Tørr ikke å knuse drømmene hans

[AnonymBruker]

Hei alle sammen!

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 5 år (jeg var 19 da vi ble sammen). Vi har hele tiden hatt et greit forhold, men hatt litt opp og nedturer selv følgelig. Egentlig det siste året har jeg innsett at jeg ikke har romantiske følelser for han. Det har blitt litt sånn at alt han sier og gjør irriterer meg. Han jobber offshore, og det er slik at jeg nesten gleder meg til han skal på jobb.. Og i mitt hode burde det vært omvendt..

Så jeg har vært innom tanken på å slå opp en god stund, men så tenker jeg også at jeg ikke vil. I det ene øyeblikket tror jeg at jeg får det bedre uten han, mens andre ganger så tenker jeg at jeg ikke ønsker å slå opp. Tenker på hvordan livet kommer til å bli uten han osv.. om jeg kommer til å finne noen andre, om han kommer til å finne noen andre, alle minnene og rutinene med han..

Og det som gjør det hele ekstra vanskelig er at vi for omtrent to år siden begynte å planlegge husbygging. Og byggeprossesen skal etter planen begynne i oktober. Dette er noe han har planlagt og gledet seg veldig til. I begynnelsen var jeg også veldig gira, men etterhvert som jeg har fått de tankene som jeg har så har jeg stengt hele byggeprosjektet ute. Han prater mye om det og blir sur når jeg ikke engasjerer meg. 

Vi har pratet om forholdet i det siste (han har slitt psykisk, men er bedre nå) og jeg ga han et ultimatum om at jeg ikke orket mer om han ikke oppsøkte hjelp. Han oppsøkte hjelp og er blitt mye bedre psykisk, så da tror (jeg trodde også) at forholdet skulle bli bra. Men jeg føler det fortsatt på samme måte..

Han ser for seg hus, barn og et lykkelig liv. Jeg er i tvil om hva jeg vil.. Men er så redd for om jeg kommer til å angre, og ikke minst knuse drømmen hans om et lykkelig familieliv. Er også redd han skal bli psykisk dårlig igjen og evt. ta livet sitt eller ende opp helt alene..

Noen tips?

Anonymkode: ac4a8...aa4

[AnonymBruker]

La han gå. La han få sjansen til å oppfylle drømmene sine med noen som ønsker det samme. 

Anonymkode: 44e3c...28b

[AnonymBruker]

Du knuser allerede drømmene hans. Du engasjerer deg ikke lenger i felles prosjekter, og gleder deg til han ikke skal dele tak med deg. Slå opp og gi dere begge en sjanse til å finne noe bedre.

Anonymkode: 9965e...c60

[AnonymBruker]

Var i akkurat den samme situasjonen. Alle planer om fremtiden var lagt, føltes som det ikke var noe vei tilbake. Tok til slutt steget og slo opp. Beste jeg noensinne har gjort. Klart det er vondt, men man kommer gjennom det. Er tre år siden og jeg har ikke angret ett sekund. Livet er for kort til å sløse vekk på helt ok forhold. Vi hadde vokst fra hverandre, høres ut som det gjelder dere også. Sånt skjer. Har nå møtt drømmemannen med stor D, og ser virkelig hvorfor ting med exen ikke fungerte... så slå opp, du kommer til å føle deg hundre kilo lettere etterpå. Han fortjener en som vil de samme tingene som han, trøst deg med det. 

Anonymkode: 60364...fba

[waco]

Mange mennesker blir psykisk syke av at omgivelsene bedrar dem.

[AnonymBruker]

Vær ærlig med han.

Anonymkode: 822b2...ef1

[AnonymBruker]

Korleis trur du livet blir om du velje å leva livet med nokon du ikkje elskar?

Du veit kva du må gjera. 

Kva var det som gjorde at du falt for han når du var yngre? Kanskje dere vokste frå kvarandre og ikkje nærare? Trur du at det er eit forhold du kan arbeida med?

Anonymkode: 53ca2...d89

[Ulla Ullsokk]

Du har såvidt begynt på voksenlivet ditt! Selvsagt skal du ikke være sammen med en fyr du ikke føler sterkere for! Så vondt vil du ikke deg selv (eller han)!

Du har ikke noe valg, du må slå opp før byggeprossesen starter. Du kommer ikke til å angre!

[AnonymBruker]

Kanskje fyren sliter psykisk fordi du på en måte bedrar ham, og kommer opp til å blomstre opp etter at du drar fordi det er å være sammen med deg som ikke elsker ham, som gjør ham syk ?

Anonymkode: 9965e...c60

[CamillaCollett]

Hvor stort ansvar he vi for andre?

Du virker som en omtenksom person, TS.  Og jeg er enig med deg i at man skal strekke seg langt for andre. Men hvis det står mellom hans eller din lykke (i den grad han vil bli lykkelig med en ulykkelig partner...), så må du velge din egen lykke. Det er tross alt den du har mest ansvar for. 

Det er mulig han tar det veldig tungt, men kjærlighetssorg går over. Og man kan ikke leve sammen resten av livet etter slike premisser, det vil også han innse.

[Serafin]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle sammen!

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 5 år (jeg var 19 da vi ble sammen). Vi har hele tiden hatt et greit forhold, men hatt litt opp og nedturer selv følgelig. Egentlig det siste året har jeg innsett at jeg ikke har romantiske følelser for han. Det har blitt litt sånn at alt han sier og gjør irriterer meg. Han jobber offshore, og det er slik at jeg nesten gleder meg til han skal på jobb.. Og i mitt hode burde det vært omvendt..

Så jeg har vært innom tanken på å slå opp en god stund, men så tenker jeg også at jeg ikke vil. I det ene øyeblikket tror jeg at jeg får det bedre uten han, mens andre ganger så tenker jeg at jeg ikke ønsker å slå opp. Tenker på hvordan livet kommer til å bli uten han osv.. om jeg kommer til å finne noen andre, om han kommer til å finne noen andre, alle minnene og rutinene med han..

Og det som gjør det hele ekstra vanskelig er at vi for omtrent to år siden begynte å planlegge husbygging. Og byggeprossesen skal etter planen begynne i oktober. Dette er noe han har planlagt og gledet seg veldig til. I begynnelsen var jeg også veldig gira, men etterhvert som jeg har fått de tankene som jeg har så har jeg stengt hele byggeprosjektet ute. Han prater mye om det og blir sur når jeg ikke engasjerer meg. 

Vi har pratet om forholdet i det siste (han har slitt psykisk, men er bedre nå) og jeg ga han et ultimatum om at jeg ikke orket mer om han ikke oppsøkte hjelp. Han oppsøkte hjelp og er blitt mye bedre psykisk, så da tror (jeg trodde også) at forholdet skulle bli bra. Men jeg føler det fortsatt på samme måte..

Han ser for seg hus, barn og et lykkelig liv. Jeg er i tvil om hva jeg vil.. Men er så redd for om jeg kommer til å angre, og ikke minst knuse drømmen hans om et lykkelig familieliv. Er også redd han skal bli psykisk dårlig igjen og evt. ta livet sitt eller ende opp helt alene..

Noen tips?

Anonymkode: ac4a8...aa4

Tenk å sitte i det med husgjeld opptil pipa og så angre på forholdet. Nei, kom deg ut av det forholdet mens du ennå kan gjøre det.

[AnonymBruker]

8 timer siden, CamillaCollett skrev:

Hvor stort ansvar he vi for andre?

Du virker som en omtenksom person, TS.  Og jeg er enig med deg i at man skal strekke seg langt for andre. Men hvis det står mellom hans eller din lykke (i den grad han vil bli lykkelig med en ulykkelig partner...), så må du velge din egen lykke. Det er tross alt den du har mest ansvar for. 

Det er mulig han tar det veldig tungt, men kjærlighetssorg går over. Og man kan ikke leve sammen resten av livet etter slike premisser, det vil også han innse.

Ja, han vil vel innse det etter ca lang tid som hun har brukt til å lure ham angående sine følelser. Dvs ett år. 

Det fine er at han har husbygging å distrahere seg fra kjærlighetssorgen med. Så om ett år eller så, er han kvitt dødvekt og har et flott hus å tiltrekke nye damer med. 

Anonymkode: 9965e...c60

[Gjest padawan]

Det er bedre å gjøre det slutt nå fremfor rett etter dere har flyttet inn og kanskje må selge huset.

[CamillaCollett]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, han vil vel innse det etter ca lang tid som hun har brukt til å lure ham angående sine følelser. Dvs ett år. 

Det fine er at han har husbygging å distrahere seg fra kjærlighetssorgen med. Så om ett år eller så, er han kvitt dødvekt og har et flott hus å tiltrekke nye damer med. 

Anonymkode: 9965e...c60

Hvorfor formulerer du deg slik?

Jeg tror ikke TS har prøvd å lure kjæresten sin. Jeg tipper hun synes denne tanken og følelsen er ubehagelig/skummel å kjenne på. Det er ikke lett å innse at man må ta en annen vei i livet. Og når slike tanker dukker opp er det naturlig at man ser an om de er varige før man setter himmel og jord i gang hjemme.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle.

Det at dere mener at jeg har gjort han psykisk syk føler jeg egentlig er en slem ting og si. Han har slitt med det før jeg traff han, og det er vel en av grunnene til at mistet følelser i utgangspunktet. Det å gå på tå hev og være redd for å gjøre/si noe feil for å unngå sinnesutbrudd har tært på følesene mine for han. Det at han alltid setter seg og sine behov før meg og mine følelser har også gjort meg lei. Det å føle seg "låst" og ikke være med venner den tiden han er hjemme fra jobb, i frykt for dårlig stemning og å vite at han sitter alene hjemme har heller ikke vært så gøy. Å komme hjem fra jobb og ikke vite om han sitter i mørket og depper eller om han er fornøyd og blid er heller ikke like lett. Det er vel på en måte etter jeg mistet den forelskede følelsen jeg har innsett alt dette. Jeg har blitt en mer deprimert person periodevis i dette forholdet. Så jeg blir faktisk litt såret over noen av disse kommentarene.

Men til tross for alt dette er jeg jo veldig glad i han. Han har gode kvaliteter og til tider kan vi ha det bra sammen. Det er i de gode periodene jeg blir usikker på om jeg skal slå opp, for da føler jeg at vi kan få det fint sammen. Jeg er også redd for at han skal komme til å skade seg selv om jeg går. Han har sagt at jeg er det eneste som er verdt å leve for.. han har begynt i terapi, og som sagt blitt bedre. Så jeg vet ikke om alt kan bli bra eller om jeg har mistet følelsene for alltid...

Anonymkode: ac4a8...aa4

[moroklompen]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar alle.

Det at dere mener at jeg har gjort han psykisk syk føler jeg egentlig er en slem ting og si. Han har slitt med det før jeg traff han, og det er vel en av grunnene til at mistet følelser i utgangspunktet. Det å gå på tå hev og være redd for å gjøre/si noe feil for å unngå sinnesutbrudd har tært på følesene mine for han. Det at han alltid setter seg og sine behov før meg og mine følelser har også gjort meg lei. Det å føle seg "låst" og ikke være med venner den tiden han er hjemme fra jobb, i frykt for dårlig stemning og å vite at han sitter alene hjemme har heller ikke vært så gøy. Å komme hjem fra jobb og ikke vite om han sitter i mørket og depper eller om han er fornøyd og blid er heller ikke like lett. Det er vel på en måte etter jeg mistet den forelskede følelsen jeg har innsett alt dette. Jeg har blitt en mer deprimert person periodevis i dette forholdet. Så jeg blir faktisk litt såret over noen av disse kommentarene.

Men til tross for alt dette er jeg jo veldig glad i han. Han har gode kvaliteter og til tider kan vi ha det bra sammen. Det er i de gode periodene jeg blir usikker på om jeg skal slå opp, for da føler jeg at vi kan få det fint sammen. Jeg er også redd for at han skal komme til å skade seg selv om jeg går. Han har sagt at jeg er det eneste som er verdt å leve for.. han har begynt i terapi, og som sagt blitt bedre. Så jeg vet ikke om alt kan bli bra eller om jeg har mistet følelsene for alltid...

Anonymkode: ac4a8...aa4

Overse de slemme kommentarene over her, helt grunnløst å si noe slikt til deg. du virker tvert imot som en flott person som har mye omsorg for partneren din og forholdet deres.

Hadde dere vært eldre og og mer etablerte med barn osv så hadde jeg rådet deg til å gå i terapi og sette alt inn for å finne tilbake til de gamle følelsene for han.

Jeg syntes derimot du er for ung til å måtte gjøre det her når du allerede virker så ferdig. Det er ikke rettferdig ovenfor han heller å fortsette og ikke minst gå inn i en husbyggingsprosess når du fantaserer om en tilværelse uten han.

Tenker du kan gjøre en av to ting: Enten gjøre det helt slutt og gå videre før dere begynner å bygge hus eller trykke til han at du er svært usikker på forholdet men at du ønsker å prøve å finne tilbake men at husbyggingen må settes på vent til dere har funnet ut av det.

 

Det er ingen lett situasjon du står i og det er klart at man er veldig investert etter fem år. Samtidig er du så ung at å tvinge forholdet videre ikke er riktig om du faktisk ikke elsker han lenger.

 

Masse lykke til, ting kommer til å ordne seg selv om du føler deg veldig i villrede akkurat nå.

 

[AnonymBruker]

På 26.7.2018 den 0.42, CamillaCollett skrev:

Hvor stort ansvar he vi for andre?

Du virker som en omtenksom person, TS.  Og jeg er enig med deg i at man skal strekke seg langt for andre. Men hvis det står mellom hans eller din lykke (i den grad han vil bli lykkelig med en ulykkelig partner...), så må du velge din egen lykke. Det er tross alt den du har mest ansvar for. 

Det er mulig han tar det veldig tungt, men kjærlighetssorg går over. Og man kan ikke leve sammen resten av livet etter slike premisser, det vil også han innse.

Er du fra Sunnmøre Camilla collett?

Anonymkode: fe983...c87

[AnonymBruker]

16 timer siden, CamillaCollett skrev:

Hvorfor formulerer du deg slik?

Jeg tror ikke TS har prøvd å lure kjæresten sin. Jeg tipper hun synes denne tanken og følelsen er ubehagelig/skummel å kjenne på. Det er ikke lett å innse at man må ta en annen vei i livet. Og når slike tanker dukker opp er det naturlig at man ser an om de er varige før man setter himmel og jord i gang hjemme.

Jeg tror ikke TS har prøvd å lure kjæresten. Jeg tror hun har gode intensjoner og prøve å gjøre ting hun tror kjæresten vil like. Fordi hun selv ville synes det var grusomt å høre av en kjæreste at han tvilte på henne, sier hun ingenting. Hun vil ikke utsette kjæresten for noe hun selv ville opplevd som fælt, og det er forståelig på alle vis. MEN hvis kjæresten hennes er skrudd sammen på en annen måte, vil han oppleve uærlighet 100 ganger verre enn tvil eller brudd, og jo lenger dobbeltspillet går uten at han får innsikt, jo verre kan det bli. Hvis TS er oppriktig bekymra for hans mentale helse etter et brudd, er det grunn til å kontakte fastlegen hans tett opptil bruddet, ikke til å la være å slå opp. Denne unvikenheten kan jo ikke vokse inn i himmelen heller, hun blir før eller siden nødt til å konfrontere, enten det er for å redde forholdet eller slå opp. 

Anonymkode: 9965e...c60

[Gjest BearMama]

Bare for å nevne det.

Om han velger å ta sitt eget liv så er det hans feil og valg og hans alene. Man kan ikke bli som et gissel i et forhold fordi den andre truer med det ene og det andre.

Om du ikke elsker han og ikke er lykkelig så bør og skal du slå opp. Dere ble sammen mens du fremdeles var en tenåring og med tiden forandrer en seg, vokser og får mer erfaringer.

Det er en stor verden der ute med masse spennende mennesker og du kommer garantert til å bli forelsket kanskje både én og flere ganger.

Lev livet nå. Ta ting som det kommer og nyt at du er ung og lever.