Manndominert arbeidsmiljø

[MarteMari]

Jeg jobber i et veldig manndominert miljø, og trives generelt veldig godt med det. Samtidig er det jo da gutta som på et vis setter standarden for humor og sosiale koder, og til tider kjenner jeg at jeg blir sliten av at gutt har lagt seg til seg en skrytete, "jeg er så kul og tøff"- tone. Det er mye fremheving av egne meninger og egenskaper og lite forståelse for andre. De mener ikke noe forsåvidt, jeg vet det, men det er så langt fra måten jeg naturlig kommuniserer med andre på og etter mange timer er det litt slitsomt. Det er voksne menn vi snakker om her, 30-45 år i et utadvent kontormiljø. Kanskje prøver de å imponere? Som sagt trives jeg godt, men jeg skulle gjerne funnet en måte å kanskje bremse denne praten litt uten å være humørløs og "kjerring", for det er jeg absolutt ikke. Jeg bare kunne ønske meg mindre barske kommunikasjonsmetoder

Er det noen som har erfaring fra samme miljø som skjønner hva jeg mener og som funnet en måte å 'ta' det på? 

[Almond]

Ja- du må overgå dem. Er dem har dem grisete humor så får du være ENDA mer grisete. Banner dem mye må du banne ENDA mer osv osv.. har mye og god erfaring selv, men nå er jo jeg en sånn type

[Gjest hind]

Jeg pleier bare å overse dem litt og lar dem merke at den typen prat kjeder meg. De kan nå bare tro at jeg er en humørløs kjerring hvis det fører til mindre kjekkaserier.

[*Fomle*]

Jeg jobber med 20 gutter hvor jeg er eneste jenta, og vet akkurat hva du prater om. Du må bare gi blaffen i de, så kanskje de jekker seg litt ned og ikke synes det er like gøy lenger. Evt si fra hva som er altfor drøyt å si, jeg blåser i hva de da tenker om det hos meg og tror ikke de tenker på meg som noen kjerring akkurat...

[Zienna]

Hvis det bare er "skyt mellom  gutta", liksom, så hadde jeg overhørt og oversett.  Sånt er en ikke uvanlig sjargong mellom unge gutter/menn. 

Jeg har jobbet som leder i mannsdominert fagområde, i mange år.  Det var ikke lederoppgaven i seg selv som bød på utfordringer, men det å være alene kvinne i ledergruppen. 

På et av de første ledermøtene jeg deltok på skulle det velges leder til et viktig prosjekt.  En av søkerne var kvinne.  Noen visste hvem hun var, og straks var det utseendet hennes hele gruppen snakket om.  Jeg satt og lyttet til dem, før jeg med veldig rolig stemme spurte:  "Er hun dyktig? For hvis hun er, så foreslår jeg at vi ansetter henne."

Det ble stille rundt bordet.  Alle forsto hva jeg mente.  

Ble jeg ei humørløs kjerring etter dette?  Neida     

 

[AnonymBruker]

På 17.7.2018 den 20.41, hind skrev:

Jeg pleier bare å overse dem litt og lar dem merke at den typen prat kjeder meg. De kan nå bare tro at jeg er en humørløs kjerring hvis det fører til mindre kjekkaserier.

Jeg og. Enig i alt dette!

Anonymkode: 79ec2...ef1

[Lycka]

Jeg har også jobbet i et mannsdominert miljø i flere år. Lenge var jeg også eneste kvinne.

Jeg skjønner hva du mener, men har vel egentlig aldri opplevd det som plagsomt. Ler heller litt inni meg og tenker "skjønner dere ikke at vi ser rett gjennom dere" 🤭

Det som heller irriterer meg mer er at det forventes at jeg skal stå for alt av typiske "kvinneoppgaver". Baking av kaker til bursdager, innsamling og kjøp av gaver til forskjellige anledninger, innkjøp av frukt og godis til fredagskosen, planlegging av julebord osv.

For ikke å snakke om tekjøkkenet. Tror ikke de hadde satt på en eneste oppvaskmaskin mens jeg var på ferie, og det var i hvert fall ikke vasket av benkeplater og bord 🙁