Når det føles ut som at vi kommer fra to forskjellige verdener

[AnonymBruker]

Fare for at dette blir et langt og rotete innlegg..

Jeg møtte kjæresten min for noen måneder siden. Han er en suksessfull, snill, talentfull og hardtarbeidende mann. Han er så god og morsom, jeg liker han virkelig godt og føler at vi kan ha en fremtid sammen. 

Problemet er at jeg ødelegger det hele, på en måte. Han kommer fra en veldig velstående Oslo-familie, har vært populær blandt alle siden han var født. Elevrådspresident, russepresident, i mange utvalg/styrer under utdanningen. I tillegg har han altså gått 5 år på BI uten å trengt studielån.

Familien hans er så fin, så snille og gode. Alle har god utdannelse og jobber hardt. Ingen har tatt noe som en selvfølge. 

 

Jeg hadde en ganske trøblete oppvekst, flyttet hjemmefra når jeg var alt for ung. Hver eneste krone jeg har spart kommer fra meg selv. Jeg har aldri fått hjelp til noe, har klart meg relativt bra. Har 5 års masterutdanning, og va 80 000kr på sparekontoen. Jeg kom fra innenting, og syns jeg har klart meg bra. Måtte slutte på skolen 1 års tid mens jeg gikk videregående for å jobbe til å betjene kredittkortgjeld for å betale husleien. Så ja, jeg har helt andre forutsetninger enn han.

På grunn av oppveksten osv. Så var jeg veldig reservert i mange år, og har dermed ingen stor barnevenne-krets. Jeg flyttet også hjemmefra så tidlig at jeg bare har kontakt med noen få fra barne og ungdomsskolen. I tillegg til at jeg har flyttet til 6 nye byer de siste 10 årene, så har en del bekjentskapet spredt. 

Jeg flyttet også til Oslo for 2 måneder siden, så har ikke opparbeidet meg en stor vennekrets her heller (ennå).

Jeg kommer forresten fra ei skikkelig lita bygd i utkant-Norge. 

 

Jeg føler meg så forskjellig fra han. Redd for at hvis han får vite sannheten, så vil han ikke like meg.. Jeg føler også litt at jeg ikke passer inn blandt han og hans. De har vaskehjelp, arrangerer store hagefester, reiser på flere familieferier i året og har en villa på størrelse med slottet. 

Jeg føler meg så malplassert noen ganger. Så utilpass. 

Jeg sminker meg pent, kler på meg fine klær og snakket pent. Likevel er det som at jeg føler alle «gjennomskuer» meg. 

Jeg er naturlig. Jeg har ingen injeksjoner med diverse, negler eller hår fra Hendrix hair. 

Alle jente vennene hans er slike typer jenter, det samme gjelder damene til kompisene hans. Jeg er ikke sånn, så enkelt er det. Jeg kan pynte meg ordentlig for spesielle anledninger, men til syvende og sist løper jeg rundt i Nike air max, hører på gamle eminem sanger og sprader rundt i en treningsshorts og treningsbh. 

Det ble en lang historie for et kort spørsmål, er jeg teit her?

Er det teit av meg å føle at jeg ikke passer inn og ikke tørr fortelle han sannheten om hva jeg kommer fra? 

Anonymkode: b6377...efd

[EvaLena]

Bare si det til han. Du er jo den samme som han liker uansett. Hvis han ikke vil ha deg etter å ha fortalt om din bakgrunn, ja da er han ikke noe å samle på heller

[AnonymBruker]

Han er jo sammen med deg nettopp fordi du er DEG! 😊 

 

Anonymkode: cd313...310

[AnonymBruker]

Dette høres ut som opplegget til en romantisk bok/film. Der ville slutten være at du fant en annen fyr da

Anonymkode: 5d1f0...4ec

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er jo sammen med deg nettopp fordi du er DEG! 😊 

 

Anonymkode: cd313...310

Bortsett fra at han ikke vet helt hvem jeg er, eller hva jeg kommer fra. 

Han liker jo meg for det jeg har sagt og den jeg «oppgir» meg for å være..

Anonymkode: b6377...efd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ut som opplegget til en romantisk bok/film. Der ville slutten være at du fant en annen fyr da

Anonymkode: 5d1f0...4ec

Haha! Ja kanskje litt. Men så er det på ekte.  Og jeg vil gjerne beholde han 🙂

Anonymkode: b6377...efd

[Gjest Mass]

Herlighet, du har jo så mye å være stolt over! Jeg synes du skal gi deg en god klapp på skulderen for din harde og gode innsats som du har lagt ned i livet ditt og for å komme dit du er i dag.

Dere har to ulike starter på livet og like forskjellige perspektiver kanskje, men som andre her sier; han liker jo deg fordi at du er deg. Du er den du er - formet av livet ditt og alle erfaringene dine. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bortsett fra at han ikke vet helt hvem jeg er, eller hva jeg kommer fra. 

Han liker jo meg for det jeg har sagt og den jeg «oppgir» meg for å være..

Anonymkode: b6377...efd

Tror det helt sikkert går bra 😊

Anonymkode: cd313...310

[Ulla Ullsokk]

Antagelig er du et frisk pust blant de folkene, og jeg synes du skal være 100% deg selv og være stolt av hvem du er og hva du kommer fra! Det verste som finnes er folk som skal please disse miljøene og blir uekte. Du er håndplukket fordi du er deg og han forventer selvsagt ikke at du skal ha samme bakgrunn som han!

Dessuten, dette miljøet har garantert sider du ikke digger så mye når du har vært i det en stund, så ikke ha for mye respekt for miljøet generelt (men selvsagt for menneskene).

Dette anser jeg som et ikkeproblem! Du fikser dette!

[AnonymBruker]

Du verdsetter feil det du bidrar med.

I næringslivet kan dette være katastrofe. Å ikke vite hvilke verdier du bringer til forhandlingsbordet er oppskrift på tap.

Du er sikkert grisedeilig. Dette er langt mer verdt enn mange tror. Vel så mye som "fine familier", "fine boliger", "fine jobber" osv.  Allerede der er dere "break even".

Anonymkode: df490...396

[Virrevirrevapp]

Høres ut som hovedproblemet ditt egentlig er at du trenger flere venner. Da vil du ikke føle deg så "malplassert". Kanskje er det noen på jobb som du passer ekstra godt med, eller fritidsinteresse, borettslaget, treningssenteret? Kanskje kan du engasjere deg i noe frivillig arbeid? Du trenger å føle at du har "noe eget" når han er i sin oppvekstby med venner og familie.

Ja, typen din er sikkert både rik og suksessfull, men du har jo masse å være stolt av, du også. Det viktige er vel at dere liker hverandre? Du skal også passe deg litt for å tenke/snakke om ham som at det er en konkurranse i hvem av dere som er "feil". Han kan jo like lite noe for hvordan han ble født og oppdratt, som det du kan. Forhåpentligvis kan dere lære mye av hverandre og trekke det beste ut av de erfaringene dere har gjort dere. 

[B.Wooster]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bortsett fra at han ikke vet helt hvem jeg er, eller hva jeg kommer fra. 

Han liker jo meg for det jeg har sagt og den jeg «oppgir» meg for å være..

Anonymkode: b6377...efd

Hva er det egentlig du har sagt, eller tror at han har oppfattet? 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, B.Wooster skrev:

Hva er det egentlig du har sagt, eller tror at han har oppfattet? 

Jeg har sagt helt overfladisk hvor jeg kommer fra, fortalt litt om familien min. Langt fra alt. Han vet at jeg flyttet tidlig ut, men ingen store detaljer. Detaljene er slikt som jeg ikke deler med så mange. 

Anonymkode: b6377...efd

[AnonymBruker]

1 time siden, Virrevirrevapp skrev:

Høres ut som hovedproblemet ditt egentlig er at du trenger flere venner. Da vil du ikke føle deg så "malplassert". Kanskje er det noen på jobb som du passer ekstra godt med, eller fritidsinteresse, borettslaget, treningssenteret? Kanskje kan du engasjere deg i noe frivillig arbeid? Du trenger å føle at du har "noe eget" når han er i sin oppvekstby med venner og familie.

Ja, typen din er sikkert både rik og suksessfull, men du har jo masse å være stolt av, du også. Det viktige er vel at dere liker hverandre? Du skal også passe deg litt for å tenke/snakke om ham som at det er en konkurranse i hvem av dere som er "feil". Han kan jo like lite noe for hvordan han ble født og oppdratt, som det du kan. Forhåpentligvis kan dere lære mye av hverandre og trekke det beste ut av de erfaringene dere har gjort dere. 

Venner får jeg jo med tiden her i Oslo, flyttet jo nettopp hit og har blitt kjent med noen. Det uroer jeg meg ikke for! Venner kommer jo ikke på en dag 🙂

Engasjerer meg i veldig mye på fritiden. Trener mye, jobber som frivillig i røde kors, og begynner på to kurs til høsten.

Anonymkode: b6377...efd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du verdsetter feil det du bidrar med.

I næringslivet kan dette være katastrofe. Å ikke vite hvilke verdier du bringer til forhandlingsbordet er oppskrift på tap.

Du er sikkert grisedeilig. Dette er langt mer verdt enn mange tror. Vel så mye som "fine familier", "fine boliger", "fine jobber" osv.  Allerede der er dere "break even".

Anonymkode: df490...396

Jeg kan si meg enig i det første du sier. Føler kanskje litt på en måte at jeg ikke har noe annet å komme med enn elendighet og en litt fucked oppvekst. 

På en møte så føler jeg meg jo mislykket ift han. Men jeg vet at det ikke er sant. 

Derimot så vet jeg innerst inne at jeg er morsom, jeg ler og smiler, jeg er snill og jeg har veldig mye å bidra med på daglig basis.  Problemet ligger i de jævla følelsene som sier noe helt annet.

Grisedeilig? Det kommer vel an på øyet som ser. Ikke i nærheten av frøken Raad hvis noen liker det. Jeg er litt mer jordnær tror jeg. Ikke er jeg oslojente heller. Jeg skifter mine egne dekk på bilen og byttet kjøkken selv i den gamle leiligheten min. 

Anonymkode: b6377...efd

[AnonymBruker]

Du har ingen ting å skjemmes over. At du hadde en trasig oppvekst er ikke noe du kan lastes for. Du har klart deg bra! Du virker som en jordnær, real jente, med gode verdier, og det tror jeg han verdsetter. Han hadde ikke valgt deg over vestkantjentene om det ikke var fordi han liker deg bedre. Ikke svartmal situasjonen. Tenk heller at du er heldig som har truffet en så flott fyr (da mener jeg ikke pengene, men moralen, familien, at han er hardtarbeidende osv) og gled deg over at han liker deg. Selv om han har penger er det ikke sikkert de er så viktige for ham. Ta ham med på en selvbetjent DNT-hytte! Jeg er sikker på han liker seg like godt der.

Anonymkode: 658eb...24a

[Gjest 007_008_007]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fare for at dette blir et langt og rotete innlegg..

Jeg møtte kjæresten min for noen måneder siden. Han er en suksessfull, snill, talentfull og hardtarbeidende mann. Han er så god og morsom, jeg liker han virkelig godt og føler at vi kan ha en fremtid sammen. 

Problemet er at jeg ødelegger det hele, på en måte. Han kommer fra en veldig velstående Oslo-familie, har vært populær blandt alle siden han var født. Elevrådspresident, russepresident, i mange utvalg/styrer under utdanningen. I tillegg har han altså gått 5 år på BI uten å trengt studielån.

Familien hans er så fin, så snille og gode. Alle har god utdannelse og jobber hardt. Ingen har tatt noe som en selvfølge. 

 

Jeg hadde en ganske trøblete oppvekst, flyttet hjemmefra når jeg var alt for ung. Hver eneste krone jeg har spart kommer fra meg selv. Jeg har aldri fått hjelp til noe, har klart meg relativt bra. Har 5 års masterutdanning, og va 80 000kr på sparekontoen. Jeg kom fra innenting, og syns jeg har klart meg bra. Måtte slutte på skolen 1 års tid mens jeg gikk videregående for å jobbe til å betjene kredittkortgjeld for å betale husleien. Så ja, jeg har helt andre forutsetninger enn han.

På grunn av oppveksten osv. Så var jeg veldig reservert i mange år, og har dermed ingen stor barnevenne-krets. Jeg flyttet også hjemmefra så tidlig at jeg bare har kontakt med noen få fra barne og ungdomsskolen. I tillegg til at jeg har flyttet til 6 nye byer de siste 10 årene, så har en del bekjentskapet spredt. 

Jeg flyttet også til Oslo for 2 måneder siden, så har ikke opparbeidet meg en stor vennekrets her heller (ennå).

Jeg kommer forresten fra ei skikkelig lita bygd i utkant-Norge. 

 

Jeg føler meg så forskjellig fra han. Redd for at hvis han får vite sannheten, så vil han ikke like meg.. Jeg føler også litt at jeg ikke passer inn blandt han og hans. De har vaskehjelp, arrangerer store hagefester, reiser på flere familieferier i året og har en villa på størrelse med slottet. 

Jeg føler meg så malplassert noen ganger. Så utilpass. 

Jeg sminker meg pent, kler på meg fine klær og snakket pent. Likevel er det som at jeg føler alle «gjennomskuer» meg. 

Jeg er naturlig. Jeg har ingen injeksjoner med diverse, negler eller hår fra Hendrix hair. 

Alle jente vennene hans er slike typer jenter, det samme gjelder damene til kompisene hans. Jeg er ikke sånn, så enkelt er det. Jeg kan pynte meg ordentlig for spesielle anledninger, men til syvende og sist løper jeg rundt i Nike air max, hører på gamle eminem sanger og sprader rundt i en treningsshorts og treningsbh. 

Det ble en lang historie for et kort spørsmål, er jeg teit her?

Er det teit av meg å føle at jeg ikke passer inn og ikke tørr fortelle han sannheten om hva jeg kommer fra? 

Anonymkode: b6377...efd

Like barn leker best. Når du finner en langt over din liga (som det så populært kalles i nåtiden) så blir det slik. Men ærlig talt, er det ikke dette kvinner flest drømmer om: en populær mann med god økonomi, sosiale relasjoner osv? Kanskje heller være takknemlig? Eller ærlig med deg selv om at du muligens er golddigger?

Endret 25. juli 2018 av 007_008_007

[AnonymBruker]

20 minutter siden, 007_008_007 skrev:

Like barn leker best. Når du finner en langt over din liga (som det så populært kalles i nåtiden) så blir det slik. Men ærlig talt, er det ikke dette kvinner flest drømmer om: en populær mann med god økonomi, sosiale relasjoner osv? Kanskje heller være takknemlig? Eller ærlig med deg selv om at du muligens er golddigger?

Har aldri tenkt på at vi er i forskjellige ligaer. Og kanskje mange drømmer om det, jeg vet ikke. Jeg liker han jo så godt fordi han er så real. Han jobber virkelig hardt for å oppnå det han vil, han smiler så mye og tuller. Han ringer meg på kvelden selv om vi bor i samme by, bare for å høre om jeg var hatt en fin dag. 

Kunne ikke brydd meg mindre om han er populær og har god økonomi. Dette fikk jo ikke jeg vite før ganske langt ut i datingen. Og det blir alt for teit å skygge unna bare fordi han er rik. 

Jeg er jo takknemlig. Men samtidig føler jeg meg så anderledes fra han.

Anonymkode: b6377...efd

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har ingen ting å skjemmes over. At du hadde en trasig oppvekst er ikke noe du kan lastes for. Du har klart deg bra! Du virker som en jordnær, real jente, med gode verdier, og det tror jeg han verdsetter. Han hadde ikke valgt deg over vestkantjentene om det ikke var fordi han liker deg bedre. Ikke svartmal situasjonen. Tenk heller at du er heldig som har truffet en så flott fyr (da mener jeg ikke pengene, men moralen, familien, at han er hardtarbeidende osv) og gled deg over at han liker deg. Selv om han har penger er det ikke sikkert de er så viktige for ham. Ta ham med på en selvbetjent DNT-hytte! Jeg er sikker på han liker seg like godt der.

Anonymkode: 658eb...24a

Sant. Jeg har alltid ønsket meg en morsom kjæreste med en fin og inkluderende familie, som jeg kanskje med tiden kan få et godt forhold til. Og det har jeg jo funnet.

Jeg må bare drite i pengene, statusen hans osv. Jeg er jo ikke den samme jeg var når jeg var ung. I dag er jeg jo en relativt smart, suksessfull og psykisk sterk ung kvinne. 

Jeg jobber jo med samme type mennesker, de med stor arv, fine familier og lite studielån. På jobb har jeg sagt at jeg kommer fra intet og de respekterer meg så utrolig mye for at jeg har oppnådd alt jeg har alene. I motsetning til dem, som har fått det ganske enkelt. Kanskje kjæresten min ser det på samme måte, med respekt og ikke ser ned på meg for det.

Anonymkode: b6377...efd

[Virrevirrevapp]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Venner får jeg jo med tiden her i Oslo, flyttet jo nettopp hit og har blitt kjent med noen. Det uroer jeg meg ikke for! Venner kommer jo ikke på en dag 🙂

Anonymkode: b6377...efd

Jeg mener ikke at du er vennreøs, men det at du føler at du ikke når opp og er så opptatt av hans nettverk kan være til dels fordi du er litt ensom nå som ny i hans by og i startgropa med å få lokale venner.