Føler meg sviktet av tidligere lærer... Hvordan få tilbake tilliten?

[AnonymBruker]

På ungdomsskolen hadde jeg en fantastisk lærer. Hun hadde språkundervisning sammen med hennes mann. Ingen lærere har noengang satt et så dypt spor i meg; de oste ut kjærlighet, medmenneskelighet og oppriktig interesse for sine elever. Jeg slukte til meg faget som en svamp, og ble fort dyktig i dette språket. 

I senere tid, etter ungdomsskolen, så fortsatte vennskapet. Det var ikke lenger et forhold mellom elev/lærer, men mellom venner tross den store aldersforskjellen. Jeg fikk være med å hjelpe til i undervisningen, være med å selge vafler til innsamlingsaksjon, spise middag hjemme hos dem, lånte klær fra innfødte latinere til fremføringer på VGS, og sov over hos dem ei natt. Jeg ble invitert i en bursdag, på spillkveld og var i byen med dattera deres som er et par år eldre enn meg. Forholdet var veldig åpent- og det var kjærlighet. De så meg da jeg var på mitt dårligste, og lot meg også ta del i deres liv og sykdom. Jeg møtte en nåde, en aksept og en forståelse på et dypt plan. Jeg følte meg elsket. Og hun sa selv at ingen elev hadde noengang løftet humøret hennes som jeg. Hun ba for meg om morgenen, skrev lange meldinger til meg, skrev flotte statuser på Facebook da jeg hadde bursdag. Skrev til meg at hun var glad i meg. Og da jeg traff dem så fikk jeg alltid gode klemmer, lange samtaler og omsorg. Med henne kunne jeg snakke om alt fra psykisk sykdom, traumer, forelskelser, gynekologiske undersøkelser og redsel for blodprøver. Hun var åpen om sitt liv, delte og svarte meg åpent, kjærlig og imøtekommende. Båndet var sterkt- før det plutselig sa "pang"

Det var snakk om at jeg skulle få være med dem til Sør Amerika. De har et hus i et av landene (etter å ha vært misjonærer i over 20 år), og jeg snakker flytende spansk omtrent (takket være at de plantet en drøm og en glede dypt inni hjertet mitt). Plutselig ble det sagt at jeg ikke kunne være med likevel. Jeg respekterer det selvsagt, og jeg sa at jeg forstod avgjørelsen. Innvendig ble jeg helt knust. For meg handlet det ikke så mye om reisen i seg selv, men følelsen av svik og avvisning. Båndet var så sterkt mellom oss, og plutselig begynte jeg å tvile på om de egentlig var glad i meg. 

Jeg elsker de fortsatt høyt, og hun skrev tydelig på melding at hun fortsatt var glad i meg og satt pris på meg; at dette ikke forandret det synet de hadde på meg. Jeg hadde fortsatt satt spor i hennes liv, noe hun aldri kunne glemme. Likevel er det noe i meg som sier at jeg er sviktet, uviktig og at jeg ikke kan stole på dem. Kontakten har vært minimal det siste halvåret (dette skjedde i januar) for jeg vet ikke hva jeg skal si. Om jeg skal bryte kontakten, fortsette med samme kontakt eller om jeg skal tørre å stole på dem igjen. 

Hva tenker dere? (Dere trenger ikke kommentere rundt forholdet jeg hadde med lærerne. Jeg vet at dette ikke er vanlig, men historien er som den er: Det utviklet seg en sterk tilknytning etter ungdomsskolen.) 

Anonymkode: 7a6a7...8f0

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle du ikke tørre å stole på dem igjen? Kan være mange grunner til at de ikke kunne ta deg med på reisen. Regner med at de ikke skulle til en trygg all inclusive resort men kanskje til et krevende fjellområde eller dypt i en regnskog. Kanskje de mente at du ikke kom til å takle å bo under vanskelige forhold, eller kanskje de ikke orket å ta ansvar for noen andre som ikke kjenner området de reiste til? Er de fortsatt i utlandet? Jeg er selv spansklærer med sterk tilknytning til Latin Amerika, og svært selektiv med hvem jeg tar med på tur. Jeg ser ikke på hvilken måte de har sviktet deg. 

Anonymkode: 1baf7...990

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skulle du ikke tørre å stole på dem igjen? Kan være mange grunner til at de ikke kunne ta deg med på reisen. Regner med at de ikke skulle til en trygg all inclusive resort men kanskje til et krevende fjellområde eller dypt i en regnskog. Kanskje de mente at du ikke kom til å takle å bo under vanskelige forhold, eller kanskje de ikke orket å ta ansvar for noen andre som ikke kjenner området de reiste til? Er de fortsatt i utlandet? Jeg er selv spansklærer med sterk tilknytning til Latin Amerika, og svært selektiv med hvem jeg tar med på tur. Jeg ser ikke på hvilken måte de har sviktet deg. 

Anonymkode: 1baf7...990

De hadde gitt meg en stor grunn til å glede meg, Dvs de hadde sagt "velkommen skal du være", og vi hadde snakket om at jeg evt kunne komme ned 2 uker. De har familie der, og skulle reise litt rundt. Jeg tror de syntes det var vanskelig å skulle planlegge så mye, i tillegg har læreren en fysisk sykdom som krever mye av henne. Jeg har full forståelse for at det ikke passet, men jeg klarer ikke å la være å ta det personlig. Jeg hadde gledet meg vilt i et halvt år, spart opp nesten alle pengene til flyreisen og var sikker på at jeg skulle reise. Og plutselig så gikk hele drømmen i vasken på sekunder. Jeg ikke nesten ikke puste. 

Følelsen av å bli avvist var den som var verst. Jeg følte ikke lenger de var glad i meg, trodde jeg hadde gjort noe galt og at jeg var en dårlig person. Jeg går i behandling på DPS, og da jeg fortalte om dette så mente behandleren at jeg reagerte like voldsomt som om at et kjæresteforhold hadde raknet. Behandler sier også at jeg har sterk separasjonsangst, og jeg tenker selv at det er derfor jeg synes denne konflikten er så vanskelig. Ikke fordi jeg ikke kunne reise, men fordi jeg følte de skjøv meg ut av livet. At jeg ble forlatt og avvist. 

Ja, de er fortsatt ute på reise.

TS

Anonymkode: 7a6a7...8f0

[Trulteskogen]

Følelser er følelser. Ja, du har sterke følelsesmessige reaksjoner og opplevelsen av avvisning. Men det virker ikke som om du er opptatt av å se saken fra den andre parts side. For å fungere i relasjoner kan vi ikke bare ta hensyn til egne behov og følelser. Våre følelser representerer ikke sannheten om relasjonen. Synes du virker litt svart-hvitt i tankegangen..idealiserende og deretter deevaluerende. Deevaulerer så snart ting ikke går din veg. Da kan du plutselig ikke stole på de lenger, enda de gjennom flere år har vist deg kjærlighet og inkludert deg? 

[istj]

Her virker det heller som om det er dine psykiske problemer som har skylden i hvordan du føler deg, og ikke vennene dine. Vil anbefale deg å ta opp dette med behandleren din igjen, slik at dere kan jobbe med angsten og hvordan du takler situasjoner slik som dette. 

Det er ikke meningen å bagatellisere følelsene dine her, men jeg mener i alle fall at dette ikke burde være grunnen for at et så nært vennskap skal rakne helt fullstendig. Har du snakket med dem om hva grunnen til at du ikke kunne bli med var? Kanskje er det en mulighet at du kan ta en tur nedover ved en senere anledning.

[AnonymBruker]

Syns hele forholdet virket veldig spesielt jeg da.... hva hvis en mannlig lærer hadde tatt til seg en 15 åring på denne måten. En ting var om det var formalisert som støttetiltak gjennom barnevern eller noe slik, men elever som løfter humøret til lærere... pussig!

Anonymkode: 905f5...997

[AnonymBruker]

Det er bra du får hjelp med dette, for her må det ligge andre ting begravet når du reagerer såpass sterkt. 

Det høres veldig intenst ut, og det er ikke sunt å legge så mye i en relasjon. 

Jeg tror jeg hadde fått betenkeligheter dersom en annen person ble så knyttet til meg, både for min egen del og for denne personens del. 

Hvorfor det har blitt slik at du likevel ikke kan bli med vet jeg ikke, men snakk med dem om dette og spør. Ikke for at turen skal bli noe av, men gir at du skal få en forklaring som gjør at fu ikke føler deg avvist. 

Jeg tror at du må finne en balanse i relasjonen dom gjør at den blir mer sunn. Det kan behandleren din hjelpe deg med. 

Lykke til!

Anonymkode: 5a205...8bd

[Gjest andysowhat]

Hmmm...

Jeg er en lærer som er svært åpen med mine elever. Forhold til at jeg er ærlig i diskusjoner, jeg forteller de veldig godt hvordan ting fungerer og hvordan man kan få til livene sine. Om jeg legger merke til at noen sliter, så vil jeg absolutt strekke ut en hånd for å lære de det de trenger for å takle situasjonen de er i om jeg har kunnskap om det.

 

Noe jeg har mye spesiel kunskap om er mobbing, generelt små psykiske problemer, depresjon, angst, schizofreni, ansvarsløshet, kaos, osv. Ikke så mye andre problemer som adhd, dysleksi, diabetes, etc. Men jeg har mine bruksområder. Uansett, for meg opplevde jeg hvertfall i starten og jeg gjør det tildels enda at elevene jeg strekker en hånd ut til og hjelper de med de problemene de har blir å like meg utrolig godt. Men det er jo ikke rart, jeg løser en av deres største bekymringer. Problemet med dette er at jeg er bare en person. Jeg får betalt for å være din lærer og ikke være ditt familiemedlem, og jeg har ikke nok tid for å ta vare på alle mennesker som raser gjennom livet mitt hele tiden heller. Liksom jeg har en kjæreste, og jeg har megselv å ta vare på som er min høyeste prioritet. Det er derfor vi er sammen. Det er for at vi skal kunne ta vare på hverandre til det aller siste øyeblikk.

 

Og siste halvår har jeg slitet med litt psykisk plager selv. Som gjør at jeg ikke klarer å ta vare på like mange elever fra klassen min som før. Det har ikke noe med at jeg ikke ønsker å ta vare på mennesker, men jeg klarer ikke å ta vare på min egen mor engang i snakkende stund. Jeg ønsker ikke at det skal være slik i det heletatt. Men jeg er rett og slett for begrenset av min egen biologi til å gjøre noe for noen andre, bortsett fra å utføre jobben min. Jeg vet at for de menneskene jeg har stått nær tidligere, ikke står meg så nær nå lengre, det gjør vondt. Men det er rett og slett bare fordi jeg ikke klarer å møte opp lengre. Yngre mennesker spesielt viker unna meg, som ikke er vant til at folk kan ta skritt tilbake, som ikke er vant til at folk kan bli syke, som ikke er vant til sine egne begrensninger, som ikke er kjent med hvordan livet skal leves. "I can't even blame them." De opplever strengt tatt en av livets mest nådeløse konsekvenser og har mistet meg som en støtte brikke i deres dageligliv. Men grunnen for at de har mistet meg, er ikke fordi jeg hater de, eller at jeg missliker de, eller at jeg ikke tåler trynene deres lengre. Men det er fordi jeg bærer for mange personlige byrder, slik at jeg ikke klarer å invitere andres byrder inn i mitt eget liv. 

 

Også er liksom spørsmålet. Hvorfor er du ikke ærlig, og forteller alle sannheten om din egen situasjon slik at du klarer å opprettholde relasjonen selv i en dårlig situasjon? Godt spørsmål. Jeg tror det allerbeste jeg kunne ha gjort er å skrive et kort som forklarer min situasjon. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å differansiere mellom mennesker som genuint bryr seg om meg, og de som ikke bryr seg fult så mye. Hadde jeg delt sjelen min med andre gjennom å fortelle de sannheten, og de hadde avslått meg. Så tror jeg det hadde brent min allerede lidene sjel. Jeg anser megselv ikke sterk nok i snakkende stund for å bære mer lidelse. Så jeg tar heller bakfoten her, og venter til at andre viser at de bryr seg så mye om meg, som jeg viste de før at jeg brydde meg om de og spør hva som er problemet eller hvorfor ting er blitt som det har blitt. Det er liksom nå de har muligheten til å vise meg at de bryr seg like mye om meg, som da jeg strakk en hånd ut til de, da de var nede. Akkurat nå ønsker jeg egentlig ikke hender som hjelper meg opp på begge beina heller. Men det å vite at det er hender der om jeg trenger de, de er jeg evig takknemlig for selv om jeg ikke skulle ha bruk for de.

Men. Men... Skal du snakke med noen med en lidende sjel. Møt de med respekt. Vær ærbødig over deres problemer. Ikke tro at du kan hjelpe. Forvent at du møter et menneske du er glad i, og se de lide. Og vær klar for at du kan gjøre nesten ingenting for å hjelpe de annet enn å vise god vilje. Ikke la den gode viljen din bli omstyrt til hat for de du er glad i.

Lykke til.

Endret 28. juli 2018 av andysowhat

[AnonymBruker]

13 timer siden, Trulteskogen skrev:

Følelser er følelser. Ja, du har sterke følelsesmessige reaksjoner og opplevelsen av avvisning. Men det virker ikke som om du er opptatt av å se saken fra den andre parts side. For å fungere i relasjoner kan vi ikke bare ta hensyn til egne behov og følelser. Våre følelser representerer ikke sannheten om relasjonen. Synes du virker litt svart-hvitt i tankegangen..idealiserende og deretter deevaluerende. Deevaulerer så snart ting ikke går din veg. Da kan du plutselig ikke stole på de lenger, enda de gjennom flere år har vist deg kjærlighet og inkludert deg? 

Selvfølgelig er det viktig for meg å se deres side av saken også. Jeg skrev til dem umiddelbart etter jeg fikk nei at jeg forstod det og at jeg håpet de fikk en fin tur likevel. 

Sort/hvitt er jeg, ja. Det er noe jeg må jobbe med. Jeg har respekt for at det passet dårlig for dem, derfor begynte jeg ikke å diskutere. Jeg sa at jeg forstod, og logget av Facebook. 

TS

Anonymkode: 7a6a7...8f0

[AnonymBruker]

13 timer siden, istj skrev:

Her virker det heller som om det er dine psykiske problemer som har skylden i hvordan du føler deg, og ikke vennene dine. Vil anbefale deg å ta opp dette med behandleren din igjen, slik at dere kan jobbe med angsten og hvordan du takler situasjoner slik som dette. 

Det er ikke meningen å bagatellisere følelsene dine her, men jeg mener i alle fall at dette ikke burde være grunnen for at et så nært vennskap skal rakne helt fullstendig. Har du snakket med dem om hva grunnen til at du ikke kunne bli med var? Kanskje er det en mulighet at du kan ta en tur nedover ved en senere anledning.

Ja, jeg reagerer sterkt fordi jeg ikke er frisk. Jeg går i behandling for tilknytningstraumer, og vi jobber med separasjonsangsten. Det var nok den som slo ut da jeg følte meg så fryktelig avvist. 

Vi har snakket litt om det. Jeg var i kontakt med henne i juni mtp bursdagen for å gratulere henne med dagen. Da var det hun som tok opp temaet, og jeg vet at hun har en sykdom som gjør det vanskelig å tilpasse seg lufta 3000 m over havet; som gjør at hun ligger med oppkast, kvalme og diaré den første uka. De så nok også at det var mye planlegging om jeg skulle være med. Jeg har forståelse for at det ikke passet. Utfordringen er at jeg fortsatt ikke føler de er glad i meg. 

TS

Anonymkode: 7a6a7...8f0

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns hele forholdet virket veldig spesielt jeg da.... hva hvis en mannlig lærer hadde tatt til seg en 15 åring på denne måten. En ting var om det var formalisert som støttetiltak gjennom barnevern eller noe slik, men elever som løfter humøret til lærere... pussig!

Anonymkode: 905f5...997

Det var ikke et støttetiltak gjennom barnevernet. Vi hadde felles interesser, likt verdigrunnlag med troen og vi ble fort veldig tett knyttet.

Det har aldri vært noe seksuelt om du lurer på det. De er jo gift med hverandre, og kunne like godt vært besteforeldrene mine mtp alder. 

TS

Anonymkode: 7a6a7...8f0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg reagerer sterkt fordi jeg ikke er frisk. Jeg går i behandling for tilknytningstraumer, og vi jobber med separasjonsangsten. Det var nok den som slo ut da jeg følte meg så fryktelig avvist. 

Vi har snakket litt om det. Jeg var i kontakt med henne i juni mtp bursdagen for å gratulere henne med dagen. Da var det hun som tok opp temaet, og jeg vet at hun har en sykdom som gjør det vanskelig å tilpasse seg lufta 3000 m over havet; som gjør at hun ligger med oppkast, kvalme og diaré den første uka. De så nok også at det var mye planlegging om jeg skulle være med. Jeg har forståelse for at det ikke passet. Utfordringen er at jeg fortsatt ikke føler de er glad i meg. 

TS

Anonymkode: 7a6a7...8f0

De er jo selvfølgelig ikke glad i deg som om du skulle vært deres biologiske barn. Du er en elev de har vist litt interesse for og nå har du blitt litt for intens og derfor så de ingen annen mulighet enn å markere grensene sine og derfor avlyse turen. Sannheten svir dessverre. 

Anonymkode: a49c0...08c

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er bra du får hjelp med dette, for her må det ligge andre ting begravet når du reagerer såpass sterkt. 

Det høres veldig intenst ut, og det er ikke sunt å legge så mye i en relasjon. 

Jeg tror jeg hadde fått betenkeligheter dersom en annen person ble så knyttet til meg, både for min egen del og for denne personens del. 

Hvorfor det har blitt slik at du likevel ikke kan bli med vet jeg ikke, men snakk med dem om dette og spør. Ikke for at turen skal bli noe av, men gir at du skal få en forklaring som gjør at fu ikke føler deg avvist. 

Jeg tror at du må finne en balanse i relasjonen dom gjør at den blir mer sunn. Det kan behandleren din hjelpe deg med. 

Lykke til!

Anonymkode: 5a205...8bd

Ja, det ligger ganske så mye bak. Det er ikke deres feil at jeg reagerer som jeg gjorde. Jeg prøver ikke på noen måte å legge skylden over på dem. Det ble bare følelsesmessig for mye å takle mtp avvisning og følelsen av å bli skjøvet ut av livet deres, at jeg ikke var viktig. Feilen er ikke at jeg ikke fikk være med. Feilen er at jeg ikke klarer å stole på at de er glad i meg. 

Ja, forholdet ble fort sterkt, intenst og tett. Jeg begynte å drømme om henne på natta, sendte henne stadig meldinger og savnet henne voldsomt.

TS

Anonymkode: 7a6a7...8f0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De er jo selvfølgelig ikke glad i deg som om du skulle vært deres biologiske barn. Du er en elev de har vist litt interesse for og nå har du blitt litt for intens og derfor så de ingen annen mulighet enn å markere grensene sine og derfor avlyse turen. Sannheten svir dessverre. 

Anonymkode: a49c0...08c

Da var jeg meldt ut av tråden. Fikk svar på at det ikke var vits å holde videre kontakt. Om jeg er så plagsom så skal de slippe å høre fra meg. 

Anonymkode: 7a6a7...8f0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da var jeg meldt ut av tråden. Fikk svar på at det ikke var vits å holde videre kontakt. Om jeg er så plagsom så skal de slippe å høre fra meg. 

Anonymkode: 7a6a7...8f0

Det er de nok glade for. Også håper jeg du tar lærdom av dette så du ikke havner i en tilsvarende situasjon igjen. 

Anonymkode: a49c0...08c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det ligger ganske så mye bak. Det er ikke deres feil at jeg reagerer som jeg gjorde. Jeg prøver ikke på noen måte å legge skylden over på dem. Det ble bare følelsesmessig for mye å takle mtp avvisning og følelsen av å bli skjøvet ut av livet deres, at jeg ikke var viktig. Feilen er ikke at jeg ikke fikk være med. Feilen er at jeg ikke klarer å stole på at de er glad i meg. 

Ja, forholdet ble fort sterkt, intenst og tett. Jeg begynte å drømme om henne på natta, sendte henne stadig meldinger og savnet henne voldsomt.

TS

Anonymkode: 7a6a7...8f0

Intens og stadige meldinger. Det kan høres ut som de bryr seg mye om deg, men at du har få grenser og spiser dem opp. Mulig de trenger en pustepause? 

Anonymkode: c747a...691

[Leselusa]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da var jeg meldt ut av tråden. Fikk svar på at det ikke var vits å holde videre kontakt. Om jeg er så plagsom så skal de slippe å høre fra meg. 

Anonymkode: 7a6a7...8f0

Ærlig talt. Du overreagerer kjære deg. I og med at du sliter i utgangspunktet forsterker følelsene dine 💕

De har nok hatt sine grunner til at de ikke kunne ha deg med. Du må ikke se på det som avvisning. Du har et unikt forhold til disse, og jeg vil råde deg til å ikke vise skuffelsen for tydelig til dem, men fremdeles vise at du bryr deg om deg. 

De har kanskje nok med seg selv akkurat nå. Familie er vanskelig, og det er nok slik det er blitt med dere, dere er blitt som familie!! Dermed vil skuffelser også bli store. 

Ikke bryt kontakten.  Kanskje er det tiden for at DU viser omsorg og omtanke for de 💕 Lykke til 🙂

Endret 28. juli 2018 av Leselusa

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Leselusa skrev:

Ærlig talt. Du overreagerer kjære deg. I og med at du sliter i utgangspunktet forsterker følelsene dine 💕

De har nok hatt sine grunner til at de ikke kunne ha deg med. Du må ikke se på det som avvisning. Du har et unikt forhold til disse, og jeg vil råde deg til å ikke vise skuffelsen for tydelig til dem, men fremdeles vise at du bryr deg om deg. 

De har kanskje nok med seg selv akkurat nå. Familie er vanskelig, og det er nok slik det er blitt med dere, dere er blitt som familie!! Dermed vil skuffelser også bli store. 

Ikke bryt kontakten.  Kanskje er det tiden for at DU viser omsorg og omtanke for de 💕 Lykke til 🙂

Nå må du gi deg. Nå har de to tidligere lærerne kanskje brukt veldig mye tid, følelser og krefter på å løse en relasjon som tydelig har tatt helt av også oppfordrer du ts til å fortsette i samme sporet. TS må gå videre i livet sitt. Hun kan ikke fortsette å spise opp disse stakkars menneskene, nå må de få fred. 

Anonymkode: a49c0...08c

[AnonymBruker]

Jeg syns du overreagerer veldig. Å reise rundt i sør amerika kan by på mange utfordinger realtert til helse og sikkerhet, selv om man kjenner språket. Jeg må helt ærlig si at jeg har god forståelse for at de ikke ønsker å ta med en person med masse psykiske vansker til et land der situasjonen fort kan bli krevende, og der de er "stuck" med deg om man kan si det sånn, hvis noe skulle skje. Det betyr ikke at de ikke liker deg eller har sviktet deg, de ønsker bare ikke å ta det ansvaret. Selv om dere har et godt forhold (om enn et merkelig et) så er du ikke en del av familien og de har ikke samme forpliktelser for seg som om du hadde vært det. Ønsk dem god tur, gå videre i livet og så ser du hvordan kontakten blir når de kommer tilbake. 

Anonymkode: b898c...9a3

[Leselusa]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå må du gi deg. Nå har de to tidligere lærerne kanskje brukt veldig mye tid, følelser og krefter på å løse en relasjon som tydelig har tatt helt av også oppfordrer du ts til å fortsette i samme sporet. TS må gå videre i livet sitt. Hun kan ikke fortsette å spise opp disse stakkars menneskene, nå må de få fred. 

Anonymkode: a49c0...08c

Det er forskjell på å roe ned og kutte ut.... Ts og disse menneskene har tett kontakt over lang tid. Ts betyr nok mye for dem, så å KUTTE kontakt vil jeg si er for drastisk. 

Å endre på avhengigheten i forholdet er noe annet.  Å ikke få bli med på en tur er ikke synonymt med avvisning...