Hvordan tilgi et tillitsbrudd fra far?

[AnonymBruker]

Jeg har en vanskelig sak, som jeg håper at noen kloke hoder kan hjelpe meg litt med.

For å forstå problemet, må jeg dessverre gå 25 år tilbake i tid. Og dessverre nummer to, så blir dette innlegget litt langt. 

Da jeg var fem år gammel, var faren min utro mens han var gift med mamma. Han fikk et valg der og da om å velge dama han var utro med eller hans opprinnelige familie. Faren min valgte da den nye dama og kuttet oss ut fra da. Sånn bokstavelig talt fra da. Han kom ikke i begravelsen til hverken sin søster eller mor (han spurte faktisk farmor på dødsleiet om det var greit han ikke komme i hennes begravelse for å slippe å møte oss). Faren min har ikke hatt kontakt med eller sett eldste broren min siden 1994. Mellomste broren min tok først opp kontakten med ham etter selv å ha fått barn for få år siden. Jeg var så ung at jeg ikke kunne ta de samme valget som mine eldre brødre og har derfor vært et skilsmissebarn der jeg traff faren min en helg i måneden. Han flyktet til England for å slippe å betale barnebidrag og våre treff foregikk hovedsaklig på Oslo Plaza. 

Jeg har aldri sett på ham som en far, men noe mer i duren av en onkel ellet noe sånt. 

Så til problemet mitt: han fylte 60 for to år siden og jeg var invitert til bursdagsselskapet hans. Grunnet ekstremt stress på jobben min (min første sak i retten som advokat, og at jeg hadde mottatt drapstrussel i samme sak), måtte jeg melde avbud. 

Sent den kvelden bursdagsselskapet hadde vært, kom han på det jeg opplevde som en uanmeldt razzia hjem til meg. Han stormet inn i leiligheten min for å sjekke om kjæresten min var tilstede og måtte kontrollere at jeg faktisk jobbet. Han krevde at jeg viste ham saksmappen min. Jeg tolket det slik at han ikke trodde på meg for hvorfor jeg hadde meldt avbud og måtte ha konkrete bevis som "rettferdiggjorde" mitt fravær. 

Dette opplevde jeg som et ekstremt tillitsbrudd og hadde ikke noe ønske om å prate med ham på en lang stund. Nå selv nesten etter to år, er vårt forhold ødelagt og jeg har faset ham mer og mer ut og er ikke interessert i å hverken møte ham eller prate med ham. 

Likevel plager det meg at den kontakten og tilliten vi hadde, er nå borte. 

Hvordan kan jeg tilgi det han gjorde? Prøver å lese litt om tilgivelse på nett, men artiklene gjelder typisk utro ektefeller og jeg syns kanskje ikke det er helt relevant for meg da jeg kan velge partnere, men ikke foreldre. 

Anonymkode: 8d6dc...0c8

[AnonymBruker]

Du har fått lite svar for dette er et vanskelig spørsmål. 

Jeg tenker at du ikke nødvensigvis skal tilgi faren din, men du kan finne ut om du skal godta ham med sine svakheter og som den han er. Det handler om et aktivt valg som å si til seg selv "ja, pappa er egentlig en drittsekk, han har masse feil og mangler og har såret meg MEN jeg ønsker likevel å ha ham i livet mitt, i alle fall littegrann". Dette betyr at du kan tenke "ja, jeg trenger ikke å tilgi ham, men jeg må godta at jeg likevel ønsker å ha en pappa, selv en med så mange feil som min"

Jeg ville ha trent meg på å tenke på denne måten. Ja, pappa er en idiot men han er nå den pappaen jeg har, han kommer til å gjøre idiit ting i fremtiden også det må jeg bare forvente . På den måten kan han ikke såre deg like mye lenger, forsi du allerede vet hvordan han er. Og så må du godta at ditt ønske om å ha en pappa, selv en dårlig en, er helt naturlig!! 

Anonymkode: a5355...529