Spørsmål om fødselsdepresjon.

[AnonymBruker]

Takknemlig for de av dere som orker å lese dette og svare meg ❤️

Veldig lang historie relativt kort: Jeg er en førstegangsmamma som er på randen til sammenbrudd. Eller, sammenbrudd vet jeg ikke. Jeg gråter rett som det er, men nå begynner jeg å føle meg litt likegyldig. Utslitt rett og slett. Min lille (snart 1 år) som jeg i utgangspunktet elsker over alt på denne jorden kan nå irritere meg grønn. Jeg føler av og til at h*n går inn for å trasse/plage meg. Dette året har vært vanskelig fra dag 1. Søvnutfordringer, ammeutfordringer, utfordringer med fast føde, svært tilknyttet meg (avlastning så godt som umulig), stramt tungebånd med følgesskader (klipt to ganger hos en av få dyktige her i landet), symptomer på allergi/stille refluks. Vi har vært x-antall ganger hos denne private barnelegen og hos en osteopat hun anbefaler. Vi har brukt flere titalls tusen. Til svært liten nytte. I det offentlige har vi fått minimalt med hjelp. Sovingen til den lille er verre enn noen gang. Hele dagen går med til å få h*n til å sove. I stad kjente jeg at etter å ha tatt 50 knebøy i bæreselen at det nesten klikket for meg. Jeg måtte bare legge h*n i vognen og der gråt h*n av og på i en halvtime mens jeg satt i stua og gråt. Jeg orker ikke dette leggestyret mer. I 1 år nå har jeg bysset, bært, ammet mer enn noen andre i min familie og omgangskrets. Folk skjønner ikke at jeg holder ut. Skjønner det ikke selv en gang. Når jeg ser meg selv i speilet kjenner jeg meg knapt igjen. Bare et fake smil for å holde på fasaden. Fett hår, etterveks, poser under øynene, lagt på meg masse.. Jeg kjenner jeg går rundt og er kronisk irritert. Ved minste lille motstand jeg nå møter når det gjelder søvn og mating kan jeg lett ta til tårene. Jeg har hele veien bare ville det beste for det lille hjertet mitt, men jeg føler jeg failer så sinnsykt. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skal i jobb igjen 1 august. Den datoen har jeg gledet meg til snart i 7 måneder. Jeg har gledet meg til pappaen skal ta over. Det gjør vondt å tenke på at jeg gleder meg til å jobbe igjen. Men for meg vil det å jobbe igjen bli en frihet. Samtidig skjønner jeg ikke hvordan det skal gå. I 1 år nå har jeg hver bidige natt, HVER NATT, sovet 3-5 usammenhengende timer. Jeg føler meg helt grøt i hodet. Ukonsentrert, synet mitt er dårligere enn noen gang. Jeg frykter nå å gå på en skikkelig smell. Jeg har ikke en typisk 8-16 jobb. Jeg har mye jeg må gjøre på ettermiddag/kveld samtidig som det lille klistremerket mitt skal legges. 

Så kommer spørsmålene.

1. Hvordan vet man om man er fødselsdeprimert? Kan det sitte i så lenge som 1 år?

2. Hva skjer når jeg drar til legen og sier at jeg føler meg deprimert? Blir man satt på en evig lang venteliste til en psykolog?

Jeg har bestil time hos legen, men han er nå på ferie og har ikke ledig før i slutten av august. Har time hos vikaren hans nå i første omgang i neste uke. Dette er en time jeg egentlig burde bestilt for 7 måneder siden..

Anonymkode: 1c678...9c4

[AnonymBruker]

Jeg mener at en belastende livssituasjon kan påføre depresjonssymptomer/depressiv tilstand. Jeg har gått gjennom nesten akkurat det samme som deg, bare at her er det 7 måneder og har endelig begynt å løsne*.

Min lege anbefalte meg å gå til helsestasjonen og få henvisning derfra, samtidig som hun sendte henvisning til DPS. Fikk time etter 1,5 måned.

 

(*Det har løsnet pga. lillemini.com sin side om søvn, der vi fikk masse kunnskap om søvn slik at vi sammen med barnet klart å lære hen å sovne av seg selv. Jeg skriver om dette så ofte jeg kan, det virker som jeg reklamerer, men det er ikke hensikten. Jeg bare unner ingen andre å bysse seg ihjel slik vi også gjorde. Barnet ditt har ikke lært seg å sovne av seg selv, noen barn må rett og slett tillæres dette. Du kan klippe tungebånd og sende til osteopat og kiropraktor så mye du vil, men noen har ingen andre søvnassosiasjoner enn byssing/pupp/mamma, dere må jobbe sammen og lære barnet å finne roen selv og slippe taket. På siden hennes står det masse om søvnforståelse og gir dere som foreldre mange verktøy å bygge på.)

Anonymkode: df485...a35

[LilleMy1989]

Jeg har vært i ganske lik situasjon som deg. Det er forferdelig altoppslukende og frustrerende. 

La far ta en natt av og til, han må jo det uansett når du skal jobbe? Putt ørepropper i ørene og SOV! Du MÅ sove for din egen helse. 

Ellers kan jeg nevne at å slutte å amme i søvn hjalp ekstremt på kveldene (vi hadde hver vår kveld på skift fordi baby våknet minst 1 gang i timen av oppstøt). Slutte å nattamme etterpå hjalp på nattesøvnen. 

Ved mistanke om stille refluks skal dere henvises til sykehuset, spesialist og for ph-måling. Har dere vært der? 

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Takknemlig for de av dere som orker å lese dette og svare meg ❤️

Veldig lang historie relativt kort: Jeg er en førstegangsmamma som er på randen til sammenbrudd. Eller, sammenbrudd vet jeg ikke. Jeg gråter rett som det er, men nå begynner jeg å føle meg litt likegyldig. Utslitt rett og slett. Min lille (snart 1 år) som jeg i utgangspunktet elsker over alt på denne jorden kan nå irritere meg grønn. Jeg føler av og til at h*n går inn for å trasse/plage meg. Dette året har vært vanskelig fra dag 1. Søvnutfordringer, ammeutfordringer, utfordringer med fast føde, svært tilknyttet meg (avlastning så godt som umulig), stramt tungebånd med følgesskader (klipt to ganger hos en av få dyktige her i landet), symptomer på allergi/stille refluks. Vi har vært x-antall ganger hos denne private barnelegen og hos en osteopat hun anbefaler. Vi har brukt flere titalls tusen. Til svært liten nytte. I det offentlige har vi fått minimalt med hjelp. Sovingen til den lille er verre enn noen gang. Hele dagen går med til å få h*n til å sove. I stad kjente jeg at etter å ha tatt 50 knebøy i bæreselen at det nesten klikket for meg. Jeg måtte bare legge h*n i vognen og der gråt h*n av og på i en halvtime mens jeg satt i stua og gråt. Jeg orker ikke dette leggestyret mer. I 1 år nå har jeg bysset, bært, ammet mer enn noen andre i min familie og omgangskrets. Folk skjønner ikke at jeg holder ut. Skjønner det ikke selv en gang. Når jeg ser meg selv i speilet kjenner jeg meg knapt igjen. Bare et fake smil for å holde på fasaden. Fett hår, etterveks, poser under øynene, lagt på meg masse.. Jeg kjenner jeg går rundt og er kronisk irritert. Ved minste lille motstand jeg nå møter når det gjelder søvn og mating kan jeg lett ta til tårene. Jeg har hele veien bare ville det beste for det lille hjertet mitt, men jeg føler jeg failer så sinnsykt. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skal i jobb igjen 1 august. Den datoen har jeg gledet meg til snart i 7 måneder. Jeg har gledet meg til pappaen skal ta over. Det gjør vondt å tenke på at jeg gleder meg til å jobbe igjen. Men for meg vil det å jobbe igjen bli en frihet. Samtidig skjønner jeg ikke hvordan det skal gå. I 1 år nå har jeg hver bidige natt, HVER NATT, sovet 3-5 usammenhengende timer. Jeg føler meg helt grøt i hodet. Ukonsentrert, synet mitt er dårligere enn noen gang. Jeg frykter nå å gå på en skikkelig smell. Jeg har ikke en typisk 8-16 jobb. Jeg har mye jeg må gjøre på ettermiddag/kveld samtidig som det lille klistremerket mitt skal legges. 

Så kommer spørsmålene.

1. Hvordan vet man om man er fødselsdeprimert? Kan det sitte i så lenge som 1 år?

2. Hva skjer når jeg drar til legen og sier at jeg føler meg deprimert? Blir man satt på en evig lang venteliste til en psykolog?

Jeg har bestil time hos legen, men han er nå på ferie og har ikke ledig før i slutten av august. Har time hos vikaren hans nå i første omgang i neste uke. Dette er en time jeg egentlig burde bestilt for 7 måneder siden..

Anonymkode: 1c678...9c4

Hvor bor du? Hcis du tilfeldigvis bor i Bærum, ring helsesøster og be om å bli satt i kontakt med psykisk helsteteam. Jeg fikk to hjemmebesøk fra psykolog, og det var veldig godt å ha noen man kunne snakke med om disse tingene. Når du er inne i systemet er det lettere å ordne en sykemelding om du skulle trenge det. Vil også anbefale deg at du tar noen netter med helt pause, så du får sovet ut.  Far må ta nettene når du skal på jobb. 

Anonymkode: 56006...3df

[AnonymBruker]

Vet at du kanskje ikke opprettet tråden for å få søvntips, men vil bare si at det ble vanskeligere og vanskeligere å bysse lille i søvn her. Han slo seg helt vrang, klikket i vinkel (bokstavelig talt). Jeg sluttet med det når det tydeligvis ikke fungerte med knebøy eller noen ting. Jeg sørget for å roe han ordentlig ned før sovetid, søvnassosiasjoner (koseklut, sangbok og spilledåse), så satte jeg meg i senga og tviholdt på ungen. Han skrek og protesterte, men ga seg til slutt og fant roen i armene mine. Dette var etter 7 måneder med byssing. Han protesterte mindre og mindre etter hvert. Han var trygg, jeg var der, vi var nær hverandre og gråten var kun protest.

Uansett er du nødt til å gå og legge deg på et annet rom og få deg etterlengtet søvn nå.

Anonymkode: df485...a35

[AnonymBruker]

Kjære Ts, dette er som å lese om meg selv.

Jeg mistenkte at jeg var deprimert, men var alt for utslitt til å ta tak i det. Kom meg heller ingen plass/til legen da baby gråt og sutra konstant grunnet søvnmangel. All forbaska tid gikk med til å ta seg av babyen som gråt og nekta å sove. Jeg mista meg selv fullstendig i permisjonstiden og greide ikke å tenke. Jeg bare overlevde. Absolutt hver minste lille del av meg gikk med til å ta meg av den lille, byssing, trøsting, amming døgnet rundt. Helt forferdelig periode, med mange vonde tanker.

Jeg gleda meg enormt til å komme tilbake til jobb etter 1 år. Men, DA smalt det og jeg møtte veggen hardt. Knakk sammen hos legen som sykemeldte meg. Var sykemeldt i en del måneder... Jeg vil absolutt anbefale deg å snakke med ĺegen din. Jeg fikk først tilbud om samtaler med psykiatrisk sykepleier, deretter DPS. Jeg opplevde at dette hjalp litt, men ikke nok. Jeg fikk derimot enormt utbytte av å følge snapen "godnokmamma", hvor flere deler sine historier om fødselsdepresjon. Herregud så godt å se at det er MANGE som har det slik...

Nå er barnet mitt snart 2 år. Jeg vil si at jeg er frisk i dag. Det tok tid, men det gikk over.

Anonymkode: 29893...6f5

[AnonymBruker]

❤️

Tror absolutt det kan sitte i i et år, ja. Helsestasjonen har ofte psykolog, kanskje du kan ta kontakt der?

Anonymkode: d8b05...185