Er du noen gang sint fordi du er singel?

[AnonymBruker]

Ikke sint, men blir lei meg av at ingen syns jeg er bra nok og vegrer meg etterhvert for å prøve finne noen i det hele tatt fordi jeg ikke orker bli avvist flere ganger.

Anonymkode: 542ec...2e3

[Miklo Velka]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei. Han likte det ikke. Ikke han heller, i likhet med andre menn:-)

Kan du vennligst fremlegge en link til en undersøkelse eller forskning som bekrefter dette? *fakesmileyface*

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Kan du vennligst fremlegge en link til en undersøkelse eller forskning som bekrefter dette? *fakesmileyface*

Har ikke hørt om forskning som er gjort, men undersøkelser viser at men reiser mindre alene. Når de er sammen med noen blir de dratt med, selv om de egentlig ikke vil:

https://flashpack.com/insights/2017/12/13/dont-men-like-travelling-alone/

*realsmileyface*

Anonymkode: 6af37...201

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke hørt om forskning som er gjort, men undersøkelser viser at men reiser mindre alene. Når de er sammen med noen blir de dratt med, selv om de egentlig ikke vil:

https://flashpack.com/insights/2017/12/13/dont-men-like-travelling-alone/

*realsmileyface*

Anonymkode: 6af37...201

Mitt inntrykk er at dette vel så mye handler om tid som om vilje. Med krevende jobber i det private, er det ofte dessverre ikke tid til å realisere noen eventuelle reisedrømmer eller andre hobbyprosjekter. 

Anonymkode: 90963...b2a

[Miklo Velka]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Har ikke hørt om forskning som er gjort, men undersøkelser viser at men reiser mindre alene.

Du sa at menn ikke liker å reise, men artikkelen du linker til handler om at mange menn ikke liker å reise alene. Jeg elsker å reise, og skulle gjerne tilbragt resten av livet på reisefot, ergo var din uttalelse feil. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Du sa at menn ikke liker å reise, men artikkelen du linker til handler om at mange menn ikke liker å reise alene. Jeg elsker å reise, og skulle gjerne tilbragt resten av livet på reisefot, ergo var din uttalelse feil. 

Jeg ga deg grunnen til hvorfor de ikke reiser. De liker det ikke og de blir dratt med når de kommer i forhold. Din uttalelse gjelder kun for deg. Den subjektive står.

Anonymkode: 6af37...201

[Miklo Velka]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg ga deg grunnen til hvorfor de ikke reiser. De liker det ikke og de blir dratt med når de kommer i forhold. Din uttalelse gjelder kun for deg. Den subjektive står.

Ja da, klart det. At linken din omhandlet noe annet enn det du uttalte hopper vi glatt over. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Miklo Velka skrev:

Ja da, klart det. At linken din omhandlet noe annet enn det du uttalte hopper vi glatt over. 

😊

Anonymkode: 6af37...201

[Miklo Velka]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

😊

Godt argument! 🤥

[Severin]

Sint? Nei. Skuffet? Av og til.

[Kragebein]

Tråden er ryddet for personangrep, brukerdebatt og svar til dette.

Kragebein, adm

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sint, men det er jo en sorg i livet å aldri oppleve det å være elsket. Har en følelse av at jeg kommet til å være singel resten av livet, og det er jo deprimerende. Det går jo også hardt utover selfølelsen, når ingen blir forelsket i meg. Aner ikke hva som er galt med meg. Jeg har jo masse kjærlighet å gi. Men sender jeg ut noen avvisende signaler eller ser jeg ikke bra nok ut for noen? Gudene vet... 

K30

Anonymkode: 35f0f...400

[Paprika91]

jeg kjenner igjen det du beskriver, og JA jeg føler ofte på et mørkt sinne.. Dette sinnet har blitt veldig mye sterkere det siste året.. Det føles som en bolledeig som bare eser, og jeg også begynt å kjenne på et hat mot menneskeheten pga dette. Ikke at jeg vil skade noen, men jeg hater konseptet "menneskeheten" og at jeg ikke klarer å passe inn i den fordømte boksen. 

Jeg fyller snart 27 år, og har brukt de siste 4,5 årene på å bygge meg selv opp etter et elendig forhold. Dette har i sin tur gjort at jeg har lukket meg som en safe som ingen kan koden til, inkludert meg selv." 

Når jeg prøver å identifisere hva dette sinnet egentlig handler om så klarer jeg å komme frem til:

• jeg er sint på meg selv som ikke klarer koden som tydeligvis "alle" andre rundt meg klarer.
• jeg er sint for at jeg aldri har vært noens 1.valg, og jeg lurer på om andre som er i forhold er deres 1.valg eller ikke, og om det er "bare meg" som aldri vil bli noens 1.valg..
• jeg er sint fordi jeg erkjenner at jeg tar det personlig. At jeg vurderer min egen verdi ut ifra sivilstatus.. 
• Jeg er sint fordi jeg egentlig bare vil elske noen, men jeg får det ikke til og jeg finner ingen å elske..
• Jeg er sint fordi jeg er frustrert.. igjen jeg klarer ikke knekke koden, og jeg ser at "alle" bare fikser det "lett som en plett".. Feks. så har man disse som aldri er single, og når de først er single så går det kun noen måneder før de er i forhold. Og da begynner jeg å tenke "hva faen er det alle gjør? hvor har de lært det?"
• Jeg er sint fordi jeg er 27 år, og burde hatt NOE kjærlighet i livet mitt. Jeg har ikke hatt en eneste flørt de siste 4,5årene.. Heller ikke sex, kun elendige one night stands som ikke kan telle som sex. Jeg har forsøkt å ikke ha sex med menn jeg liker. Resultatet: ila de siste 2,5årene har jeg hatt sex 2 ganger. Så det fungerer jævlig dårlig det også. 
• jeg er sint fordi jeg ikke har opplevd gjensidig forelskelse, og har begynt å innse at jeg trolig blir en av disse personene jeg aldri skulle bli
• Jeg er sint fordi jeg er blitt den personen som jeg så på som 16-åring og tenkte "sånn der skal jeg aldri bli". Jeg er blitt den personen.
• jeg er sint på meg selv for at jeg er sint på meg selv
• jeg tror sinnet mitt er blitt sterkere fordi jeg ser at det ikke er noen fremdrift. Det er de samme skuffelsene om og om igjen.. Det er 0 % sjekking i hverdagen, og i vår nasjon er det tydeligvis kun nettdating som er porten til amors piler. Problemet er at det finnes en smertegrense på hvor mange ganger du tåler å bli ghosta/sletta/ignorert før du ender opp med å kynisk for å beskytte deg selv mot de gjentakende skuffelsene: "for en hyggelig ordentlig mann" --> noen dager etterpå = stille som grava.
• Jeg er sint fordi jeg merker at folk rundt meg har begynt å se på meg annerledes. Vennene mine har samboere/forlovet/gravide. Jeg merker at de ser på meg med sine medlidende blikk og tenker "stakkars X, hun er alltid alene hun, og hun har ikke datet noen på mange år... Det er bra vi har hverandre". Jeg har vært på flere "parfester" og "parferier", og de må helst kline og klå foran meg.. for meg føles det som å gni det inn og man merker at de gir meg medlitenhetsblikket sitt før de ser dypt inn i hverandres øyne og bare "vi har i det minste kjærlighet, lille gullebull".

 

Jeg må presisere at jeg IKKE er sjalu eller bitter på andres vegne, og jeg unner alle mine venner kjærester. Dette sinnet er rettet mot MEG og min opplevelse av å aldri oppleve noe som tydeligvis alle får til.. Så jeg er sint fordi kjærlighet tydeligvis er helt gresk for meg, men så opplagt for alle, noe som igjen forsterker min følelse av at jeg er en einstøing. 

Jeg tror dette er litt som det sinnet mange barn opplever når de ikke mestrer matte på barneskolen. De blir sinte, griner og melder seg ut.. Forskjellen er at jeg voksen og burde ha funnet en voksen måte å håndtere dette på.

 

 

[AnonymBruker]

På 27.7.2018 den 20.12, AnonymBruker skrev:

Jeg har det for det meste bra som singel. Alle de jeg kjenner av det andre kjønn er hyggelige og koselige. Noen ganger opplever jeg likevel et ubestemmelig sinne og frustrasjon.. Noen ganger er det ikke på noen eller noe spesielt.. Andre ganger er det ting som normalt ikke jeg bryr meg noe om som gjør meg sint.. noen ganger har jeg et urettferdig sinne mot det andre kjønnet .. og noen ganger er jeg sint på meg selv..

Jeg føler vel at de periodene dette sinnet kommer så har det litt rot i at jeg i disse periodene har frustrasjon over singeltilværelsen.. 

Noen som kjenner seg igjen? .. og hvordan håndterer du det? 

 

Anonymkode: c6d5c...bb3

Hadde jeg vært sint pga singeltilværelsen i seg selv hadde jeg bare tatt til takke med noen. 

Jeg er mer sint fordi jeg er så forbanna seint ute med alt, og når jeg forelsker meg så passer vedkommende ikke helt inn i livet mitt. Jeg føler kanskje det er litt urettferdig at andre virker til å finne hverandre så mye fortere. Jeg datet og var forelsket i en kompis fra 2013 til 2016. Vi ble nesten sammen, men ingen tok steget så det faset bare ut. Han er et år eldre enn meg (28) og har nå fått sin første kjæreste. Jeg er ikke forelsket i han lenger, men i en annen. Han tror jeg heller ikke har hatt dame, men vet at han har datet. Men å få til et forhold med han kan bli veldig vanskelig i og med at vi omtrent nesten ikke får sett hverandre. 

Anonymkode: 54506...e44

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg vært sint pga singeltilværelsen i seg selv hadde jeg bare tatt til takke med noen. 

Jeg er mer sint fordi jeg er så forbanna seint ute med alt, og når jeg forelsker meg så passer vedkommende ikke helt inn i livet mitt. Jeg føler kanskje det er litt urettferdig at andre virker til å finne hverandre så mye fortere. Jeg datet og var forelsket i en kompis fra 2013 til 2016. Vi ble nesten sammen, men ingen tok steget så det faset bare ut. Han er et år eldre enn meg (28) og har nå fått sin første kjæreste. Jeg er ikke forelsket i han lenger, men i en annen. Han tror jeg heller ikke har hatt dame, men vet at han har datet. Men å få til et forhold med han kan bli veldig vanskelig i og med at vi omtrent nesten ikke får sett hverandre. 

Anonymkode: 54506...e44

Glemte at han jeg liker nå har en annen oppvekst enn meg, og selv om vi ser likt på mye så ser vi også svært ulikt på mye. Alt kan liksom gjøre det så vanskelig.

Anonymkode: 54506...e44