"Psykiske problemer holder jeg meg langt unna"

[AnonymBruker]

Jeg leser folk her inne si dette. De forlanger at en date skal fortelle om de har psykiske lidelser for å så gå. Mange vil tydeligvis ikke omgås disse. 

Jeg skjønner ikke hvorfor. Mange psykisk syke er flotte mennesker. Ikke alle har en oppførsel som går negativt utover andre heller. Noen er flotte, empatiske og oppegående; flinke til å se andre og andres behov. Synes det blir dumt å generalisere, eller å i det heletatt tro at man ikke kjenner noen med psykiske vansker. De kommer i alle slag som fysiske sykdommer også. Hvem holder seg unna noen med høyt blodtrykk, eller et beinbrudd eller MS? Ingen gjør det. Og godt er det, for ingen fortjener å bli stigmatisert pga sykdom. Ingen.

Anonymkode: 5fd8e...633

[AnonymBruker]

Hvorfor har folk sånne holdninger?

Anonymkode: 5fd8e...633

[drikkerbrushverdag]

For ikke å glemme: Ikke alle psykiske sykdommer er kroniske. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser folk her inne si dette. De forlanger at en date skal fortelle om de har psykiske lidelser for å så gå. Mange vil tydeligvis ikke omgås disse. 

Jeg skjønner ikke hvorfor. Mange psykisk syke er flotte mennesker. Ikke alle har en oppførsel som går negativt utover andre heller. Noen er flotte, empatiske og oppegående; flinke til å se andre og andres behov. Synes det blir dumt å generalisere, eller å i det heletatt tro at man ikke kjenner noen med psykiske vansker. De kommer i alle slag som fysiske sykdommer også. Hvem holder seg unna noen med høyt blodtrykk, eller et beinbrudd eller MS? Ingen gjør det. Og godt er det, for ingen fortjener å bli stigmatisert pga sykdom. Ingen.

Anonymkode: 5fd8e...633

Det er jo generelt når man faktisk kjenner folk med psykiske problemer at man vet hva det  innebærer og derfor ønsker å slippe flere med slike problemer inn i livet sitt.

Anonymkode: 9f132...695

[AnonymBruker]

Det er fordi at fleste folk har lyst på eit partner med minst moglegt av bagasje, problemer, sjukdommar, gjeld o.s.v

Det er ikkje alltid tilfelle, nokre gongar vil folk finna nokon som har litt lik bagasje. Det kan væra slitsomt å gå ut med folk som synest det vanskelegaste i livet var å stryke på eksamen. Det blir liksom ikkje så lett å ha sympati for det dersom ein har vokst opp med konstant vold og overgrep.

Anna grunn til at folk unngår folk med psykiske problemer som partnarar er fordi folk er redd for at di skal bli ein slags engel som må fiksa alt. Terapaut ikkje kjæraste, det er ikkje alltid den eine kan væra eit sterkt fjell. Sjølvstendighet er også eit moment. Det er mange fordommar mot folk som sliter, sanninga er at vi alle har ei psykisk helse og at alle i periodar sliter med noko. Det handle og om å skåna seg sjølv, det er ikkje lett å væra i forhold med nokon som snakke om å ta livet sitt.

Anonymkode: b5828...a2f

[AnonymBruker]

Folk må nesten få lov til å ha preferanser 

Anonymkode: 6dcf8...c56

[AnonymBruker]

Altså det kommer an på hvilken psykisk lidelse. Mamge sliter så det går ut over forhold, familie og alle rundt seg. Fordi jeg selv har levd med noen i nær familie med store psykiske problemer, og vet hva dette innebærer, velger jeg å holde meg til å kun være venner med noen som åpenlyst har problemer. 

Ikke fordi de ikke er fine personer, men fprdi det er tøft å stå i som kjæreste. Det bør være lov å  si at man ikke takler å stå i slikt og velge noen uten om man har muligheten. 

Anonymkode: b16c6...771

[AnonymBruker]

Folk bestemmer da selv hvem de vil være sammen med. Det er stor forskjell på å ha en nabo/kollega/bekjent/slekning med psykiske problemer, og å faktisk ha en psykisk syk som kjæreste. Jeg ville aldri gått inn i noe forhold med en psykisk syk. Og det er faktisk min uforbeholdne rett å velge selv. Jeg stigmatiserer ingen. Jeg vil bare ikke ha en kjæreste som sliter psykisk. Av den enkle grunn at det vil etter en tid også gå utover, og slite, på meg. 

Anonymkode: cc848...18d

[Skiftenøkkel]

Det er krevende å bo med noen som ikke er helt friske. Man kan ikke forvente at en kjæreste skal stå parat til å behandle "toppetasjen", sånt krever flere års høyere utdanning.

[Gjest Mass]

Det kommer selvfølgelig helt an på hvilke psykiske lidelser det er snakk om. Er det dype traumer fra barndommen av så hadde jeg takket fint nei. Det legger jeg ikke skjul på. Jeg fikk NOK i min forrige relasjon og etter å ha vært vitne til en venninne sin oppførsel i sin relasjon. Jeg hverken ønsker å bli glad i noen menn med psykiske lidelser eller at de skal bli glade i meg fordi at jeg har erfart at det innebærer et destruktivt forhold for min del. 

Sterkt traumatisert fra barndommen, angst, tilknytningsvansker, splittet personlighet, atferdsvansker, rotløs, null relasjonskompetanse, manglende generell kompetanse, offerrollen, fasader, manglende ansvarsfølelse, ingen evne til å se konsekvenser av sine handlinger, de fortjener så mye mer (og ofte på bekostning av andre) enn andre, osv. 

Forholdsmessig kan du nærmest være sikker på at det er en stor sjanse for at de kommer til å sabotere og pushe grensene til det ytterste fordi at de leter konstant etter trygghet og bekreftelse på at de er god nok. Du kan jo ikke bygge et solid fundament og trygg grunn med alt det ovennevnte som utgangspunkt. Og jeg behersker ikke å få mine personlige grenser sprengt fordi at de fortjener å tenke på seg selv hele tiden.

Og er man så yndig at man klarer å komme seg sterkere ut av relasjonen selv, så skal man altså straffes og "brytes ned" fordi at den andre parten ikke tåler eller takler å se deg gå videre og være sterk og lykkelig når han selv hverken mestrer følelsene (takler ikke å ha dem og klarer ikke å bli kvitt dem), tilknytningen eller livet generelt.

Jeg synes faktisk synd på dem. Især dem som har opplevd traumer og mye utrygghet tidlig i livet. De har måtte tilpasse seg livet på en helt annen måte enn de som har vokst opp på trygg grunn. De har måtte være på vakt, og har vanskelig for å stole på noen. Når de kjenner at nå er det trygt og godt, så får de panikk og prøver å ødelegge det. Jeg kjenner selv på det de få gangene jeg har en god tone med eksen min. Da har jeg angst hele kvelden fordi at nå kommer han til å gjøre noe for "å ødelegge" min lykke, glede, eller hva enn grunnlaget er. 

Nei, det er for komplisert og innviklet til at jeg orker flere runder. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at sette helst sies i forbindelse med partnervalg, ikke venner.  

Jeg har absolutt ingenting i mot å ha venner med psykiske sykdommer. Det har jeg også. Dog ønsker jeg ikke en partner med psykiske sykdommer. Jeg ønsker meg barn i fremtiden, og da ønsker jeg ikke en far med psykiske problemer.

Ja, man kan jo få psykiske problemer etter at man har fått barn også, men jeg ville prøvd å unngå det på forhånd.

Anonymkode: dc43a...021

[AnonymBruker]

Jeg har selv en kronisk alvorlig psykisk lidelse, men som jeg har under kontroll med medisiner, og jeg lever et ganske normalt liv med hus og barn og jobb og hele pakka.

Det jeg kan si er at jeg ikke omgås andre med psykiske lidelser (som jeg vet om, selvfølgelig), da de fort suger energi ut av meg. Det å følge andres humørsvingninger, dårlige impulskontroll, selvmordstanker osv. synes jeg er forferdelig slitsomt. 

Dette kan selvfølgelig være pga min egen lidelse og alle psykisk syke jeg har hatt rundt meg under blant annet innleggelser. Men for å få et "normalt" liv har jeg måttet kutte ut mange innen psykiatrien.

Anonymkode: 7d3a6...104

[AnonymBruker]

Noen vil ikke ha overvektige, noen vil ikke ha undervektige, noen vil ikke ha de uten utdannelse, noen vil ikke ha arbeidsløse, noen vil ikke ha de som går på NAV, osv.. folk må nesten få bestemme selv hva de ønsker å ta del i. Hvis personen du dater, ikke godtar deg som du er, så vil du vel ikke ha denne personen heller? 

Ingen er perfekte, men alle er perfekte for noen. 

Anonymkode: 3b653...c9d

[AnonymBruker]

Samboeren min viste hva h*n gikk til da hun ble sammen med meg. Jeg har mange diagnoser psykisk å vært innlagt flere ganger på psykiatrisk.

Men som h*n selv sier, at man må være der for hverandre gjennom tykt å tynt.

 

Anonymkode: e0367...58c

[AnonymBruker]

TS her.

Både meg og kjæresten har opplevd alvorlige traumer som barn. Jeg har faktisk ikke møtt en person som har forstått meg så godt; som har akseptert følelsene mine i alle situasjoner; som aldri blir utålmodig. Jeg tror vi forstår hverandre ekstra godt. 

Når jeg tenker meg om, så kunne jeg ikke vært sammen med en som ikke har vært gjennom veldig vanskelige ting. For meg er forståelse ekstremt viktig. Det er kanskje det beste utgangspunktet for et godt forhold: forståelse, empati, respekt, tålmodighet og kjærlighet. 

Anonymkode: 5fd8e...633

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen vil ikke ha overvektige, noen vil ikke ha undervektige, noen vil ikke ha de uten utdannelse, noen vil ikke ha arbeidsløse, noen vil ikke ha de som går på NAV, osv.. folk må nesten få bestemme selv hva de ønsker å ta del i. Hvis personen du dater, ikke godtar deg som du er, så vil du vel ikke ha denne personen heller? 

Ingen er perfekte, men alle er perfekte for noen. 

Anonymkode: 3b653...c9d

Det gjelder å finne den man synes er perfekt, og som synes det samme tilbake da...

Anonymkode: 314fc...169

[AnonymBruker]

1 time siden, Mass skrev:

Det kommer selvfølgelig helt an på hvilke psykiske lidelser det er snakk om. Er det dype traumer fra barndommen av så hadde jeg takket fint nei. Det legger jeg ikke skjul på. Jeg fikk NOK i min forrige relasjon og etter å ha vært vitne til en venninne sin oppførsel i sin relasjon. Jeg hverken ønsker å bli glad i noen menn med psykiske lidelser eller at de skal bli glade i meg fordi at jeg har erfart at det innebærer et destruktivt forhold for min del. 

Sterkt traumatisert fra barndommen, angst, tilknytningsvansker, splittet personlighet, atferdsvansker, rotløs, null relasjonskompetanse, manglende generell kompetanse, offerrollen, fasader, manglende ansvarsfølelse, ingen evne til å se konsekvenser av sine handlinger, de fortjener så mye mer (og ofte på bekostning av andre) enn andre, osv. 

Forholdsmessig kan du nærmest være sikker på at det er en stor sjanse for at de kommer til å sabotere og pushe grensene til det ytterste fordi at de leter konstant etter trygghet og bekreftelse på at de er god nok. Du kan jo ikke bygge et solid fundament og trygg grunn med alt det ovennevnte som utgangspunkt. Og jeg behersker ikke å få mine personlige grenser sprengt fordi at de fortjener å tenke på seg selv hele tiden.

Og er man så yndig at man klarer å komme seg sterkere ut av relasjonen selv, så skal man altså straffes og "brytes ned" fordi at den andre parten ikke tåler eller takler å se deg gå videre og være sterk og lykkelig når han selv hverken mestrer følelsene (takler ikke å ha dem og klarer ikke å bli kvitt dem), tilknytningen eller livet generelt.

Jeg synes faktisk synd på dem. Især dem som har opplevd traumer og mye utrygghet tidlig i livet. De har måtte tilpasse seg livet på en helt annen måte enn de som har vokst opp på trygg grunn. De har måtte være på vakt, og har vanskelig for å stole på noen. Når de kjenner at nå er det trygt og godt, så får de panikk og prøver å ødelegge det. Jeg kjenner selv på det de få gangene jeg har en god tone med eksen min. Da har jeg angst hele kvelden fordi at nå kommer han til å gjøre noe for "å ødelegge" min lykke, glede, eller hva enn grunnlaget er. 

Nei, det er for komplisert og innviklet til at jeg orker flere runder. 

 

 

Feilen blir når man tror at alle med relasjonstraumer er slik. Ikke alle oppfører seg sånn. 

Det er leit å høre at du har opplevd det sånn, men det er mange med traumer som ikke ville kjent seg igjen i din beskrivelse

Anonymkode: 5fd8e...633

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD, og det vet svært få om. Og ingen ville tro det om meg. Jeg går i behandling, for å bli bedre. Jeg har store traumer fra barndommen min. Men grunnet det, så har jeg og blitt et menneske, som overhodet ikke ønsker andre vondt, så jeg er svært opptatt av å behandle andre bra, og være ærlig. De jeg har vært i forhold med, har bare positive ting å si om meg. Så det er jo virkelig ikke sånn, at alle som sliter psykisk behandler de rundt seg dårlig.

Anonymkode: 5831b...5d8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har PTSD, og det vet svært få om. Og ingen ville tro det om meg. Jeg går i behandling, for å bli bedre. Jeg har store traumer fra barndommen min. Men grunnet det, så har jeg og blitt et menneske, som overhodet ikke ønsker andre vondt, så jeg er svært opptatt av å behandle andre bra, og være ærlig. De jeg har vært i forhold med, har bare positive ting å si om meg. Så det er jo virkelig ikke sånn, at alle som sliter psykisk behandler de rundt seg dårlig.

Anonymkode: 5831b...5d8

Kjenner meg igjen i dette

TS

En god klem til deg❤️❤️

Anonymkode: 5fd8e...633

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har folk sånne holdninger?

Anonymkode: 5fd8e...633

Uvitenhet. Det er mangel på kunnskap som skaper splittelser i samfunnet. Få inn psykisk helse i skolen nå!

Anonymkode: d1a29...89e