hva er viktig i starten?

[Gjest Anonymous]

hei:)

jeg har akkurat truffet en gutt jeg liker veldig godt, har ikke vært sammen kjempe mye.. men vi dater.

jeg syntes det er så vanskelig det der om hvor mye interesse man skal vise,hvordan starter man et forhold? noen tips fra dere andre da dere datet kjæresten og til dere ble sammen? hvor lang tid tok det og hvordan gikk du fram? er så lenge siden jeg har likt noen og redd det skal gå dunken med oss hvis jeg er for pågående eller jeg vet ikke..... trenger noen tips;)???

[Gjest Anonymous]

Det viktigste er nok å ta det med ro og føle deg frem underveis..

Jeg møtte min nåværende samboer bare tre uker før jeg skulle flytte til andre siden av landet, og vi visste begge at dette ikke kunne bli noe.

Likevel falt vi såpass pladask at vi mer eller mindre var sammen døgnet rundt de tre ukene, selv om vi ikke var kjærester.

Jeg flyttet hit, og dro opp igjen en mnd etterpå for å besøke noen venner, og møtte han igjen, etter å ha hatt minimal kontakt etter å ha flyttet.

Da sa alt pang en gang til, og vi var sammen 24 timer i døgnet igjen.

Jeg måtte ned igjen for å jobbe en fredag fem dager etterpå, reiste 60mil og gråt hele veien, og når jeg kom hjem var jeg så nærme sammenbrudd at faktisk foreldrene (!) mine sendte meg opp igjen dit på første fly! De hadde aldri sett meg så knust før, og ba meg komme meg til hælvete opp dit og hente han! :-) Når jeg ringte for å høre om det var greit begynte han også å grine, og etter 36 timer borte fra han da har vi faktisk vært sammen hver dag etterpå! Han flyttet ned hit til meg, og nå har vi det like fantastisk som vi hadde i begynnelsen.

Det jeg prøver å si er at du må føle deg frem, er han her den virkelig rette så kommer ting til å ordne seg, selv om det kan ta tid!!!

Bare vær tålmodig, og kos deg underveis!!

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Ta tiden til hjelp og vær obs på at dere av og til kan være litt i utakt. Du kan være veldig intr. og pushy i perioder hvor han virker distansert og fornøyd med tingenes tilstand og motsatt.

Viktig å ikke få panikk når du oppdager at dere går i forskjellig tempo.

[Gjest gjesta]

Jeg falt for kjæresten veldig fort.. alt kom naturlig. Han tok intiativ til det meste først. Kanskje du kan la han gjøre det, hvis du er usikker? Så hvis du bare viser ham du er interessert & betatt, så faller alt naturlig etterhvert.

[Gjest Gitte]

s

Endret 11. juli 2007 av Gitte

[Gjest Anonymous]

Jeg vil råde deg til bare å være naturlig! Jeg datet en jente i over to måneder uten å få noe som helst tilbakemelding. Var alltid jeg som måtte ta initiativ. Til slutt så mistet jeg mye av interessen for henne. Da det samtidig meldte seg en annen jente i mitt liv som jeg likte, valgte jeg å be ut henne i stedenfor. Først når jeg hadde mistet interessen for hun første begynte hun omsider å vise skikkelig interesse og initiativ, men da var det for sent. Synd for henne, bra for meg for jeg ble sammen med hun nye etter det!

[Gjest Maria M]

Er det noen som har erfaring med eller har opplevd at starten på et forhold liksom kommer litt "skevt" ut? Altså, jeg mener ikke at alt er galt og at man virkelig tråkker big time i salaten, men at man går veldig fram og tilbake, lurer veldig på hverandre og ting blir liksom hengende i løse luften.

Dette har sikkert mange opplevd, og hvis det går for lang tid (litt individuellt selvsagt), så mister den ene eller begge motet og man kommer liksom ingen vei, og ting renner ut i sanden. Men er det da noen som har opplevd etter dette at ting alikevel ordner seg? I så fall hva var da årsaken til at ting først ikke skjedde så skjedde de?

[Gjest Anonymous]

Jeg falt for kjæresten veldig fort.. alt kom naturlig. Han tok intiativ til det meste først. Kanskje du kan la han gjøre det, hvis du er usikker? Så hvis du bare viser ham du er interessert & betatt, så faller alt naturlig etterhvert.

Det er jo ikke bare HAN som skal ta intivativet? Gammel tradisjon, vond å vende.... tydeligvis

[Gjest Kron]

Synes jenter ofte spiller litt mye kostbar, de fleste gutter som har møtt mer en to, gjenomskuer dette som usikkerhet eller manipulering, og det er det siste vi vil ha ei usikker forvirret, manipulernde psykobitch:-)

Rolige og stabile meninger rekker oftest lengst, tenk på hvordan du selv ønsker å bli møtt/behandlet.

[Gjest seroxata]

Jeg har pleid å gå rolig fram i forhold... Sett ting an, blitt sammen litt etterhvert..

Men siste eksen min gikk det ganske fort med.. jeg var på en gothklubb som arrangerte fetishkveld, og jeg gikk bort, tok på han håndjernene mine, og så var vi sammen i to år.. så slo jeg opp.. flinke meg, hurra :-?

[Laban]

Personlig har jeg ingen tro på å date nå og da over lengre tid - og særlig ikke å la gutten ta alt initiativ! Det fungerer ikke for meg. Er mer sånn; skal det være, så skal det pokker meg være også!

Da jeg møtte sambo første gang, drakk vi oss superfulle og hadde sex første kvelden, spøy hele dagen etterpå og var generelt uhyre usjarmerende. Greit å se de verste sidene først, så kan det bare gå oppover derfra!

To og en halv måned senere kjøpte vi leilighet sammen, og nå har vi snart vært sammen i tre år.

[BayliZ]

Jeg har alltid vært redd for å gi for mye av meg selv, og det får jo gutten bare til å blimer bekymret er min erfaring.

Jeg synes man skal bli generelt en del flinkere til å gi uttrykk for det man føler, uten at man blir masete og klengete.

Gutter liker å høre tilbakemld fra oss, akkurat som vi TRENGER å høre det fra dem.

[Gjest Maria M]

Jeg syns det er så vanskelig å vite hvordan man skal gå fram i begynnelsen. På den ene siden vil man jo slett ikke virke hverken kald eller avvisende, på den andre siden er man redd for å virke innpåsliten eller å røpe for mye av sine følelser (hvis det skulle vise seg at den andre ikke har hederlige hensikter, så blir man jo da kanskje et lett "bytte") osv...

Jeg er liksom så lei av dette spillet fram og tilbake....

Noen sier det lureste er å være avvisende og spille hard to get. Andre igjen mener det er best å være åpen om sine følelser fra starten av.

Jeg er nok mer som en åpen bok jeg..og ikke så flink til å spille overlegen og uinteressert..

Men er det noen som har opplevd eller hørt om andre som har opplevd det jeg nevnte over her? At man føler at ting har kommet litt skjevt ut (behøver jo ikke være det men), at man f.eks. er redd for at man har hatt sex for tidlig og ødelagt sine sjanser, eller andre ting. Så blir det litt fram og tilbake og man får signaler på at det faktisk kan være noe mer der. Men så føler man at den andre trekker seg unna igjen (kan jo være mange grunner til det). Så mister man håpet kanskje....

Er det da noen som har opplevd akkurat i den perioden at ting har ordnet seg alikevel? At man tror alt håp er ute, men så kommer den andre parten og viser interesse igjen og man får snakket ut om hva som var årsaken(e) til at man misforsto hverandres signaler tidligere.

Sukk...det skal ikke være lett.. :-?

[Gjest gjesta]

Nei. Men hvis hun er usikker på hva hun bør gjøre. Men alt kommer jo naturlig for begge etterhvert.

[Gjest Gitte]

tror det lureste er å være naturlig jeg... kald og avvisende? hørtes mer slemt ut syns nå jeg... men å vise følelser burde også gjøres med måte... å si du elsker han etter en uke blir kanskje å gå litt fort frem.. hehe.. ikke skrem ham vekk

[Gjest Anonymous]

hei igjen, meg som startet tråden her;)

takk for mange gode svar, jeg har rett og slett bare bestemt meg for å være meg, sende meld om jeg vil og vise at jeg liker han.. det må vel bare være det beste? orker ikke spille jeg heller, det er bare slitsomt..

hittil ser det ut til å funke bra. vi har det veldig koselig sammen men ikke snakket om noe forhold enda..

hvor lenge holdt dere på med kjærestene før dere ble "sammen"??

tusen takk for svar..

klem