Ny kjæreste og 2 bonusbarn - oppdragelse

[AnonymBruker]

Jeg med mine to små har truffet drømmemannen med sine to små. Nå har vi vært sammen i 1 år. Barna våre er jevnaldrende, men født hvert sitt år. Tripptrapptresko, 6-9 år. Kjempegøy og koselig. Mye futt og fart når vi er sammen i helgene, og barna kommer heldigvis godt overens.

Men så har det seg slik at vi har oppdratt ungene våre noe forskjellig såklart. Ikke til å unngå det! Helt naturlig med slike problemstillinger. MEN jeg kjenner at jeg sliter noe likevel, bare at jeg tør ikke gå for mye inn på det sårbare temaet om hvordan de har valgt å oppdra sine unger. Vi har en åpen dialog altså, og har felles husregler og familieregler når vi er sammen (har ikke kunnet flytte sammen enda pga 50/50 samvær og annen bostedskommune med annen skole).

Tingen er at ungene hans er så mye mer uselvstendige og umodne enn mine. De roter noe helt vanvittig med leker, andre ting og klær, og klarer ikke å rydde opp etter seg selv noen gang. Ødelegger leker og ting med vilje. Altså, er mer uforsiktige. De griser utrolig mye med mat, kliner med maten på møbler/gulv, etc., sitter ikke rolig til alle er ferdige, er vant til å få mat bare de liker, vant til mer skjerm-tid enn mine, sitter mer oppå de voksne og maser om alt og ingenting, syter mer, er vanskeligere å legge om kvelden, klarer aldri å finne på noen aktiviteter selv, osv osv.

Mine barn er IKKE perfekte altså, men er vant til litt strammere tøyler der jeg ikke løper etter de med goder,  og aktiviserer dem eller rydder opp etter dem hele tiden. Dette for å få de til å lære.

Men dette gjør det litt vanskelig/utfordrende å prøve og samkjøre oss i helgene blant annet. Selv om vi voksne er enige om regler. Men så er gjerne mannen litt mer slepphent av natur, så alle barna slipper unna kravsituasjoner som jeg på en måte forventer at vi kan forvente av dem  Ofte kommer vi hjem til oss igjen helt utslitte. Ungene mine fordi de ikke får sove ordentlig. Og jeg, fordi jeg likevel ender opp med å rydde og styre og stelle og vaske etter de små har sovnet blant annet.

Noen med lignende erfaringer? Og evt. råd?

Anonymkode: 2bc0e...645

[AnonymBruker]

Kanskje derfor han ble skilt ? Kan være kona ble lei av å hele tiden være den som satt grenser og tok ansvar? 

Synes mye tyder på at dere ikke passer sammen, vil være veldig destruktivt for disse barna, som allerede begynner å bli stemplet som «b-vare» av deg. 

Anonymkode: bed1a...404

[AnonymBruker]

Noen er mer rotete av natur. Hvordan er hjemmet til mor? .. og far?

i tillegg ser man bare det man selv er nøye med.. kan hende at hvis dine barn var hos meg ville Je reagert på ting du overhode ikke så på som ett problem- mine barn ville på de områdene vært eksemplariske - mens dine ville gitt meg hodebry.. du ville hatt en annen standar hvor dine barn scorer max - mens mine skorter en del..

Om dere har særbo så må det vel gå greit ;kr

Anonymkode: 92bb9...20b

[Gjest BearMama]

For min del så er det utrolig viktig at en har samme syn på oppdragelse. Det koker ned til både moraler og verdier og syn på oppdragelse for at en skal kunne fungere uten for mange konflikter. Å leve sammen med en som oppdrar barna på en helt annen måte enn meg ville vært et irritasjonsmoment for min del da jeg ikke hadde taklet å se på at partneren min ikke gadd å oppdra barna sine til å rydde etter seg, respektere hjemmet vårt og se på at de ikke blir så selvstendig som mulig fordi far bare duller med dem og er «slaven» deres.

Her hjelper min 3 åring med klesvasken. Han får ikke lov å skrike og herje verken hjemme eller ute. Han lærer seg å regulere følelser, ta hensyn til andre og omgivelsene og respektere andre barn og voksne. Han skal selvsagt få være barn og leke og kose seg, men det trenger ikke å innebære en unge som er helt ute av kontroll og slenger rundt med leker, kaster på mat og generelt lever som en huleboer.

Det sier seg selv at jeg hadde ikke orket unger, eller en mann, som lot alt skli og ga faen i hvordan jeg oppdro min unge. Ikke minst fordi mitt barn da ville sett at de andre barna løp rundt som ville dyr uten grensesetting og vil finne det forvirrende at de oppfører seg sånn mens han har ander regler. Men fordi jeg ikke ser for meg en fremtid med felles barn eller felles fremtid nettopp fordi jeg vet at han ikke har samme syn som meg på hva jeg føler er rett for meg og mitt barn.

 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg med mine to små har truffet drømmemannen med sine to små. Nå har vi vært sammen i 1 år. Barna våre er jevnaldrende, men født hvert sitt år. Tripptrapptresko, 6-9 år. Kjempegøy og koselig. Mye futt og fart når vi er sammen i helgene, og barna kommer heldigvis godt overens.

Men så har det seg slik at vi har oppdratt ungene våre noe forskjellig såklart. Ikke til å unngå det! Helt naturlig med slike problemstillinger. MEN jeg kjenner at jeg sliter noe likevel, bare at jeg tør ikke gå for mye inn på det sårbare temaet om hvordan de har valgt å oppdra sine unger. Vi har en åpen dialog altså, og har felles husregler og familieregler når vi er sammen (har ikke kunnet flytte sammen enda pga 50/50 samvær og annen bostedskommune med annen skole).

Tingen er at ungene hans er så mye mer uselvstendige og umodne enn mine. De roter noe helt vanvittig med leker, andre ting og klær, og klarer ikke å rydde opp etter seg selv noen gang. Ødelegger leker og ting med vilje. Altså, er mer uforsiktige. De griser utrolig mye med mat, kliner med maten på møbler/gulv, etc., sitter ikke rolig til alle er ferdige, er vant til å få mat bare de liker, vant til mer skjerm-tid enn mine, sitter mer oppå de voksne og maser om alt og ingenting, syter mer, er vanskeligere å legge om kvelden, klarer aldri å finne på noen aktiviteter selv, osv osv.

Mine barn er IKKE perfekte altså, men er vant til litt strammere tøyler der jeg ikke løper etter de med goder,  og aktiviserer dem eller rydder opp etter dem hele tiden. Dette for å få de til å lære.

Men dette gjør det litt vanskelig/utfordrende å prøve og samkjøre oss i helgene blant annet. Selv om vi voksne er enige om regler. Men så er gjerne mannen litt mer slepphent av natur, så alle barna slipper unna kravsituasjoner som jeg på en måte forventer at vi kan forvente av dem  Ofte kommer vi hjem til oss igjen helt utslitte. Ungene mine fordi de ikke får sove ordentlig. Og jeg, fordi jeg likevel ender opp med å rydde og styre og stelle og vaske etter de små har sovnet blant annet.

Noen med lignende erfaringer? Og evt. råd?

Anonymkode: 2bc0e...645

Les tråden min fra i går om hvorfor mødre uten problemer gir andres barn negative karakteristika, mens de samtidig stiller sine egne i godt lys. 

Er helt sikker på at om mannen din forklarte seg, ville dine barn fått en helt annen beskrivelse. Husk at det er DU som ser barna dine slik. Sjansen for at andre kan vurdere dem mer negativt, er stor. Og sjansen for at andre kan vurdere samboers barn mer positivt enn du gjør, er også stor.

Husk at du ikke bare skal ha en drømmemann, men også  være en drømmekvinne. Det betyr å være en voksen, og ta ansvar for å forsøke å se barna hans mer positivt. At noen kan se sine stebarn i så dårlig lys som du beskriver, er helt utrolig. Tror du "drømmemannen" ville sett på deg som en drømmekvinne hvis han virkelig visste hvor egosentrisk og lite oppriktig du egentlig er ovenfor hans elskede barn?

Anonymkode: ec917...e46

[AnonymBruker]

I en slik situasjon ville jeg nok uansett gått for særbo til barna var på vei ut, det er veldig forstyrrende for barn å bli plassert under samme tak - uansett om man velger ulike regler, eller presser alle inn i "en form". 

Utover det må man bare bli enige om regler når man er sammen. Mulig dine ikke har vondt av litt mer TV tid, mulig hans kan strammes opp litt når det gjelder rydding, og bordskikk. Men en del av det andre du ramser opp (uselvstendige, klengete, vanskelige å legge++) syne jeg er unødvendig av deg. Så her må jeg bare si meg enig i AB over meg - det er nok flere sider av saken, og du bør arbeide litt med deg selv mtp hvordan du ser på barna. 

Anonymkode: 2edb2...ed1

[AnonymBruker]

Vær så snill gå fra han.  Dette blir ikke noe bedre og du kommer til å ødelegge hans barn med din furting og dømming av hvordan de har valgt å oppdra barna sine.  Dere passer IKKE sammen! 

Anonymkode: ecb64...c1b

[EvaLena]

Du setter regler i ditt hjem, han i sitt hjem.

Barna dine er sikkert ikke helt feilfri i hans øyne heller.

Vent med å flytte sammen til dere likestiller barna.

Hva synes du er positivt med barna hans egentlig??

Endret 16. juli 2018 av EvaLena

[Carrot]

Særbo er definitivt den beste løsningen fremover da jeg ikke tror dette vil endre seg noen gang.

og jeg er enig med deg TS i at barn bør lære seg å ikke rote med maten, rydde etter seg og oppføre seg etter de normer som forventes i dagens samfunn.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, EvaLena said:

 

Vent med å flytte sammen til dere likestiller barna.

 

Det er ikke TS sin jobb å likestille HANS barn.  De får oppdragelsen han og eksen har valgt selv. At ts synes det er ikke bra nok oppdragelse kan hun holde for seg selv og ha ingenting med henne å gjøre.  Som sagt, de passer ikke sammen her da det blir ikke noe bedre om de flytte sammen og bor opp i dette hele tiden. 

Anonymkode: ecb64...c1b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke TS sin jobb å likestille HANS barn.  De får oppdragelsen han og eksen har valgt selv. At ts synes det er ikke bra nok oppdragelse kan hun holde for seg selv og ha ingenting med henne å gjøre.  Som sagt, de passer ikke sammen her da det blir ikke noe bedre om de flytte sammen og bor opp i dette hele tiden. 

Anonymkode: ecb64...c1b

Det var da voldsomt - hvordan vet du at TS og mannen ikke passer sammen som par basert på det lille TS skriver? De har kanskje ikke samme syn på oppdragelsen, men du glemmer at mannens eks også har spilt en rolle i den oppdragelsen.. Kanskje mannen ikke egentlig er så langt unna TS om han og TS snakker sammen og tar tiden til hjelp?

Anonymkode: dc231...d06