Folk som melker tragedier for egen sympati

[AnonymBruker]

Det ligger en sak som minnet meg om dette fenomenet øverst på NRK. En nabo av den døde trettenåringen på Jæren er helt skjelven i kroppen og redd for å gå ute. 

At barn blir redde når ting skjer, men at voksne føler for å stå frem i bilde i medier som et potensielt offer for noe som faktisk HAR SKJEDD NABOEN DIN når alt er ferskt for pårørende... Det er utrolig snevert. 

Og det gjelder ikke bare dette. Folk som geyser og forteller hvor de var og hva de gjorde når 22/7 bomben gikk av. De hørte om at noen de kjente fikk glass over seg, så nå er det så redde og tør ikke gå forbi store vinduer. Helt greit, bli redd. Det er poenget med terror (det ligger i ordet), men ikke sug sympati fra de som faktisk opplevde ting på nært hold. 

Båtulykke med hurtigbåt på nittitallet. Ene tanten min forteller så dramatisk om opplevelsen til søsteren. Og bruker subjektiv stil. Jeg ble så redd da jeg hørte at. Og da hun sa hvor kaldt det var så fikk jeg frysninger. Alt for at tilhørende skal ha sympatien med dem. 

Siste nå var en ("Lise") i min nære omgangskrets som fikk beskjed om at en venn hadde fått tre måneder å leve, ganske plutselig pga sent oppdaget kreft. Lise Bøe så fortvilet over å høre at denne vennen (ektemannen til venninna) skulle dø. Og hun satt og malte på "Tenk om JEG hadde fått en sånn beskjed. Jeg klarer ikke sove om nettene engang, jeg bare gråter og lurer på hvordan JEG hadde klart å leve i visshet om at i dag kan alt være slutt. Uff, jeg har få vondt i magen av dette. Uff, jeg får helt vondt og blir så redd."...hva med å gi litt av sympatien du søker til din venninne som snart er enke? 

Hva er beste måten å svare sånne folk på, sånne sympatijegere? 

For jeg har mest lyst til å sette stolen på plass, samtidig så har jeg bok sosiale antenner til å servere de akkurat de flosklene av klisjeer de vil ha. Stakkars deg, ja, det høres tøft ut. 

Anonymkode: d6759...6ae

[Vampen]

Jeg synes alt dette høres ganske naturlig, og skjønner ikke helt hvorfor du føler på å sette på plass møbler? Det er jo gjerne slik at tragedier gjør at folk kan få en ubehagelig påminnelse om hvor fort livet kan snu, og det trigger tanker og følelser. 

[AnonymBruker]

Jeg har irritert meg over det samme. De får det til å handle om seg selv. 

Ja, hva skal man si?

"Det var ikke du som ble traumatisert. Det var ikke du som fikk dødsbeskjeden. Dette handler faktisk ikke om deg." 

Jeg irriterer meg over pårørende til syke som klager over at det er verre å være pårørende enn den som er syk. Virkelig? Ja, det er tøft, men den friske kan velge å ta avstand eller en pause fra den syke. Gå på jobb. Det er ikke den som venter på å dø, eller som aldri får ett sekunds pause fra smerter og lidelser. Det er så ufattelig egoistisk. 

Anonymkode: 6b6fd...da9

[Gjest Stella Rose]

Helt enig, det er bare meg, meg meg, stakkars meg..... 

[AnonymBruker]

Irriterer meg over det samme. Annet eksempel er skogbrannene i Hellas. "De norske ungdommene XX og YY var i nærheten av flammene". Drit i alle grekere som brant ihjel, norske ungdommer er på ferie!!!!

Anonymkode: 1bd2e...d98

[AnonymBruker]

Det var noen som krevde erstatning etter 22. juli også, fordi de hadde vært i området av enten Utøya eller Regjerningskvartalet. Det er et hån mot de som faktisk ble rammet, skadet eller drept. De eier ikke skam! 

Anonymkode: 6b6fd...da9

[AnonymBruker]

Enig. Jeg irriterer meg over venner/familie som ALLTID må fortelle om alt det grusomme de har opplevd i livet. Konkurranse om hvem som har hatt det verst i søken etter skryt over hvor sterke de er...

Anonymkode: 4d29d...b8b

[Gjest ti10]

Jeg leste saken på nrk.no, og er ikke enig i det du sier. Journalisten har slått opp det mest dramatiske utsagnet (som godt mulig er omskrevet eller feilsitert, hva vet vi?) som overskrift, men når man leser saken, er det jo klart at det dreier seg om et svar på "Hva føler du?" eller noe sånt. Ser ikke helt hvordan du mener de som har uttalt seg er ute etter å få oppmerksomhet. Klart de kunne unnlatt å si noe, og det er klart at det ikke er de som er hardest rammet i saken, men de er sikkert sjokkert og overrasket over at noe sånt har skjedd i deres nabolag, sannsynligvis med en jente de kjente. Da er det kanskje lett å tømme seg til noen som er villige til å høre på. Journalister er dessuten som oftest veldig dyktige til å godsnakke med folk og få dem til å åpne seg.

Når det gjelder det andre tilfellet du nevnte, er jeg enig med deg.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Irriterer meg over det samme. Annet eksempel er skogbrannene i Hellas. "De norske ungdommene XX og YY var i nærheten av flammene". Drit i alle grekere som brant ihjel, norske ungdommer er på ferie!!!!

Anonymkode: 1bd2e...d98

Tenker du på det norske paret som måtte komme seg ut i sjøen og oppholde seg der i 6 -seks- timer for å unngå flammene?

Anonymkode: 59ef3...b35

[Sillyline]

Høres ut som vanlig empati. Folk som klarer å sette seg inn i andre sin situasjon.

[Gjest Mass]

Var nå dette noe å irritere seg over.. 

Er det andre ting ved de samme menneskene som gjør at slike konklusjoner blir trekt? 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Og det gjelder ikke bare dette. Folk som geyser og forteller hvor de var og hva de gjorde når 22/7 bomben gikk av. De hørte om at noen de kjente fikk glass over seg, så nå er det så redde og tør ikke gå forbi store vinduer. Helt greit, bli redd. Det er poenget med terror (det ligger i ordet), men ikke sug sympati fra de som faktisk opplevde ting på nært hold. 

 

Anonymkode: d6759...6ae

Jeg kan fortelle hva jeg gjorde da bomben smalt i Oslo 22/7.

Jeg gikk hvileløst rundt hjemme, og ventet på å få et livstegn fra min sønn, og min mor, som jeg visste var i det området på akkurat det tidspunktet.

Heldigvis hadde de passert minutter tidligere, men tiden før jeg fikk kontakt med dem var grusomme.

 Vi er oss selv nærmest, og min personlige opplevelse preget meg kraftig der og da.   

Og det som er så fint med sympati er at den blir ikke brukt opp.   De som viste sympati med meg hadde mer enn nok sympati til overs til ofrene også.  Det er heldigvis ikke slik at man må velge enten/eller, her er det nok til både/og.

Anonymkode: ad584...a26

[wintergirl]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har irritert meg over det samme. De får det til å handle om seg selv. 

Ja, hva skal man si?

"Det var ikke du som ble traumatisert. Det var ikke du som fikk dødsbeskjeden. Dette handler faktisk ikke om deg." 

Jeg irriterer meg over pårørende til syke som klager over at det er verre å være pårørende enn den som er syk. Virkelig? Ja, det er tøft, men den friske kan velge å ta avstand eller en pause fra den syke. Gå på jobb. Det er ikke den som venter på å dø, eller som aldri får ett sekunds pause fra smerter og lidelser. Det er så ufattelig egoistisk. 

Anonymkode: 6b6fd...da9

Jeg er også ganske enig med Ts. Men her syns jeg du tar litt feil. Jeg har en søster som hadde kreft for mange år siden. Jeg hadde vondt av henne og det var henne som var i tankene mine hele tiden. De pårørende har det ikke verst nei, men de kan ikke ta pause fra de vonde tankene, enten det er jobb eller trening. Man føler seg maktesløse og er redd for å miste det kjæreste man har. Man lider som pårørende også. Jeg er ikke redd for sykdommer selv. Ei heller bruker jeg den vonde tiden for å melke sympati. Hun ble frisk hun. Noen kanskje bruker de næres sykdommer, men pårørende lider de også, med sin kjære som er syk.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker du på det norske paret som måtte komme seg ut i sjøen og oppholde seg der i 6 -seks- timer for å unngå flammene?

Anonymkode: 59ef3...b35

Det er mye mulig. Jeg leser bevisst ikke sånne artikler fordi de irriterer meg. Overskriften holdt i massevis til at jeg ikke leste lenger enn de to første avsnittene.

Anonymkode: 1bd2e...d98

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kan fortelle hva jeg gjorde da bomben smalt i Oslo 22/7.

Jeg gikk hvileløst rundt hjemme, og ventet på å få et livstegn fra min sønn, og min mor, som jeg visste var i det området på akkurat det tidspunktet.

Heldigvis hadde de passert minutter tidligere, men tiden før jeg fikk kontakt med dem var grusomme.

 Vi er oss selv nærmest, og min personlige opplevelse preget meg kraftig der og da.   

Og det som er så fint med sympati er at den blir ikke brukt opp.   De som viste sympati med meg hadde mer enn nok sympati til overs til ofrene også.  Det er heldigvis ikke slik at man må velge enten/eller, her er det nok til både/og.

Anonymkode: ad584...a26

Ja, det var sikkert grusomt der og da, men følelsen av lettelse fikk du vel rimelig raskt? Hva skal du med sympati i ettertid da? Annet enn å gjøre deg selv "interessant"? Målet med en slik historie er da vel nettopp å uttrykke hvor heldig en var for å ikke ha blitt personlig rammet?

Anonymkode: e4289...3f5

[Vera]

Jeg er så enig Ts! Leste også artikkelen om naboen..altså..det er noen timer siden naboene mistet datteren sin - på den mest grufulle og brutale måten man kan tenke seg..da holder man fint kjeft og slår ring rundt dem som trenger fred til fordøye det helt ufattelige. Man snakker ikke med pressen i en slik sak, punktum.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det var sikkert grusomt der og da, men følelsen av lettelse fikk du vel rimelig raskt? Hva skal du med sympati i ettertid da? Annet enn å gjøre deg selv "interessant"? Målet med en slik historie er da vel nettopp å uttrykke hvor heldig en var for å ikke ha blitt personlig rammet?

Anonymkode: e4289...3f5

Jeg hverken trenger eller ønsker andres sympati, men der og da var det godt å møte forståelse for den redselen jeg følte. 

Og grunnen til at jeg forteller historien her, er for å vise at tragedier kan ramme flere enn de som er direkte berørt.  Det handler ikke nødvendigvis om å "melke tragedier for egen sympati", men å dele sin personlige opplevelse av hendelsen.

Anonymkode: ad584...a26

[AnonymBruker]

Jeg skjønner igrunn hva TS mener, selv om det selvfølgelig kan dreie seg om vanlig sympati i enkelte tilfeller. 

Men man lærer seg nokså raskt å kjenne igjen disse menneskene som får en slags energi av noe som kunne skjedd eller av andres tragedie. Både min min mor og svigermor er litt sånn. Svigermor er veldig glad i å snakke om andres tragedie, og lyser nærmest opp når hun kan fortelle om datterens venninne som har fått kreft, eller om den stakkars jenta som hun har hilst på en gang som har mistet begge foreldrene sine. Det gir henne tilsynelatende en form for energi, der hun sitter og okker og akker seg over disse fæle historiene og peker i skjul for å vise meg hvem som har kreft og hvem som er nylig enke/foreldreløs. 

Det er særdeles usympatisk synes jeg, og jeg synes ikke det vitner om mye ektefølt sympati, heller en mating av egne følelsemessige lyster og behov. 

Anonymkode: b8fee...57d

[AnonymBruker]

Jeg mistet mannen min i en ulykke, og hver merkedag (bursdag, farsdag, dødsdag) blir hjertelig presisert på sosiale medier - av et familiemedlem på min side. 

Jeg kommenterer det aldri, men det føles rart når andre markerer MIN døde mann på den måten.

Selv har jeg ikke behov for å minne hele verden på mitt tap, jeg vil bare leve videre.

Anonymkode: ce76c...660

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er mye mulig. Jeg leser bevisst ikke sånne artikler fordi de irriterer meg. Overskriften holdt i massevis til at jeg ikke leste lenger enn de to første avsnittene.

Anonymkode: 1bd2e...d98

Dette var saken: https://www.dagbladet.no/nyheter/aleksander-og-bjork-flyktet-pa-havet-fra-flammene-pa-land-dode-26-mennesker/70041817

Anonymkode: 59ef3...b35