Kan man jobbe deltid som lege?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har kommet inn på medisinstudiet, men tviler to uker før studiestart. Jeg vet jeg vil kunne få svar på en del av spørsmålene mine underveis i utdanningen, men jeg synes av ulike grunner det er litt pinlig å spørre om dette som nyklekket student. Jeg er glad i mennesker, og jeg tror jeg hadde blitt en empatisk og oppdatert lege. Jeg synes faget virker spennende, og lar meg ikke skremme av lange lesedager, eksamenspress og det høye ansvaret lisensen fører med seg. Det jeg imidlertid frykter, er å jobbe livet av meg. Jeg er 27 år, og føler at jeg "ikke har tid" til å jobbe 130% i seks, syv år etter medisinstudiet for å bli ferdig spesialist. Likevel - "alle" spesialiserer seg, og det ønsker egentlig jeg også. Men finnes det LIS2/LIS3 stillinger som ikke er 100%? Ideelt sett ville jeg gjerne jobbet 50-80% og heller brukt lengre tid på spesialiseringen. Jeg lar meg ikke skremme av å være evig assistentlege, men jeg lar meg skremme av å jobbe fryktelig mye. Lange vakter er OK, så lenge man ikke gjør det for ofte. Jeg hadde også tålt dem godt dersom jeg hadde bedre tid til å hente meg inn igjen. 

Jeg vet at mange sykepleiere sliter med å få heltidsstillinger, og at Norsk Sykepleierforbund kjemper for dette. Men hva med leger som vil jobbe mindre (og ikke innen almennpraksis)? Jeg hadde blitt evig takknemlig for noen erfaringer her.

 

Anonymkode: 682c8...327

[AnonymBruker]

Ja, vet om flere som jobber deltid.

Anonymkode: f35b9...653

[AnonymBruker]

Du kan jobbe deltid, men det avhenger også litt av hva du vil spesialisere deg innen. Noen felt har veldig spisse albuer og krever at du viser stor vilje til innsats for å få stillinger og komme deg frem, mens andre er mer glad for å få folk i det hele tatt og tilpasser ved behov. Problemet til legene er vel at de for det meste får i korte vikariater som forlenges hver 3.-6. mnd, og da er det lett for arbeidsplassen å kvitte seg med deg pm de syns du krever for mye eller jobber for lite. Hvorfor ikke ta studiet først, finne ut hva du interesserer deg for og ønsker å jobbe med, og så se hvordan arbeidshverdag du ønsker? En del går også i fulle stillinger der halvparten er i klinikken og halvparten brukes til forskning, det er jo også et alternativ. 

Anonymkode: 05e4d...da3

[Blaaa]

Jeg håper det går an å jobbe deltid som lege!

Endret 28. juli 2018 av Blaaa

[AnonymBruker]

Hei og takk for svar! Ja, jeg har også dette inntrykket. Og om alle går 100% blir det rotete med dem som vil jobbe mindre. Jeg tenker at det er vanskelig å si hva jeg vil spesialisere meg i, men ettersom jeg har tenkt på studiet en stund, har jeg rukket å forme noen drømmer. For tiden tenker jeg mye på anestesi og akuttmedisin. Der antar jeg det er mer enn nok interesserte, og det er i det hele tatt en relativt hektisk spesialitet. Ellers har jeg tenkt mye på indremedisin, som er kjempepopulært og kvinnesykdommer som jo også er det. Jeg ønsker å jobbe i klinikken, men forskning på siden høres spennende ut. Jeg er motivert, men for å komme meg igjennom noen av de verste blokkene, vil jeg ha noe å se frem til. Dersom dette er en utopi eller en veldig usikker drøm, er jeg redd for å miste motet på veien. 

Anonymkode: 682c8...327

[isbjørnungen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei og takk for svar! Ja, jeg har også dette inntrykket. Og om alle går 100% blir det rotete med dem som vil jobbe mindre. Jeg tenker at det er vanskelig å si hva jeg vil spesialisere meg i, men ettersom jeg har tenkt på studiet en stund, har jeg rukket å forme noen drømmer. For tiden tenker jeg mye på anestesi og akuttmedisin. Der antar jeg det er mer enn nok interesserte, og det er i det hele tatt en relativt hektisk spesialitet. Ellers har jeg tenkt mye på indremedisin, som er kjempepopulært og kvinnesykdommer som jo også er det. Jeg ønsker å jobbe i klinikken, men forskning på siden høres spennende ut. Jeg er motivert, men for å komme meg igjennom noen av de verste blokkene, vil jeg ha noe å se frem til. Dersom dette er en utopi eller en veldig usikker drøm, er jeg redd for å miste motet på veien. 

Anonymkode: 682c8...327

Alle disse spesialiseringens har et høyt arbeidspress og travle dager på jobb. I tillegg mange om beinet for å få disse stillingene. Uansett, du skal først studere og deretter ha LIS1, så jeg ville ventet litt med å velge spesialisering 😉 Det er fullt mulig å jobbe redusert, men det er ikke nødvendigvis like enkelt som å få full stilling, ihvertfall ikke innen alle spesialiseringer. Med unntak av sykehjemsmedisin og fastlegevikariater lyses det omtrent aldri ut deltidsstillinger, dette er noe man forhandler med arbeidsgiver for å få. Det er flere leger som arbeider redusert på sykehusene, da er det stort sett pga forskning eller små barn. 

Vil og nevne at for mange av de spesialiseringens du nevner slutter man ikke å arbeide livet av seg når man er ferdig med LIS, ettersom dette er områder hvor det er nødvendig med overlegekompetanse også på vakt (på de litt større sykehusene). 

Uansett: jeg stortrives som lege, til tross for at det er mye arbeid  

[AnonymBruker]

Jeg er LIS på et større sykehus. For det første er det ikke noe alternativ å ikke spesialisere seg lenger. For det andre er det i teorien mulig å jobbe deltid, men jeg vil ikke anbefale det. Husk at det er mye man skal trene på, og å trekke ut utdanningen over så lang tid er ikke nødvendigvis gunstig. Man trenger mengdetrening. Legenes arbeidstid er regulert, vi har noe utvidet arbeidstid utover normalen, i tillegg er det en frivillig utvidet arbeidstid som du kan takke nei til. Hvor mye det utgjør, varierer fra sted til sted. Vaktene er lange, men du får da til gjengjeld avspasering (ofte friuker) for å kompensere for dette. Jeg jobbet tidligere på et mindre sykehus, da jobbet jeg mye og var ofte sliten, dette var imidlertid grunnet kronisk underbemanning som førte til mye overtid. I tillegg hadde jeg lang reisevei. Nå synes jeg at jeg jobber akkurat passe. Du kan evt velge en spesialitet med lite vaktarbeid (det utelukker både anestesi, indremedisin og gyn), feks revma, hud, øye, fys med, eller et paraklinisk fag som mikrobiologi. 

Anonymkode: a714b...29c

[Gjest Bøff Eløff]

Nja... man kan vel, men det er sjeldent ønskelig og mulig rent praktisk. 

[AnonymBruker]

Kjenner ingen leger som jobber deltid, tror det er vanskelig. Har ofte korte vikariater. Hvorfor ikke bli sykepleier heller?

Anonymkode: daf2a...c18

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! Har lest alt nøye. De fleste bekrefter antakelsene jeg har hatt. 

Ja, jeg vet disse spesialiseringene krever mye, og at det også er tullete å tro at man vet hva man vil spesialisere seg i allerede før studiet har startet. Men likevel: når man begynner så sent som meg, har man gjerne begynt å se for seg noe konkret. Mange av de yngre tenker at slike valg ligger langt inn i fremtiden og at alt kan skje, men jeg trenger noe litt konkret å se frem til når jeg er ferdig. Jeg må liksom "se" meg selv i fremtiden for å komme meg igjennom et par av semestrene. Men et godt poeng, og en viktig påminnelse!

Og til deg som er LIS på et større sykehus: ja. Det er en godt poeng. Og det er på en måte sløsing med alles ressurser at jeg skulle brukt så fryktelig lang tid på spesialiseringen. Greia er denne: jeg er ikke jobbsky, men jeg er idrettsutøver og interessert i mange ting. Rett nok er min tid som toppidrettsutøver snart over, men jeg ønsker å fortsette med disse interessene også mens jeg jobber. Disse er interesser som ofte krever reise og tid, og jeg kan ikke se at det skulle gå med en fulltidsstilling som LIS. Og problematisk nok er det disse spesialiseringene nevnt ovenfor som i det hele tatt fikk meg interessert i å studere medisin. Det er rett og slett et dilemma for meg.

Jo, jeg synes sykepleieryrket virker spennende, og klart mye enklere å kombinere med andre ting. Men jeg er glad i det realfaglige, og vil veldig gjerne ha muligheten til å gå så dypt inn i faget som mulig. Sykepleierstudiet har en grundig nok, men fremdeles litt mer overfladisk gjennomgang enn det jeg kunne tenke meg, og - det er en nokså annen jobb. En viktig og superspennende jobb, men en litt annen enn den jeg har sett for meg.

Anonymkode: 682c8...327

[AnonymBruker]

Min fastlege i slutten av 30årene jobber kun 60%.

Anonymkode: 93048...23f

[AnonymBruker]

Min fastlege jobber ca. 60 % Kjempepopulær lege, men har kuttet i pasientlister for å jobbe litt mindre. 

Anonymkode: 03cbc...6a1

[Gjest Bøff Eløff]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar! Har lest alt nøye. De fleste bekrefter antakelsene jeg har hatt. 

Ja, jeg vet disse spesialiseringene krever mye, og at det også er tullete å tro at man vet hva man vil spesialisere seg i allerede før studiet har startet. Men likevel: når man begynner så sent som meg, har man gjerne begynt å se for seg noe konkret. Mange av de yngre tenker at slike valg ligger langt inn i fremtiden og at alt kan skje, men jeg trenger noe litt konkret å se frem til når jeg er ferdig. Jeg må liksom "se" meg selv i fremtiden for å komme meg igjennom et par av semestrene. Men et godt poeng, og en viktig påminnelse!

Og til deg som er LIS på et større sykehus: ja. Det er en godt poeng. Og det er på en måte sløsing med alles ressurser at jeg skulle brukt så fryktelig lang tid på spesialiseringen. Greia er denne: jeg er ikke jobbsky, men jeg er idrettsutøver og interessert i mange ting. Rett nok er min tid som toppidrettsutøver snart over, men jeg ønsker å fortsette med disse interessene også mens jeg jobber. Disse er interesser som ofte krever reise og tid, og jeg kan ikke se at det skulle gå med en fulltidsstilling som LIS. Og problematisk nok er det disse spesialiseringene nevnt ovenfor som i det hele tatt fikk meg interessert i å studere medisin. Det er rett og slett et dilemma for meg.

Jo, jeg synes sykepleieryrket virker spennende, og klart mye enklere å kombinere med andre ting. Men jeg er glad i det realfaglige, og vil veldig gjerne ha muligheten til å gå så dypt inn i faget som mulig. Sykepleierstudiet har en grundig nok, men fremdeles litt mer overfladisk gjennomgang enn det jeg kunne tenke meg, og - det er en nokså annen jobb. En viktig og superspennende jobb, men en litt annen enn den jeg har sett for meg.

Anonymkode: 682c8...327

Du kan bli intensiv eller anestesisykepleier? Da får du fordype deg på et helt annet nivå.

[AnonymBruker]

Jeg vet om flere leger som jobber deltid og flere som har tatt studiet/spesialisering på deltid også. Det er vanlig. 

Anonymkode: 70682...c25

[AnonymBruker]

De fleste jeg kjenner har ikke plukket ønsket spesialisering fra øverste hylle. Det er vanskelig å få jobb, og det har vært litt tilfeldig hvor man har havnet. Vi er i 30-årene nå, og det jobbes myyye!

Med ditt utgangspunkt, alder, og ønsker, ville jeg nok heller valgt sykepleier og da videreutdannet meg i anestesi eller noe. Du kan jo også alltids fordype deg så mye du vil dersom noe foreleses relativt overfladisk.

Anonymkode: 50cb1...6ea

[AnonymBruker]

Ville vurdert de mer upopulære spesialiseringene - geriatri? Befolkningen blir stadig eldre

Anonymkode: be345...ce3

[AnonymBruker]

Jeg syns det er snodig at folk skal overtale ts til å bli spesial/sykepleier når det er lege hun ønsker å bli. Jeg syns ikke du skal bestemme deg for spesialisering før du har begynt, det er mange fagfelt du ikke kjenner til, og interessen din kan være et helt annet sted enn du tror. Det være sagt så er ikke de spesialiseringen du nevnte de som jobber minst, og det er også der det er kamp om å få plass (f.eks på anestesi). Som en annen sier avhenger også en del av tilfeldigheter, men skal du bli anestesilege er det noe då må gå inn for helhjertet, ikke med halv stilling og "vil helst drive med hobbyen min" holdning. Kjenner leger som pendler ganske langt på daglig basis for å kunne gå i en lis anestesi stilling, og det er mange som jobber i flere år før de får sjansen. 

Anonymkode: 05e4d...da3

[Serafin]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg har kommet inn på medisinstudiet, men tviler to uker før studiestart. Jeg vet jeg vil kunne få svar på en del av spørsmålene mine underveis i utdanningen, men jeg synes av ulike grunner det er litt pinlig å spørre om dette som nyklekket student. Jeg er glad i mennesker, og jeg tror jeg hadde blitt en empatisk og oppdatert lege. Jeg synes faget virker spennende, og lar meg ikke skremme av lange lesedager, eksamenspress og det høye ansvaret lisensen fører med seg. Det jeg imidlertid frykter, er å jobbe livet av meg. Jeg er 27 år, og føler at jeg "ikke har tid" til å jobbe 130% i seks, syv år etter medisinstudiet for å bli ferdig spesialist. Likevel - "alle" spesialiserer seg, og det ønsker egentlig jeg også. Men finnes det LIS2/LIS3 stillinger som ikke er 100%? Ideelt sett ville jeg gjerne jobbet 50-80% og heller brukt lengre tid på spesialiseringen. Jeg lar meg ikke skremme av å være evig assistentlege, men jeg lar meg skremme av å jobbe fryktelig mye. Lange vakter er OK, så lenge man ikke gjør det for ofte. Jeg hadde også tålt dem godt dersom jeg hadde bedre tid til å hente meg inn igjen. 

Jeg vet at mange sykepleiere sliter med å få heltidsstillinger, og at Norsk Sykepleierforbund kjemper for dette. Men hva med leger som vil jobbe mindre (og ikke innen almennpraksis)? Jeg hadde blitt evig takknemlig for noen erfaringer her.

 

Anonymkode: 682c8...327

Kan bare referere til en bekjent som er overlege i nevrologi og han fortalte meg at som lege er du forventet til å jobbe mer enn 100 % på sykehuset. Har også flere studiekamerater fra legestudiet som er nå  leger i spesialisering. Det er noen heftige vakter av og til som LiS-lege. Noen ganger går de 19 timers vakter, andre ganger blir det merarbeid utover 19 timer og da kommer det opp i mot 26 timer (men dette er ikke så ofte, da). Vet også om en tidligere studiekamerat som jobber som fastlege i Trondheim. Det hender at han er borte fra familien sin fire netter på rad for å jobbe på legevakta. Det er jo tøft når man har samboer og vil helst være sammen med sin kjære og gå å legge seg sammen til samme tid, men så må man reise for å dra på nattevakt. 

Å håpe på en deltidsstilling som LiS-lege er ikke realistisk. Det er mer realistisk etter hvert som du er blitt spesialist i et eller annet fag i medisinens verden. Det er bare å se på ledige stillinger på sykehusforetakenes nettsider. Ofte er det ikke mange ledige stillinger som er deltid. Det er vel heller unntaket enn regelen. Leger sliter med å å få seg fast jobber. De går ofte i vikariater i 100 % stilling i flere omganger før de før seg en fast stilling. For sykepleiere er vel problemet at de får faste jobber, men at arbeidsgiver spekulerer i å lyse ut deltidsstillinger i stedet for heltidsstillinger.  (Så kan arbeidsgiver ringe deg for ekstra vakter når du har fått en 60% stilling, fordi du gladelig vil tjene mer penger og svarer derfor ja til  ubekvemme vakter på kort varsel)

 

Husk på at det å jobbe som lege innebærer mye ansvar. Og at du kan bli straffet dersom du skulle gjøre noe alvorlig galt. F.eks. tap av autorisasjon (eller fengselsstraff). Det er også legen som må ta avgjørelser når alle andre spør og lurer på ting. Sykepleiere har det litt enklere sånn sett fordi de er mange kollegaer som kan rådføre seg med hverandre, i tillegg kan de sende ansvaret videre til legen for at de skal ta en endelig avgjørelse. Det er legen som er på toppen av hierarkiet og tar beslutninger. Det kan være tungt å bære det ansvaret, men samtidig veldig givende når man treffer rette avgjørelser om en pasient og vakta går bra. 

[Serafin]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar! Har lest alt nøye. De fleste bekrefter antakelsene jeg har hatt. 

Ja, jeg vet disse spesialiseringene krever mye, og at det også er tullete å tro at man vet hva man vil spesialisere seg i allerede før studiet har startet. Men likevel: når man begynner så sent som meg, har man gjerne begynt å se for seg noe konkret. Mange av de yngre tenker at slike valg ligger langt inn i fremtiden og at alt kan skje, men jeg trenger noe litt konkret å se frem til når jeg er ferdig. Jeg må liksom "se" meg selv i fremtiden for å komme meg igjennom et par av semestrene. Men et godt poeng, og en viktig påminnelse!

Og til deg som er LIS på et større sykehus: ja. Det er en godt poeng. Og det er på en måte sløsing med alles ressurser at jeg skulle brukt så fryktelig lang tid på spesialiseringen. Greia er denne: jeg er ikke jobbsky, men jeg er idrettsutøver og interessert i mange ting. Rett nok er min tid som toppidrettsutøver snart over, men jeg ønsker å fortsette med disse interessene også mens jeg jobber. Disse er interesser som ofte krever reise og tid, og jeg kan ikke se at det skulle gå med en fulltidsstilling som LIS. Og problematisk nok er det disse spesialiseringene nevnt ovenfor som i det hele tatt fikk meg interessert i å studere medisin. Det er rett og slett et dilemma for meg.

Jo, jeg synes sykepleieryrket virker spennende, og klart mye enklere å kombinere med andre ting. Men jeg er glad i det realfaglige, og vil veldig gjerne ha muligheten til å gå så dypt inn i faget som mulig. Sykepleierstudiet har en grundig nok, men fremdeles litt mer overfladisk gjennomgang enn det jeg kunne tenke meg, og - det er en nokså annen jobb. En viktig og superspennende jobb, men en litt annen enn den jeg har sett for meg.

Anonymkode: 682c8...327

Ps. Har studert både medisin og sykepleie. Det er to forskjellige verdener og vidt forskjellige yrker. Sykepleiestudiet er i større grad enn legestudiet mer praktisk rettet, det er er en overvekt av teori på legestudiet (men også praksisperioder der også!)

[AnonymBruker]

For noe sprøyt å anbefale sykepleier som alternativ. Både fagmessig og lønnsmessig står de milevis fra hverandre.

Tenkte også på deltid som fastlege. Er stor mangel rundtomkring. På Vestlandet i alle fall.

Anonymkode: 84b10...650