Dere som hadde det tøft og krevende med første barnet, og likevel fikk en til..

[AnonymBruker]

Da mener jeg en baby med en eller flere ting: kolikk, låsninger, refluks, stramt tungebånd, ekstremt lite søvn, byssing, bæring, ammeutfordringer, spisevegring ++

Hva tenkte dere om å få flere barn? Hvor lang tid gikk det før dere orket å risikere det samme styret igjen? Hvilke vurderinger gjorde dere?

Mini er nå 1 år, og vi (spesielt jeg) har hatt et skikkelig tøft år med diverse utfordringer som har ført til minimalt med søvn. Vi er fortsatt ikke helt i mål. Vi mistenker refluks og/eller allergier. Men søvnen er litt bedre nå enn før. 

I utgangspunktet ønsket vi, om mulig, ca. 2 år mellom dem. Det betyr at vi i såfall må prøve igjen ganske snart. Så tenker vi at det er «galskap» å utsette oss for det samme så kort tid etterpå. Bør vi nyte den lille vi har nå, få bedre søvnvaner og rytme igjen, vente til mini er helt frisk.. Tankene er mange. Samtidig blir vi jo eldre også. Vil være relativt unge og spreke småbarnsforeldre også. Vi vil at barna skal ha glede av hverandre. Det er heller ikke sikkert at vi blir like raskt gravide nå som med første. Det frister også å bli ferdig med den slitsomme småbarnsperioden nå som vi først er i den..

Noen som har hatt de samme tankene og som vil dele erfaring?

Anonymkode: 4446f...9e8

[AnonymBruker]

Min er 8 mnd nå og jeg tenker vi starter på neste ganske snart. Rett og slett for å bli ferdig med det fortest mulig. Årene går fort, og snart er begge i fin alder (5-6-7). 

Anonymkode: 8a5cf...f33

[AnonymBruker]

Alle aldrer har hvert sitt tenker jeg, så jeg ønsket å bare bli ferdig med det. Fikk de med 2 års mellomrom. Og det gikk da greit her, bortsett fra å være 5 år i sammenhengende koma pga søvnvansker hos minsta... 🤣 Nå er de 8 og 10, og de krever sitt nå også. Noen ganger gleder man seg til de står på egne ben...

Anonymkode: aca19...17e

[AnonymBruker]

Vi er i gang med nestemann. Blir 18 mnd i mellom. Slet med kolikk, tungebånd, melkeallergi og løsninger.

Anonymkode: 08709...ab4

[AnonymBruker]

Første hadde kolikk og låsninger. Jeg hadde et helt forferdelig år i permisjon. Valgte allikevel å få nummer to da første var to år. Tenkte vi bare kunne hoppe i det og bli ferdig med babytida fortest mulig 😅

 

Nå er minste 1 år og permisjonen var MYE bedre denne gangen. Fødsel og barseltid var også bedre. 

Anonymkode: e1540...4d6

[Bambi1995]

Min hadde alt mulig. Kolikk, låsninger, dårlig søvn osvosv. Sov dårlig til han var 1,5 år ca. Nå er han snart 3 og sover som en gud. Jeg NYTER det, og gidder IKKE stresse med en til baby enda, selv om vi vil. 

Vi ville heller vente til alt roet seg og vi fikk slappa av en stund, før vi prøver på et lillesøsken   Best decision ever

[AnonymBruker]

Førstemann slet med kolikk, låsninger, allergimistanker, lite søvn, amming og bysseavhengighet. Valgte å begynne prøvingen på nr 2 da første fylte 2, slik at vi fikk kommet oss litt i overskudd. Rett i underkant av 3 års aldersforskjell ble perfekt for oss. Nr 2 var forøvrig så enkel baby å ha med å gjøre at vi bestemte oss for å prøve på nr 3🙊 Så alt går seg til:)

Anonymkode: c8289...ade

[AnonymBruker]

Her blir det 8,5 år mellom når babyen kommer. Årsaken var kraftig kolikk i 5 mnd, ekstremt lite søvn og to foreldre som ikke taklet overgangen til småbarnslivet. Tror vi fikk depresjon begge to, uten at det ble diagnostisert. Hele det første året var beintøft, og det hang i i lang tid etterpå. Vi var nok klare for en til for 2-3 år siden, men da var jeg student, så det passet dårlig. Gleder oss til den lille som kommer nå, vi har med oss masse nyttige erfaringer, er 8 år eldre og vet hva det vil si å ha barn, så nå tror jeg vi skal klare det fint. Vi lærte masse om oss selv og hverandre, og ble styrket av situasjonen, selv om det var et mareritt mens det holdt på. Kjedelig at det ble så stor aldersforskjell, men det var virkelig ikke noe alternativ for oss å få dem tettere.

Anonymkode: b207a...906

[AnonymBruker]

Slet med amminga da gutten ikke klarte sugeteknikken skikkelig. Han hadde også låsninger.

Vi tenkte at så uheldig er man bare en gang og det er 20 mnd i mellom.

Glad jeg var ung og klarte meg på minimalt med søvn for yngste slet enda mer. Spisevegring, rs-virus og astma.

Ville gjort det samme en gang til. Tiden med babyslitet var forsvinnende liten i forhold til alt det andre. 

Anonymkode: 7a80a...5b0

[AnonymBruker]

Vi fikk nestemann 20 mnd etter førstemann, selv om den første tiden med eldstemann var utrolig slitsom. Fødselsdepresjon, låsninger, gulping, hyppig amming, bysseavhengighet, lite dagsøvn, innsovningsvansker og hyppige oppvåkinger på natt.

Vi ville rett og slett bli ferdige med det. Vi sov jo ikke alikevel, så vi kunne jo likegodt bare fortsette i samme tralten. To bleiebarn samtidig, to som skulle sove på dagtid (til ulik tid, selvfølgelig!), to i vogn (eldste nektet jo å sitte i vogn, naturligvis, så det ble en i vogn og en som løp den andre veien...)

Jeg er glad for at vi gjorde det slik og fikk to tette. Når ting roet seg og vi kunne spise et helt måltid sammen og sove hele natten igjen, oppdaget vi jo hvor deilig det var, og det fristet OVERHODE ikke å begynne fra scratch igjen. Hadde vi ventet med nummer to, hadde det kanskje ikke blitt noen nummer to.

Forresten var nummer to en helt annen type baby enn nummer en. Heldigvis. Minstemann sov lange økter, avvente seg selv på natten uten noe om og men, spiste raskt og effektivt og pludret hele dagen.  

Anonymkode: b5f2a...78f

[AnonymBruker]

Jeg tenkte som deg at to år var perfekt avstand i alder, men ting endret seg når jeg fikk barnet,

Mini er snart to år, og vi vurderer å begynne prøving nå. Hen har vært utrolig krevende, og det er faktisk først nå vi får være sammen etter at barnet har sovnet, og før nå har vi overskudd til i det hele tatt å ha sex. Første graviditet var tung og slitsom, og jeg tør ikke håpe.at graviditet nr. blir enklere.

Venninna mi fikk andremann da førstemann var 3,5 år. Det var perfekt for dem, og barna har stor glede av hverandre

Anonymkode: 2071e...3a3

[AnonymBruker]

Jeg fikk lett prematur baby som måtte vekkes for mating hver tredje time, påfølgende søvn- og ammeproblemer mm.

Det er likevel 2,5 år mellom mine, og nr 2 var enklere. Det første året med to barn var uansett veldig slitsomt, men nå som det har gått et par år er jeg glad for at vi ikke ventet - mye søskenkjærlighet gjør det enklere med lek osv. Tror imidlertid et halvår ekstra hadde vært greit, slik at aldersforskjellen hadde vært 3 år. 

Anonymkode: 1bb5e...aa2

[AnonymBruker]

Vi ventet 12 år. Komplisert graviditet,fødsel og babytid. Nå har vi valgt å få to tette da andremann var helt uten komplikasjoner. 

Anonymkode: 4efb5...e79

[AnonymBruker]

Man bør bestrebe å ha maksimum 5 år mellom søsken. 

Man risikerer søsken som egentlig er «enebarn» om man har mer enn dette.

Da går den eldste på barneskolen når den yngste begynner i barnehagen(eldste er kanskje 9-10 når yngste er 4 og interessant å leke med). Den eldste er på vei på ungdomsskolen når den yngste er på barneskolen, og den eldste er ute av huset før den yngste starter ungdomsskolen.

Det blir rett og slett for stor aldersforskjell hele barndommen og ungdomstiden, og de får kanskje bare noen få år hvor de får glede av hverandre i barndommen.

Ikke fasit, men har man en på 4 og tenker flere barn bør man virkelig vurdere å sette i gang med neste!

Anonymkode: b7254...a96

[AnonymBruker]

Hvorfor skal det være to år mellom barna "bare fordi dere har sett for dere dette"?

Noen bør kanskje tenke på i hvor stor grad dette går utover parforholdet også (hvis det kan gå to ÅR uten sex). Leser masse tråder om kjas og mas og krangling om fordeling som bare er blitt verre etter at barn nummer to kom. Da lurer jeg på hvorfor de ikke bare ventet litt til og lot ting stabilisere seg.

Anonymkode: 2d46f...f07

[Minlillelykke]

Vår eldste hadde kolikk, låsninger, dårlig matlyst og mye søvntrøbbel. Jeg hadde ammeutfordringer som resulterte i at jeg mistet melken. Vi fikk nummer to i november, hun har også hatt diverse utfordringer. Melkeallergi og mye magesmerter. Da eldste ble to ønsket vi å starte. Hadde aldri drømt om at jeg skulle bli gravid så raskt. Overgangen har gått fint. Nå er de blide og flotte barn begge to.

[Jabbadabbaduu]

Vår eldste hadde refluks og noen andre problemer. Vi hadde en veldig slitsom spedbarnstid med ham, og han sov utrolig dårlig. Han sov faktisk først hele natta da han var over 3 år. Før det var vi inne hos ham 4-10 ganger per natt. Likevel valgte vi å få nr. to relativt raskt, så det ble 2 år og 4 måneder mellom dem. Vi tenkte at det var best å bli «ferdig med den mest slitsomme småbarnsperioden», og ikke strekke det utover mange år. Dessuten var vi redde for at hvis vi ventet til alt var mye enklere med den eldste, så ville vi ikke orke å «bli satt tilbake igjen» med en ny spedbarnsperiode... Det høres kanskje fælt ut, men sånn tenkte vi.

Vi angrer ikke et sekund. Yngstemann har ikke hatt de samme utfordringene, selv om den første tida var slitsom, så var det mye enklere enn med eldstemann. Han sov og sover mye bedre enn storebroren. I tillegg hadde vi i mellomtiden flyttet inn i hus fra leilighet, og det gjorde permisjonstiden 100 ganger bedre. Minsten kunne sove i barnevogna i hagen, det var lett å komme ut på turer etc. I dag er barna 2 og 4 år, og har veldig mye glede av hverandre. 

En viktig faktor, i tillegg til det med å bli ferdig med den tøffe tida fort, er nok at vi som foreldre var bedre rustet til å takle utfordringene som følger med, med andremann. Den største omveltningen var klart å gå fra ingen til et barn, noe som var en nesten sjokkartet (men også fantastisk) opplevelse. Overgangen fra 1 til 2 barn var mye mindre.

[Jadzia]

Førstemann ble født for tidlig, tatt med vakum og var knøttliten. Problemene begynte allerede på barsel med seig gulsott som ikke ville gi seg. Det fortsatte videre med skjevhet i hele kroppen etter vakumet, så oppfølging hos fysioterapeut i flere måneder. Så kom det dårlig hørsel og syn, mulig hjertefeil som heldigvis viste seg å ikke stemme, han har adhd, vært sent utviklet språkmessig osv osv osv. Det ene etter det andre kommer fram, og det virker som det aldri er noe ende på "problemene med han". Han var to da jeg begynte å kjenne litt på tanken om at jeg kanskje ville ha en til. Og tre da nestemann kom. Og minstemann er så befriende normal på alle områder! Mye lettere å ha med å gjøre enn storebroren på alle områder. Det er godt mulig at jeg synes den yngste er såpass mye enklere, fordi jeg hadde forventet meg samme runden igjen. Men det spiller egentlig ingen rolle. Sier som en over meg her, overgangen var mye verre fra 0 til 1 enn fra 1 til 2. 

[AnonymBruker]

Tøft og tøft.. Førstemann var mye våken på natta, sov kun korte stunder på dagen og aldri uten stimuli i form av bæring eller trilletur. Det var generelt en del uro, plager med magen de første tre-fire månedene. Var først etter barnehagestart ved ett år at barnet kunne sove i vogn som stod i ro og ikke krevde trilling i forkant. Amminga tok helt knekken på meg, hadde aldri følt meg så mislykka som menneske som når jeg ikke fikk det til.

Hadde nok en svangerskapsdepresjon som videreutviklet seg til en fødselsdepresjon. Tok lang tid å komme gjennom det og må fortsatt bruke en del grep for å ikke falle tilbake.

Når førstemann var halvannet var søvnen mer på stell, vi hadde greie rutiner og følte hverdagen fungerte ok. Vi visste vi ville ha flere barn hvis vi kunne få, så vi hoppa i det og ble gravid ganske kjapt. Ideelt sett kunne vi nok venta ett år, men det har blitt fryktelig fint likevel.

Anonymkode: 4d7ae...abe

[AnonymBruker]

Jeg fikk store problemer med infeksjoner og amming etter hastesnitt og følte babytida var helt grusom første tiden. Nå er han tre, og jeg har til nå fått angst og akutt kvalme ved tanken på å skulle gjøre alt det der på nytt. Nå vil jeg bare nyte den lille familien vår. Tror det tar enda et par år før jeg blir klar igjen, om det noen gang vil skje. Stresser ikke med det. Kommer lysta og motet så kommer lysta og motet. Om ikke har jeg én kjempe fin unge ♥️

Anonymkode: c54e9...f4d