seg mot hans, det skulle ikke være en millimeter mellom oss. Ingen skulle i mellom oss. «Jeg elsker deg» sa jeg da kyssingen stoppet opp i noen sekunder. Vi fikk en pause, vi trengte en pause, og vi fikk tilbake pusten igjen. «Deg og» svarte han så, før han traff leppene mine igjen.
For det kunne vell ikke være tilfeldig? Tilfeldig at to lepper passet så bra som våre gjorde.

Neppe. Eller kanskje det var tilfeldig. 

Sommerfuglene fløy igjen, men denne gangen fløy de videre. Videre ut av kroppen, videre ut av fingertuppene. En million sommerfugler fløy opp mot skyene, opp mot himmelen. De fløy og fløy, stoppet aldri. Ville være sikre på at de aldri skulle tilbake til min kropp. For det skulle de ikke nå. «Hvorfor?» spurte jeg. Og svaret jeg fikk var uklart. Lyden av stemmen hans stoppet, kom ikke i gjennom lyden av alle sommerfuglene som fløy for livet ut av kroppen min. Sommerfugler i alle verdens farger, var ikke i alle verdens farger lenger. 
For det kunne vell ikke være tilfeldig? Tilfeldig at sommerfuglene nå var svarte. 

Neppe. 

(Hentet fra: http://lestekst.blogg.no )

Anonymkode: 12f1b...f9e