Dere som har emosjonelt ustabil pf eller har bipolar lidelse

[AnonymBruker]

Kan dere bli litt små «hyper» for å gi utrykk for følelser man ikke kjenner på «normal» måte for å vise takknemlighet/engasjement etc? At det kan bli litt overdrevet rett og slett fordi man ikke helt klarer å regulere det? Eller fordi angsten står i veien, men man -må- jo, på en måte? Vet ikke om det gir noe mening, men lurer på om det kan forbindes med en av disse lidelsene? 

Anonymkode: b7435...f03

[aiba]

Har bipolar 1. Nei jeg blir ikke «småhyper» for å vise takknemlighet 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Jeg har både eupf og bp2. Jeg aner ikke hva som er normalt og er så redd for at folk ikke skal tro jeg er takknemlig så det blir anstrengt og altfor mye.... 

Anonymkode: 0a4e5...b01

[Slowdive]

Jeg har personlig ikke det "problemet". Jeg har eupf.

[AnonymBruker]

Har eupf og opplever det med jevne mellomrom, men det varer max et par timer.

Anonymkode: ae473...260

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Jeg har både eupf og bp2. Jeg aner ikke hva som er normalt og er så redd for at folk ikke skal tro jeg er takknemlig så det blir anstrengt og altfor mye.... 

Anonymkode: 0a4e5...b01

Ja, det er dette jeg mener. Hadde tenkt å skrive at jeg visste hva som var normalt, men at jeg overdriver likevell. Så fant jeg ut at jeg ikke vet hva som er normalt likevell når jeg tenkte over det. Av en eller annen merkelig grunn så har jeg så vanskelig med å vise normal takknemlighet, jeg begynner å stresse så voldsomt og jeg skjønner ikke hvorfor. Og det gir meg veldig mørke tanker om megselv til tider, så skulle ønske jeg visste hva jeg kunne gjøre for å bli normal ift det. Jeg går til behandling, men har jobbet mest med angst og depresjon. Men mistenker at jeg har enten emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse eller bipolar (ev. begge deler) Har du fått noe behandling som hjelper for det?

Anonymkode: b7435...f03

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er dette jeg mener. Hadde tenkt å skrive at jeg visste hva som var normalt, men at jeg overdriver likevell. Så fant jeg ut at jeg ikke vet hva som er normalt likevell når jeg tenkte over det. Av en eller annen merkelig grunn så har jeg så vanskelig med å vise normal takknemlighet, jeg begynner å stresse så voldsomt og jeg skjønner ikke hvorfor. Og det gir meg veldig mørke tanker om megselv til tider, så skulle ønske jeg visste hva jeg kunne gjøre for å bli normal ift det. Jeg går til behandling, men har jobbet mest med angst og depresjon. Men mistenker at jeg har enten emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse eller bipolar (ev. begge deler) Har du fått noe behandling som hjelper for det?

Anonymkode: b7435...f03

Har ikke snakket med behandler om det da det er et så lite problem i forhold til alt annet jeg sliter med. Men jeg tenker at det har en sammenheng med mye av det andre jeg sliter med. Jeg har veldig lav selvfølelse og selvtillit og har et stort behov for at folk skal like meg. Jeg får det veldig vanskelig hvis det er dårlig stemning mellom meg og andre. Hvis andre ikke viser takknemlighet ovenfor meg hvis jeg gjør noe for noen så blir jeg veldig usikker og veldig lei meg. Tror kanskje det er derfor jeg tar i så veldig - så det ikke skal være noen tvil liksom. Men jeg tror andre mennesker uten personlighetsforstyrrelse ikke tenker over dette i det hele tatt og at det kommer helt naturlig. Men pga personlighetsforstyrrelsen så blir alt så forstørret og forsterket og overdrevet. Det er vanskelig å forstå hva som er normalt for det kommer ikke av seg selv. Tror kanskje det blir bedre hvis selvfølelsen blir bedre. 

Anonymkode: 0a4e5...b01

[AnonymBruker]

Ja! Jeg tror jeg kan fremstå som overdrevent hyggelig og kanskje litt falsk, hvilket er synd. Ofte er jeg litt nedstemt, men vil ikke at andre skal tro jeg er sur (på dem, eller noe de har gjort), og da blir det kanskje litt voldsomt andre veien. Ganske slitsomt, egentlig.

Anonymkode: 30b8c...cd2

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke snakket med behandler om det da det er et så lite problem i forhold til alt annet jeg sliter med. Men jeg tenker at det har en sammenheng med mye av det andre jeg sliter med. Jeg har veldig lav selvfølelse og selvtillit og har et stort behov for at folk skal like meg. Jeg får det veldig vanskelig hvis det er dårlig stemning mellom meg og andre. Hvis andre ikke viser takknemlighet ovenfor meg hvis jeg gjør noe for noen så blir jeg veldig usikker og veldig lei meg. Tror kanskje det er derfor jeg tar i så veldig - så det ikke skal være noen tvil liksom. Men jeg tror andre mennesker uten personlighetsforstyrrelse ikke tenker over dette i det hele tatt og at det kommer helt naturlig. Men pga personlighetsforstyrrelsen så blir alt så forstørret og forsterket og overdrevet. Det er vanskelig å forstå hva som er normalt for det kommer ikke av seg selv. Tror kanskje det blir bedre hvis selvfølelsen blir bedre. 

Anonymkode: 0a4e5...b01

Jeg skjønner. Jeg kjenner meg igjen i å ha ett stort behov for at folk skal like meg, men samtidig ikke. Jeg trenger ikke at alle skal gjøre det, for det er ikke alle jeg liker, men pga jeg ikke føler meg helt «normal» til tider, det er da jeg blir usikker på alt og alle og megselv. For det har gått litt mer opp for min del at slik jeg oppfører meg noen ganger kan ha noe annet å gjøre med utenom angst og depresjon. Når jeg f.eks blir litt småhyper. Jeg kjenner meg igjen i at jeg også ønsker at folk skal like meg, men jeg er mer opptatt av hvordan jeg er mot de enn hvordan de er mot meg. Eller jeg henger meg mer opp i hvordan de oppfatter meg. Jeg skal tydeligvis være så «snill, omtenksom, etc etc, samtidig så tror jeg hele tiden at jeg er det motsatte, men folk mot meg kan slippe unna mye lettere enn hva jeg tillater megselv å gjøre. Men jeg tror det har med at jeg ikke er i «balanse» med meg selv. Også ang dette med takknemlighet. Jeg skal være så veldig takknemlig, fordi jeg oppriktig veldig er det til tider, men klarer ikke å gi normalt utrykk for det. Mens jeg lar andre «slippe unna» mye lettere med det meste egentlig. Unnskylder andre og er forståelsesfull osv. Ikke 100% hele tiden da, noen ganger blir jeg veldig mistenksom også og tror at enkelte ikke vil meg godt. Men så trekker jeg meg veldig tilbake også, spesielt når det gjelder nye mennesker jeg ikke kjenner så godt og som jeg ikke vet helt hvor jeg har. Da kan jeg bli stille som en østers og angste meg. Og hvis de dar tar kontakt så kan jeg bli veldig « å hei på deg! 😃» værste jeg vet er hvis slike tar kontakt på messenger, da sliter jeg helt sykt. Takker ikke å chatte med folk jeg ikke kjenner godt, ringe hverandre derimot er tydeligvis ikke ett problem i det hele tatt. Skjønner det ikke.

Anonymkode: b7435...f03

[AnonymBruker]

Huff, det ble visst litt langt og glemte avsnitt 🙈🙈 Ts 

Anonymkode: b7435...f03

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja! Jeg tror jeg kan fremstå som overdrevent hyggelig og kanskje litt falsk, hvilket er synd. Ofte er jeg litt nedstemt, men vil ikke at andre skal tro jeg er sur (på dem, eller noe de har gjort), og da blir det kanskje litt voldsomt andre veien. Ganske slitsomt, egentlig.

Anonymkode: 30b8c...cd2

Ja, dette med falskhet er spot on. Det er jo liksom ikke det som er meningen og så kan folk få den oppfatningen fordi det blir så overdrevet, så skjer egentlig det motsatte av det som er meningen. Vil jo at vedkommende skal føle at jeg virkelig setter pris på de f.eks. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i tillegg til det du sier om de gangene man er nedstemt og det ikke har noe med de å gjøre og då blir det bare rot. For ett liv 🙈🙊 Men så «godt» å høre at Det ikke bare er meg, selv om jeg absolutt ikke unner noen å ha det slik..det er ganske slitsom ja.

Anonymkode: b7435...f03

[AnonymBruker]

Jeg har eupf og det å møte nye folk er et mareritt fordi jeg takler ikke tanken på å bli kjent med noen nye for så at de skal bli kjent med meg på ordentlig så jeg saboterer ofte for meg selv med vilje ved å bli altfor stille eller altfor "mye". Men jeg tenker at alle følelsene jeg har er ekte, jeg har bare ingen middels instilling, kun av og på.. så hvis jeg er glad så er jeg hoppende glad, hvis jeg er sint er jeg destruktiv og voldelig og hvis jeg er redd er jeg en angstball.. og hvis alle følelsene er skrudd av klarer jeg ikke reagere sånn som andre forventer, f.eks. hvis noen sier at det er årsdagen for når noen nær dem døde så kommer ikke "jeg kondolerer" naturlig. Hvis noen prøver å gjøre meg glad med noe jeg vanligvis blir glad av, men følelsene er skrudd av så blir jeg sånn ..ok... 

Anonymkode: e0ed9...5df

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har eupf og det å møte nye folk er et mareritt fordi jeg takler ikke tanken på å bli kjent med noen nye for så at de skal bli kjent med meg på ordentlig så jeg saboterer ofte for meg selv med vilje ved å bli altfor stille eller altfor "mye". Men jeg tenker at alle følelsene jeg har er ekte, jeg har bare ingen middels instilling, kun av og på.. så hvis jeg er glad så er jeg hoppende glad, hvis jeg er sint er jeg destruktiv og voldelig og hvis jeg er redd er jeg en angstball.. og hvis alle følelsene er skrudd av klarer jeg ikke reagere sånn som andre forventer, f.eks. hvis noen sier at det er årsdagen for når noen nær dem døde så kommer ikke "jeg kondolerer" naturlig. Hvis noen prøver å gjøre meg glad med noe jeg vanligvis blir glad av, men følelsene er skrudd av så blir jeg sånn ..ok... 

Anonymkode: e0ed9...5df

Tror det er ett viktig poeng. At følelsene er ekte, det er bare reguleringen av de som er utfordrende. Vet ikke hvordan det er med deg og andre her med lignende utfordringer, men jeg har alvorlige problemer til tider å sette ord på hva jeg egentlig tenker og føler i enkelte sammenhenger. Det har ikke alltid vært slik, men no blir det tydeligvis bare ett større og større problem. Jeg kan bli altfor direkte når jeg prater, så blir det misoppfattet som at jeg mener noe negativt selv om jeg ikke gjør det. Jeg har tydeligvis problemer med å si/forklare ting på en normalt hyggelig/ varm måte. Kjenner meg god igjen i det du forteller om at alle følelsene bare kan bli skrudd av. Det pssser seg ikke alltid like bra og da begynner jeg å lure på om jeg er psykopatisk òg..

Anonymkode: b7435...f03

[AnonymBruker]

Noen som klarer å fungere i jobb og isåfall hvilken? Jeg er i en midlertidig en og har vært i forskjellige slike arbeidsforrhold. Det går så som så..

Anonymkode: b7435...f03

[AnonymBruker]

Jeg fungerer på jobb, men det er fordi jeg har et fysisk (håndtverksyrke) og ikke veldig sosialt yrke(utenom kollegaer da). Jeg skrur av følelsene på jobb og kollegaene har akseptert at jeg ikke er typen til å småprate mye med. Sjefen vet at jeg sliter men vil jeg skal fortsette, selvom det betyr at jeg kommer til å være periodevis sykemeldt for behandling. Det å bruke kroppen er lettere enn å bruke ord syns jeg. Du kan jo prøve å finne deg en fysisk, litt usosial og forutsigbar jobb du og?

Anonymkode: e0ed9...5df

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fungerer på jobb, men det er fordi jeg har et fysisk (håndtverksyrke) og ikke veldig sosialt yrke(utenom kollegaer da). Jeg skrur av følelsene på jobb og kollegaene har akseptert at jeg ikke er typen til å småprate mye med. Sjefen vet at jeg sliter men vil jeg skal fortsette, selvom det betyr at jeg kommer til å være periodevis sykemeldt for behandling. Det å bruke kroppen er lettere enn å bruke ord syns jeg. Du kan jo prøve å finne deg en fysisk, litt usosial og forutsigbar jobb du og?

Anonymkode: e0ed9...5df

Er du byggebransjen? Har vært i byggebransjen. Problemet er at jeg ikke kan være blandt så mange menn pga traumer. (Utenom menn i 60-70 årene, sånne «bamse-uhøytidelige-snille-og koselige»)Hvis ikke det er byggebransjen, kan jeg spørre hvilket yrke det er? Skulle gjerne hatt en jobb som er fysisk og forutsigbar og ikke så sosial, tror det hadde hjulpet masse. 

Anonymkode: b7435...f03