Psykisk syk mor

[Anonym44]

Hei! 

Jeg skriver dette for jeg trenger rett og slett noen gode råd, støtteerklæringer eller om noen sitter på egne erfaringer fra lignende situasjoner. Jeg tar også gjerne en utfordring på hva jeg kan gjøre bedre.

Jeg, en mann i 30-årene, har to små barn med ei mor med psykiske lidelser. Hun er fortsatt under utredning i psykiatrien etter at hun ble innlagt med paranoid psykose for 3 måneder siden. Hun har som sagt ikke fått noen diagnose ennå, men går idag på medikamentet Risperidon som bl.a. de med schizofreni benytter. Vi har hatt store samlivsproblemer pga. hennes manglende forståelse av realitetene, merkelige sosiale oppførsel, og manglende mentale tilstedeværelse, og nå har jeg sagt at det endelig er slutt. Mye pga. at jeg er totalt utslitt av det hele og lar meg irritere mer og mer over alt sammen hver eneste dag, og det gjør sikkert bare ting vondt verre. Men den største grunnen er at jeg er bekymret for barnas fremtid.

Hun bor hos meg og barna inntil hun finner seg et eget sted. Jeg er meget bekymret for barnas fremtid under hennes «vinger», og jeg ønsker at barna skal få til et ålreit «samværsopplegg». Hun klikker i vinkel når jeg nevner at annenhver helg er fornuftig, fordi jeg rett og slett mener at hun ikke har kapasitet til mer. Hun har et stort behov for hvile og sliter med å være «på» over lengre tid. Jeg ønsker selvsagt at barna skal ha en mor og god kontakt med henne, men det må være på deres premisser. Ikke at barna skal være terapi for henne.

Det skal sies at hun alltid har vært «rar» på en sjarmerende måte, men at ting bare eskalerte etter at vi fikk barn og hvor det da har fått negative konsekvenser for andre enn bare oss. Hun har også hatt en trøblete barndom selv og jeg ser hvor mye familien hennes sliter med div angst og merkelig oppførsel. Hun sier at hun er klar over dette og sier at hun skal unngå dette, men hun drar bla. inn sin lettere reduserte mor inn i barnas liv på en negativ måte. Dette med at hun sier en ting og gjør noe annet, har vært et kjempeproblem for meg, da jeg vet at hun ikke er til å stole på og alt rundt henne er fullstendig uforutsigbart. 

Beklager hvis dette ble litt rotete, men dette er kortversjonen av min situasjon. Håper dere forstår essensen i dette og jeg setter stor pris på enhver kommentar, gode råd e.l.

 

 

 

[AnonymBruker]

Stå på ditt. Dette er viktig. Barnevernet kan bli koblet inn om hun ikke er i stand til å ha dem. Hun kan ha samvær med tilsyn av deg og. Skjønner du er sliten. Å leve med psykisk syke er tøft. Ønsker deg alt godt.

Anonymkode: 1f714...a13

[AnonymBruker]

Om hun har blitt mere psykisk syk etter graviditet ville jeg sjekket hormonene. For mye østrogen kan gjøre hvem som helst gale og emosjonelt ustabile....! Sjekk hormon-balansen. Vanlig m manglende progesteron og for mye østrogen etter fødsel. 

Anonymkode: 183de...459

[AnonymBruker]

Min mor er diagnosert paranoid schizofren. Hold henne unna barna, sier jeg bare. Jeg har fått mesteparten av mitt liv helt ødelagt. 

Anonymkode: 0bc44...067

[GammelKaktus]

Du må stå på ditt, du er barnas fremste forsvarer og det er ditt ansvar at barna blir ivaretatt på en skikkelig måte. Nå vet ikke jeg hvor gamle barna er men er hun på nåværende tidspunkt i stand til å ta vare på barna? Stoler du på at hun har de en helg helt alene? Viktig at barna for vite at det ikke er deres skyld at mor er som hun er. 

[AnonymBruker]

Min far bedret seg betraktelig når han begynte med medisiner så ikke avskriv henne riktig enda, pm hun får mulighet til å få hjelp og medisin virker kan hun fortsatt være en god mor. Gi ikke opp håpet riktig enda. 

Hadde min mor holdt meg borte fra min farville jeg mistet mye av det gode i min oppvekst og jeg er veldig glad for at de sammen fant en løsning som passet for alle. 

 

Anonymkode: f1fc3...678

[Anonym44]

10 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

Du må stå på ditt, du er barnas fremste forsvarer og det er ditt ansvar at barna blir ivaretatt på en skikkelig måte. Nå vet ikke jeg hvor gamle barna er men er hun på nåværende tidspunkt i stand til å ta vare på barna? Stoler du på at hun har de en helg helt alene? Viktig at barna for vite at det ikke er deres skyld at mor er som hun er. 

Barna er små, 1 og 4 år. Hun er ikke «borte» hele tida, og det ville nok aldri vært problem for henne å ha barna en helg eller en uke sikkert. Nettopp pga at hun elsker barna sine og barna liker å være med henne, selv om de foretrekker meg. Men over tid vil hun ha perioder hvor hun ikke er på og hun vil komme til utsette barna for trøbbel og uheldig påvirkning gjennom uheldige avgjørelser og oppførsel. 

[AnonymBruker]

Syns du bør roe ned et par hakk og prøve å sette deg inn i hennes situasjon. Psykose er alvorlig. Å få en schizofreni-diagnose er enda verre fordi da vet man at det kan skje igjen, at barna kan få det, og at man kanskje må ta medisiner hele livet. Medisinen hun går på er heavy greier som man blir utrolig sliten av i oppstarten. Man føler seg syk av dem. Å bo med en kjæreste som nylig har dumpet  deg, og som i tillegg prøver ta barna dine i samme slengen, høres ut som et sant helvete. Ville roet ned et par hakk så du ikke får livet hennes på samvittigheten. Hjelp henne å finne et sted å bo først, så dere begge får avstand til hverandre, får mer ro og gi henne tid. Masse tid. Hun trenger svarene på utredningen, hun trenger eventuelt stabilisering og tilvenning til medisiner om hun skal gå fast på dem og hun trenger å komme over deg. Sånne medisiner er også ofte prøving og feiling, der det tar tid å finne rett preparat og rett dose. Livet hennes raser sammen på alle områder, så å drive å presse på på hvor lite du vil hun skal se barna sine akkurat nå, får meg til å lure på om du prøver å presse henne helt fra konseptene. HUN ER SYK. Men hun kan kanskje bli så frisk at hun fungerer helt fint som mor på sikt. Pass barn og gi ting tid. 

Anonymkode: 3d767...3b2

[Raven.Writingdesk]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns du bør roe ned et par hakk og prøve å sette deg inn i hennes situasjon. Psykose er alvorlig. Å få en schizofreni-diagnose er enda verre fordi da vet man at det kan skje igjen, at barna kan få det, og at man kanskje må ta medisiner hele livet. Medisinen hun går på er heavy greier som man blir utrolig sliten av i oppstarten. Man føler seg syk av dem. Å bo med en kjæreste som nylig har dumpet  deg, og som i tillegg prøver ta barna dine i samme slengen, høres ut som et sant helvete. Ville roet ned et par hakk så du ikke får livet hennes på samvittigheten. Hjelp henne å finne et sted å bo først, så dere begge får avstand til hverandre, får mer ro og gi henne tid. Masse tid. Hun trenger svarene på utredningen, hun trenger eventuelt stabilisering og tilvenning til medisiner om hun skal gå fast på dem og hun trenger å komme over deg. Sånne medisiner er også ofte prøving og feiling, der det tar tid å finne rett preparat og rett dose. Livet hennes raser sammen på alle områder, så å drive å presse på på hvor lite du vil hun skal se barna sine akkurat nå, får meg til å lure på om du prøver å presse henne helt fra konseptene. HUN ER SYK. Men hun kan kanskje bli så frisk at hun fungerer helt fint som mor på sikt. Pass barn og gi ting tid. 

Anonymkode: 3d767...3b2

Jeg er faktisk enig.

Det beste du kan gjøre for barna er å støtte mor akkurat nå, og å ikke pøse på med samlivsproblemer og ønsker om å frata henne foreldreretten/samværsrett. 

Du er i din fulle rett til å forlate henne og forholdet, men ta en ting i gangen. Om hun nå såvidt er igang med å få hjelp, forsøk å hold ut litt til frem til hun begynner å bli mer stabil.

Du er flink, stå på! 

[AnonymBruker]

12 timer siden, Anonym44 skrev:

Hun bor hos meg og barna inntil hun finner seg et eget sted. Jeg er meget bekymret for barnas fremtid under hennes «vinger», og jeg ønsker at barna skal få til et ålreit «samværsopplegg». Hun klikker i vinkel når jeg nevner at annenhver helg er fornuftig, fordi jeg rett og slett mener at hun ikke har kapasitet til mer. Hun har et stort behov for hvile og sliter med å være «på» over lengre tid. Jeg ønsker selvsagt at barna skal ha en mor og god kontakt med henne, men det må være på deres premisser. Ikke at barna skal være terapi for henne.

Hun er syk, så som de andre sier, må du være sterk og ikke presse henne til det punktet hvor hun knekker sammen. Nå vet du hva som trigger henne til nettop dette, mao kansje ikke  den samtalen er bra å ta før hun er sterkere.

Om dere er ressursterke og har pengene til det, så tar du dette som en utfordring på å lære deg hvordan du best kan støtte barnas mor. Hun kommer til å være en del av livene deres. Å lære deg hvordan det er å være pårørende, hvordan du kan snakke til barna om dette, til mor, til mors familie, det vil styrke deg og barna. Se om dere finner en behandler som kan hjelpe dere med dette.

Prøv å google familiesamtaler psykiatri feks, se hva som dukker opp. EVT vurder å ta denne samtalen med hennes behandler, sammen med mor. Vær åpen og ærlig. lykke til.

Anonymkode: f421a...fb6