Langtidsprøverne

[confusedinlove]

Heihei. Lurer på om det er noen her inne som er i samme båt som meg? Eventuelt har vært det tidligere. Min kjære og jeg prøvd å få barn siden November 2015.. Altså over 2,5år. 

Er det flere langtidsprøvere her inne? Med lang tid mener jeg 1 år ++.. Hva gjør dere for å holde motet oppe? Får dere profesjonell hjelp? Vi skal få hjelp av helse-norge nå etter hvert, men har jo et håp om å bli gravid før det, slik at det ikke er nødvendig..

Det er så vanskelig å holde motet oppe. Det er så vanskelig å vite hva man skal svare, når folk gang på gang spør om vi tenker på å få barn etter hvert.. Alt vi vil er å få et barn vi kan gi all vår kjærlighet til.. Jeg føler meg gravid hver mnd, bygger opp håpet hver måned, før jeg får negativ test og TR kommer, og jeg nok en gang blir sønderknust.. 

Litt råd og støtte hadde gjort godt for sjelen nå! 

[confusedinlove]

Vi har forresten ikke barn fra før av noen av oss, så vi vet ikke om vi kan få barn eller ei. 

[AnonymBruker]

Hei! Tillater meg å svare, selv om vi ikke bikker året med seriøs prøving før nå i august. Vi ønsket å gå i gang med prøverør nå i høst, men får ikke lov på grunn av celleendring. 

Vi holder motet oppe ved å holde oss opptatt med husbygging. 😅 kjøpt tomt og tegner/bygger selv. 

Er selvsagt glad på vegne av alle venninner/søsken som får barn og blir gravide - men det stikker litt hver gang noen sier de er blitt gravide. 

Krysser fingrene for at ting skal klaffe for dere i nærmeste framtid. ❤️

Anonymkode: 9211a...43a

[AnonymBruker]

Håper det går greit jeg spør om dette  Hvorfor har dere ikke sjekket dere når det har gått såpass lang tid? 

Anonymkode: 9ed8d...636

[AnonymBruker]

Har ikke prøvd så lenge som dere, runder ett år denne mnd. Vi har ett barn fra før, så jeg forstår ikke hvorfor vi ikke får det til nå. Har bestilt legetime for å starte undersøkelser. Men sånn ellers har jeg vel egentlig gitt opp litt og tenkt at vi får glede oss over det barnet vi har, selv om vi veldig gjerne skulle hatt to. 

Anonymkode: 4f056...825

[AnonymBruker]

Vi prøvde i 1,5 år før det klaffet. Ble helt utslitt av ventingen. Håper dere får hjelp, dere kan i alle fall be om det nå så lenge som dere har prøvd 😊

Anonymkode: 4ae13...83b

[Kicki_90]

Vi har prøvd i 3 år 4 mnd, med et avbrekk på 6 mnd etter en behandling for høyt stoffskifte hos meg. 

Jeg ble gravid første gang etter 2,5 år, så det tok tid. Vi har mistet 3 ganger, ingen barn fra før, så det er tøft, men vi vet i det minste at kroppen kan. 

Når dere har prøvd såpass lenge så burde utredning vært påbegynt, det kan være en "enkel" forklaring på hvorfor det ikke går, og da kan det være greit å få litt hjelp 🙂 

Selv om det ikke er enkelt så er mitt tips å leve som normalt, legg planer for ferier, og hold dere aktive med ting som interesserer dere. 

[Maja..]

Hei! :-) 

Vi er i akkurat samme båt som dere. Vi var 23 og 27 år da P-staven ble fjernet i 2014, men i samme slengen ønsket fastlege å ta en celleprøve for å se at alt var bra. Vi var veldig klar begge to, og ble kjempe skuffa da celleprøven viste alvorlige celleforandringer. Prøvingen måtte derfor utsettes (til sammen 1 år), grunnet biopsi, konisering og videre oppfølging. Og da vi endelig kunne starte prøvingen, var det ingenting som skjedde.

Jeg startet med alle mulige tester, fulgte med på syklusen, tok tempen og ble rett og slett altfor opphengt i å bli gravid. Det var det eneste som betydde noe, og det begynte å bli veldig sårt for meg. Jeg følte automatisk at det var meg det var noe galt med. Hver måned ble jeg fylt med nytt håp, og var spesielt positiv rundt eggløsningen. Men noen dager før mensen skulle komme ble jeg alltid veldig nedfor, da håpet bare forsvant av en eller annen grunn (med rette siden mensen alltid kom).

Etterhvert ble vi henvist videre til utredning (med lang ventetid), og jeg har til nå vært gjennom alt av blodprøver, GU, diagnostisk laparoskopi. Eneste funnet var litt endometriose, men dette skulle ikke ha noe å si for å bli gravid ble jeg fortalt. Ingenting galt med mannen sin s-prøve heller. 

Nå har vi fått time til IVF, og skal til forsamtale i september (ENDELIG). Frykten er at alle egg skal gå under, og at feilen ligger i dårlig eggkvalitet. Dette skal uansett være ganske sjeldent heldigvis, og jeg får bare ta ting som det kommer. 

For oss (mest meg vil jeg påstå), har disse årene med prøving vært en berg og dalbane! Vi har hatt perioder med intens prøving, og perioder der vi ikke har tenkt så mye på det, og deretter ikke blitt like skuffa når mensen har kommet. Jeg tror det mest provoserende andre kan si er at "vi må slappe mer av, da skjer det av seg selv". Jeg forstår at det er tilfellet for mange, men noen ganger er det faktisk en årsak til at det ikke går. Det som har hjulpet meg veldig i prøveperioden (siste året), er at jeg har blitt mer åpen om at vi prøver. Tidligere har jeg bare svart veldig vagt på spørsmål om barn, og kommet med en unnskyldning om hvorfor "vi venter". Med en blanding av å ønske mer åpenhet om temaet, og om å sette enkelte litt på plass at det ikke er greit å spørre folk du ikke kjenner om barn, har jeg svart at vi prøver, men får det ikke til. Jeg ser selfølgelig an personen litt :-P Men med dette har jeg fått mye støtte, lært at jeg ikke er alene og hørt om mange andre par som har slitt men fått det til. Og sist men ikke minst har det hjulpet veldig å få snakke om det, og ikke bare stengt det inne. 

 

Ønsker dere masse lykke til, vi skal få det til til slutt <3 :-) 

[AnonymBruker]

Prøvde selv en del år før det ble utredning og prøverør. Først bare ved å droppe prevansjon, så mer aktivt med eggløsningstester. Da det ikke gikk dro vi til legen. Tok rundt 6år før det klaffet på ivf. På et tidspunkt måtte vi bare skyve det unna og få hodet over på noe annet. Gjøre noe morsomt, slappe av og drite i hele prøvinga.

Anonymkode: d37e0...609

[confusedinlove]

Hei igjen. Tusen takk for svar. Det gjør litt godt å se ar vi ikke er alene om dette problemet.. 

 

vel, angående spørsmål om hvorfor vi har ventet så lenge med å søke hjelp.. Da vi startet å prøve var vi veldig unge! Jeg 20 og han 25. Nå er vi 23 og 28. Jeg har hele tiden prøvd å tenke positivt, og prøvd å ikke fokusere for mye på det negative da vi er såpass unge.. Men nå innser vi at vi trenger hjelp.. og vi ber til gud om at vi kan få barn.. 

Takk Maja, for tips om mer åpenhet angående det at vi har prøvd så lenge.. Senest idag fikk jeg spørsmål om jeg tenkte på barn i fremtiden, og svaret ble bare «vi har god tid, men blir lykkelig om vi får en liten». Egentlig vil jeg bare svare «Vi har prøvd i flere år!!» 

 

Igjen.. Takk for svar damer.. dere er gode 😊 om jeg en dag blir gravid skal jeg skrive det her 😊

[AnonymBruker]

Vi er langtidsprøvere, prøvd i 1,5 år. Jeg er 29 og samboer er 32. Jeg har aldri vært gravid. Men jeg vet samboeren min har gjort 4 jenter gravide tidligere, alle tok abort.

Jeg begynner nesten å tenke at han har brukt sine sjanser opp😯 syns det er veldig rart at jeg ikke klarer å bli gravid etter såpass lang tid. Vi har søkt etter hjelp i det offentlige, jeg har allerede vært under utredning hos gynekolog, og de fant overraskende nok noen små cyster og et adenomyom. Jeg har sterke smerter under menstruasjonen, men gått utifrå at det er normalt. Det som er så dumt er at jeg har fått en arvelig sykdom, min biologiske mor hadde også cyster og adenomyom i livmoren, hun har latt være å fortelle om dette problemet. Hadde jeg visst problematikken rundt dette tidligere ville jeg ikke ventet så lenge med å bli gravid. Jeg har ikke fortalt henne noe om situasjonen min, hun vet ingenting fordi jeg er litt sur på henne. Hadde jeg bært på en sykdom som mine dørte kan arve, ville jeg selvsagt informert dem om dette ganske kjapt.

Anonymkode: 7bf00...e3a

[AnonymBruker]

Jeg prøvde i 2,5 år med nr 2 og det var tøfft nok.  Skuffelsen hver måned var enorm, og det var slitsomt å planlegge alt (feks at vi var i samme by, unngå fester etter el) rundt min el. Følte jeg aldri måtte la en sjangse gå tapt. Jeg valgte å være åpen om dette til venner, familie og nære kolleger. Noe annet hadde jeg ikke makta samtidig som det ble et prinsipp for meg å synliggjøre at noen har det slik også. Håpte det hjalp noen andre i min omgangskrets at jeg var åpen. 

Vi fikk starta IVF prosessen etter 1 år, men pga ventetid, flere undersøkelser osv osv kom vi ikke skikkelig i gang før 1 år etter og da satt det på første forsøk. 

Min umiddelbare reaksjon var å strigråte når jeg fikk positiv test, ikke av lykke men av utmattelse. Først da kunne jeg la all sorgen fra de tidligere årene få flyte fritt, mens det stod på holdt jeg alltid den tilbake og forsøkte å tenke positivt og fremover. Nå er gutten min 1,5 år og enda gråter jeg hver gang det er noe på tv om skuffelse over negativ graviditetstest, tror aldri jeg kommer til å glemme den følelsen. 

Vi er mange med deg, og de aller fleste som starter på ivf lykkes. Dere har nok gode sjangser. Men jeg vil nok anbefale å la ivf prosessen gå sin gang så snart som mulig og legge vekk tanken om prøving for en periode i ventetiden , for dere har hatt det slik som dette lenge nå og psykisk er ikke det så bra!!

Anonymkode: 3b321...b08

[AnonymBruker]

Vi prøvde 4 år før det klaffet. Da på siste ICSI forsøk. 

Jeg taklet ikke det særlig bra. Jeg ble dypt deprimert, det var helt jævlig. Skulle virkelig ønske at det psykiske blir viktigere, for det er steintøft. Vi skulle selvfølgelig bedt om hjelp av en psykolog el, men vi forsto ikke hvor langt nede vi var og tenkte at dette er jo helt normalt under slike omstendigheter. 

Vi var også unge når vi holdt på. Jeg var 24 når jeg ble gravid. Ble tatt på alvor hele veien, ingen sa noe negativt om at jeg var ung. De mente det bare var positivt.

Anonymkode: 68b64...dd2