AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #1 Skrevet 20. juli 2018 Jeg er veldig mye alene og har fått mange rare tanker, prater med meg selv, lever i min egen verden osv. Bruker mye tid på internett siden jeg ikke har noen venner. Det høres kanskje trist ut, men jeg har det veldig fint. Noen ganger har jeg det så fint at jeg får et slags behov for å si «jeg er så glad i deg», ut av det blå liksom. «Jeg er glad i deg», fordi jeg er full av kjærlighet til øyeblikket som gjør meg glad, men på en rar måte føles det litt amputert, at jeg burde hatt noen å slenge armene rundt å ai «jeg er glad i deg» til, uten at jeg egentlig trenger selskapet. Flere som opplever noe lignende? Anonymkode: 68cb4...a8e 2
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #2 Skrevet 20. juli 2018 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg er veldig mye alene og har fått mange rare tanker, prater med meg selv, lever i min egen verden osv. Bruker mye tid på internett siden jeg ikke har noen venner. Det høres kanskje trist ut, men jeg har det veldig fint. Noen ganger har jeg det så fint at jeg får et slags behov for å si «jeg er så glad i deg», ut av det blå liksom. «Jeg er glad i deg», fordi jeg er full av kjærlighet til øyeblikket som gjør meg glad, men på en rar måte føles det litt amputert, at jeg burde hatt noen å slenge armene rundt å ai «jeg er glad i deg» til, uten at jeg egentlig trenger selskapet. Flere som opplever noe lignende? Anonymkode: 68cb4...a8e Jeg har ikke opplevd lignende, men jeg tar gjerne i mot en klem Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #3 Skrevet 20. juli 2018 Ønsker du deg venner da? Ordentlige venner eller brevvenner eller nettvenner/chat-venner? Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #4 Skrevet 20. juli 2018 Her er en side på Kvinneguiden hvor man kan finne venner (brevvenn, chat-venn eller venn som man kan treffe). https://forum.kvinneguiden.no/forum/13-finn-en-venn/ Anonymkode: c2513...d69
Nera Skrevet 20. juli 2018 #5 Skrevet 20. juli 2018 (endret) 13 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg er veldig mye alene og har fått mange rare tanker, prater med meg selv, lever i min egen verden osv. Bruker mye tid på internett siden jeg ikke har noen venner. Det høres kanskje trist ut, men jeg har det veldig fint. Noen ganger har jeg det så fint at jeg får et slags behov for å si «jeg er så glad i deg», ut av det blå liksom. «Jeg er glad i deg», fordi jeg er full av kjærlighet til øyeblikket som gjør meg glad, men på en rar måte føles det litt amputert, at jeg burde hatt noen å slenge armene rundt å ai «jeg er glad i deg» til, uten at jeg egentlig trenger selskapet. Flere som opplever noe lignende? Anonymkode: 68cb4...a8e Herregud, trodde du overvåket meg med noe der. På de første, spesielt at det han høres trist ut men at jeg har det veldig fint. Folk ser ikke ut til å tenke slik når jeg forteller lærere, de synes synd på meg. Men jeg bryr meg egt ikke, de brude ikke det heller. Jeg koser meg. Men akkkuat i min sistavsjon akkurat nå er litt annerledes. Har det bra, men uknow, problemer med meg selv. Jeg føler ikke jeg trenger noen venner heller, så der er jeg ikke enig. Hadde sagt ja om jeg kunne trylle frem personligheter og venner da (((: akkurat pp den måten jeg vil de skal være. Endret 20. juli 2018 av Nera
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #6 Skrevet 20. juli 2018 12 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ønsker du deg venner da? Ordentlige venner eller brevvenner eller nettvenner/chat-venner? Anonymkode: c2513...d69 Nei, jeg blir alltid skuffet, fordi mennesker sier at de ikke kan leve uten venner, og at det er trist å være helt alene. Etterhvert begynner jeg å tro dem, og prøver å være litt sosial, men hvor rart det enn måtte virke, så viser det seg hver gang at jeg ikke hadde behov for det likevel. Det er bare denne rare «jeg er glad i deg»-følelsen jeg får. Anonymkode: 68cb4...a8e
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #7 Skrevet 20. juli 2018 11 minutter siden, Nera skrev: Herregud, trodde du overvåket meg med noe der. På de første, spesielt at det han høres trist ut men at jeg har det veldig fint. Folk ser ikke ut til å tenke slik når jeg forteller lærere, de synes synd på meg. Men jeg bryr meg egt ikke, de brude ikke det heller. Jeg koser meg. Men akkkuat i min sistavsjon akkurat nå er litt annerledes. Har det bra, men uknow, problemer med meg selv. Jeg føler ikke jeg trenger noen venner heller, så der er jeg ikke enig. Hadde sagt ja om jeg kunne trylle frem personligheter og venner da (((: akkurat pp den måten jeg vil de skal være. Har det veldig fint alene jeg Anonymkode: 68cb4...a8e 1
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #8 Skrevet 20. juli 2018 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Nei, jeg blir alltid skuffet, fordi mennesker sier at de ikke kan leve uten venner, og at det er trist å være helt alene. Etterhvert begynner jeg å tro dem, og prøver å være litt sosial, men hvor rart det enn måtte virke, så viser det seg hver gang at jeg ikke hadde behov for det likevel. Det er bare denne rare «jeg er glad i deg»-følelsen jeg får. Anonymkode: 68cb4...a8e Ok. Selv om du ikke ønsker venner, kanskje det hadde vært fint for deg å ha noen mennesker i livet ditt som du kontakter når du føler for det og du har lyst til å dele av alt det gode som du føler (enten ved å si at du er glad i de, gi en klem eller gjøre noe for de)? Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #9 Skrevet 20. juli 2018 12 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ok. Selv om du ikke ønsker venner, kanskje det hadde vært fint for deg å ha noen mennesker i livet ditt som du kontakter når du føler for det og du har lyst til å dele av alt det gode som du føler (enten ved å si at du er glad i de, gi en klem eller gjøre noe for de)? Anonymkode: c2513...d69 Jeg tror kanskje det er et lite savn, men jeg er så redd for å bli ledd av eller skremme noen fordi jeg aldri har hatt ordentlige forhold til noen og ikke vet hvordan det ska være. Anonymkode: 68cb4...a8e
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #10 Skrevet 20. juli 2018 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Jeg tror kanskje det er et lite savn, men jeg er så redd for å bli ledd av eller skremme noen fordi jeg aldri har hatt ordentlige forhold til noen og ikke vet hvordan det ska være. Anonymkode: 68cb4...a8e Det er leit at du er redd for det som du forteller om. Kunne du tenkt deg å ha en støttekontakt til å begynne med, for å ha et menneske du kan være trygg på og som du øve deg på å være sosial sammen med? Du kan søke om støttekontakt gjennom NAV. Det finnes også organisasjoner (Røde kors feks) som har besøksvenner. Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #11 Skrevet 20. juli 2018 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg tror kanskje det er et lite savn, men jeg er så redd for å bli ledd av eller skremme noen fordi jeg aldri har hatt ordentlige forhold til noen og ikke vet hvordan det ska være. Anonymkode: 68cb4...a8e Du kan også ta opp dette med fastlegen, slik at legen kan skrive et vedlegg til en søknad om støttekontakt, om du bestemmer deg for det. Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #12 Skrevet 20. juli 2018 Ofte er det lang ventetid for å få støttekontakt, da det i mange kommuner er for få støttekontakter. For å være støttekontakt er det ikke krav om utdannelse. En del studenter er støttekontakter. En annen mulighet er å søke til NAV om å få en sosionom, en vernepleier eller en psykiatrisk sykepleier å snakke med jevnlig (feks 1 gang pr uke). Fastlegen din kan informere deg om tilbudet og også skrive vedlegg til en slik søknad, om du ønsker det. Du kan også få hjelp av fastlegen med å skrive en slik søknad. Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #13 Skrevet 20. juli 2018 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Ofte er det lang ventetid for å få støttekontakt, da det i mange kommuner er for få støttekontakter. For å være støttekontakt er det ikke krav om utdannelse. En del studenter er støttekontakter. En annen mulighet er å søke til NAV om å få en sosionom, en vernepleier eller en psykiatrisk sykepleier å snakke med jevnlig (feks 1 gang pr uke). Fastlegen din kan informere deg om tilbudet og også skrive vedlegg til en slik søknad, om du ønsker det. Du kan også få hjelp av fastlegen med å skrive en slik søknad. Anonymkode: c2513...d69 Men da vil det være jobben deres og jeg vil føle meg under dem eller som en pasient. Det vil ikke føles ekte, bare stusselig. Det vil sette meg i en bås jeg ikke vil være i, som kanskje kan få andre til å ta avstand fra meg fordi jeg er en «trengende». Anonymkode: 68cb4...a8e
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #14 Skrevet 20. juli 2018 Har du en slik støttekontakt? Anonymkode: 68cb4...a8e
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #15 Skrevet 20. juli 2018 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Men da vil det være jobben deres og jeg vil føle meg under dem eller som en pasient. Det vil ikke føles ekte, bare stusselig. Det vil sette meg i en bås jeg ikke vil være i, som kanskje kan få andre til å ta avstand fra meg fordi jeg er en «trengende». Anonymkode: 68cb4...a8e Jeg forstår deg og dine tanker om det. Hvorfor skulle andre ta avstand fra deg? Ingen trenger å vite at denne personen jobber for deg. De har taushetsplikt. Om du velger å søke om slik hjelp, så er det jo bare for en periode. Mange mennesker tar i mot slik hjelp i perioder i livet. Tenk på det i alle fall. Og eventuelt diskuter det med legen din. Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #16 Skrevet 20. juli 2018 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Har du en slik støttekontakt? Anonymkode: 68cb4...a8e Jeg har hatt en sosionom (gjennom NAV) å snakke med i en periode når jeg hadde det vanskelig. Jeg syntes ikke at det var noe negativt i å ha en slik ordning. Du bestemmer hva dere skal gjøre og hva dere skal snakke om. Man kan feks gå turer sammen eller bare sitte å prate, eller gjøre noe annet som du har lyst til. Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 20. juli 2018 #17 Skrevet 20. juli 2018 1 time siden, AnonymBruker skrev: Jeg er veldig mye alene og har fått mange rare tanker, prater med meg selv, lever i min egen verden osv. Bruker mye tid på internett siden jeg ikke har noen venner. Det høres kanskje trist ut, men jeg har det veldig fint. Noen ganger har jeg det så fint at jeg får et slags behov for å si «jeg er så glad i deg», ut av det blå liksom. «Jeg er glad i deg», fordi jeg er full av kjærlighet til øyeblikket som gjør meg glad, men på en rar måte føles det litt amputert, at jeg burde hatt noen å slenge armene rundt å ai «jeg er glad i deg» til, uten at jeg egentlig trenger selskapet. Flere som opplever noe lignende? Anonymkode: 68cb4...a8e Hei. Jeg må sove nå. Jeg ønsker deg alt godt og jeg håper at du snart får det du savner i livet ditt Anonymkode: c2513...d69
AnonymBruker Skrevet 21. juli 2018 #18 Skrevet 21. juli 2018 Kanskje det er flere som har svar til deg ts, og som kan dele av sine erfaringer? Anonymkode: c2513...d69
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå