Hvordan løser vi konflikter etter samlivsbrudd ?

[Far til 2]

Hvorfor oppstår det så mange konflikter etter et samlivsbrudd ?

95% ?? av foreldrene kommer til enighet i tiden de fortsatt er partnere. Riktignok ikke uten at en av partene gir seg. Men de kommer til enighet.

ETTER et samlivsbrudd ser det ut til at uenigheten er uoverkommelig, kansje fordi ingen av partene gir seg eller kansje fordi hevn tanken, å ta igjen fra tiden de var samboere/ektefeller, er så sterk selv om det nesten altid er barnet som blir stående i midten av konflikten.

Barnet blir med andre ord brekkstangen/våpenet som brukes for å straffe den andre forelderen.

For de aller fleste tilfellene er det ikke snakk om lovbrudd (f.eks. voldsbruk) som årsak til samlivsbruddet. Det er heller ikke snakk om egnethet som forelder eller ikke. Heller ikke de økonomiske prioriteringene er årsak til bruddet.

Men hvorfor i all verden brukes nesten alt sammen som et argument for å straffe den andre parten ETTER bruddet.

Når barnet brukes som våpen for å straffe tidligere partner vil det altid gå utover barnet selv.

Det finnes massevis av tilfeller der far trekker seg unna etter et samlivsbrudd, noe som blir et problem for mange barn.

Det finnes like mange tilfeller der mor gjennomfører samværstrenering for å straffe far, men i realiteten straffer barnet.

Det finnes mødre og fedre som flytter så langt at barnet mister mesteparten av kontakten med den andre forelderen, en mer avansert form for samværstrenering.

Dessuten har vi konfliktene som relaterer seg til penger.

Vi vet at mange fedre har klaget på for høye bidrag over lang tid. Vi vet at mange kvinner har klaget over for lavt bidrag. Vi vet at samværsmengden(omsorgssituasjonen har mer eller mindre direkte innvirkning på partenes økonomi slik dagens regelverk er og har vært.

Når vi leser de mange innleggene i forum som relaterer seg til barn og tilhørende konflikter med tidligere partnere kommer det klart frem at fritidsutstyr, klær, oppfølging av skolesaker, etc, etc også gir rom for massevis av konflikter.

Hva er så oppskriften for å finne en løsning barna (og de voksne) kan leve med.

Selv er jeg svært tvilsom til barneloven og dens prioritering av foreldrene. Lite eller ingenting i denne loven ivaretar barna. Derfor mener jeg vi må få på plass et regelverk som gjør helt andre prioriteringer enn dagens lovverk.

Er det mulig å finne en fellesnevner som begrenser konfliktene i den grad vi ønsker ?

Kan vi få på plass et lovverk som gir en mer detaljert styring av problemer som relaterer seg til klær, fritidsaktiviteter, skole etc ?

Er det mulig å få et økonomisk oppgjør etter et samlivsbrudd som alle parter kan leve med i ettertid ?

Er det mulig å sikre barn det samværet det har krav på uten at foreldrene sier "dette har jeg lov til" eller "dette strider ikke mot loven" tiltross for at det i hovedsak går utover barna ?

Jeg ser at våre barn også lider av de konfliktene som til stadighet oppstår mellom min ex og meg. Og tro meg når jeg sier det at dette ikke er noe jeg ønsker (selv om jeg er mann og utgjør 50% av årsakene til konfliktene).

Løsningsforslag mottas med stor taknemlighet :-)

[Gjest Anonymous]

En vanskelig og slitsom periode for barn,far og mor.

Som regel stiller mor seg frem som offer. barna blir sviktet. Foreldre flytter og alt du nevner.

Med årene har vi slikket sårene og glemt det vonde(alle?) Vi vil best huske det som var bra.

Min erfaring fra min slitsomme tid er at jeg skulle ønske at 3 part kom inn i bildet. Når foreldre ikke kan samarbeide om den minste bagatell...

3part muligjør i den verste perioden, det er da oftest like etter brudd og noen år. Som var en slags formidler mellom far/mor til barnets beste. 3part skrev avtaler som forldre skriver under osv.Foreldre blir pliktig til å forholde seg til det.

kansje vi slapp mye av hun sa/han sa/hun vill ikke/og han gidder ikke?

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke noen løsning. Dette er et stort og komplisert tema.

Det jeg vil si er at barnas beste er det viktigste. Men mange ganger er det bare i teorien. Voksne kan være veldig egoistiske noen ganger.

Jeg har ingen forståelse for at barna blir brukt som våpen, samvær trenert, og nedsettende prat om den andre forelderen foran barna.

Mine gutter har en storebror som nekter på at han er deres storebror. han skal begynne på skolen til høsten og er vel gammel nok til å forstå at han har familie både hos mamma og pappa. Men her er det både tydelig og åpenbart at hans brødre her hos oss ikke akkurat blir nevnt i positive ordelag . Veldig synd.

De vil jo forhåpentligvis få et godt forhold med tiden. Min mann er en av de fedre som har valgt å la mor "gå av med seieren". han har opplevd så mye samværssabotasje at han har trukket seg veldig tilbake. han orker rett og slett ikke mer.

Om dette er det rette å gjøre for barna tviler jeg på, men de er heller ikke tjent med en far og mor som er i konstant konflikt.

Som stemor har jeg forstått at min rolle er å holde meg unna. La far og mor ordne opp. Det jeg synes er trist er at mor bruker meg som årsak til at barna ikke er mer hos far. Mens jeg har gitt henne klar beskjed om at vi ser frem til den dagen vi får fast samvær med barna og at vi håper det skjer snart. Men at det er hun som mor som bestemmer tidspunktet. Føler at vi kryper for henne og tar til takke med smuler, men sånn er det.

Uansett blir det feil. Jeg har, i stedet for å fortsette å oppmuntre far til å ha mer samvær, resignert. Det er ikke min jobb.

Nei, ikke så lett å vite hva en skal si.