IVF etter alvorlig sykdom - er det i det hele tatt håp for oss?

[AnonymBruker]

Skal prøve å fatte meg i korthet. Tror jeg mest av alt trenger å lufte meg. 

For to år siden fikk vi vår førstefødte, planen har alltid vært å prøve å få to. Nummer en satt som et skudd og vi følte oss enormt heldige. Svangerskapet var tøft og jeg ble alvorlig syk ganske tidlig. Brukte noen uker etter fødselen på å komme meg tilbake til normalen, men når jeg først var på beina hadde vi det så fint. Så lenge det varte. Når vesla bare var 8 uker ble pappa'n hennes alvorlig syk, fikk påvist kreft og svevde mellom liv og død. Det gikk heldigvis bra, men permisjonen vår var preget av sykdom, behandling og sykehus. 

I løpet av sykehusoppholdet hadde han tre ulike operasjoner, og ved den siste kuttet de sædlederen fordi den var "i veien". Dette er jo samme prosedyre som når noen frivillig steriliserer seg.

Etter hva jeg har forstått kan IVF være noe for oss, men er det i det hele tatt noe som helst håp i vår situasjon? 

Misforstå meg rett, jeg er uendelig lykkelig for at vi har fått den lille solstrålen vår, men jeg synes det er veldig sårt at vi kanskje ikke skal få en lillesøster eller lillebror som hun kan få vokse opp med. Så sårt at jeg kvier meg for å starte med prosessen med assistert befruktning, for jeg er redd for å få beskjed om at det ikke går. Som om det er bedre å ikke vite og fremdeles ha et ørlite håp, fremfor å få beskjed om at det ikke vil la seg gjøre for oss, om det gir mening? 

 

Sukk... beklager langt innlegg. Sikkert rotete og. Men det var godt å lufte tankene. 

Anonymkode: 189ee...050

[AnonymBruker]

Vil tro dere har gode sjanser? Sterilisering kan jo reverseres. Og ned ivf, icsi,  trenger man ikke mange sædceller.

Men dere må snakke med legen om dette 

Anonymkode: 7a198...575