Er jeg sammen med han fordi det er uten normen min eller er det ekte?

[AnonymBruker]

Har datet en fyr i 3 måneder nå og han er liksom på en del måter det motsatte av det jeg har brukt å gå etter, men samtidig er han en veldig snill og omtenksom mann. Noen ganger nesten litt for snill hvor jeg tror han er så redd for at andre skal føle seg dårlige eller ukomfortabel rundt han. Er til og med et par ganger hvor jeg senere har tenkt tilbake og bedt han om unnskyldning hvor jeg har vært urimelig men han har bare akseptert det. Jeg er vel egentlig den første han seriøst har datet så han er litt nervøs for å føkke det opp. Jeg vet han har hatt et vanskelig familie liv for å si det mildt, måtet beskytte moren og søsteren fra en ganske så terroriserende far, og han har ofte fått høre at han er lik faren sin. Noe han er så imot at han har prøvd å gjøre alt han kan for å ikke bli faren sin, noe han definitivt har klart. Men jeg tror han har blandet ihop selvsikkerhet og dømmende kontroll over andre fordi det eneste mannlige "forbilde" han hadde var en selvsikker drittsekk som ikke ville at andre skulle ha det bra med mindre han også hadde det bra. Det som har vært litt søtt å se er hvordan han har båndet med faren min, bruker normalt sett ikke å introdusere kjærester før det har gått en go stund. Men de kom for å grille mens han var hjemme hos meg, og siden har han blitt med meg hjem til foreldrene mine et par ganger, og ikke bare liker de han bedre enn noen av de andre jeg har vært med, men jeg tror nesten de liker han bedre enn meg for øyeblikket 😂. 

Venninnene mine derimot mener han er ålreight men at jeg egentlig dater han fordi han er så trygg og ikke som de jeg har brukt å date. Tror de også syntes det var litt merkelig når vi var på fest hos han og de fikk se samlingen hans. Han har en del samleobjekter som er kjøpt, men de meste er ting han leger selv med 3d printer og han har faktisk klart å gjøre det om til en side jobb hvor han tjener noen grunker på å lage ting og tang for andre, eller selger speccsen til andre printere. De er mer vant med at jeg har datet "manne manner", og ikke at han er spesielt overvektig, men han er den første jeg har datet på lenge som ikke trener mer enn nødvendig bare for være i grei fysisk stand. Var en stund jeg bare datet menn jeg møtte på gymmen som var der nesten hver dag. Jeg la merke til at han var selvfølgelig litt nervøs første gang han hadde sex men følte seg etter det komfortabel uten klær rundt meg. Samtidig behøver han ikke å se seg mer i speilet enn det jeg gjør 😛 så det er en fordel og føler det viser mer selvsikkerhet enn de som må sjekke ut kroppen sin regelmessig. Har selvfølgelig vært mye bra menn i senga fra gymmen også, men noen av dem følte jeg egentlig brukte meg som en onanseringsmaskin og likte mer sin egen kropp enn min. Mens han kan finne på å utforske kroppen min så lenge, har lært hvordan å best erte meg og får meg til å komme og så fortsetter slik at jeg i ren kåtskap må dra i han rundt og dytte han på rygg fordi jeg vil ha sex. Det er vanskelig å ikke føle seg satt pris på når han har vært så dedikert på å lære seg alt han kan om å skape nytelse for meg, men iblant vil jeg liksom at han skal ta initiativ til en kjappis. Jeg tror bare han er redd for å føle seg egoistisk så jeg må bestandig være den som må starte det. Han kan godt ta initiativ til vanlig sex men kjappiser er det bestandig jeg som må initiere. 

Han er ikke noen gråter, eller når hunden hans døde så slapp han noen tårer, men er litt mer følsom mann enn jeg er vant med. Føler på et vis det er bra, jeg har bestandig vært litt gutte jente så føler vi lærer en del av hverandre på det viset. Det er absolutt ikke noen hindring for han, og det er ikke noe som preger han mye i hverdagen, men han er litt på spektrumet når det kommer til empati. Var litt rart i starten hvordan han kunne si ting som jeg føler han bare kunne vite om han hadde vært der når jeg har fortalt han noe, men han setter seg lett i andre sine sko og han studerte psykologi en stund når han enda var usikker på hva han ville gjøre, så å lese og gjette rett om folk er nesten "fest trikset" hans. 

Var en stund jeg følte meg ganske skyldig fordi jeg skjønte at han hadde forelsket seg i meg mens jeg bare likte han veldig godt, jeg var bare ikke sikker på om det var følelsen av trygghet jeg likte eller faktisk han. Så hadde vi hengt hver dag i en uke, og jeg var ikke på noe vis lei han, men jeg trenger litt alene tid iblant om så bare noen timer. Og han måtte reise to dager for å hjelpe moren sin med noe og kom til å komme hjem på kvelden. Jeg innså etter jeg hadde fått de timene med alene tid som jeg trengte at jeg klarte ikke å slutte å tenke på han. Han hadde overhode ikke prøvd å presse oss inn i noen kategori, nok i frykt for å skremme meg bort, men likevel. For han ville det å kunne si "dette er kjæresten min" og ikke bare "vi dater og henger sammen" være et enormt skritt. Bestemte meg for å overaske han når han ringte meg dagen han skulle hjem og spurte om jeg ville ha besøk på kvelden. Hadde fått nøkkel på det tidspunktet så jeg ordnet til et flott bad og kjøpt et undertøy han spøkende hadde sagt "føl det fri til å kjøp den om du vil" når vi hadde gått rundt på butikker tidligere. Var utrolig gøy å fokusere på han for en gang skyld, gav han full kropps massasje og han prøvde å skulle gi tilbake etter han kom første gangen, men sa nei ikveld handlet det om han, og han har uansett blitt flink med å lære å holde igjen når vi har sex nå så var godt for meg også når vi kom opp og byttet til senga. Lå i armene hans og bestemte meg for å si det rett ut at jeg ville gjøre oss offisiell og at jeg var blitt forelsket i ham. Stemmen hans knakk litt, før han avbrøtt seg selv og kysset meg, måtte kremte litt og så sa han var forelsket i meg også.  

Nå har det heldigvis gått bra enn så lenge, men klarer ikke å la være å tenke "okej hvordan kommer jeg til å føkke opp dette?". Eller verre hva om venninnene mine har rett og jeg om et år går tilbake til gamle vanner? Han fortjener virkelig ikke å bli såret fordi jeg føler det jeg føler akkurat nå, og så plutselig ender jeg med å sabotere det fordi jeg ikke er vant med et slikt stabilt forhold som jeg har nå. Jeg har gjort en del dumme feil i mitt liv, ikke at jeg har vært utro, men har gjort slutt med menn fordi jeg fant noen jeg likte bedre og så tenkte "vel han er ikke den jeg startet å date uansett så falsk markedsføring, best å gjøre det slutt og så bli sammen med denne nye rette", for så å bare forsette den syklusen. 

Jeg trengte bare å ventilere dette litt ut først, vet ikke helt hva slags svar jeg er ute etter, men om noen kan komme med poenger og synspunkter kanskje et ordentlig spørsmål vil bli enklere å komme på. 

Anonymkode: e849b...12e

[Ardenus]

Hva du føler og hva venninner sier, hva du har vært bortpå før, trenger ikke å ødelegge for hva du har nå, hvis du har det bra, hva er da galt?

Ikke se etter feil, når det ikke nødvendigvis ikke er noen. Skulle det gå flere år og du føler noe annet, da får du gjøre noe da.

 

Jeg er ganske lik kjæresten din på endel punkter, ulik på andre. Kanskje ikke så viktig info