Asperger og oppnå ting i livet.. håper dere med asperger eller noen som kjenner noen med as kan svare.

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame som har vært til utredning for mulig Asperger, men resultatet blir ikke ferdig før om en stund. 
Hovedproblemet mitt er at jeg kan ha ønsker om ting, ha det som skal til faglig, for eksempel...men den sosiale biten ødelegger. Jeg klarer ikke å uttrykke følelser, hjernen min kan koble ut så mye, sånn plutselig at jeg blir likegyldig til ting. Ikke fordi jeg egentlig er det, men fordi den blir sliten av alle inntrykkene som kommer utenfra. Jeg kan ha lyst til å delta på en fest, være med på en kjøretur for eksempel, men så blir det meg og "dem". Det er ikke slik lenger at folk er stygge mot meg, men jeg blir flau over at jeg blir tilbaketrukket og jeg kommer liksom aldri inn på den bølgelengden som de andre har. 

Bare spør om noe er uklart, men er det noen her med diagnosen som kan beskrive dette; at man er fanget i diagnosen, at en ikke klarer å leve ut den innvendige energien? At man føler man skulle vært et annet sted, men alltid blir "dratt tilbake" til helvete fordi man ikke kommer seg ut av seg selv?

Anonymkode: 6bc63...741

[carl_jung]

For meg høres det du skriver ut som erfaringen til en person med stor grad av introversjon. Etter hva jeg har oppfattet er jo dette ganske vanlig for folk med asperger, men det er ikke noen vits i å patologisere introversjon heller

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er en voksen dame som har vært til utredning for mulig Asperger, men resultatet blir ikke ferdig før om en stund. 
Hovedproblemet mitt er at jeg kan ha ønsker om ting, ha det som skal til faglig, for eksempel...men den sosiale biten ødelegger. Jeg klarer ikke å uttrykke følelser, hjernen min kan koble ut så mye, sånn plutselig at jeg blir likegyldig til ting. Ikke fordi jeg egentlig er det, men fordi den blir sliten av alle inntrykkene som kommer utenfra. Jeg kan ha lyst til å delta på en fest, være med på en kjøretur for eksempel, men så blir det meg og "dem". Det er ikke slik lenger at folk er stygge mot meg, men jeg blir flau over at jeg blir tilbaketrukket og jeg kommer liksom aldri inn på den bølgelengden som de andre har. 

Bare spør om noe er uklart, men er det noen her med diagnosen som kan beskrive dette; at man er fanget i diagnosen, at en ikke klarer å leve ut den innvendige energien? At man føler man skulle vært et annet sted, men alltid blir "dratt tilbake" til helvete fordi man ikke kommer seg ut av seg selv?

Anonymkode: 6bc63...741

Ja, akkurat sånn er det å ha asperger. Det er et helvete som ødelegger ALT.

Anonymkode: b3851...5a2

[AnonymBruker]

Tenker du kan forsøke finne en måte å få ut energien på som ikke er overveldende. Tror ikke fester er riktige aktivitet for deg. Har du interesser? Kanskje du kunne fått ut mer sosial energi om du gjorde en sosial aktivitet sammen med noen? Riding, malekurs, strikkeklubb, brettspill, pc spill eller noe annet. 

Jeg tenker at det kan være lurt å finne en sosial aktivitet der du ikke hopper inn i midten av en fest, men heller finner noe med færre personer eller noe roligere, evt en aktivitet der fokuset veksler mellom mennesker og aktivitet som ikke er så overveldende

Anonymkode: 6f098...c6f

[AnonymBruker]

8 hours ago, carl_jung said:

For meg høres det du skriver ut som erfaringen til en person med stor grad av introversjon. Etter hva jeg har oppfattet er jo dette ganske vanlig for folk med asperger, men det er ikke noen vits i å patologisere introversjon heller

Å bli overveldet av sanseinntrykk til den grad man risikerer meltdowns er noe helt annet enn å være introvert. Jung brukte for øvrig ikke ordet introvert i den forstanden som vi gjør per idag. For han handlet det om mennesker foretrakk den indre eller ytre verden. Og det handler ikke bare om å være sosial, det handler om at noen blir stimulert av bøker, mennesker, diskusjoner, fysiske aktiviteter eller andre eksterne aktiviteter. Men man kan fortsatt være en person som misliker være rundt mye folk om man er en jung ekstravert

En introvert kan føle sin indre verden er givende, men den indre verdenen kan bli inspirert av å være rundt folk, så en jung introvert kan fremstå som det vi kaller en ekstravert

Anonymkode: 6f098...c6f

[Rings&Things]

En person med asperger er én person med asperger. 

Jeg har det selv og har bachelor innen helse og har fungert greit fram til jeg dro fra min eks. Jeg er glad i rutinene mine og det å miste rammen jeg har hatt rundt meg var nok en av grunnene til at jeg knakk sammen. Jeg har brukt mange år gjennom oppvekst og tidlig voksen på det å forstå alle sosiale koder osv. Jeg tar stort sett ikke ting bokstavelig, bruker mye ironi og ordspill i humoren min, men kan også ofte være den siste som skjønner poenget i et humoristisk utsagn fra andre. Jeg har et par interesseområder som virkelig interesserer meg. Da jeg var yngre klarte jeg ikke å skjønne det at det var ikke nødvendigvis like interessant for andre. 

De fleste symptomene mine på dette merker ikke andre nå. Er mange ting jeg må være bevisst på, men har kommet til et punkt nå hvor jeg mestrer det mer automatisk enn før. 

Er ufør, men det har ikke med at jeg har "mild" asperger syndrom å gjøre. Jeg har flere psykiske lidelser og det er de som gjør meg syk. Ikke det at jeg har asperger og ser og forstår verden på en litt annen måte. 

Jeg har et svært aktivt indre følelsesliv og en fantasi som kan gå løpsk. For eksempel skulle jeg bare rydde litt i medisinene mine. En time senere hadde jeg planlagt en fiktiv forretningsidé ned til den minste detalj. Jeg er veldig opptatt av detaljer og det kan noen ganger passe dårlig. For eksempel i viktige samtaler med behandler om et gitt tema, også henger jeg meg opp i detaljer som egentlig er bagateller. Jeg er veldig god på å koble ut følelser når jeg må. Å få skikkelig kontakt med følelsene mine har jeg jobbet med i to år nå. Jeg faller lett ut og drømmer meg bort. Selv midt i en samtale kan jeg falle ut og tenke på andre ting. Samtidig som jeg svarer og deltar i samtalen. Da blir svarene korte og mer på autopilot. Så jeg må aktivt få meg selv tilbake til det øyeblikket og den samtalen jeg er i. 

Jeg liker å være sosial, men jeg er introvert. Blir sliten av store sosiale situasjoner hvor "autopiloten" i forhold til sosialt samspill går på høygir. Før ble jeg bare helt stille og klarte ikke delta. Dette går fint nå, men det gjør meg sliten. Jeg er en litt rar person. Den dag i dag har det utviklet seg til noe folk ofte synes er artig og sjarmerende. Før har det bare hemmende for meg. 

Har helt siden jeg var barn følt at jeg var ikke ment for denne verden og det å gjøre endringer for å bedre min egen situasjon er svært utfordrende da alt av endring er vanskelig og skummelt for meg. 

Endret 22. juli 2018 av Rings&Things

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Hvordan er kjærlighetslivet? Det er bare det at jeg ikke tør å så mye som gjøre noe i forhold til de jeg liker, fordi de over tid vil merke at det er "noe" med meg, og dermed mest sannsynlig dumpe meg. De må jo nesten få vite ting også, når vi er sammen. Men er redd de aller fleste kan løpe i det de får høre at noen har asperger. De tenker at de har blitt sammen med en skikkelig sær og annerledes person, og dette blir for flaut å vise til venner og familie.  
Jeg er jomfru og har aldri hatt noen. Og jeg har snakket med en annen dame som er voksen nå, som også har diagnosen...hun har bare hatt en kjæreste og det er han hun er sammen med nå. 
Jeg klarer ikke å ungå å se på As hjernen som dårlig kvalitet, for den blir jo fortere sliten enn andre. 

Anonymkode: 6bc63...741

[AnonymBruker]

Jeg har også lyst til å delta på ting av og til, men i tillegg til at jeg må være "på" hele tiden når jeg er sosial blir jeg også utslitt av alle inntrykkene. Det fører til at jeg kobler ut på en måte, og da virker jeg nok likegyldig og jeg klarer da ikke tenke og svare ordentlig. Jeg trekker meg inn i meg selv. Jeg føler aldri at jeg er helt deltakende på lik linje med andre, jeg er liksom i en annen verden på en måte. Det er en usynlig vegg mellom meg og andre uansett hvor mye jeg prøver. 

Jeg har klart å jobbe deltid i omtrent 20 år, men det har kostet enormt. Nå har kroppen sagt stopp, jeg klarer ikke mer etter å ha prøvd så mye i så mange år. Ikke bare å være sosial og jobbe, men alt som hører med til livet; husarbeid, betale regninger, handle osv. Bare det å skulle dra et sted f.eks. med buss krever planlegging. Det er utrolig slitsomt å klare å gjøre alt og holde styr på hva som skal gjøres når. Vet ikke om andre med asperger har det sånn, men jeg har etterhvert innsett at det ikke er vanlig å bli så innmari sliten av sånne ting. 

Jeg har hatt en kjæreste som jeg var sammen med i mange år, det ble slutt for noen år siden. For meg ble det for slitsomt, for han var veldig utadvent og krevde ting av meg som jeg ikke kunne leve opp til, og for han hadde jeg nok for mange "issues" til at det var greit i lengden. Jeg tror nok at man med asperger kan finne seg en kjæreste man kan ha det godt med, det finnes faktisk noen som liker litt sære og annerledes personer. Og er personen glad i deg vil jo vedkommende gjerne vise deg til familie og venner, hvis ikke er ikke h*n noe å samle på uansett tenker jeg. Det har jo noe med å være kompatibel med en annen, og det kan man være selv om man har asperger, men man må tørre å prøve. Ikke lett, det vet jeg godt. 

Anonymkode: f7d73...d79

[Slowdive]

Har et familiemedlem med asperger. Han sliter sosialt på skolen, men har fått seg venner gjennom en idrett han driver aktivt med. Uten denne hobbyen hadde han nok vært ensom, det hjelper han å i hvert fall ha det til felles med dem han sosialiserer seg med. Han fungerer ellers ganske greit, greie karakterer på skolen, og han fremstår relativt normal når man har en samtale med han. Han sliter når det er mange folk tilstede, men i rolige sammenkomster klarer han seg bra. Det har uten tvil hjulpet han mye å ha en hobby han kan bruke tid på, samt møte andre med samme hobby. Kanskje du kan finne en idrett eller en annen type hobby du kan holde på med? 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle. Hvordan er kjærlighetslivet? Det er bare det at jeg ikke tør å så mye som gjøre noe i forhold til de jeg liker, fordi de over tid vil merke at det er "noe" med meg, og dermed mest sannsynlig dumpe meg. De må jo nesten få vite ting også, når vi er sammen. Men er redd de aller fleste kan løpe i det de får høre at noen har asperger. De tenker at de har blitt sammen med en skikkelig sær og annerledes person, og dette blir for flaut å vise til venner og familie.  
Jeg er jomfru og har aldri hatt noen. Og jeg har snakket med en annen dame som er voksen nå, som også har diagnosen...hun har bare hatt en kjæreste og det er han hun er sammen med nå. 
Jeg klarer ikke å ungå å se på As hjernen som dårlig kvalitet, for den blir jo fortere sliten enn andre. 

Anonymkode: 6bc63...741

Er nok ganske vanlig å fortsatt være jomfru i voksen alder når man har asperger. Jeg har selv aldri hatt noen kjæreste og kommer nok aldri til å ha det heller, og ja jeg er kvinne. Jeg tror at mange de som sier de har diagnosen har blitt feildiagnostisert fordi det skal ganske mye til å klare kjærester når man har en såpass kompleks diagnose.

Anonymkode: 98dbe...cec

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Er nok ganske vanlig å fortsatt være jomfru i voksen alder når man har asperger. Jeg har selv aldri hatt noen kjæreste og kommer nok aldri til å ha det heller, og ja jeg er kvinne. Jeg tror at mange de som sier de har diagnosen har blitt feildiagnostisert fordi det skal ganske mye til å klare kjærester når man har en såpass kompleks diagnose.

Anonymkode: 98dbe...cec

Ja enig. Jeg mener det er alt for lett å få diagnosen i dag. Har du utdannelse, jobb, ektefelle, barn og full pakke har du neppe aspergers. Det er relativt usannsynlig da er det er tung og gjennomgripende diagnose som setter så store begrensninger for et normalt liv.

Anonymkode: b3851...5a2

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er nok ganske vanlig å fortsatt være jomfru i voksen alder når man har asperger. Jeg har selv aldri hatt noen kjæreste og kommer nok aldri til å ha det heller, og ja jeg er kvinne. Jeg tror at mange de som sier de har diagnosen har blitt feildiagnostisert fordi det skal ganske mye til å klare kjærester når man har en såpass kompleks diagnose.

Anonymkode: 98dbe...cec

Mye til å ha kjæreste? Jeg er fan av avstandsforhold. Så jeg traff en i utlandet som jeg fremdeles har tilgjengelig på SoMe , men pga min kalde væremåte så tror han neppe at jeg er interessert. Jeg tror ikke han har as, men han vet ikke helt hva han vil med livet til tross for sin alder. Men det er ikke det viktigste for meg, for jeg tenker ikke på bil, hus og barn livet i det hele tatt. Jeg føler nå at tiden som vi egentlig kunne hatt bare går forbi, men jeg tør på en måte ikke å ta kontakt igjen heller, fordi kanskje diagnosen gjør så jeg har urealistiske tanker, og han ikke. 
Men jeg er jo veldig lei meg i perioder. 
Men hva om jeg ikke får diagnosen? Skal jeg plutselig tenke at jeg er normal da?! Og er det umulig for ei med as å faktisk leve noenlunde normalt? Synes det blir litt for tafatt å overlate din innstilling til livet til om du har en diagnose eller ei.

 

Anonymkode: 6bc63...741

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja enig. Jeg mener det er alt for lett å få diagnosen i dag. Har du utdannelse, jobb, ektefelle, barn og full pakke har du neppe aspergers. Det er relativt usannsynlig da er det er tung og gjennomgripende diagnose som setter så store begrensninger for et normalt liv.

Anonymkode: b3851...5a2

Pappa er den med as dersom jeg har arvet det. Har aldri fått vite om han har noen diagnose, men han har barn. 2 uplanlagte med 2 forskjellige damer som han ikke ville ha noe med. Så er det jeg og mitt søsken som var planlagt, med samme mor. Han dro likevel fordi han ville beholde jobben sin som innebærer reiser, mens mamma ville slå seg til ro. 
Han har nå familie, og utdannelse hadde han allerede da jeg ble født. Han tjener godt. 

Hvorfor skal as forhindre en utdannelse egentlig? Er det normalt å ha konsentrasjonsproblemer og dette er årsaken?
Om det står på det papiret jeg får at jeg har as, skal jeg da tenke at jeg nok ikke har så mye å se frem til? ha lavere forventninger til livet?
 

Anonymkode: 6bc63...741

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Pappa er den med as dersom jeg har arvet det. Har aldri fått vite om han har noen diagnose,

Så han har ingen offisiell diagnose?

3 minutter siden, AnonymBruker said:

men han har barn. 2 uplanlagte med 2 forskjellige damer som han ikke ville ha noe med. Så er det jeg og mitt søsken som var planlagt, med samme mor. Han dro likevel fordi han ville beholde jobben sin som innebærer reiser, mens mamma ville slå seg til ro. 
Han har nå familie, og utdannelse hadde han allerede da jeg ble født. Han tjener godt. 

 

Høres ikke ut som han har asperger.

3 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Hvorfor skal as forhindre en utdannelse egentlig? Er det normalt å ha konsentrasjonsproblemer og dette er årsaken?

Det virker ikke som du vet så mye om hvilke problemer asperger skaper.

Du kan lese litt her:

http://autismesiden.no/userfiles/file/Brukerveiledning.pdf

http://www.takterrassen.no/mobil/docs/rapporter/r09_Heftet_Arbeidstakere_med_Asperger_syndrom.pdf

Anonymkode: b3851...5a2

[Rings&Things]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle. Hvordan er kjærlighetslivet? Det er bare det at jeg ikke tør å så mye som gjøre noe i forhold til de jeg liker, fordi de over tid vil merke at det er "noe" med meg, og dermed mest sannsynlig dumpe meg. De må jo nesten få vite ting også, når vi er sammen. Men er redd de aller fleste kan løpe i det de får høre at noen har asperger. De tenker at de har blitt sammen med en skikkelig sær og annerledes person, og dette blir for flaut å vise til venner og familie.  
Jeg er jomfru og har aldri hatt noen. Og jeg har snakket med en annen dame som er voksen nå, som også har diagnosen...hun har bare hatt en kjæreste og det er han hun er sammen med nå. 
Jeg klarer ikke å ungå å se på As hjernen som dårlig kvalitet, for den blir jo fortere sliten enn andre. 

Anonymkode: 6bc63...741

Har aldri vært noe problem. Altså jeg har blitt mishandlet, men mange har vært interessert i meg og de sidene ved meg som er litt rare har vært en av tingene som har gjort mine ekser forelsket i meg. 

Men igjen, det er jo ikke sånn at alle med asperger er like. 

Det er ikke noe problem for meg å finne menn. Etter at jeg ble singel så har jeg måttet avvise ganske mange egentlig. Mitt problem er at jeg har lite nettverk så er ikke så lett å finne "den rette". Jeg er forelsket i et helt fantastisk person nå. Jeg tror på sikt at det blir oss to. Det bare er typisk nok feil tidspunkt å bli sammen nå. For oss begge. Så vi bremset opp og gikk tilbake til å være kun venner. Målet mitt er nå at vi blir kjærester etter hvert. 

Det er ikke sånn at hvis du tre mnd ut i et forhold sier du har asperger også stikker han. Du er jo den samme som før du fortalte det. 

Jeg har havnet i destruktive forhold da jeg ikke har klart å se hva slags person det er jeg har blitt sammen med før det var "for sent". Vet ikke om det er på grunn av asperger syndrom eller om det er pga oppvekst og miljø eller andre ting. Jeg fungerer fint i forhold. Vil bare ikke være i flere hvor jeg mishandles. 

[Måbarefåsiat...]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja enig. Jeg mener det er alt for lett å få diagnosen i dag. Har du utdannelse, jobb, ektefelle, barn og full pakke har du neppe aspergers. Det er relativt usannsynlig da er det er tung og gjennomgripende diagnose som setter så store begrensninger for et normalt liv.

Anonymkode: b3851...5a2

Min mann er gift med meg, er pappa til sønnen vår, har 9 års universitetsutdanning og er i jobb. Og har Asperger. Det er ikke alle som har det sånn. Men det er mye du ikke kan om Asperger, så vennligst ikke uttal deg så skråsikkert om det. 

Det finnes grader og nyanser i dette også. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Rings&Things said:

Har aldri vært noe problem. Altså jeg har blitt mishandlet, men mange har vært interessert i meg og de sidene ved meg som er litt rare har vært en av tingene som har gjort mine ekser forelsket i meg. 

Men igjen, det er jo ikke sånn at alle med asperger er like. 

Det er ikke noe problem for meg å finne menn. Etter at jeg ble singel så har jeg måttet avvise ganske mange egentlig. Mitt problem er at jeg har lite nettverk så er ikke så lett å finne "den rette". Jeg er forelsket i et helt fantastisk person nå. Jeg tror på sikt at det blir oss to. Det bare er typisk nok feil tidspunkt å bli sammen nå. For oss begge. Så vi bremset opp og gikk tilbake til å være kun venner. Målet mitt er nå at vi blir kjærester etter hvert. 

Det er ikke sånn at hvis du tre mnd ut i et forhold sier du har asperger også stikker han. Du er jo den samme som før du fortalte det. 

Jeg har havnet i destruktive forhold da jeg ikke har klart å se hva slags person det er jeg har blitt sammen med før det var "for sent". Vet ikke om det er på grunn av asperger syndrom eller om det er pga oppvekst og miljø eller andre ting. Jeg fungerer fint i forhold. Vil bare ikke være i flere hvor jeg mishandles. 

Kvinner med asperger klarer seg bedre i livet enn menn med asperger. Det er langt flere av kvinnene som har partner, barn, familie, jobb og et sosialt liv. Langt flere av mennene lever alene med minimal sosial kontakt, som ensomme ulver, uføretrygdet. Menn rammer åpenbart langt hardere av asperger.

Anonymkode: b3851...5a2

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Kvinner med asperger klarer seg bedre i livet enn menn med asperger. Det er langt flere av kvinnene som har partner, barn, familie, jobb og et sosialt liv. Langt flere av mennene lever alene med minimal sosial kontakt, som ensomme ulver, uføretrygdet. Menn rammer åpenbart langt hardere av asperger.

Anonymkode: b3851...5a2

Tror ikke det er slik at menn nødvendigvis er rammet hardere. Kvinner er mer påpasselig med sosial adferd og setter større krav til hverandre i familie og vennegjenger, så kvinner/ jenter er i større grad tvunget til å lære seg sosiale koder, noe som hjelper dem holde på venner og få kjæreste. 

Anonymkode: 6f098...c6f

[kalocain]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror ikke det er slik at menn nødvendigvis er rammet hardere. Kvinner er mer påpasselig med sosial adferd og setter større krav til hverandre i familie og vennegjenger, så kvinner/ jenter er i større grad tvunget til å lære seg sosiale koder, noe som hjelper dem holde på venner og få kjæreste. 

Anonymkode: 6f098...c6f

Ja det er faktisk sant at flere kvinner får barn enn menn selv blant de som ikke har en slik diagnose. 25% av menn ender opp uten egne barn, mens prosenten er mye lavere for kvinner. De velger heller en "bra" mann med barn fra før enn en som ikke synes å være attraktiv nok på partnermarkedet. Og en uføretrygdet mannlig asperger havner absolutt lavest på listen over potensielle partnere.

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en voksen dame som har vært til utredning for mulig Asperger, men resultatet blir ikke ferdig før om en stund. 
Hovedproblemet mitt er at jeg kan ha ønsker om ting, ha det som skal til faglig, for eksempel...men den sosiale biten ødelegger. Jeg klarer ikke å uttrykke følelser, hjernen min kan koble ut så mye, sånn plutselig at jeg blir likegyldig til ting. Ikke fordi jeg egentlig er det, men fordi den blir sliten av alle inntrykkene som kommer utenfra. Jeg kan ha lyst til å delta på en fest, være med på en kjøretur for eksempel, men så blir det meg og "dem". Det er ikke slik lenger at folk er stygge mot meg, men jeg blir flau over at jeg blir tilbaketrukket og jeg kommer liksom aldri inn på den bølgelengden som de andre har. 

Bare spør om noe er uklart, men er det noen her med diagnosen som kan beskrive dette; at man er fanget i diagnosen, at en ikke klarer å leve ut den innvendige energien? At man føler man skulle vært et annet sted, men alltid blir "dratt tilbake" til helvete fordi man ikke kommer seg ut av seg selv?

Anonymkode: 6bc63...741

Det høres ut som meg og jeg er ikke autist.  Jeg har en introvert personlighet og jeg blir sliten og stressa av sånne sitvasjoner du snakker om.  Jeg vet jeg ikke er autist for  barnet mitt er. 

 

Anonymkode: 9a10b...9e6