Partner kjærlighet kontra ekte «kjærlighet» til nær familie

[AnonymBruker]

Hei, sliter litt med å ta kjærligheten fra kjæresten veldig seriøst, siden jeg vet at dette kan snu relativt raskt, feks på grunn av at en mister følelsene osv osv. Det kan føles ekte der og da, men man vill jo ofte «elske» flere partnere i løpet av ett liv.  Blir på en måte ikke så ekte som den kjærlighet man føler ovenfor nær familie. Vet det er negativt å tenke slik, men i dagens samfunn så har jo skillsmisser og seperasjon blitt normen. Flere som har slike «destruktive» tanker?

Anonymkode: 270da...652

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, sliter litt med å ta kjærligheten fra kjæresten veldig seriøst, siden jeg vet at dette kan snu relativt raskt, feks på grunn av at en mister følelsene osv osv. Det kan føles ekte der og da, men man vill jo ofte «elske» flere partnere i løpet av ett liv.  Blir på en måte ikke så ekte som den kjærlighet man føler ovenfor nær familie. Vet det er negativt å tenke slik, men i dagens samfunn så har jo skillsmisser og seperasjon blitt normen. Flere som har slike «destruktive» tanker?

Anonymkode: 270da...652

Jeg har avvist menn pga familienmedlemmer ikke likte de, altså, tilfeldigvis klarte jeg å forelske meg i en muslim og jeg begynner og komme litt opp i voksenåra. Familien har "mast" om når jeg får meg kjæreste, men det ble plutselig omvendt når jeg hadde truffet en muslim. Mamma særlig drepte all gleden min. Så, nå går jeg her og tenker litt på den mannen enda, men tror nok han ga meg opp. Dette har skapt mer irritasjon mot mamma i ettertid. Men jeg klarte ikke unngå å tenke at familien er den som til syvende og sist vet best. Hvis det er så forbanna garantert å treffe flere menn i livet så får han nomme snart da. Er en som vil date meg, men han finnes typisk nok ikke tiltrekkende i det hele tatt. 

Anonymkode: 66f0a...499

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært mer glad i de jeg har vært i et forhold med, enn slekten min. Bortsett fra mormor. For meg er kjærester de som er nærest og kjærest. 

Anonymkode: eb489...383

[Inwe]

Jeg ser på samboeren som min familie, så han er vel likestilt med resten av familien. Jeg elsker han likevel på en helt annen måte enn min familie. Jeg ser også på hans familie som min familie. Selvfølgelig kan det bli slutt, men jeg elsker han jo ikke noe mindre av den grunn. 

[AnonymBruker]

Det er jo en annen kjærlighet til mannen.... Men skulle jeg valgt, hadde familien vært den som er closest i mitt hjertet. Og ja, jeg har trodd jeg har møtt min største kjærlighet flere ganger. Senere viste det seg at den ikke var så dyp likevel, så mye av dette lager vi selv til oppi hodet. Kjærligheten til søsken, barn og foreldre er noen jeg ikke kan leve uten et sinnsykt savn. De er fysisk en del av meg. Kjærester og venner er mer der og da, og endres/glemmes lettere. 

Anonymkode: 29269...962

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, sliter litt med å ta kjærligheten fra kjæresten veldig seriøst, siden jeg vet at dette kan snu relativt raskt, feks på grunn av at en mister følelsene osv osv. Det kan føles ekte der og da, men man vill jo ofte «elske» flere partnere i løpet av ett liv.  Blir på en måte ikke så ekte som den kjærlighet man føler ovenfor nær familie. Vet det er negativt å tenke slik, men i dagens samfunn så har jo skillsmisser og seperasjon blitt normen. Flere som har slike «destruktive» tanker?

Anonymkode: 270da...652

Det er jo pga sånne holdninger som du har, at noen forhold ikke varer.

Over halvparten av ekteskap varer livet ut, burde du ikke heller fokusere på det?

Jeg elsker da kona langt høyere enn resten av familien, hun er jo "kjernefamilien" og hovedprioriteringen, den man lever med lengst, skaper et liv med og bor med. Det kommer da langt før øvrig familie man ikke har valgt. Kona, barna - mor,far,søsken også kommer resten. 

Anonymkode: a72c3...934

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo pga sånne holdninger som du har, at noen forhold ikke varer.

Over halvparten av ekteskap varer livet ut, burde du ikke heller fokusere på det?

Jeg elsker da kona langt høyere enn resten av familien, hun er jo "kjernefamilien" og hovedprioriteringen, den man lever med lengst, skaper et liv med og bor med. Det kommer da langt før øvrig familie man ikke har valgt. Kona, barna - mor,far,søsken også kommer resten. 

Anonymkode: a72c3...934

Jeg er enig. Du velger en person du vil dele livet med! Mange familiemedlemmer glir ut av livet mitt i hvertfal, når de flytter langt vekk eller evt stifter sin egen familie. Det er ofte forholdet mitt til venner og slik som har betydd mest, familie har bare vært en "plikt". Men jeg setter da pris på familien, bare at jeg setter litt mindre pris når jeg ser jeg var dum nok til å høre på mamma! Jeg sitter bare her med en tonhetsfølelse fordi jeg ikke turte å finne ut om fyren av meg selv. Mamma spurte aldri meg om tillatelse da hun ble sammen med en nesten-psykopat for flere år siden som skulle være med i mesteparten av barndommen min! 

 

Anonymkode: 66f0a...499

[AnonymBruker]

Jeg elsker og setter mannen min høyere enn noen annen, det er jo han som er kjernefamilien min nå. Er det ikke naturlig å sette ektefellen sin høyere enn sin mor/far/søsken når man er voksen? Det er jo denne personen man danner sin egen lille familie med med barn. Da er det ihvertfall naturlig for meg at det er det som går foran øvrig familie. 

Anonymkode: b9198...ce5

[Peaches]

Jeg kommer aldri til å bli så glad i et fremmed menneske som jeg er i min egen, nære familie. Til syvende og sist er vi ikke av samme blod og nå begynner jeg å høres ut som Cercei... 🙄

[AnonymBruker]

Hvorfor likte du innlegget mitt lenger opp?:) fordi jeg har blitt irritert på meg selv og fam for at jeg ikke kunne vurdere selv eller fordi jeg tenkte den gang at de vet mitt beste?

Anonymkode: 66f0a...499

[AnonymBruker]

Så klart man føler sterkest kjærlighet for sin partner når man er sammen, men sannheten er at denne «kjærligheten» kan raskt forsvinne pgr av diverse årsaker. Så går det litt tid og man «elsker» en ny partner. Denne form for kjærlighet, basert på lyst og begjær er kanskje ikke like «ekte» eller sterk som den man naturlig har til nær familie(gjelder kanskje ikke alle, men snakker generelt)!? 

Anonymkode: 270da...652

[AnonymBruker]

All kjærlighet er ekte. 

Jeg elsker min partner intenst og har samtidig stor lojalitet overfor familien. Men de får ikke bestemme mitt valg av partner, selv om jeg ellers hører på deres råd i mye. 

Anonymkode: 0b32a...35a

[jenny_d_b]

Hvorfor gradere på den måten? Jeg har et veldig nært forhold til familien, og et veldig nært - men helt annerledes - forhold til vennene mine. Jeg er også glad i flere av vennene mine på forskjellige måter. 

Jeg ville aldri latt familien diktere valg av partner slik en her gjorde, aldri la noen ga den makta over deg. Men jeg hører på deres råd, og var de veldig skeptiske til personen ville jeg prøvd å forstå hva de mente. At de ikke hadde likt om han var muslim, hindu osv. ville jeg dog ikke brydd meg om. Det er hans religion, ikke min eller deres. Hadde han krevd at jeg skulle konvertere, hadde det vært én ting, da ville jeg ikke ønsket å være sammen med ham. Men ellers ser jeg ikke helt hvordan det har så mye å si, men sånt er jo litt individuelt. Syns egentlig du det burde bedt foreldra dine være litt mindre fordomsfulle... 

[-lykke-]

Synes det blir litt rart å rangere kjærligheten på den måten. Men når det er sagt er samboeren min den som står meg nærmest, sett bort fra barnet mitt (tror man aldri kan elske noen så ubetinget som man elsker barnet sitt). 

Er samboeren min jeg deler hverdagen med og han jeg etter planen skal bli gammel med. Han er jo (som flere nevner her) kjernefamilien min. Når man vokser opp er man gjerne en del av en kjernefamilie, da som et barn i denne familien. Når man så har blitt voksen og stifter familie, har man jo da en ny kjernefamilie, da med rollen som mor/far.