Hvordan organisere økonomien mellom samboere

[AnonymBruker]

Hei, 

 

Jeg er oppdratt av en mor som ble forlatt av min far, og hun har vært veldig opptatt av å lære meg å være selvstendig, aldri bli avhengig av en mann - og så videre. Dette har da ført til at jeg har blitt veldig forsiktig med verdiene mine, og har alltid holdt mitt for meg selv, i alle mine forhold. Dette har fungert fint siden jeg aldri har vært sammen med noen med dårligere økonomi enn meg. 

Men nå er jeg samboer med en mann fra en annen kultur, og dette har ført til problemer for meg. I hans kultur skal man dele alt, og det er greit nok. Problemet er bare at han kom til Norge for bare et par år siden (fra et annet europeisk land), og har ikke fått opparbeidet seg verdier her i landet enda. Selv hadde jeg en leilighet og en nedbetalt bil da vi møttes. Han har utbetalt 23 000kr og jeg har utbetalt 29 000kr. Bilen er min, og jeg hadde fem ganger så mye egenkapital som ham da vi kjøpte felles bolig. 

Jeg føler meg så utrolig grisk som har disse tankene, og selv min mor sa at hun har oppdratt meg helt feil i forhold til kulturen til denne mannen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og problemene mine er: 

 

- jeg synes det er urettferdig at jeg har kjøpt bilen, og jeg betaler forsikring og årsavgift på den. 

- jeg har et høyere forbruk enn ham, og jeg kjøper gjerne ting til huset av en litt annen kvalitet (da vi møttes så hadde han kun minimalt med det billigste fra IKEA, og han bodde med en annen mann fra landet han er fra. Dette gjorde han for å spare penger, som han brukte som EK da vi kjøpte bolig). Dette har jeg ikke tenkt over, men skal man ikke egentlig dele på utgifter til kopper og kar? 

- vi har fordelt leiligheten 50/50 på papiret, det samme med lånet. Litt sent å angre nå, vi må nemlig betale dok.avgift hvis vi endrer eierforholdet før det er gått to år. Vi har arrangert dette ved å betale avdragene lik eierbrøk som EK vi hadde, jeg 41 % og han 59 %, det blir altså rettferdig fordelt (fordi jeg er nøye med at ting skal være rettferdig) 

- han har ikke lært seg norsk - og har vært her i to år. Han har en OK jobb, men han har mye mer potensiale hvis han bare lærer seg norsk. Utdanning og så videre oppmuntrer jeg ham til. 

- Før vi møttes jobbet han mye overtid (og han kunne da spare penger), dette har han sluttet med nå da han traff meg for å tilbringe tid med meg, men nå som vi er i hverdagsrutiner, så har jeg sagt at han kan bare jobbe mer igjen, og da blir han sint og føler seg truffet på grunn av økonomien. 

Ja, jeg vet ikke, jeg føler kanskje at han kom til dekket bord, og kan nå bare nyte livet. Slipper å betale noe som helst, jeg hadde jo alt fiks ferdig... Han hadde jo ikke hatt sjans til å kjøpe bolig uten min EK heller. Jeg føler meg så ekkel og gnien som har disse tankene  Men økonomi er blitt et veldig betent tema, og jeg tror han føler seg veldig "underlegen", og det er vanskelig å ha en nøytral samtale uten å bli beskyldt for å "stresse ham". Han betaler sin del av alt, det er ikke problemet, men allikevel har jeg en litt uggen følelse

Han jobber kjempehardt, er ALDRI syk og har en arbeidsmoral jeg beundrer. Da vi flyttet inn i leiligheten vi kjøpte så brukte han en måned på å pusse opp, uten å "ta noe" for det. Han er veldig generøs og flott mann, men han har jo ikke råd til å ha bil og slike ting. Jeg lar ham låne min bil, og jeg skulle ønske jeg klarte å la være å tenke på kilometerende som går, og det faktum at han slipper "billig unna". 

HJELP! Hva er galt med meg? Jeg er i ferd med å miste denne flotte mannen fordi jeg ikke klarer å dele alt jeg har med et smil. Grunnsteinen i meg er "bare stol på deg selv, aldri noen andre". Hvorfor klarer jeg ikke å dele bilen min med ham uten å bli irritert for at han slipper å betale? Han fyller bensin, men jeg klarer bare å fokusere på KM-standen som går oppover og taper i verdi. 

Han eier leilighet i hjemlandet og har en virksomhet i et annet land, og har god økonomi sånn sett - bare ikke i Norge. Jeg føler at jeg er irritert for at han ikke selger det og bruker pengene på vårt liv her, men jeg vet at det ikke er en god idé å gjøre det. Jeg vet ikke, kanskje jeg føler at han "snylter" på meg her, samtidig som han bygger opp formue i hjemlandet? Og jeg skal dele alt jeg har her, men ser jo liksom ikke snurten av det han har utenfor Norge. 

Jeg har sagt til ham at jeg føler at han har kommet til dekket bord og at jeg føler at han bare sluttet å anstrenge seg siden jeg serverte ham alt han har jobbet for. At han seiler på "mitt skip". Jeg har prøvd å lære ham norsk, men han viser ingen interesse, skylder på "sliten pga jobb og oppussing", men oppussingen er jo liksom ferdig nå, og for å finne en bedre og mindre anstrengende jobb er jo første steg å lære norsk. 

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å slutte å ha disse tankene, og trenger noen som kan gi meg litt perspektiv på ting. Han er en enkel mann, krever ikke stort, men vi har så ulikt økonomisk utgangspunkt. :( 

Anonymkode: aebfc...1b4

[AnonymBruker]

Eier leilighet og har virksomhet i annet land? Lån på leiligheten? Hva mener du med "virksomhet"?

Anonymkode: 07688...de5

[AnonymBruker]

Hvis han har formue, har han formue. Det er bare å realisere verdiene og flytte pengene hit...

Anonymkode: 07688...de5

[jenta7]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

 

Jeg er oppdratt av en mor som ble forlatt av min far, og hun har vært veldig opptatt av å lære meg å være selvstendig, aldri bli avhengig av en mann - og så videre. Dette har da ført til at jeg har blitt veldig forsiktig med verdiene mine, og har alltid holdt mitt for meg selv, i alle mine forhold. Dette har fungert fint siden jeg aldri har vært sammen med noen med dårligere økonomi enn meg. 

Men nå er jeg samboer med en mann fra en annen kultur, og dette har ført til problemer for meg. I hans kultur skal man dele alt, og det er greit nok. Problemet er bare at han kom til Norge for bare et par år siden (fra et annet europeisk land), og har ikke fått opparbeidet seg verdier her i landet enda. Selv hadde jeg en leilighet og en nedbetalt bil da vi møttes. Han har utbetalt 23 000kr og jeg har utbetalt 29 000kr. Bilen er min, og jeg hadde fem ganger så mye egenkapital som ham da vi kjøpte felles bolig. 

Jeg føler meg så utrolig grisk som har disse tankene, og selv min mor sa at hun har oppdratt meg helt feil i forhold til kulturen til denne mannen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og problemene mine er: 

 

- jeg synes det er urettferdig at jeg har kjøpt bilen, og jeg betaler forsikring og årsavgift på den. 

- jeg har et høyere forbruk enn ham, og jeg kjøper gjerne ting til huset av en litt annen kvalitet (da vi møttes så hadde han kun minimalt med det billigste fra IKEA, og han bodde med en annen mann fra landet han er fra. Dette gjorde han for å spare penger, som han brukte som EK da vi kjøpte bolig). Dette har jeg ikke tenkt over, men skal man ikke egentlig dele på utgifter til kopper og kar? 

- vi har fordelt leiligheten 50/50 på papiret, det samme med lånet. Litt sent å angre nå, vi må nemlig betale dok.avgift hvis vi endrer eierforholdet før det er gått to år. Vi har arrangert dette ved å betale avdragene lik eierbrøk som EK vi hadde, jeg 41 % og han 59 %, det blir altså rettferdig fordelt (fordi jeg er nøye med at ting skal være rettferdig) 

- han har ikke lært seg norsk - og har vært her i to år. Han har en OK jobb, men han har mye mer potensiale hvis han bare lærer seg norsk. Utdanning og så videre oppmuntrer jeg ham til. 

- Før vi møttes jobbet han mye overtid (og han kunne da spare penger), dette har han sluttet med nå da han traff meg for å tilbringe tid med meg, men nå som vi er i hverdagsrutiner, så har jeg sagt at han kan bare jobbe mer igjen, og da blir han sint og føler seg truffet på grunn av økonomien. 

Ja, jeg vet ikke, jeg føler kanskje at han kom til dekket bord, og kan nå bare nyte livet. Slipper å betale noe som helst, jeg hadde jo alt fiks ferdig... Han hadde jo ikke hatt sjans til å kjøpe bolig uten min EK heller. Jeg føler meg så ekkel og gnien som har disse tankene  Men økonomi er blitt et veldig betent tema, og jeg tror han føler seg veldig "underlegen", og det er vanskelig å ha en nøytral samtale uten å bli beskyldt for å "stresse ham". Han betaler sin del av alt, det er ikke problemet, men allikevel har jeg en litt uggen følelse

Han jobber kjempehardt, er ALDRI syk og har en arbeidsmoral jeg beundrer. Da vi flyttet inn i leiligheten vi kjøpte så brukte han en måned på å pusse opp, uten å "ta noe" for det. Han er veldig generøs og flott mann, men han har jo ikke råd til å ha bil og slike ting. Jeg lar ham låne min bil, og jeg skulle ønske jeg klarte å la være å tenke på kilometerende som går, og det faktum at han slipper "billig unna". 

HJELP! Hva er galt med meg? Jeg er i ferd med å miste denne flotte mannen fordi jeg ikke klarer å dele alt jeg har med et smil. Grunnsteinen i meg er "bare stol på deg selv, aldri noen andre". Hvorfor klarer jeg ikke å dele bilen min med ham uten å bli irritert for at han slipper å betale? Han fyller bensin, men jeg klarer bare å fokusere på KM-standen som går oppover og taper i verdi. 

Han eier leilighet i hjemlandet og har en virksomhet i et annet land, og har god økonomi sånn sett - bare ikke i Norge. Jeg føler at jeg er irritert for at han ikke selger det og bruker pengene på vårt liv her, men jeg vet at det ikke er en god idé å gjøre det. Jeg vet ikke, kanskje jeg føler at han "snylter" på meg her, samtidig som han bygger opp formue i hjemlandet? Og jeg skal dele alt jeg har her, men ser jo liksom ikke snurten av det han har utenfor Norge. 

Jeg har sagt til ham at jeg føler at han har kommet til dekket bord og at jeg føler at han bare sluttet å anstrenge seg siden jeg serverte ham alt han har jobbet for. At han seiler på "mitt skip". Jeg har prøvd å lære ham norsk, men han viser ingen interesse, skylder på "sliten pga jobb og oppussing", men oppussingen er jo liksom ferdig nå, og for å finne en bedre og mindre anstrengende jobb er jo første steg å lære norsk. 

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å slutte å ha disse tankene, og trenger noen som kan gi meg litt perspektiv på ting. Han er en enkel mann, krever ikke stort, men vi har så ulikt økonomisk utgangspunkt.

Anonymkode: aebfc...1b4

Beklager men jeg kan ikke se hvordan han utnytter deg og kommer til dekket bord. Hvis jeg skjønte det riktig så hadde han både egenkapital og fikk lån, og i tillegg pusset mye opp gratis. Han har ikke bil, men det er nok ikke det viktigste. Hvis du er så opprørt over det så spør om han kan betale noe for bruk av din bil. Samtidig bør du betale noe for oppusing slik at du også bidrar noe der. To år er ikke nok for å lære språket, spesielt når han jobbet og pusset opp så mye. Spør du meg, så synes han er både rettferdig og snill som gjør så mye. Jeg kan ikke se hvordan han kom til dekket bord... 

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det hjelper veldig mye å høre hva andre mener hvis jeg skal klare å endre holdning til situasjonen:) Jeg vet at følelsene mine er urimelige, og jeg vil så gjerne se «sannheten»  

Anonymkode: aebfc...1b4

[Lycka]

Elsker du virkelig denne mannen? For det høres jo ikke sånn ut. Da hadde du blåst en lang marsj i kilometerstanden på bilen din. Høres veldig smålig ut av deg for å være helt ærlig. Så lenge han bidrar med det han kan utfra sin inntekt, burde du være mer enn fornøyd. Da er det ikke snylting.

Jeg var i motsatt situasjon av deg. Flyttet sammen med en mann i hans hjemland. I begynnelsen hadde jeg ikke jobb en gang, og han måtte forsørge meg. Hørte aldri et vondt ord av den grunn.

[AnonymBruker]

Så fort dere kjøppte bolig sammen?

Kanskje dere kan bruke huset i hjemlandet til å dra på billig ferie? Da får du også noe gratis. 

Men han hadde da både egenkapital og pusset opp. Dere deler ellers alt 50 50. Det eneste han låner er bilen og det må man forvente i et samboerforhold.

Anonymkode: 9968e...8e0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, jenta7 skrev:

Beklager men jeg kan ikke se hvordan han utnytter deg og kommer til dekket bord. Hvis jeg skjønte det riktig så hadde han både egenkapital og fikk lån, og i tillegg pusset mye opp gratis. Han har ikke bil, men det er nok ikke det viktigste. Hvis du er så opprørt over det så spør om han kan betale noe for bruk av din bil. Samtidig bør du betale noe for oppusing slik at du også bidrar noe der. To år er ikke nok for å lære språket, spesielt når han jobbet og pusset opp så mye. Spør du meg, så synes han er både rettferdig og snill som gjør så mye. Jeg kan ikke se hvordan han kom til dekket bord... 

Jeg ba ham om å skrive ned alt han brukte av tid, men han gjorde det ikke. Han gjorde det for oss, som han sa. Skulle så inderlig ønske jeg var av samme kaliber som ham. Jeg jobber hardt med å endre meg nå, jeg er i ferd med å ødelegge det fine vi har over småting som ikke betyr noe. Tror jeg er blitt veldig spesiell etter mange år alene og kun meg selv å tenke på. Hvordan kan man endre seg fra å bli MEG til å bli OSS? 

Anonymkode: aebfc...1b4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Lycka skrev:

Elsker du virkelig denne mannen? For det høres jo ikke sånn ut. Da hadde du blåst en lang marsj i kilometerstanden på bilen din. Høres veldig smålig ut av deg for å være helt ærlig. Så lenge han bidrar med det han kan utfra sin inntekt, burde du være mer enn fornøyd. Da er det ikke snylting.

Jeg var i motsatt situasjon av deg. Flyttet sammen med en mann i hans hjemland. I begynnelsen hadde jeg ikke jobb en gang, og han måtte forsørge meg. Hørte aldri et vondt ord av den grunn.

Ja, jeg elsker ham, selv om det sikkert ikke høres sånn ut. Jeg trenger en skikkelig vekker! 

Anonymkode: aebfc...1b4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så fort dere kjøppte bolig sammen?

Kanskje dere kan bruke huset i hjemlandet til å dra på billig ferie? Da får du også noe gratis. 

Men han hadde da både egenkapital og pusset opp. Dere deler ellers alt 50 50. Det eneste han låner er bilen og det må man forvente i et samboerforhold.

Anonymkode: 9968e...8e0

Ja, det går fort i svingene;) Jeg hadde så liten leil og han hadde roomate, og det gikk ikke an å være hos noen av oss. 

Anonymkode: aebfc...1b4

[AnonymBruker]

Han har god økonomi, "bare ikke i Norge"? Han får da leieinntekter fra leiligheten og utbytte fra virksomheten sin?

Anonymkode: 4a7e8...d64

[AnonymBruker]

Rettferdig er ikke alltid det samme som likt. Dere har forskjellige forutsetninger og da er det fint hvis du kan dele godene dine. Det er så viktig å være raus i et forhold og å unne hverandre gode ting.

Samtidig er det selvfølgelig viktig å ikke være dumsnill, har dere samboerkontrakt?

Anonymkode: 56a56...5dd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han har god økonomi, "bare ikke i Norge"? Han får da leieinntekter fra leiligheten og utbytte fra virksomheten sin?

Anonymkode: 4a7e8...d64

Han leier den ikke ut, den står tom, familien bruker den innimellom. Utbytte fra virksomheten har jeg ikke sett noe til, som sagt så er vi fastlåst når det gjelder økonomiprat:( 

Anonymkode: aebfc...1b4

[moroklompen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ba ham om å skrive ned alt han brukte av tid, men han gjorde det ikke. Han gjorde det for oss, som han sa. Skulle så inderlig ønske jeg var av samme kaliber som ham. Jeg jobber hardt med å endre meg nå, jeg er i ferd med å ødelegge det fine vi har over småting som ikke betyr noe. Tror jeg er blitt veldig spesiell etter mange år alene og kun meg selv å tenke på. Hvordan kan man endre seg fra å bli MEG til å bli OSS? 

Anonymkode: aebfc...1b4

Ser du for deg at du skal dele resten av livet med han eller har du en tvil innerst inne? Jeg syntes ikke noe av det du forklarer kvalifiserer som snylting og jeg tror heller det er din mor sin mentalitet som har satt seg litt for hardt fast i deg. Ingenting i livet er 100 % rettferdig og på samme måte han bruker din bil så pusset han opp uten at det kostet deg en krone, noe som sikkert dekker årsavgiften for flere år på bilen din. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Rettferdig er ikke alltid det samme som likt. Dere har forskjellige forutsetninger og da er det fint hvis du kan dele godene dine. Det er så viktig å være raus i et forhold og å unne hverandre gode ting.

Samtidig er det selvfølgelig viktig å ikke være dumsnill, har dere samboerkontrakt?

Anonymkode: 56a56...5dd

Ja, det har jeg ordnet. Takk for påminnelsen, jeg trenger hjelp til å bli mer raus. 

Anonymkode: aebfc...1b4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, moroklompen skrev:

Ser du for deg at du skal dele resten av livet med han eller har du en tvil innerst inne? Jeg syntes ikke noe av det du forklarer kvalifiserer som snylting og jeg tror heller det er din mor sin mentalitet som har satt seg litt for hardt fast i deg. Ingenting i livet er 100 % rettferdig og på samme måte han bruker din bil så pusset han opp uten at det kostet deg en krone, noe som sikkert dekker årsavgiften for flere år på bilen din. 

Helt enig, dessverre er det hennes bitterhet som har satt seg i mine holdninger:( Hun opplevde å bli sviktet på det groveste, men alle menn er ikke slik, jeg vil så gjerne slutte å oppføre meg som om han kommer til å reise fra meg hvert øyeblikk. Det å tørre å hoppe i det og investere og satse det man har virker umulig for meg. 

Anonymkode: aebfc...1b4

[Marie90]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han leier den ikke ut, den står tom, familien bruker den innimellom. Utbytte fra virksomheten har jeg ikke sett noe til, som sagt så er vi fastlåst når det gjelder økonomiprat:( 

Anonymkode: aebfc...1b4

Sorry, men dette her fungerer ikke. Det er ikke noe galt ved dine holdninger, her blir du utnyttet. Han kommer, som du skriver selv, til dekket bord. Økonomi er noe par MÅ snakke om, og det at han nekter er et stort varskutegn.

Det er litt typisk norsk dumsnillhet å avskrive forskjeller som "kultur", som om det bare er vi som ikke forstår eller aksepterer ting. Han har en virksomhet hjemme som gir profitt, men du får hverken høre om hvor mye eller hvor det går? Han eier bolig allerede, men lar den stå "tom" mens han har dårlig økonomi her? Han sørger for seg selv i denne situasjonen, og det bør du også gjøre.

Jeg har venninner med samboere fra bl.a. Frankrike og USA, der mennene i starten av forholdet har nytt godt av å være sammen med velstående jenter. Men dette blir kompensert for senere, ved at de lærer seg norsk, utdanner seg videre, jobber mye og "tar igjen" forspranget.

Faktisk tror jeg du har tråkket i salaten ved å flytte sammen altfor raskt. Jeg er svært i tvil om hvor knyttet han egentlig er til deg, og landet. Han lærer jo ikke engang språket.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Marie90 skrev:

Sorry, men dette her fungerer ikke. Det er ikke noe galt ved dine holdninger, her blir du utnyttet. Han kommer, som du skriver selv, til dekket bord. Økonomi er noe par MÅ snakke om, og det at han nekter er et stort varskutegn.

Det er litt typisk norsk dumsnillhet å avskrive forskjeller som "kultur", som om det bare er vi som ikke forstår eller aksepterer ting. Han har en virksomhet hjemme som gir profitt, men du får hverken høre om hvor mye eller hvor det går? Han eier bolig allerede, men lar den stå "tom" mens han har dårlig økonomi her? Han sørger for seg selv i denne situasjonen, og det bør du også gjøre.

Jeg har venninner med samboere fra bl.a. Frankrike og USA, der mennene i starten av forholdet har nytt godt av å være sammen med velstående jenter. Men dette blir kompensert for senere, ved at de lærer seg norsk, utdanner seg videre, jobber mye og "tar igjen" forspranget.

Faktisk tror jeg du har tråkket i salaten ved å flytte sammen altfor raskt. Jeg er svært i tvil om hvor knyttet han egentlig er til deg, og landet. Han lærer jo ikke engang språket.

Dette skulle jeg også til å nevne TS.

Anonymkode: 9968e...8e0

[regine]

20 minutter siden, Marie90 skrev:

Sorry, men dette her fungerer ikke. Det er ikke noe galt ved dine holdninger, her blir du utnyttet. Han kommer, som du skriver selv, til dekket bord. Økonomi er noe par MÅ snakke om, og det at han nekter er et stort varskutegn.

Det er litt typisk norsk dumsnillhet å avskrive forskjeller som "kultur", som om det bare er vi som ikke forstår eller aksepterer ting. Han har en virksomhet hjemme som gir profitt, men du får hverken høre om hvor mye eller hvor det går? Han eier bolig allerede, men lar den stå "tom" mens han har dårlig økonomi her? Han sørger for seg selv i denne situasjonen, og det bør du også gjøre.

Jeg har venninner med samboere fra bl.a. Frankrike og USA, der mennene i starten av forholdet har nytt godt av å være sammen med velstående jenter. Men dette blir kompensert for senere, ved at de lærer seg norsk, utdanner seg videre, jobber mye og "tar igjen" forspranget.

Faktisk tror jeg du har tråkket i salaten ved å flytte sammen altfor raskt. Jeg er svært i tvil om hvor knyttet han egentlig er til deg, og landet. Han lærer jo ikke engang språket.

Kjenner også at jeg er ganske enig i dette - her er det flere ting som skurrer.

Greit at han har pusset opp for fellesskapet og greit at også han hadde noe egenkapital. Også (i mine øyne) greit at du alene betaler for bilen, selv om også han bruker den (og fyller bensin), den har du og den er betalt og den er en klar bruksgjenstand.

Men så syns også jeg det skurrer. Hvorfor er det stress for ham å snakke om økonomi? hvorfor skal hans formue holdes utenfor alle samtaler/all deling? hans virksomhet og dens evt avkastning er jo bare hans, så hvorfor skal også alt ditt være hans?

For meg er det også litt "ehhh" når han ikke vil/gidder lære seg norsk. Hvorfor ikke det, mener han at han ikke skal bli i Norge og derfor ikke trenger det?

Jeg mener absolutt at man skal dele når man er sammen med noen og ønsker at det skal vare. Men det betyr ikke at du er gjerrig om du sørger for å sikre deg selv. Dessuten - så lenge dere "bare" er samboere så ER dere begge kun ansvarlig for egen økonomi. Du har intet forsørgeransvar for ham, (og vice versa). Dere tjener ikke såååå ulikt og alt du kjøper til hus og hjem forblir ditt (iallfall om du har vett nok til å dokumentere det, v. feks å beholde kvitteringer), selv om dere bruker det i fellesskap nå/eller det bidrar til høyere standard for dere begge.

Men jeg mener at det viktigste her er at også HAN må ta innover seg at kulturer er forskjellige - det betyr nemlig og at hans kultur ikke nødvendigvis er fasiten. Han har valgt å komme til Norge, og bør jo da ha en innstilling om at han i noen grad må tilpasse seg norsk kultur. Og når DERE velger å leve sammen, ja da må dere sammen finne ut hvordan dere vil ha det, som igjen betyr at dere også må kunne snakke om økonomi og fordeling. Ingen er tankelesere og også i et forhold mellom to som er født og oppvokst på samme sted vil det være "kultur"forskjeller som gjør at man ikke kan ta for gitt at den andre "tenker som meg". Dette blir imidlertid dobbelt viktig når det er to stk fra forskjellige land som skal etablere seg sammen, da er tankelesing helt utelukket. Så - dere MÅ snakke sammen, han bør prioritere å lære norsk (språklæring handler også om kulturlæring) og dere må begge forstå at nettopp fordi dere har mer ulik bakgrunn enn mange andre par så må dere forklare ting bedre/nøyere enn vanlig.

[Gjest Dævendøtte]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

 

Jeg er oppdratt av en mor som ble forlatt av min far, og hun har vært veldig opptatt av å lære meg å være selvstendig, aldri bli avhengig av en mann - og så videre. Dette har da ført til at jeg har blitt veldig forsiktig med verdiene mine, og har alltid holdt mitt for meg selv, i alle mine forhold. Dette har fungert fint siden jeg aldri har vært sammen med noen med dårligere økonomi enn meg. 

Men nå er jeg samboer med en mann fra en annen kultur, og dette har ført til problemer for meg. I hans kultur skal man dele alt, og det er greit nok. Problemet er bare at han kom til Norge for bare et par år siden (fra et annet europeisk land), og har ikke fått opparbeidet seg verdier her i landet enda. Selv hadde jeg en leilighet og en nedbetalt bil da vi møttes. Han har utbetalt 23 000kr og jeg har utbetalt 29 000kr. Bilen er min, og jeg hadde fem ganger så mye egenkapital som ham da vi kjøpte felles bolig. 

Jeg føler meg så utrolig grisk som har disse tankene, og selv min mor sa at hun har oppdratt meg helt feil i forhold til kulturen til denne mannen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og problemene mine er: 

 

- jeg synes det er urettferdig at jeg har kjøpt bilen, og jeg betaler forsikring og årsavgift på den. 

- jeg har et høyere forbruk enn ham, og jeg kjøper gjerne ting til huset av en litt annen kvalitet (da vi møttes så hadde han kun minimalt med det billigste fra IKEA, og han bodde med en annen mann fra landet han er fra. Dette gjorde han for å spare penger, som han brukte som EK da vi kjøpte bolig). Dette har jeg ikke tenkt over, men skal man ikke egentlig dele på utgifter til kopper og kar? 

- vi har fordelt leiligheten 50/50 på papiret, det samme med lånet. Litt sent å angre nå, vi må nemlig betale dok.avgift hvis vi endrer eierforholdet før det er gått to år. Vi har arrangert dette ved å betale avdragene lik eierbrøk som EK vi hadde, jeg 41 % og han 59 %, det blir altså rettferdig fordelt (fordi jeg er nøye med at ting skal være rettferdig) 

- han har ikke lært seg norsk - og har vært her i to år. Han har en OK jobb, men han har mye mer potensiale hvis han bare lærer seg norsk. Utdanning og så videre oppmuntrer jeg ham til. 

- Før vi møttes jobbet han mye overtid (og han kunne da spare penger), dette har han sluttet med nå da han traff meg for å tilbringe tid med meg, men nå som vi er i hverdagsrutiner, så har jeg sagt at han kan bare jobbe mer igjen, og da blir han sint og føler seg truffet på grunn av økonomien. 

Ja, jeg vet ikke, jeg føler kanskje at han kom til dekket bord, og kan nå bare nyte livet. Slipper å betale noe som helst, jeg hadde jo alt fiks ferdig... Han hadde jo ikke hatt sjans til å kjøpe bolig uten min EK heller. Jeg føler meg så ekkel og gnien som har disse tankene  Men økonomi er blitt et veldig betent tema, og jeg tror han føler seg veldig "underlegen", og det er vanskelig å ha en nøytral samtale uten å bli beskyldt for å "stresse ham". Han betaler sin del av alt, det er ikke problemet, men allikevel har jeg en litt uggen følelse

Han jobber kjempehardt, er ALDRI syk og har en arbeidsmoral jeg beundrer. Da vi flyttet inn i leiligheten vi kjøpte så brukte han en måned på å pusse opp, uten å "ta noe" for det. Han er veldig generøs og flott mann, men han har jo ikke råd til å ha bil og slike ting. Jeg lar ham låne min bil, og jeg skulle ønske jeg klarte å la være å tenke på kilometerende som går, og det faktum at han slipper "billig unna". 

HJELP! Hva er galt med meg? Jeg er i ferd med å miste denne flotte mannen fordi jeg ikke klarer å dele alt jeg har med et smil. Grunnsteinen i meg er "bare stol på deg selv, aldri noen andre". Hvorfor klarer jeg ikke å dele bilen min med ham uten å bli irritert for at han slipper å betale? Han fyller bensin, men jeg klarer bare å fokusere på KM-standen som går oppover og taper i verdi. 

Han eier leilighet i hjemlandet og har en virksomhet i et annet land, og har god økonomi sånn sett - bare ikke i Norge. Jeg føler at jeg er irritert for at han ikke selger det og bruker pengene på vårt liv her, men jeg vet at det ikke er en god idé å gjøre det. Jeg vet ikke, kanskje jeg føler at han "snylter" på meg her, samtidig som han bygger opp formue i hjemlandet? Og jeg skal dele alt jeg har her, men ser jo liksom ikke snurten av det han har utenfor Norge. 

Jeg har sagt til ham at jeg føler at han har kommet til dekket bord og at jeg føler at han bare sluttet å anstrenge seg siden jeg serverte ham alt han har jobbet for. At han seiler på "mitt skip". Jeg har prøvd å lære ham norsk, men han viser ingen interesse, skylder på "sliten pga jobb og oppussing", men oppussingen er jo liksom ferdig nå, og for å finne en bedre og mindre anstrengende jobb er jo første steg å lære norsk. 

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å slutte å ha disse tankene, og trenger noen som kan gi meg litt perspektiv på ting. Han er en enkel mann, krever ikke stort, men vi har så ulikt økonomisk utgangspunkt.

Anonymkode: aebfc...1b4

Hadde litt av de samme følelsene selv da jeg gikk inn i forhold til mannen min og hans to barn. Jeg betaler 70 % av alt og tenkte smålige tanker i begynnelsen. Så måtte jeg bare si til meg selv, faen heller, han her vil jeg bli gammel med, jeg skal heretter unne ham og barna hans alt jeg kan gi, uten at jeg skal føle på det. Og det har sluppet taket.

Men, min mann er helt åpen om økonomien, han har ikke noe hemmelig andre steder og han sluntrer ikke unna på noen måter. Så er spørsmålet, vil samboeren din strebe mot en bedre jobb, økonomi, sparing osv? Ser du for deg at dere blir gamle sammen?