Er du noen gang sint fordi du er singel?

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Er dere dame eller mann?

Anonymkode: 8e4e2...fb2

Dame.

Anonymkode: 84402...4f5

[Gjest Mass]

Sint, nei. Jeg er en fri sjel så jeg nyter friheten. Jeg tror ikke jeg passer til å være i et forhold. Liker ikke følelsen av å føle meg bundet og fastlåst. 

Og følelser er ofte bare styr.

Endret 27. juli 2018 av Mass

[AnonymBruker]

Nei, jeg veit det er min egen skyld, som har et problem med forpliktelser. I was born to lose, you know. 

Anonymkode: 32d59...457

[AnonymBruker]

Nei mer som lei meg.. er snart 40 og har aldri opplevd det som "alle" andre har. Forlovelse, bryllup, samboerskap, barn osv. Det kommer jeg aldri til å få oppleve heller. Har aldri opplevd at en mann har vært forelsket i meg. Også ser jeg de jævligste mobberne jeg gikk på skole med får seg både kjæreste og barn  Er så urettferdig det, de fortjener det ikke  

Anonymkode: ad05c...a66

[AnonymBruker]

Tror jeg noen ganger er sint over det, men kanskje mest skuffet og lei meg, som andre her skriver. Har vært singel lenge nå, og kjenner på savnet av en kjæreste, samtidig som jeg på mange måter lever det livet jeg ville ha på egen hånd. Allikevel blir det ensomt, jeg føler jeg har mye å gi til en partner som nå bare blir "lagt vekk". Det er ganske trist, kjenner særlig på det nå som det er ferietid, og "alle" ser ut som om de har noen. (Det stemmer selvfølgelig ikke at alle har noen, men...)

Anonymkode: ae8cb...e21

[annebanane]

Nei, langt ifra. En partner hadde jo vært fint, men trives svært godt som singel.

[Miklo Velka]

On 7/27/2018 at 9:32 PM, AnonymBruker said:

Det er noe med utstrålingen din som ikke er så veldig positiv og tiltalende, vertfall fremstår det slik gjennom det du skriver her inne, og da tenker jeg at det må være "synelig" der ute også. 

Og det tror jeg på også, men det er ikke slik at jeg fremstår helt likt "der ute", som jeg gjør her inne. Om jeg er langt nede, eller frustrasjonen og ensomheten tar overhånd, så kommer jeg hit for å lette på trykket, ikke ute på gaten, eller til folk jeg kjenner. At det vises til vanlig betviler jeg ikke, og det forsøker jeg å jobbe med, men det er ikke lett å holde seg positiv når responsen eller reaksjonen fra de jeg liker alltid er negativ.

On 7/27/2018 at 9:32 PM, AnonymBruker said:

Jeg blir rett og slett sliten og nedstemt av det du skriver, og får en tung følelse inni meg.

Og det er akkurat sånn jeg føler meg også, når jeg gang etter gang opplever å bli forelsket i noen, eller liker noen, bare for å oppdage at det ikke er gjensidig. Når det pågår hele livet, og man aldri får et ja, så gjør det faktisk noe med psyken, selvtilliten og selvbildet. Velkommen til mitt liv.

On 7/27/2018 at 9:32 PM, AnonymBruker said:

Endrer du holdning og innstilling vil kanskje utstrålingen også endre seg, og du vil møte noen☺

Du får det til å høres så lett ut, og det er akkurat der problemet ligger. Jeg forstår ikke "dere", og "dere" ser ikke ut til å forstå meg. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal gjøre det, for det er virkelig ikke "bare" å trykke på en knapp, så er alt bra. Det er slitsomt å aldri være bra nok for hverken forhold, sex, eller en gang en date. Jeg har ingen måte å "lære" dette på, så jeg forsøker, og gjør så godt jeg kan, men det blir litt som at en ufaglært, som ikke kan noe om faget, skal lære opp noen til å bli elektriker. Opplæringen vil aldri bli god, og den som blir opplært går stadig rundt i frykt for elektrosjokk.

Trenger ikke noe svar på dette, da jeg ikke vil kuppe tråden. Men takk for at du tok deg tid til å svare. Setter pris på det. 😊

[Oddy]

Er glad jeg er singel.  Føler en kjæreste kunne holdt igjen drømmene mine. Skal reise veldig mye pågrunn av utdannelsen jeg skal ta og da er det ikke lett å ha en kjæreste på slep som kanskje ikke vil flytte på seg hele tiden

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Oddy skrev:

Er glad jeg er singel.  Føler en kjæreste kunne holdt igjen drømmene mine. Skal reise veldig mye pågrunn av utdannelsen jeg skal ta og da er det ikke lett å ha en kjæreste på slep som kanskje ikke vil flytte på seg hele tiden

Menn liker jo ikke å reise heller, så skjønner hva du mener! Reis og kos deg  

Anonymkode: ad05c...a66

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Menn liker jo ikke å reise heller, så skjønner hva du mener! Reis og kos deg  

Anonymkode: ad05c...a66

"Menn liker ikke å reise"? Hva faen er det med dette forumet. Min bror har tatt mange ulike jobber rundt om i verden for å følge kjæresten på veien til veterinær-yrket. Nå er de bosatt og etablert med barn i Norge.

Anonymkode: 18877...142

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke sint, men kan bli lei meg. Nå har jeg vært i ett forhold, som var fantastisk, hvor jeg fikk oppleve en kjærlighet, jeg ikke trodde fantes. Så jeg savner jo det, jeg vil så gjerne oppleve det igjen. Men vet ikke engang om det er mulig. Da jeg er 42 år, og har jo vært i noen forhold. Men bare opplevd en sånn kjærlighet en gang.

Anonymkode: bc8c2...190

[Million]

Nei, jeg har aldri vært sint eller frustrert over å være singel. Nå er jeg singel og har vært det i to år, selvvalgt, etter at jeg ba om skilsmisse og skilte meg etter 18 års forhold med eksen.

Jeg vil være singel nå, det er en lettelse, og jeg kunne ikke tenke meg noe forhold. Ikke ennå iallfall. Samtidig vet jeg at jeg ikke blir noe yngre akkurat, og det blir vel verre for hvert år å finne seg en ny i min alder (51). Men jeg akter ikke inngå et nytt forhold når jeg ikke føler lyst til det, bare fordi alderen presser. Nei, da vil jeg heller være singel resten av livet om det så blir.

Prøver å huske om jeg noengang var "sint" over å være singel i yngre dager, men nei, jeg kan ikke huske noe sånt. Jeg manglet i grunnen aldri kjærester og hadde mange.  

Endret 29. juli 2018 av Million

[Cbunke90z]

Ikke sint, men mer redd for at fordi jeg har vært singel hele livet betyr det at jeg ikke vil vite hvordan jeg skal håndtere det skulle jeg treffe rett dame. Jeg er ikke ekstrovert som får energi av å være rundt andre, er hyggelig å tilbringe tid med venner, men er ikke som når jeg var 20 at jeg tilbringte nesten hele min fritid når jeg var ferdig med jobb og trening hos venner. De tok den vanlige veien i livet mens jeg ble holdt igjen av diverse grunner så føler det er mye jeg har mistet. Samtidig har jeg lært å bli veldig komfortabel med å være alene, men har nesten blitt for bra på det. 

Når jeg er i det kreative hjørne vil jeg være helt for meg selv, andre folk blir en distrahering for meg da. Jeg har liksom blitt nødt å fylle dagene mine med diverse prosjekter for å føle at jeg har noen mål å gå etter, siden det er ting jeg rett og slett ikke kan gjøre har jeg måttet gi slipp på det og heller fokusere på det jeg kan. Men når jeg da ser et par som holder hender i byen, eller er på fest hvor jeg er den eneste som er singel er det vanskelig å ikke ønske at man hadde det de har. Noen å holde rundt i sofakroken og bare oppleve de corny nyforelskede øyeblikkene en gang før man dør. Jeg har jo vært forelsket og følt meg utrolig bra bare av å få tilbringe tid med henne, men hadde vært hyggelig om ei følte det samme. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Menn liker ikke å reise"? Hva faen er det med dette forumet. Min bror har tatt mange ulike jobber rundt om i verden for å følge kjæresten på veien til veterinær-yrket. Nå er de bosatt og etablert med barn i Norge.

Anonymkode: 18877...142

Ja, men han likte det ikke. Han gjorde det for å tekkes kjæresten.

Anonymkode: 6af37...201

[Akhenaton]

Det har aldri skjedd. Jeg har alltid nytt å være singel, men fra tid til annen så dukker det plutselig opp en dame som jeg blir skikkelig hekta på - og da blir hun kjapt viktigere enn luksusen det er å være fri og frank. Og det er jo forsåvidt greit det også.

 

[AnonymBruker]

Nei, sinne tror jeg ikke jeg har kjent på.

Jevnt over er jeg fornøyd med singeltilværelsen. Jeg ville vel egentlig ikke kalt det "singeltilværelsen", men "tilværelsen". Livet. Det er ikke noen automatikk i at livet skal leves i tosomhet for min del. Kanskje er jeg kyniker der, men jeg forstår meg ikke helt på den tankegangen om at man gifter seg for å ikke dø alene. Alle dør alene - det og fødsel, er helt på individplan. Så om man ikke takler det å være alene, tror jeg det blir et problem. Med tanke på bruddraten hos gifte par, og ikke minst kjærester/samboere så er det ganske nærliggende, de færreste må "vente" til døden.

Jeg trives godt i eget selskap og jeg er en typisk introvert med et ganske rikt indre liv. Jeg har også et sterkt behov for å samle meg alene - f.eks. når jeg har hatt mye gående på jobb, har vært ute og reist, tatt inn nye inntrykk. Tanken om at det alltid skal være noen "der" som forventer mer av meg, eller som jeg må svare til, gir meg en slags angstfølelse.

Så det er ikke slik at jeg nødvendigvis ønsker at jeg hadde en kjæreste, men jeg kan ønske at jeg var litt annerledes. Dvs. jeg er jo komfortabel med meg selv, men ser utenfra at jeg er veldig privat, lite åpen og at dette er ting som kan forsterke seg når jeg lever alene.

Er 'velsignet' utseendemessig og får oppmerksomhet i øst og vest, og jeg vet jeg har mye å tilby på et intellektuelt nivå. Men jeg mangler nok en liten bit imellom der. Menn velger ikke kvinner bare fordi hun er pen og intelligent, de ser som regel etter noe spesifikt som har med omsorg å gjøre, en slags åpenhet og mildhet - der har ikke jeg så mye. Jeg trenger en mann som åpner meg, ikke motsatt.

Det jeg savner mest er sex/nærhet, og iblant en god samtalepartner. Jeg kan bli litt melankolsk ved tankene på de få mennene jeg har møtt og det at det ikke fungerte mellom oss (kun to-tre vil jeg kategorisere som menn jeg ville vært mer). Og jeg kan bli grepet av en vag panikk iblant når jeg begynner å lure på om jeg bare burde valgt meg en hvilken som helst mann, heller en ingen.

Sinne kan jeg kjenne på når foreldrene mine maser om en svigersønn. Men det sinnet er rettet mot dem, ikke menn generelt.

 

Anonymkode: 31439...d1c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men han likte det ikke. Han gjorde det for å tekkes kjæresten.

Anonymkode: 6af37...201

Da heter det mannen, ikke menn.

Anonymkode: 18877...142

[AnonymBruker]

Nei, ikke over det å være singel i seg selv, men jeg irriterer meg noen ganger over hvor lite samfunnet er lagt til rette for de som ikke lever i parforhold og over at de "etablerte" tar seg vel mye til rette. Priser på bolig, bil, avgifter (som f. eks. kommunale avgifter) er tilpasset at man har to inntekter, så det er vanskeligere å være singel. I tillegg opplever jeg at de etablerte som regel for fordeler på jobb, bestandig lengst ferie, kan komme sent/gå tidlig uten konsekvenser etc. Det er en irriterende forksjellsbehandling hele veien. 

Anonymkode: 90963...b2a

[AnonymBruker]

Nei, var mer sint i mitt forrige forhold hvor jeg ikke hadde det bra. Nå som singel kan jeg endelig være meg selv og gjøre det jeg vil. Jeg har virkelig blomstret opp igjen. Føler meg glad og fornøyd igjen, selv om jeg noen ganger savner noen

Kommer ikke til å kaste bort tiden min mer på forhold hvor jeg ikke kan være meg selv og konstant må ta hensyn, men aldri bli tatt hensyn tilbake. Egoistiske menn er jeg ferdig med.

Anonymkode: 7026c...afb

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da heter det mannen, ikke menn.

Anonymkode: 18877...142

Nei. Han likte det ikke. Ikke han heller, i likhet med andre menn:-)

Anonymkode: 6af37...201