Utbrent og drittlei hamsterhjulet

[AnonymBruker]

Jeg har en jobb innen akademia som endel  sikkert ville ønske seg. Høy lønn, prestisje etc etc. Men jeg er fullstendig utbrent og klarer ikke levere det som forventes. Etter ferien er jeg redd å måtte slutte. Eller få beskjed om at jeg bør finne en annen jobb.  En kollega prøver å presse meg ut tror jeg. Nesten så jeg drømmer om å bli tilbudt sluttpakke, det kunne være min startpakke.  Det er så jævlig å være deprimert og utbrent.  For de fleste på jobben virker jeg sikkert bare inkompetent og uinteressert. Jeg vet jeg kan skinne i en annen jobb. Men så bor jeg alene med en tenåring og føler jeg prostituerer livet og helsa for å betale huslån og alt annet. Noen som har en solskinnshistorie om å tørre å ta steget ut, og videre... føler meg lost. 

Anonymkode: 91d71...92d

[Maestro]

Av egen erfaring, så kan det være godt og bli sykemeldt for en stund. Og få noen og prate med.

Ble selv sykt utbrent ifjor vår, å er enda ikke tilbake i jobb. Går hos DPS og får samtaleterapi, samt medisiner for og stable meg på beina igjen.

 

Lykke til!  

[AnonymBruker]

Jeg har vært der; slet med søvnmangel, et mildt sagt anstrengt forhold til en kollega og følte at livet ikke lenger ga noen mening. Jeg valgte å si opp jobben. Jeg hadde min siste arbeidsdag for noen uker siden og har fortsatt ikke fått meg ny jobb, men jeg er ved godt mot og føler meg allerede mye, mye bedre. Har du en økonomisk buffer eller mulighet til å spare opp en innen rimelig tid? Hvordan er mulighetene for ny jobb innen feltet ditt? Og er du/dere (i verste fall) flyttbar? Jeg vet det ikke er enkelt i den situasjonen du er i nå, men forsøk å legg belymringer og negative tanker til side for en stund og tenk gjennom mulighetene du har. Kanskje finner du svarene selv. Noen ganger må man lete litt utenfor «boksen» for å finne løsningen  

Anonymkode: 28764...d3a

[AnonymBruker]

Takk for svar! Har ikke noen buffer økonomisk som kan hjelpe lenge. Prøver å koble skikkelig fra nå i ferien. Men gruer meg til å være tilbake på jobb. Ser for meg at jeg enten sier opp eller de ber meg slutte. Mulig jeg er litt paranoid altså men. Kan jo ikke si opp selv, det går jo vel utover utbetalinger fra NAV....

Anonymkode: 91d71...92d

[AnonymBruker]

Hva med å se etter en annen jobb da?

eller sykmelde deg en periode?

Anonymkode: abfe2...5c9

[AnonymBruker]

Jeg var i en "lås" mtp. jobb og satte opp et stort tankekart for meg selv.

Der identifiserte jeg først og fremst hvilke faktorer, konkret, som jeg var lite fornøyd med. "Utbrent" er for vagt - hva er det som fører til dette? Og i hvilken grad tar du vare på helsen privat? Sunn mat, nok trening, nok søvn, sosialt samvær av kvalitet. Hvis de tingene ikke er på plass, hjelper det ikke å skifte jobb. Det er lett å tenke at en bedre jobb får resten på rett spor, men det blir litt for enkelt, man må gjøre det man kan selv.

I mitt tilfelle var de konkrete forholdene på jobb mange; for dårlig lønn, for dårlige utviklingsmuligheter, sosial mistrivsel, en arbeidsplass som ikke fulgte loven. Jeg satte opp hvilke bransjer og bedrifter som ga best odds for å bedre disse forholdene, samt hvor jeg kunne se for meg å bruke mine evner.

Så søkte jeg jobber som hakka møkk. Å mistrives i jobben er enormt energitappende, men ingen sykdom, det er bare å se seg videre. Og jobbmarkedet har et element av lotteri, hvilket betyr at søknadene må ut ut ut, i mengder. Etter en stund rant intervjuene inn, jeg tok alle, selv for de mindre aktuelle. Det var et selvtillitsboost å oppleve at andre bedrifter ville "ha" meg. 

Og jeg endte opp i ny jobb, som har nesten alt jeg ønsker meg. 

Anonymkode: b10c2...dd1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen at jeg er utslitt, og drittlei "hamsterhjulet", men for min del trives jeg egentlig i jobben min. Det er resten jeg føler sliter meg ut, og jeg skulle ønske jeg for en stund kunne flytte fra barn og mann. Få litt ro i hodet. Det er ikke mulig, da jeg har barn i tidlig tenårene, som begge trenger meg. De ville ta det som et svik om jeg forsvant for en stund. 

Jeg tar meg i å tenke at det bare er 4-6 år til barna flytter ut. 4-6 år å holde ut det å stå sist i køen i eget liv. Det er fælt å tenke slik, for jeg elsker jo barna mine, totalen de siste årene har bare blitt for mye for meg, og jeg er så ufattelig sliten. Det har vært utredning og ekstra oppfølging av barn med lærevansker, det ene barnet mitt opplevde å bli mobbet, og dette medførte mange møter og tiltak, jeg og mannen har i perioder slitt med forholdet og samarbeid, og det tar også mye energi. På grunn av mobbingen av mitt ene barn valgte vi til slutt å flytte, med alt som hører med av arbeid med det, og det har vært stort arbeidspress på jobben, med stadige prosjekter som haster like mye hver gang. Alt i alt har det bare blitt for mye for meg de siste årene. 

Det hender jeg fantaserer om å vinne i lotto, så jeg bare kan slutte i jobben min og konsentrere meg om det hjemme, men så innser jeg at det er jobben som faktisk holder meg oppe. Det er mest på hjemmebane jeg slites ut. 

Det hender jeg fantaserer om å leie ut huset og bare reise langt bort når ungene flytter ut. At jeg tenker "Hvor i verden kan jeg bo varmt og billig, slik at utleie av huset mitt dekker både lån og "lønn" til meg måned for måned?" Det er to boenheter i boligen min, og tilsammen kan jeg få inn ca 24000 kr i leie i måneden, men slippe unna med å bare betale ca 6000 kr i rente om jeg ikke betaler avdrag. 18000 kr i "lønn" til meg. Hvor i verden skal jeg dra? Jeg er HELT klar for å slippe alt og bra dra! Mann og barn er ikke engang en del av reiseplanene mine. 

Slik sitter jeg og fantaserer, og det føles så feil, for jeg er jo på rett sted. Det er her mine barn og min familie er. Det er DETTE som er mitt liv! Jeg vet til og med at jeg er heldig som har flotte barn, god jobb, det meste på stell og til og med en mann som elsker meg, selv om han er en idiot til tider. 

Jeg er bare så sliten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få tatt meg inn igjen. 

Anonymkode: 9dd26...469

[AnonymBruker]

Start med å finne ut om det er selve jobben eller kolleger/miljø/etc som er årsaken til at du føler deg sliten. Noen ganger kan folk blomstre i tilsvarende jobb som de har, men med nye mennesker rundt seg.

Anonymkode: b678d...1c2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen at jeg er utslitt, og drittlei "hamsterhjulet", men for min del trives jeg egentlig i jobben min. Det er resten jeg føler sliter meg ut, og jeg skulle ønske jeg for en stund kunne flytte fra barn og mann. Få litt ro i hodet. Det er ikke mulig, da jeg har barn i tidlig tenårene, som begge trenger meg. De ville ta det som et svik om jeg forsvant for en stund. 

Jeg tar meg i å tenke at det bare er 4-6 år til barna flytter ut. 4-6 år å holde ut det å stå sist i køen i eget liv. Det er fælt å tenke slik, for jeg elsker jo barna mine, totalen de siste årene har bare blitt for mye for meg, og jeg er så ufattelig sliten. Det har vært utredning og ekstra oppfølging av barn med lærevansker, det ene barnet mitt opplevde å bli mobbet, og dette medførte mange møter og tiltak, jeg og mannen har i perioder slitt med forholdet og samarbeid, og det tar også mye energi. På grunn av mobbingen av mitt ene barn valgte vi til slutt å flytte, med alt som hører med av arbeid med det, og det har vært stort arbeidspress på jobben, med stadige prosjekter som haster like mye hver gang. Alt i alt har det bare blitt for mye for meg de siste årene. 

Det hender jeg fantaserer om å vinne i lotto, så jeg bare kan slutte i jobben min og konsentrere meg om det hjemme, men så innser jeg at det er jobben som faktisk holder meg oppe. Det er mest på hjemmebane jeg slites ut. 

Det hender jeg fantaserer om å leie ut huset og bare reise langt bort når ungene flytter ut. At jeg tenker "Hvor i verden kan jeg bo varmt og billig, slik at utleie av huset mitt dekker både lån og "lønn" til meg måned for måned?" Det er to boenheter i boligen min, og tilsammen kan jeg få inn ca 24000 kr i leie i måneden, men slippe unna med å bare betale ca 6000 kr i rente om jeg ikke betaler avdrag. 18000 kr i "lønn" til meg. Hvor i verden skal jeg dra? Jeg er HELT klar for å slippe alt og bra dra! Mann og barn er ikke engang en del av reiseplanene mine. 

Slik sitter jeg og fantaserer, og det føles så feil, for jeg er jo på rett sted. Det er her mine barn og min familie er. Det er DETTE som er mitt liv! Jeg vet til og med at jeg er heldig som har flotte barn, god jobb, det meste på stell og til og med en mann som elsker meg, selv om han er en idiot til tider. 

Jeg er bare så sliten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få tatt meg inn igjen. 

Anonymkode: 9dd26...469

Slik har jeg det og !!!!! Ikke fullt så ille, men kjenner meg veldig igjen i det du skriver ! 

Anonymkode: ededc...f62

[AnonymBruker]

Kjenner meg også igjen i alt dette.

Heldigvis er jeg så glad i meg selv at jeg så dette svært tidlig. Ikke pokker om jeg skulle gå i a4-fella og få meg hamsterhjul.

Jeg hoppet av karusellen for mange år siden og har aldri angret en dag.

Anonymkode: a48da...290

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen at jeg er utslitt, og drittlei "hamsterhjulet", men for min del trives jeg egentlig i jobben min. Det er resten jeg føler sliter meg ut, og jeg skulle ønske jeg for en stund kunne flytte fra barn og mann. Få litt ro i hodet. Det er ikke mulig, da jeg har barn i tidlig tenårene, som begge trenger meg. De ville ta det som et svik om jeg forsvant for en stund. 

Jeg tar meg i å tenke at det bare er 4-6 år til barna flytter ut. 4-6 år å holde ut det å stå sist i køen i eget liv. Det er fælt å tenke slik, for jeg elsker jo barna mine, totalen de siste årene har bare blitt for mye for meg, og jeg er så ufattelig sliten. Det har vært utredning og ekstra oppfølging av barn med lærevansker, det ene barnet mitt opplevde å bli mobbet, og dette medførte mange møter og tiltak, jeg og mannen har i perioder slitt med forholdet og samarbeid, og det tar også mye energi. På grunn av mobbingen av mitt ene barn valgte vi til slutt å flytte, med alt som hører med av arbeid med det, og det har vært stort arbeidspress på jobben, med stadige prosjekter som haster like mye hver gang. Alt i alt har det bare blitt for mye for meg de siste årene. 

Det hender jeg fantaserer om å vinne i lotto, så jeg bare kan slutte i jobben min og konsentrere meg om det hjemme, men så innser jeg at det er jobben som faktisk holder meg oppe. Det er mest på hjemmebane jeg slites ut. 

Det hender jeg fantaserer om å leie ut huset og bare reise langt bort når ungene flytter ut. At jeg tenker "Hvor i verden kan jeg bo varmt og billig, slik at utleie av huset mitt dekker både lån og "lønn" til meg måned for måned?" Det er to boenheter i boligen min, og tilsammen kan jeg få inn ca 24000 kr i leie i måneden, men slippe unna med å bare betale ca 6000 kr i rente om jeg ikke betaler avdrag. 18000 kr i "lønn" til meg. Hvor i verden skal jeg dra? Jeg er HELT klar for å slippe alt og bra dra! Mann og barn er ikke engang en del av reiseplanene mine. 

Slik sitter jeg og fantaserer, og det føles så feil, for jeg er jo på rett sted. Det er her mine barn og min familie er. Det er DETTE som er mitt liv! Jeg vet til og med at jeg er heldig som har flotte barn, god jobb, det meste på stell og til og med en mann som elsker meg, selv om han er en idiot til tider. 

Jeg er bare så sliten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få tatt meg inn igjen. 

Anonymkode: 9dd26...469

Skjønner godt hva du mener. Takk særlig for betegnelsen "sist i køen i eget liv ". Det er noe jeg også ofte føler. 

Hilsen trådstarter. 

Anonymkode: 91d71...92d