Deprimert i prøveperioden

[AnonymBruker]

Min mann og jeg har ingen barn fra før av, og prøver å endre på det. Til nå har vi prøvd i snart to år uten hell, og har akkurat begynt på hormonpiller (det tok LANG tid før jeg fikk den hjelpen jeg trengte). Første forsøk mislyktes, og jeg skal i gang med andre runde hormonpiller så fort legen kommer hjem fra ferie.

I helgen som var hadde jeg en alvorlig knekk, og brøt fullstendig sammen. Jeg har ingen i nærheten jeg kan prate om dette med, og føler behovet for å snakke med noen som gjennomgår noe av det samme som meg. Noen som vet hvordan det er.

Er dere på samme sted? Eventuelt har du vært der, og hvordan taklet du nedturene?

Anonymkode: 6d975...8fc

[bondekone]

Jeg har bevisst vært veldig åpen om situasjonen vår, riktignok ikke med alle,men likevel en del. Det har vært godt! (Prøver på 9.mnd) om ikke kan det være det er et tilbud om psykisk helsearbeider i din kommune, om det kanskje kan hjelpe? 

 

[AnonymBruker]

Jeg har vært der, begynte etter hvert å gå i kjelleren etter negative forsøk (hormonkurer og ivf). Jeg syns at forum hjalp en del, kom i prat med andre i samme situasjon. Prøvde også å fokusere på ting jeg likte, ta vare på meg selv, mannen og forholdet. Og å tenke at det SKAL gå til slutt. Jeg bestemte meg for å tenke det fram til vi hadde hatt 6 ivf-forsøk, og ta jobben med å bearbeide at det ikke gikk og forberede seg på et liv uten biologiske barn etter det. Men det gikk etter 3 ivf-forsøk. Krysser fingrene for at du er ferdig med nedturene nå, og lykkes etter ferien.

Anonymkode: 8e796...0c9

[karinz]

Tusen takk for svar! Det hjelper med en gang man får snakket med noen andre om det, som har vært borti samme eller lignende situasjoner. 🙂

Det var nettopp det jeg også tenkte - å snakke med noen i et forum, for svar eller noen særlige artikler om dette er det ganske lite av. Syns det er litt merkelig med tanke på at hver fjerde kvinne trenger hjelp med å få barn 🤔

Men ja, det er jo "bare" å smøre seg med tålmodighet også vil det nok gå bra til slutt. Det er bare nedetiden som er vanskelig og ensomt å takle innimellom.

[AnonymBruker]

Jeg er der. Men jeg har ikke begynt på noe hjelp. Men vi har funnet ut at vi bruker lang tid. Jeg trodde jeg skulle være som moren min, 6 barn og med 2 års mellomrom. Hun ble så lett gravid. Jeg blir skuffet og lei meg og gråter hver gang jeg får mensen. Så er det på’n igjen med sex og eggløsningstest. Perioden mellom eggløsning og mens går så tregt. Det er vanskelig å finne på noe annet å tenke på. Hvordan unngå å bli så deprimert?! Aner ikke... Kan jo ikke unngå å bli skuffet når ønsket ikke blir oppfylt.

Anonymkode: c6a36...8d9

[karinz]

Det skjønner jeg veldig godt. Om du har lange sykluser som meg, anbefaler jeg deg å rett og slett mase på legen om å få hjelp av en gynekolog med én gang - for det kan være lange ventelister, du må kanskje ta flere hormonkurer, kanskje du har PCOS osv. For det tok meg halvannet år før jeg ENDELIG fikk hjelp, og har nettopp blitt ferdig med første hormonkur uten tegn til EL i det hele tatt. Så sånn sett er du heldig at du i det hele tatt får eggløsning - da kan det kanskje være at gangene dine er tette (jeg er ikke noen gynekolog her, altså) eller at egget sliter med å feste seg? Også anbefaler jeg å kjøpe EL-sticks på Ebay - da får du hundre stykk til slikk og ingenting. Sånn kan du spore hele syklusen og treffe når det gjelder Hvis du ikke allerede har gjort det, da. Mine sykluser er typisk på 130 dager, så å spore hele j*vla syklusen tar tid, psyke og lyst så det holder. Ellers er det temp, da. Min ser ut som en pulsmåler, det finnes ikke stabilitet 😂(tragikomisk).

Personlig er jeg veldig følsom av meg, og får kjempestort håp med en gang, og blir helt knust når det ikke går. Men jeg er veldig takknemlig for alle som deler, det hjelper utrolig mye. Bare det å vite at det ikke er så ensomt som det føles ut som innimellom gjør mye for meg - stakkars mannen min vet jo ikke hva vi egentlig går gjennom 🧡

[Prøver18]

På 24.7.2018 den 19.02, AnonymBruker skrev:

Min mann og jeg har ingen barn fra før av, og prøver å endre på det. Til nå har vi prøvd i snart to år uten hell, og har akkurat begynt på hormonpiller (det tok LANG tid før jeg fikk den hjelpen jeg trengte). Første forsøk mislyktes, og jeg skal i gang med andre runde hormonpiller så fort legen kommer hjem fra ferie.

I helgen som var hadde jeg en alvorlig knekk, og brøt fullstendig sammen. Jeg har ingen i nærheten jeg kan prate om dette med, og føler behovet for å snakke med noen som gjennomgår noe av det samme som meg. Noen som vet hvordan det er.

Er dere på samme sted? Eventuelt har du vært der, og hvordan taklet du nedturene?

Anonymkode: 6d975...8fc

Send meg gjerne meld. Du kan kontakte meg på Facebook. 😊

[Waldfee]

På 24.7.2018 den 19.02, AnonymBruker skrev:

Min mann og jeg har ingen barn fra før av, og prøver å endre på det. Til nå har vi prøvd i snart to år uten hell, og har akkurat begynt på hormonpiller (det tok LANG tid før jeg fikk den hjelpen jeg trengte). Første forsøk mislyktes, og jeg skal i gang med andre runde hormonpiller så fort legen kommer hjem fra ferie.

I helgen som var hadde jeg en alvorlig knekk, og brøt fullstendig sammen. Jeg har ingen i nærheten jeg kan prate om dette med, og føler behovet for å snakke med noen som gjennomgår noe av det samme som meg. Noen som vet hvordan det er.

Er dere på samme sted? Eventuelt har du vært der, og hvordan taklet du nedturene?

Anonymkode: 6d975...8fc

Jeg sliter også med at vi ikke lykkes. Har en IVF-gutt fra før, men har nå hatt flere negative forsøk, en graviditet utenfor livmor og en MA i forsøkene på å få nr. 2. Selvsagt fantastisk å allerede ha et barn, men jeg blir sliten av opp- og nedturer og hormonene man får under forsøkene, og går ganske i kjelleren (overrasket meg selv hvor mye) ved hver negative test/når jeg har mistet. Så forstår veldig godt hvordan du føler det! Bare å ta kontakt om du trenger noen å snakke med 💗😊 Sender deg uansett en veldig stor klem, og håper slitet oppfyller drømmen din tilslutt 🤞

[karinz]

5 timer siden, Prøver18 skrev:

Send meg gjerne meld. Du kan kontakte meg på Facebook. 😊

Det gjør jeg gjerne ❤️ (jeg er helt ny, her, og vet ikke hvordan jeg finner deg på face?)

[Sunnysun]

Hei, så bra at jeg fant innlegget ditt.. fikk nettopp det TR igjen (5 dager forsent), og kjenner at dette går veldig mye innpå meg nå ☹️ Har prøvd i 22 måneder så det nærmer seg to år, vi har utredning på sykehus i september så jeg er litt spent!  Hadde aldri trodd det skulle ta så lang tid! Gir nesten opp, kanskje det ikke er meningen at jeg skal ha barn 🤨😫 jeg er ung da, men det var det jeg ønsket og jeg har jo fortsatt mange år igjen med mulighet til å bli gravid.

Endret 29. juli 2018 av Sunnysun

[Anba]

hei

Endret 18. oktober 2023 av Anba

[Anba]

På 29.7.2018 den 0.18, karinz skrev:

Det gjør jeg gjerne ❤️ (jeg er helt ny, her, og vet ikke hvordan jeg finner deg på face?)

Jeg deltar gjerne og, gruppesamtale?

[Vinterkyss36]

På 24.7.2018 den 19.02, AnonymBruker skrev:

Min mann og jeg har ingen barn fra før av, og prøver å endre på det. Til nå har vi prøvd i snart to år uten hell, og har akkurat begynt på hormonpiller (det tok LANG tid før jeg fikk den hjelpen jeg trengte). Første forsøk mislyktes, og jeg skal i gang med andre runde hormonpiller så fort legen kommer hjem fra ferie.

I helgen som var hadde jeg en alvorlig knekk, og brøt fullstendig sammen. Jeg har ingen i nærheten jeg kan prate om dette med, og føler behovet for å snakke med noen som gjennomgår noe av det samme som meg. Noen som vet hvordan det er.

Er dere på samme sted? Eventuelt har du vært der, og hvordan taklet du nedturene?

Anonymkode: 6d975...8fc

Hei. Jeg er delvis i samme situasjon, bortsett fra at mannen min allerede har barn. Vi har et IVF-forsøk igjen. Har aldri vært gravid og har vel liten tro på at det skal fungere denne gangen. Men man må jo håpe. 

Jeg har svært vanskelig for å glede meg på andre sine vegne, og synes det er slitsomt å være sammen med venninner som har barn. Er 35 år og har i alle år fått spørsmpl om når vi skal ha. Nå har folk sluttet å spørre, de tenker vel at jeg ikke vil ha. 

Føler meg veldig utenfor når jeg er sammen med venninner og det er mye snakk om barn, jeg er jo den eneste som ikke har. Når de begynner å snakke om graviditet og fødsler kobler jeg bare helt ut. 

Jeg har ingen å snakke med om dette annet enn mannen min da jeg har valgt å ikke være veldig åpen om det. De venninnene jeg har som vet om det har alle barn, og de synes mest synd i meg. Trenger sårt noen å snakke med som er i samme situasjon. 

[karinz]

På en måte er det godt å høre at flere er i samme situasjon, på en annen side er det også veldig trist. Som nevnt over her blir det vanskelig å glede seg over at andre får barn - svigerinna mi hadde også problemer med å få barn, og hun er jo god å snakke med, men etter at hun fikk en datter virker det som alt er "glemt". Jeg får bilder av datteren hver dag, og i starten elsket jeg å se henne, men nå som prøveperioden har blitt enda vanskeligere psykisk sett syns jeg det kanskje blir litt mye? Misforstå meg rett, jeg elsker tantebarnet mitt. Men det er ikke MITT, om dere skjønner?

Ser det er mange som er i en lengre prosess enn meg, med flere negative forsøk. Da er jeg veldig glad for at denne tråden kan være til hjelp ❤️ Det er så mange som forteller meg at "neste gang går det bra, og hvis ikke det går, skjer det og det". Det praktiske er liksom greit, jeg kjenner prosessen. Problemet er psyken, og det å klare å være positiv og avslappet. "Ikke stress med det". Når andre prøver å trøste med å si slike ting (og jeg setter pris på forsøket), skjønner jeg hvor ensomt det egentlig er.

Nå er jeg glad for at jeg turte å starte en tråd med dette "tabubelagte" tema! 

[AnonymBruker]

Perioden med prøving, hormonkurer og etterhvert mange prøverørsforsøk varte i 6 år. Og bestod kun av nedturer. 

Det gikk fint. Mitt triks var å leve som normalt, la prøvingen være en del av livet, og ikke selve livet. Jeg jobbet mye og tok på meg nye prosjekter, og fikk gode resultater og bonuser som igjen gav mestringsfølelse. Jeg og mannen planla reiser og annen aktivitet som normalt. Jeg trente mye og spiste sunt. Både med tanke på prosessen vi var i, og psykisk helse. 

Det tyngste var hormonene under prøverørsforsøkene. Jeg hadde et veldig stabilt humør frem til jeg begynte på sprøytene. Men de slo meg litt ut til tider, og tullet med humøret mitt, kombinert med fysiske plager. Da var mestringsøvelser viktig for meg, det å ikke tillate vonde tanker. Noe så enkelt som å puste dypt og fokusere tankene på neste prosjekt på jobben, eller hva jeg skulle pakke til neste ferietur, de gangene jeg bråvåknet midt på natta. 

Anonymkode: 36502...1bb

[karinz]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Perioden med prøving, hormonkurer og etterhvert mange prøverørsforsøk varte i 6 år. Og bestod kun av nedturer. 

Det gikk fint. Mitt triks var å leve som normalt, la prøvingen være en del av livet, og ikke selve livet. Jeg jobbet mye og tok på meg nye prosjekter, og fikk gode resultater og bonuser som igjen gav mestringsfølelse. Jeg og mannen planla reiser og annen aktivitet som normalt. Jeg trente mye og spiste sunt. Både med tanke på prosessen vi var i, og psykisk helse. 

Det tyngste var hormonene under prøverørsforsøkene. Jeg hadde et veldig stabilt humør frem til jeg begynte på sprøytene. Men de slo meg litt ut til tider, og tullet med humøret mitt, kombinert med fysiske plager. Da var mestringsøvelser viktig for meg, det å ikke tillate vonde tanker. Noe så enkelt som å puste dypt og fokusere tankene på neste prosjekt på jobben, eller hva jeg skulle pakke til neste ferietur, de gangene jeg bråvåknet midt på natta. 

Anonymkode: 36502...1bb

Det høres lurt ut! Du virker også veldig sterk, det er bra! Selv er jeg så ekstremt følsom av meg fra før av, så når hormonene kicker inn i tillegg virker alt enten rosenrødt eller bekmørkt. Utrolig slitsomt! MEN nå skal jeg begynne med ny utdanning, så forhåpentligvis får jeg også andre ting å tenke på

Hvordan gikk det til slutt da? Lyktes dere?

[AnonymBruker]

1 time siden, karinz skrev:

Det høres lurt ut! Du virker også veldig sterk, det er bra! Selv er jeg så ekstremt følsom av meg fra før av, så når hormonene kicker inn i tillegg virker alt enten rosenrødt eller bekmørkt. Utrolig slitsomt! MEN nå skal jeg begynne med ny utdanning, så forhåpentligvis får jeg også andre ting å tenke på

Hvordan gikk det til slutt da? Lyktes dere?

Nei, det gikk aldri for oss. 

Og det går helt fint. Livet er veldig godt likevel, og vi finner mye glede i selvrealisering som vi aldri kunne oppnådd med barn. 

Jeg var nok over snittet sterk fra før av. Men det å gå gjennom dette har virkelig lært meg mye. Det er utrolig godt å kjenne på følelsen av å stå støtt og selvsikkert i enhver situasjon. Så selv om dette føles brutalt akkurat nå, så kommer du til å ta med deg en ny styrke videre i livet. 

Finn gleden i utdannelsen din, hiv deg ut i studielivet og det sosiale. Tren regelmessig, det kan jeg ikke anbefale varmt nok for å stabilisere humøret. Finn noen du kan prate med, men ikke grav deg ned i følelser og selvmedlidenhet. Stå på kravene i helsevesenet, men stol også på at de gjør det beste for deg.  

Og husk at det å aldri lykkes gjelder veldig, veldig få. All statistikk tilsier at det skal gå veien for deg

Anonymkode: 36502...1bb

[karinz]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det gikk aldri for oss. 

Og det går helt fint. Livet er veldig godt likevel, og vi finner mye glede i selvrealisering som vi aldri kunne oppnådd med barn. 

Jeg var nok over snittet sterk fra før av. Men det å gå gjennom dette har virkelig lært meg mye. Det er utrolig godt å kjenne på følelsen av å stå støtt og selvsikkert i enhver situasjon. Så selv om dette føles brutalt akkurat nå, så kommer du til å ta med deg en ny styrke videre i livet. 

Finn gleden i utdannelsen din, hiv deg ut i studielivet og det sosiale. Tren regelmessig, det kan jeg ikke anbefale varmt nok for å stabilisere humøret. Finn noen du kan prate med, men ikke grav deg ned i følelser og selvmedlidenhet. Stå på kravene i helsevesenet, men stol også på at de gjør det beste for deg.  

Og husk at det å aldri lykkes gjelder veldig, veldig få. All statistikk tilsier at det skal gå veien for deg

Anonymkode: 36502...1bb

Tusen takk for fine ord ❤️ Det skal jeg ta med meg!