Samboer kom hjem å sa han hadde et barn han ikke «viste» om!

[AnonymBruker]

Så nå sitter jeg her ganske så oppløst i tårer å vet ikke helt hva jeg skal tro/mene eller gjøre. 

Jeg og samboeren har vært sammen i 3 år, bodd sammen i 2 1/2 og er forlovet og midt i bryllupsplanlegging. 

I går kveld kom han hjem fra jobb, helt likblek og sa han måtte prate med meg. Han hadde et barn til (har et barn fra før). Han har vist om dette barnet fra den dama gikk gravid (noe hun gjorde mens vi ble sammen så barnet er snart 3 år), men har hele tiden tvilt på at det var hans. Men nå har han tydeligvis holdt på med denne saken med nav, forskapstester og ankinger osv hele forholdet vårt bak ryggen. Men nå har han blitt «dømt» som far og blitt bidragspliktig på 8000kr i mnd, noe som selvsagt påvirker vår familie, og vi har et nyfødt barn selv på 5 mnd, så nå kunne han ikke «skjule» det mer. Han har møtt dette barnet en gang bak min rygg når barnet var noen mnd men siden den gang har han ikke ønsket noe kontakt, grunnen til det er at hun moren er manisk etter å få han til å flytte inn til henne å truer og gjør alt for å tvinge på han dette barnet. Han sier at hun lurte han fordi hun ønsket et barn til og at hun gikk på prevensjon, noe jeg fikk se sms kommunikasjon på at hun faktisk delvis innrømmer! Dette er vist hennes 4 barn med 4 far, så hun vet nok hva hun gjør! 

Jeg har alltid ment at man skal ta ansvar uansett når man velger å sette et barn til verden, men nå som jeg står følelsesmessig opp i det aner jeg ikke mer. Vi har vår baby, vår familie, og på sms sier hun tydelig at jeg ikke er ønsket i «deres» barn liv så skal han møte barnet blir det hjemme hos henne UTEN meg. 

Jeg føler meg så ekstremt sviktet, lurt og holdt for narr...

 

Anonymkode: 4e6fd...97e

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt de følelsene du sitter med. Stakkars dette barnet også, med en mor som får barn kun for bidragene. 

Jeg har dessverre ingen råd å komme med, men hadde det vært meg, hadde jeg forsikret meg om at barnet har det bra, og at hun trossalt er en god mor, og dratt. Dette skjer før bryllupet deres, så valget er kanskje lettere nå.. 

Samboeren din burde fortalt deg mye tidligere. 

Og hvis det er slik at hun delvis innrømmer at hun lurte ham, burde han jo anmelde det.

 

Anonymkode: 9334e...513

[AnonymBruker]

Huff, dette var vanskelig. Det er jo ikke riktig at han har gått bak ryggen på deg, men samtidig ser jeg hva slags kvinne denne eksen er og da forstår jeg på en måte at han ikke ønsker å starte et helvete for dere alle sammen før det ble sikkert at det var hans barn. Hun høres ut til typen som kunne løyet bare for å skape tvil og drama og splittelser. 

Det er jo ikke så mye han kan gjøre dersom det viser seg at han er faren, da må han betale bidragene. Ønsker han kontakt med barnet nå som han vet at det er hans? Det letteste for dere alle vil sannsynligvis være om han holder fullstendig avstand til mor og barn, men moralsk riktig er det vel ikke for barnet sin del.

Han bør likevel stå på sitt om at du skal være en del av barnets liv, ikke helt fra begynnelsen - jeg er enig i at det nok er best at han har samvær hos eksen, men jeg ville hatt med en sosialarbeider eller kanskje din forlovedes mor (som dermed er barnets farmor), bare fordi eksen høres batshit crazy ut. 

Dere bør alle unngå krangling med henne så mye det lar seg gjøre og forsøke å ikke la henne ødelegge for dere, men her må virkelig mannen din gjøre en stor innsats for å få deg til å føle deg trygg i situasjonen. Det er hans jobb, ikke din. Han må vise tydelig både til deg og til eksen at DU er hans store kjærlighet og at ingenting vil endre på det.

lykke til ❤️

Anonymkode: 9d3a3...d8a

[GammelKaktus]

1. Kan du tilgi han for at han har lurt deg i 3 år og ikke sagt noe om det? 

2. Hvis du kan det så må du finne ut om han skal ha kontakt med barnet. Hvis han ikke vil det så hadde iallfall jeg droppet han, det hadde jeg nok gjort uansett. Tenk å ha samvittighet til å gi faen i sitt eget barn og så attpåtil lage ennå et barn når han ikke gidder å ta vare på det han har. Kan ikke skylde på mor i våre dager, en far har alle muligheter hvis han faktisk vil ha kontakt.

3. Hvis dere holder sammen så går dere til advokat for å få hjelp til samvær, for jeg regner med du har tenkt å la søsknene ha kontakt iallfall hvis dere holder sammen. Barnet trenger sikkert stabilitet i livet når mor har det travelt med å ordne samvær for de andre 3.

Mine tanker om saken iallfall. 😊 Og så må du ta deg litt tid til å fordøye dette og kose deg med din baby. Uansett hvor mye du tenker på denne saken så forsvinner ikke situasjonen så du kan like gjerne koble det litt ut. 

[AnonymBruker]

Rart mannen din skylder på denne dama all den tid det er menn som bruker kondom. Her må han bare ta seg sammen og ta ansvar for barnet. 

Hva ønsker far av samvær osv? 

Jeg skjønner dette ikke var gode nyheter, og ikke en god måte å håndtere saken på av din partner, men dette er altså realiteten og det man må forholde seg til. Ikke reagerer med følelser ovenfor moren til barnet, men vær alltid saklige og få papirer på alt som er viktig. 

Dette barnet er søsken til ditt barn, så behandle alltid barnet bra! 

Det lønner seg ikke å lage en konflikt med mannen din om dette, da dette uansett er fra før din tid. Og om du fremdeles velger å stå ved din manns side er dette noe dere må forholde dere til. 

Anonymkode: 79709...9ad

[AnonymBruker]

Her får far montere et par baller, innkalle til mekling der selvsagt du også møter - og så får dere familieterapi på samme stedet. Han er i en skvis, det er ikke sikkert han har tenkt rasjonelt i panikken sin... Han hade nettop møtt deg, og ville kanskje ikke sette det på spill... 

Anonymkode: 9b96b...d46

[Gjest BearMama]

Hun har ingen rett til å bestemme noe om barnets samvær. Om det nå er bevist at han er faren og hun er gærn så tar dere alt via fvk og mekling. Fått en fastsatt avtale om samvær slik at dere trenger minst mulig å forholde dere til barnemor.

Det er naturlig at han i starten uansett er hjemme hos mor mht samvær for å bli kjent med barnet slik at det kan bli trygt på far før barnet skal overnatte og øke samvær.

Men når barnet vet hvem far er og far vil finne på noe utenom hjemmet til mor når den tid komme har ikke hun noe bestemmelsesrett om du er med eller ikke.

Men viktig at dere tar alt gjennom de rette instansene og får alt ned svart på hvitt slik at samværet går mest mulig smertefritt.

Endret 2. august 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Dette er ikke eksen hans, men en tidligere venninne som kjente han godt og viste godt at han IKKE ønsket noe forhold og hvertfall ikke et barn utenom noe forhold. Hun inviterte han på hyttetur med flere flasker vin for hun sa hun hadde det tøft og trengte noen og prate med, dette innrømte hun var akkurat når hun viste hun hadde eggløsning. Å dum som han var gikk han rett i fella. 

 

Han ønsker NULL samvær sier han og har blokkert dama fra alt som er mulig. 

 

 

Anonymkode: 4e6fd...97e

[MissPierce]

For det første "dømt" som far? Er han biologisk far, og dette er bevist ved DNA test? 

Å hvor mye tjener han i året? 8000,- i mnd i bidrag er myyye.  

[GammelKaktus]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke eksen hans, men en tidligere venninne som kjente han godt og viste godt at han IKKE ønsket noe forhold og hvertfall ikke et barn utenom noe forhold. Hun inviterte han på hyttetur med flere flasker vin for hun sa hun hadde det tøft og trengte noen og prate med, dette innrømte hun var akkurat når hun viste hun hadde eggløsning. Å dum som han var gikk han rett i fella. 

 

Han ønsker NULL samvær sier han og har blokkert dama fra alt som er mulig. 

 

 

Anonymkode: 4e6fd...97e

Spiller ingen rolle. Han har et barn der ute som han velger å gi faen i. Barnet hadde ikke noe valg og det har ikke han heller. Er han en skikkelig mann så hadde han tenkt på barnets beste men det er han jo tydeligvis ikke, han har jo hatt et par år å venne seg til tanken og...

Får du ikke en bismak i munnen av å tenke på den store forskjellen han gjør på deres felles barn og det han har fra før??? Og hva vil deres felles barn tenke som voksen en dag om faren som ikke brydde seg om barnet sitt. 

Det er tilfeldigheter som gjør at deres felles barn er det barnet som mest sannsynlig for ha kontakt med sin far.  Begge barna er uskyldige og fortjener å ha kontakt med begge sine foreldre så lenge foreldrene er oppegående nok til det. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, MissPierce skrev:

For det første "dømt" som far? Er han biologisk far, og dette er bevist ved DNA test? 

Å hvor mye tjener han i året? 8000,- i mnd i bidrag er myyye.  

Ja for han nektet farskap og dermed måtte han levere dna test, og da ble han «dømt» som far gjennom domstolen siden det er bevist ved dna. 

Ja synes også det er ekstremt mye. Han betaler 2500 på det første barnet sitt så betaler nå 10500kr i mnd i bidrag. Så han sitter igjen med 16.000 selv i mnd. Helt horribelt! 

Anonymkode: 4e6fd...97e

[AnonymBruker]

Han har holdt en rimelig stor løgn gående i 3!!! år!! Helt sykt at noen får til å lyve så mye. Har selv en på 5 mnd og vært sammen med typen i 3 år. Hadde likevel dumpet han tvert om det kom frem noe slikt.

Anonymkode: a4fdd...d6a

[AnonymBruker]

34 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

1. Kan du tilgi han for at han har lurt deg i 3 år og ikke sagt noe om det? 

2. Hvis du kan det så må du finne ut om han skal ha kontakt med barnet. Hvis han ikke vil det så hadde iallfall jeg droppet han, det hadde jeg nok gjort uansett. Tenk å ha samvittighet til å gi faen i sitt eget barn og så attpåtil lage ennå et barn når han ikke gidder å ta vare på det han har. Kan ikke skylde på mor i våre dager, en far har alle muligheter hvis han faktisk vil ha kontakt.

3. Hvis dere holder sammen så går dere til advokat for å få hjelp til samvær, for jeg regner med du har tenkt å la søsknene ha kontakt iallfall hvis dere holder sammen. Barnet trenger sikkert stabilitet i livet når mor har det travelt med å ordne samvær for de andre 3.

Mine tanker om saken iallfall. 😊 Og så må du ta deg litt tid til å fordøye dette og kose deg med din baby. Uansett hvor mye du tenker på denne saken så forsvinner ikke situasjonen så du kan like gjerne koble det litt ut. 

Dette har vært min mening også, helt til jeg stod oppe i det selv.. 

Jeg satte et ultimatum for min mann, enten stilte han opp for barnet og var der som far, ellers kunne ikke jeg leve med det og ville gå fra han. 

Far forsøkte, så iherdig hardt, og jeg støttet og støttet. Mor til barnet lagde så ekstremt mye problemer, vi måtte kjøre bil i seks timer for samvær, og attpåtil klarte hun ikke planlegge faste dager eller lignende. Når han fortalte til henne at ting ble vanskelig, la hun skylden på meg, og mente at jeg forhindret far fra å ha samvær. Dette pågikk i et års tid, før vi til slutt måtte sette oss ned og bestemme hvordan i alle dager vi skulle overleve dette her. Far hadde barn fra før, og vi måtte faktisk prioritere det. Dette ødela oss som familie, alt handlet om dette barnet, om moren der som kunne sende ti meldinger hver eneste dag med alt av rare spørsmål og beskyldninger osv. Vi forsøkte til og med med barnevernet som "mellommann", uten at det hjalp noenting. 

Vi valgte til slutt å kutte kontakten. Noe som strider mot alt av mine meninger dessverre, men jeg så jo med egne øyne hvor vanskelig alt var. Så vi falt ned på avgjørelsen at når barnet er stort nok til å kunne treffe oss uten mor tilstede, og barnet er stort nok til at vi kan snakke på telefon uten mor, så skal vi stå der og ta i mot som best vi kan. Men vi kan ikke ødelegge oss alle pga en mor som er på denne måten. Vi må faktisk ta vare på oss selv også. 

Anonymkode: 0b934...11e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, FrøkenMånestråle skrev:

Spiller ingen rolle. Han har et barn der ute som han velger å gi faen i. Barnet hadde ikke noe valg og det har ikke han heller. Er han en skikkelig mann så hadde han tenkt på barnets beste men det er han jo tydeligvis ikke, han har jo hatt et par år å venne seg til tanken og...

Får du ikke en bismak i munnen av å tenke på den store forskjellen han gjør på deres felles barn og det han har fra før??? Og hva vil deres felles barn tenke som voksen en dag om faren som ikke brydde seg om barnet sitt. 

Det er tilfeldigheter som gjør at deres felles barn er det barnet som mest sannsynlig for ha kontakt med sin far.  Begge barna er uskyldige og fortjener å ha kontakt med begge sine foreldre så lenge foreldrene er oppegående nok til det. 

Men kjære deg! Nå må du lese innøegget mitt en gang til tror jeg og droppe den ekstremt ifine tonen. Da kan du faktisk holde deg for god til og svare. Jeg er enig med meningen din, noe jeg også skrev i starten, men jeg fikk dette slengt på meg for under 12 timer siden og er fremdeles i sjokk, så litt forståelse for at JEG også hsr følelser her hadde vært fint!! 

Anonymkode: 4e6fd...97e

[GammelKaktus]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette har vært min mening også, helt til jeg stod oppe i det selv.. 

Jeg satte et ultimatum for min mann, enten stilte han opp for barnet og var der som far, ellers kunne ikke jeg leve med det og ville gå fra han. 

Far forsøkte, så iherdig hardt, og jeg støttet og støttet. Mor til barnet lagde så ekstremt mye problemer, vi måtte kjøre bil i seks timer for samvær, og attpåtil klarte hun ikke planlegge faste dager eller lignende. Når han fortalte til henne at ting ble vanskelig, la hun skylden på meg, og mente at jeg forhindret far fra å ha samvær. Dette pågikk i et års tid, før vi til slutt måtte sette oss ned og bestemme hvordan i alle dager vi skulle overleve dette her. Far hadde barn fra før, og vi måtte faktisk prioritere det. Dette ødela oss som familie, alt handlet om dette barnet, om moren der som kunne sende ti meldinger hver eneste dag med alt av rare spørsmål og beskyldninger osv. Vi forsøkte til og med med barnevernet som "mellommann", uten at det hjalp noenting. 

Vi valgte til slutt å kutte kontakten. Noe som strider mot alt av mine meninger dessverre, men jeg så jo med egne øyne hvor vanskelig alt var. Så vi falt ned på avgjørelsen at når barnet er stort nok til å kunne treffe oss uten mor tilstede, og barnet er stort nok til at vi kan snakke på telefon uten mor, så skal vi stå der og ta i mot som best vi kan. Men vi kan ikke ødelegge oss alle pga en mor som er på denne måten. Vi må faktisk ta vare på oss selv også. 

Anonymkode: 0b934...11e

Enig i det når du forteller om din situasjon. Men her er jo situasjonen en annen. De har ikke prøvd engang... Du og din mann har iallfall gjort en innsats og har samvittigheten ren. Det har ikke ts sin samboer/mann gjort.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke latt min økonomi gå til helvette for en løgner. Barnet er uskyldig og han bør selvsagt ha lik kontakt og oppfølging av begge barn, men denne lyvingen hadde jeg ikke tilgitt.

Anonymkode: 9c862...de6

[GammelKaktus]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kjære deg! Nå må du lese innøegget mitt en gang til tror jeg og droppe den ekstremt ifine tonen. Da kan du faktisk holde deg for god til og svare. Jeg er enig med meningen din, noe jeg også skrev i starten, men jeg fikk dette slengt på meg for under 12 timer siden og er fremdeles i sjokk, så litt forståelse for at JEG også hsr følelser her hadde vært fint!! 

Anonymkode: 4e6fd...97e

Jeg har ikke vært ufin, jeg sier det som det er. Som jeg sa i det første innlegget så sa jeg du måtte ta vare på deg selv og koble litt av, nyte tiden med din baby.

Det er din mann/samboer jeg stusser på som klare å koble ut at han har et uskyldig barn der ute som han velge å ikke bry seg om. At barnet har en mor som ikke er i vater er ikke barnets feil.

Man kan heller ikke bestemme hvem som skal svare når man velge å opprette en tråd i et forum, sånn er det.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, FrøkenMånestråle skrev:

Enig i det når du forteller om din situasjon. Men her er jo situasjonen en annen. De har ikke prøvd engang... Du og din mann har iallfall gjort en innsats og har samvittigheten ren. Det har ikke ts sin samboer/mann gjort.

Det var ikke meningen å avspore med en ulik historie. Jeg vet bare at jeg har vært veldig bastant i min mening tidligere, og skrevet akkurat det samme som deg. Og når man plutselig er i situasjonen, så blir det noe helt annerledes. 

Jeg håper også TS og mannen vil forsøke, er de heldige får de en fin storfamilie med flere søsken som vil ha glede av hverandre. Det var vårt håp, og vi håper kanskje en gang i fremtiden at det går. Men at det er vanskelig følelsesmessig er det ingen tvil om. 

Jeg håper også TS vil støtte mannen, min vurderte å ta sitt eget liv, fordi han følte han skuffet alle rundt seg. Det å føle man må holde på en hemmelighet fordi man faktisk ikke VET hva som er saken, det må være utrolig tungt. Jeg holdt feks. gjeld hemmelig for min mann da vi møttes, det tok lang tid før jeg turte å fortelle om det, og jeg var så langt nede at jeg vurderte å avbryte forholdet for å slippe å fortelle. Å stå sammen i det som par kan gjøre dere sterkere TS, hvis du klarer å tilgi at han holdt det hemmelig, som Månestråle skriver i førte innlegget sitt. 

Anonymkode: 0b934...11e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

 

Man kan heller ikke bestemme hvem som skal svare når man velge å opprette en tråd i et forum, sånn er det.

Nei, men man kan forvente en noenlunde balansert tone. Den aggresivitete du kommuniserer gjennom ordvalg overskygger budskapet ditt, om du har et. Jeg sitter igjen med inntrykket "prinsipielt forbannet kjerring". Til ts så kan jeg godt forstå mannen din. Han ville virkelig, virkelig, virkelig ikke dette og har nok håpet så sterkt at han har trodd at det ikke er hans barn. Tenk noe så jævlig som å få slengt et farskap du ikke ønsker deg i ansiktet? Så jeg ville sett det ann og lett etter gode løsninger. Kanskje involvert en familieterapeut først som sist? 

Anonymkode: 22329...10d

[AnonymBruker]

8000 i fars idag, er ikke det veldig mye? 

Anonymkode: 6b117...8e1