Panikkangst/angstanfall

[komplisert93]

Heisann, vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Jeg er 24 år alltid vært frisk eneste jeg sliter med er noe overvekt. 

Men den siste tiden har jeg plutselig fått en angst og en type panikkangst. Dette har kommet helt plutselig og uten forvarsel, kan ikke hekte angsten eller anfallene til noe spesielt. Skjønner ikke hvordan jeg har fått den.

Jeg tror hvertfall dette er panikkangst. Angsten kommer plutselig og det er en uutholdelig følelse i mage og bryst, kaldsvetter og er sikker på at jeg kommer til å miste meg selv og bli en annen jeg ikke har kontroll på. Det er min største frykt. Nå har denne frykten blitt en del av hverdagen min og jeg ønsker ikke å leve med den. 

Dette er noe som har kommet de siste 4 ukene. Jeg har fått time hos psykolog om en måned, fastlegen er bortreist. Jeg er redd for meg selv og redd for min egen helse. Jeg har en samboer som støtter men jeg er redd for at han ikke kommer til å orke mer og gå fra meg.

er det noen som har vært i en lingnende situasjon? Eller har noen gode tips? Denne smerten er uutholdelig og jeg føler jeg er gal og kommer til å dø.

 

Håper noen har noen erfaringer å dele

[AnonymBruker]

Din frykt for angstanfall øker angsten desverre. 

Ingenting galt kommer til å skje, du blir ikke en annen selv om du får anfall, men det er klart pinlig om det skjer på offentlige steder. Det er ingen god følelse og ikke ha kontroll på seg selv. 

Du må gå i deg selv og tenke på hva som gjør at du fortrenger så mye følelser som gjør at dette resulterer i angstanfall. Det kan, men må ikke, ha noe med situasjonen du står i der og da. Du kan ha hatt store belastninger og bekymringer over tid. 

Jo mindre du tenker over angsten jo mindre blir den. Finn noe annet å fokusere på når du kjenner at den kommer

Anonymkode: 96366...924

[AnonymBruker]

Som sagt over her også, frykten for en ting forverrer bare frykten i seg selv. Det gjør vondt verre!

Ikke vær redd for å få angstanfall, selv om det er utrolig ubehagelig å gjennomgå. Det er viktig å huske på at et panikkanfall eller et angstanfall har en viss varighet. Anfallet starter - peaker - vender nedover. Alt dette på ca 20 minutter. (Nå er det snakk om et panikkanfall).

Angsten i seg selv kan komme å gå i små grader, jeg har sliti med angst nesten hele livet mitt, og jeg trosser den og trosser den hver eneste dag. Du må nesten gå litt inn i deg selv og reflektere over følelsene og tankene dine, du må ha fortrengt en stor del følelser når du plutselig får utbrudd av panikkangst og angstanfall, og aldri sliti med noe i samme gate tidligere... 

Psykologen din kommer til å si det samme som meg, eneste helsepersonell vet som kan hjelpe i en viss grad mot angst er, eksponeringsterapi. Og det er at du eksponerer deg og står i det, mest mulig. 

Du er redd for å bli en annen person når du får anfall, men hva er den virkelige frykten din siden du får disse anfallene? Det er jo spørsmålet her.

Anonymkode: b3cb0...99a

[AnonymBruker]

Har bare et tips, og det er å akseptere! Du må akseptere både dine negative tanker og positive tanker. Aksepter at nå for tiden føler du at du er gal osv, og slik er det bare, og det er helt greit. 

 

Anonymkode: 52be2...183

[Gjest making.a.mess]

Gjetter her, men jeg ville trodd at du har tanker og følelser du skjuler for menneskene rundt deg i frykt for at de skulle tro dårlig om deg hvis de hadde visst, og at dette nå har nådd et mettningspunkt. 

Ingen bare blir «gal». Det er ikke en realistisk tanke. Men det er mange følelser og reaksjoner som er lite godtatt/sett ned på. 

[komplisert93]

Jeg har jo stilt disse spørsmålene til meg selv hele veien, jeg prøver å finne noe å knytte angsten til. Jeg har nok funnet ut at angsten fort kan knyttes til meg alene, altså at jeg vandrer rundt i mine egne tanker når jeg ikke er involvert i en samtale, sitter å har pauser mellom gjøremål på jobb, sliten, eller om jeg sitter i sofaen ned samboer hvor vi gjør hvert vårt.

Jeg sier til meg selv at dette er irrasjonellt og jeg vet det ikke er farlig men det gjør ikke smerten noe mindre tung, pusteøvelser er noe jeg praktiserer hver dag fler ganger om dagen, er i ellers fysisk aktivitet, går turer for å få opp pulsen, spiser sunt og mye vitaminer. For å være sikker på at jeg ikke sliter med mangler. 

Men jeg var hos legevakten da det ikke ga seg etter 5 timer med uutholdelig smerte. Fikk valium og rime hos dps i morgen. Krysser fingrene for at de kan hjelpe meg med teknikker for å mestre dette og komme over det. Tusen takk 

kommer med en oppdatering i morgen når jeg har vært hos DPS kanskje jeg får noen lure tips til andre som sliter med angst og generalisert angst  

[Maestro]

Som min psykeraiter sier, man blir ikke gal av angst.  Du har angst for angsten, 

Man må lære en del av hjernen at angst er ikke farlig, så uansett hvor ubehagelig det er, så må du nesten trosse angsten din. 

 

Et anfall varer 15-20 min, det er -ikke- falrig bare veldig ubehagelig og skremmende, 

[komplisert93]

Tusen takk, det er det jeg skal jobbe med, angsten for å få angstanfall. Å klare å fungere i hverdagen. Uten å være redd for at det kommer. Det å hjelp til å få sortert den indre uroen. 

Har ett utrolig lite komplisert liv, samboer, kjøpt leilighet og en jobb jeg elsker. ingen traumer eller vonde minner fra oppvekst.

så ganske utrolig at jeg har fått det slik som nå.

Problemet er når angstanfall - glir ut til å bli en generallisert angst som sitter hardt og sykelig lenge som 24 timer i døgnet at man føler man kommer til å dø, bli gal eller miste meg selv. Derifra å miste alt jeg har her i verden.

[Wilmus]

Søkte opp dette temaet etter et anfall i dag, godt å lese at det er fler. ( ikke at jeg unner noen dette)

Jeg får også anfall tilsynelatende helt ut av det blå, gjerne alene ( på tur, i bilen, mens jeg gjør husarbeid osv) , selv om jeg vet at i de siste ukene har vært det vært mye bekymringer (arbeidsledig, vanskelig samboerforhold, oppussing) Det føles som noen har strammet et belte rundt ribbeina mine så hardt at jeg ikke kan puste, og jeg klarer ikke svelge,strupen liksom låser seg, svetter og helt krise😫 Men det hjelper for meg å ringe ei venninne, si hva som foregår, og prøve å snakke om noe annet så jeg ikke sitter og tenker på det. Da går det over mye fortere😊