Bare min skyld at jeg er ensom?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange venner. 3 som jeg har følt er nære og som jeg kan snakke med alt om. Jeg har nå vært gjennom en veldig tøff periode etter brudd for en drøy måned siden, og føler jeg har mistet en del av meg selv. Er nå sykemeldt og har fått antidepressiva.

En gang etter det har jeg hatt en vinkveld med en av venninnene mine, på mitt initiativ. Ellers har jeg ikke hørt noe på to-tre uker fra noen av de. Før dette har det kun vært en Snapchat nå og da. De har jo sine liv med mann, jobb og det som hører med, så jeg kvier også for å ta kontakt. Jeg vil ikke være i veien eller forstyrre, og kjenner den følelsen blir forsterket når jeg heller ikke hører noe fra de. Den andre venninnen har jeg hatt litt sporadisk kontakt med på messenger, og jeg setter pris på det. Der forstår jeg også at det er vanskelig å treffes, siden hun reiser stadig som flyvertinne. Men de to andre som bor i samme by vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til, for jeg er så redd for at de skal synes jeg er i veien eller at alt skal handle om meg og det jeg har vært gjennom. (Jeg vil helst snakke om alt annet og få fokuset andre steder) Har spurt hun ene om å treffes, og da har det ikke passet siden hun var bortreist. Så føler også at jeg har sendt ballen dit, og at det ville være naturlig at hun tar kontakt når det passer, om hun vil? 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men føler meg så utrolig ensom, og dagene tilbringes kun hjemme alene med katten, og en telefon eller to med mamma i løpet av uken, men er så redd for å ‘klenge’. 

Anonymkode: 8a640...ca1

[Gjest HanenIFlokken]

Det er jo mest sannsynlig litt din egen feil om du ikke tar initiativ til å pleie vennene dine. 

Ser for meg at mange trekker seg unna og slutter å spørre deg dersom du hele tiden sier nei av forskjellige grunner

Vet ikke om det er det som er tilfellet her, men du kan jo prøve å aktivt ta kontakt med de du anser som nærme

Håper det ordner seg for deg

[AnonymBruker]

Jeg tror du er litt ekstra sår for dette akkurat nå pga bruddet du har vært igjennom. Begge venninnene dine har jo hatt helt naturlige grunner for at de ikke kan treffes. Jobb må man på, og er man bortreist er man naturligvis opptatt. Ikke ta dette så tungt. Det er nok depresjonen som snakker. Kom deg ut og gjør ting istedet for å sitte hjemme, så går ikke dagene så sakte. En tur i skogen eller ved vannet, eller på cafe om det passer mer til stedet du bor.

Ingen har skyld i ensomhet, men jeg tror at man i stor grad må ta ansvar for noe av det selv. Man må vise initiativ til å treffe andre, interesse for andre, og man må våge å slippe folk innpå seg. Ingen ser deg om du gjemmer deg bak en stein. Samtidig må man ikke ta alle avvisninger personlig. Folk har et liv med jobb, skole, unger og familie. Dessuten har man et ansvar for å sysselsette seg selv. Bruk tid på interesser og aktiviteter som gir deg noe. Selv om man gjør alle disse tingene kan man likevel være ensom. Men jeg tenker at man ikke kan skylde på noen likevel.

Anonymkode: bfb60...d8f

[AnonymBruker]

Svar til trådtittel: Ja.

Anonymkode: 59086...e02

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Svar til trådtittel: Ja.

Anonymkode: 59086...e02

Helt enig!

Anonymkode: 8f819...892

[Trolltunge]

Må også si ja til trådtittel.

Jeg har opplevd det samme, å stå ensom en vond periode av livet. Det føltes sårt, kanskje spesielt fordi jeg har stilt opp for venner så mange ganger når de slet med ting. Etter å ha følt på sårhet ved dette en stund tok jeg meg selv i nakken, og utvidet vennekrets. Når de jeg hadde ikke hadde tid eller lyst til å være med meg så måtte jeg jo det, for å ikke sitte alene. 

Selv om man har noen venner kan man ikke alltid regne med at de har tid og overskudd, og det er kun en selv som kan gjøre noe med det da.

[AnonymBruker]

Er dessverre litt sånn at man må jobbe for det selv ettersom andre også må jobbe med sine egne liv, problemer og alt som kommer med. Er nok sant som de sier at det kan godt hende depresjonen snakker. Er veldig lett å falle i en negativ spiral med tanker som ikke vil deg mer enn vondt, men det er kun du selv som må klare å komme deg ut av det. Dersom det er aktiviteter av interesse i ditt nærområde, kan du jo prøve deg litt ut på de? Kanskje du også finner noen som vil legge av litt mer tid til deg. Det ordner seg som regel med tiden, men det viktigste er å ikke fokusere på det negative, men heller utnytte seg av det positive.

Anonymkode: 32864...ce4

[AnonymBruker]

Spesielt i storbyer og hvis man er nyinnflyttet: folk kan bo her i hundre år uten å skaffe nettverk.

Anonymkode: 59086...e02

[Sweetstwater]

Jeg føler hvordan du har det. Egentlig føler jeg det samme selv siden jeg føler meg ganske ensom også. 

[AnonymBruker]

På 24.7.2018 den 15.36, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke så mange venner. 3 som jeg har følt er nære og som jeg kan snakke med alt om. Jeg har nå vært gjennom en veldig tøff periode etter brudd for en drøy måned siden, og føler jeg har mistet en del av meg selv. Er nå sykemeldt og har fått antidepressiva.

En gang etter det har jeg hatt en vinkveld med en av venninnene mine, på mitt initiativ. Ellers har jeg ikke hørt noe på to-tre uker fra noen av de. Før dette har det kun vært en Snapchat nå og da. De har jo sine liv med mann, jobb og det som hører med, så jeg kvier også for å ta kontakt. Jeg vil ikke være i veien eller forstyrre, og kjenner den følelsen blir forsterket når jeg heller ikke hører noe fra de. Den andre venninnen har jeg hatt litt sporadisk kontakt med på messenger, og jeg setter pris på det. Der forstår jeg også at det er vanskelig å treffes, siden hun reiser stadig som flyvertinne. Men de to andre som bor i samme by vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til, for jeg er så redd for at de skal synes jeg er i veien eller at alt skal handle om meg og det jeg har vært gjennom. (Jeg vil helst snakke om alt annet og få fokuset andre steder) Har spurt hun ene om å treffes, og da har det ikke passet siden hun var bortreist. Så føler også at jeg har sendt ballen dit, og at det ville være naturlig at hun tar kontakt når det passer, om hun vil? 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men føler meg så utrolig ensom, og dagene tilbringes kun hjemme alene med katten, og en telefon eller to med mamma i løpet av uken, men er så redd for å ‘klenge’. 

Anonymkode: 8a640...ca1

Nei, det er ikke kun din skyld. Men det går begge veier, du må også ta kontakt og vise initiativ. Det er bra du tenker at når dere er sammen så skal ikke alt dreie seg om deg og bruddet, men det er kanskje det venninnene er litt redd det skal bli så tett etter et brudd. Da blir det ikke alltid like lett å vite hvorfan en skal forholde seg. Kommer også litt an på hvilket forhold de hadde til din eks. Men ikke vær redd for å spørre igjen, finne på noe, kino, matbit, en tur ut. Men nå på sommeren med ferietid etc.føler jeg at mange har nok med seg selv, familie besøk, ferier etc. Prøv også når du kommer mer tilbake til deg og du får bruddet litt mer på avstand og skaffe seg litt større omgangs krets, det er ikke alltid lett, men en hobby eller noe? Er de gode venner så er du ikke klengete, det ville nå ikke jeg tenkt om en venninne. Venner er der for hverandre 

Anonymkode: 8dc2f...e1d

[AnonymBruker]

Er det nødvendig å fordele skyld? Jeg ser ikke helt poenget med det. 

Det er vel mer givende å tenke på hva TS kan gjøre for å få til å bli mer sosial.

 

 

Anonymkode: cd581...d26

[Sweetstwater]

Jeg føler det sånn med mine bestevenner også. Jeg har mistet dem akkurat nå. Prøv å snakk med dem jeg tror dine nære venner ikke vil tenke slik om deg.