Har sosial angst - Føler at alle er imot meg

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært den stille jenta som alle ser ned på. Jeg er ikke bra nok for noen, det veit jeg. Jeg har til og med fått kommentarer på at jeg er så stille. Jeg er den som lytter til det andre har å si, den som støtter og hjelper, men det er tydeligvis ikke akseptert i dagens samfunnn. Man er nødt til å være pratsom for å kunne greie å skaffe seg venner og bli likt. Jeg prøver å forandre på meg, men det funker ikke. Jeg er som jeg er, og det får jeg dessverre ikke gjort noe med. Jeg har noen få ekte venner som alltid stiller opp for meg når det er noe, men jeg er usikker på om de faktisk liker den ekte meg. Jeg vil ikke at hele verden skal like meg, men det som er viktig for meg, er at de ekte vennene mine liker meg. Noen som har vært borti lignende situasjon? Noen som vil fortelle litt?

Anonymkode: 3b9a6...d6e

[AnonymBruker]

For å si det sånn: du trenger ikke ha masse venner. Noen få gode venner holder! Kvalitet over kvantitet
Hadde disse gode vennene dine ikke likt deg hadde de ikke vært dine gode venner. Stol på at de faktisk er dine gode venner og glad i deg som du er, og ikke bruk så mye energi på å bli likt av alle andre. At mennesker ikke går overens handler om kjemi og to personligheter som ikke passer sammen, så det er aldri bare din feil dersom du ikke klikker med mennesker du treffer.

Og et tips: hvis du ikke har gjort det, så snakk med de gode vennene dine og fortell dem hva du tenker og føler. Si at du har sosial angst og av og til tviler på at de liker deg som du er. Er de gode venner, synes de det bare er fint at du deler sånne følelser med dem. De vil nok også kunne berolige deg og bekrefte at de liker deg akkurat sånn som du er, med alle dine gode og dårlige sider

Anonymkode: 1f0c9...645

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å bli kjent med en som ikke snakker mye. Det å dele av seg selv gjør at andre får innblikk i hvem du er, hva du står for og om du kan bli en god venn. Det er ikke enkelt å ver den personen som snakker mye, prøver å få en samtale til å gå, bli kjent og gi av seg selv for så å ikke få "noe" tilbake. Ofte kommer snikende følelser som "hvorfor fortalte jeg det?" og "jeg må ver rar som ikke får respons på det jeg sier", som altså får den personen til å føle seg dum og trekke seg unna. 

Jeg forstår det er vanskelig for deg. Det er sårt å være alene. Det er vanskelig å få venner og det er virkelig vanskelig å endre seg. Du er jo den du er! 

Synes du det er lettere å skrive? Få venner gjennom nettet, finne noen som er lik deg som du kan bli litt bedre kjent med gjennom nettet før treff? 

Anonymkode: 392c6...710

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og et tips: hvis du ikke har gjort det, så snakk med de gode vennene dine og fortell dem hva du tenker og føler. Si at du har sosial angst og av og til tviler på at de liker deg som du er. Er de gode venner, synes de det bare er fint at du deler sånne følelser med dem. De vil nok også kunne berolige deg og bekrefte at de liker deg akkurat sånn som du er, med alle dine gode og dårlige sider 

Dette var et meget godt forslag

Anonymkode: 392c6...710

[BerntHulken]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid vært den stille jenta som alle ser ned på. Jeg er ikke bra nok for noen, det veit jeg. Jeg har til og med fått kommentarer på at jeg er så stille. Jeg er den som lytter til det andre har å si, den som støtter og hjelper, men det er tydeligvis ikke akseptert i dagens samfunnn. Man er nødt til å være pratsom for å kunne greie å skaffe seg venner og bli likt. Jeg prøver å forandre på meg, men det funker ikke. Jeg er som jeg er, og det får jeg dessverre ikke gjort noe med. Jeg har noen få ekte venner som alltid stiller opp for meg når det er noe, men jeg er usikker på om de faktisk liker den ekte meg. Jeg vil ikke at hele verden skal like meg, men det som er viktig for meg, er at de ekte vennene mine liker meg. Noen som har vært borti lignende situasjon? Noen som vil fortelle litt?

Anonymkode: 3b9a6...d6e

Føler det litt på samme måte. Har moderat angst, og blir stille i større samlinger av mennesker.

Vi er gode nok, men vi er introverte og det er ikke like akseptert.

Man skal liksom være så sosial og ha mange venner. Det er liksom "malen" på hvordan det skal være.

[AnonymBruker]

Jeg liker sånne som deg Siden du vet at du har sosial angst. Så kan du bare si til deg selv at det du føler er bare innbilning. Folk driter like mye i deg som alle andre. Du er usynlig når du ikke tar så mye plass som det de værste bøllene gjør. Det er de som blir lagt merke til. 

Anonymkode: 22241...be7

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat som deg. Forskjellen er bare at jeg nå er i midten av tredveårene og bryr meg ikke lenger. Nå har jeg det veldig fint med hvordan jeg er. Jeg har blitt trygg på meg selv og liker meg for den jeg er, og det tror jeg skinner igjennom.

Folk respekterer meg og min være måte nå som jeg aldri har opplevd før. Jeg får lov til å være stille i møter på jobben uten at noen kritisere det, jeg lukker kontordøra når jeg føler for det og ingen reagerer. Jeg snakker og sosial når jeg føler for det uten at noen synes det er rart. Alt fordi det skinner gjennom en trygghet jeg ikke hadde da jeg var ung.

Anonymkode: 476cf...c02