Hvorfor vurderer en egne barn som mer veloppdratt og høflige enn andres barn?

[AnonymBruker]

Let ofte høyt når jeg leser innlegg. Hver gang en mor (ja, for det er den berømte mødremafiaen som er i overtall i sånne tråder) skal beskrive andres barn, gjøres det ofte i negative termer. Mens egne barn er rake motsetning.

Tror dere som skriver slik virkelig at andre oppfatter deres barn så positivt som dere gjør? (Høflige, veldig sosiale, snille, empatiske etc). Eller er det bare dere som ikke er helt ærlige med dere selv?

Jeg har selv barn, men er allikevel fullt i stand til å se at mine tanker om egne barn, kontra andres barn skyldes min kjærlighet til dem. Synes mange av dere framstår litt urealistiske på egne og barnets vegne...

Anonymkode: ce34a...3a0

[AnonymBruker]

Fordi man a) kjenner barnets sympatiske sider og b) er mye mer oppmerksom på kontekst. Hvis ungen til Kari hyler i butikken, så er det fordi han er uoppdragen. Hvis barnet mitt hyler i butikken, så er a) uvanlig, for han er ikke egentlig sånn, han er veloppdragen og flink og dette var et unntak og b) han var trøtt og hadde en dårlig dag. Velkjent psykologisk mekaniske det der, man tolker i favør av seg selv og er strengere i bedømmelsen av andre.

Sånn ellers er jeg enig med deg. Hvor ER alle disse englebarna fra KG hen, jeg treffer dem så sjelden IRL?

Anonymkode: b84d0...4d2

[Zinatara]

Jeg syns vel generelt sett at de fleste unger er kjekke og greie. Det er ganske langt imellom episoder der jeg reagerer på dårlig oppdragelse og helt hårreisende oppførsel. Men da legger jeg jo godt merke til det. 

[Trolltunge]

Jeg tror egentlig at man har ulik toleransegrense på ulike ting, og vi er flinke til å oppdra barn til å oppføre seg der vi har lav toleranse, og så overser vi annet. Andre som da har høy toleranse for ting jeg har lav for, og lav for det jeg har høy for, vil da oppfatte mine barn som uoppdagede på noen felt, og jeg vil oppfatte det motsatt. 

Altså vil jeg kanskje oppfatte mine barn som mer veloppdratt på de tingene jeg vektlegger i oppdragelse. 

[Lycka]

Fordi man er blendet av morskjærligheten 😂

Men spøk til side, jeg klarer helt fint å se at mine egne barn ikke er englebarn hele tiden. Særlig nå når de er tenåringer og det går ei kule varmt stort sett hver dag.

Men så elsker man de jo bare så fordømt mye allikevel ❤

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Trolltunge said:

Jeg tror egentlig at man har ulik toleransegrense på ulike ting, og vi er flinke til å oppdra barn til å oppføre seg der vi har lav toleranse, og så overser vi annet. Andre som da har høy toleranse for ting jeg har lav for, og lav for det jeg har høy for, vil da oppfatte mine barn som uoppdagede på noen felt, og jeg vil oppfatte det motsatt. 

Altså vil jeg kanskje oppfatte mine barn som mer veloppdratt på de tingene jeg vektlegger i oppdragelse. 

Jeg tror også dette er forklaringen. Jeg er f.eks. veldig opptatt av at mitt barn skal lære å dele (spesielt siden han er enebarn). Når han har besøk f.eks, anser han sine ting som felles, som den største selvfølge, og det faller ham ikke inn at han skal ha noen fordeler av at det er han som eier noe.

Nabogutten er ikke sånn i det hele tatt, og jeg har flere ganger måttet fortelle ham at han ikke får ta med ting/godteri hit som han ikke vil dele. Men han er veldig flink til å takke for alt han får og roser maten opp i skyene når han spiser hos oss. Hans foreldre er sikkert mer opptatt av sånt enn jeg er og opplever kanskje min sønn som utakknemlig.

Anonymkode: bd33f...28c

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror også dette er forklaringen. Jeg er f.eks. veldig opptatt av at mitt barn skal lære å dele (spesielt siden han er enebarn). Når han har besøk f.eks, anser han sine ting som felles, som den største selvfølge, og det faller ham ikke inn at han skal ha noen fordeler av at det er han som eier noe.

Nabogutten er ikke sånn i det hele tatt, og jeg har flere ganger måttet fortelle ham at han ikke får ta med ting/godteri hit som han ikke vil dele. Men han er veldig flink til å takke for alt han får og roser maten opp i skyene når han spiser hos oss. Hans foreldre er sikkert mer opptatt av sånt enn jeg er og opplever kanskje min sønn som utakknemlig.

Anonymkode: bd33f...28c

Skjønner hva du mener og at konteksten er at man vektlegger forskjellige ting i oppdragelsen, men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. 

Minner meg om en episode med en familie som gikk over veien på rød mann. Ene ungen gikk og drakk av flaske med Cola. Moren sa at han måtte gå forsiktig så han ikke falt og slo seg med flaska i munnen, og jeg tenkte at det hadde vært det minste problemet om det hadde kommet en bil som kjørte på dem. To tanker på en gang - man går over når det er grønt og man drikker ikke av colaflaske mens man går over veien. 

Anonymkode: 5ad0f...76f

[Bonusmammaen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener og at konteksten er at man vektlegger forskjellige ting i oppdragelsen, men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. 

Minner meg om en episode med en familie som gikk over veien på rød mann. Ene ungen gikk og drakk av flaske med Cola. Moren sa at han måtte gå forsiktig så han ikke falt og slo seg med flaska i munnen, og jeg tenkte at det hadde vært det minste problemet om det hadde kommet en bil som kjørte på dem. To tanker på en gang - man går over når det er grønt og man drikker ikke av colaflaske mens man går over veien. 

Anonymkode: 5ad0f...76f

👌🏻 Gentialt poengtert! 

[Tiurleik]

Det er nok en blanding av ulike faktorer, som noen skriver så oppdrar man gjerne barna sine til å bli flinke til ting som man selv synes er viktig. Mens andre har vektlagt andre ting i oppdragelsen av sine barn. Jeg som er sensitiv for støy og mye bråk, har f.eks. oppdratt mine barn til å bruke innestemme, la folk få litt space og heller gå ut og leke i gata om man har mye energi i kroppen. Mens min kusines familie er helt annerledes, der er det høy musikk og TV og tut og kjør hele dagen. Min kusine og mannen er selv veldig pratsomme og utadvendte, så de reagerer ikke på støy og føler ikke behov for å be barna dempe seg eller gå ut.

Så handler det nok også om at man kjenner sine barn utrolig godt, og ser derfor handlingenes kontekst på en annen måte. Man har et nærmest overnaturlig bånd til sine barn, hvor man kan gjenkjenne hva de føler og tenker også når de ikke sier det. Om min sønn er grinete eller nekter å gjøre som han får beskjed om, så vet jeg også at han f.eks. har hatt det slitsomt på skolen denne uka, det er travle dager for en liten pjokk på sju år, og han er trøtt og sliten. Da ser jeg sutringen hans i den konteksten, og får en større godhet og tålmodighet. Mens med andres barn, så ser man ikke sånne bakhistorier på samme intuitive måte.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener og at konteksten er at man vektlegger forskjellige ting i oppdragelsen, men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. 

Minner meg om en episode med en familie som gikk over veien på rød mann. Ene ungen gikk og drakk av flaske med Cola. Moren sa at han måtte gå forsiktig så han ikke falt og slo seg med flaska i munnen, og jeg tenkte at det hadde vært det minste problemet om det hadde kommet en bil som kjørte på dem. To tanker på en gang - man går over når det er grønt og man drikker ikke av colaflaske mens man går over veien. 

Anonymkode: 5ad0f...76f

Men klarer du å ha 500?

Det var et tall tatt ut av lufta, for all del, men hva man vektlegger og ikke vektlegger er det utallige varianter av, så mange at selv mitt englebarn er nødt til å av og til oppføre seg på en måte som andre reagerer negativt på. Av og til vil jeg også mene det er helt greit at de reagerer negativt, fordi vi overhodet ikke legger vekt på XXX eller YYY og hva andre måtte tenke bryr meg ikke. Og det som er normal folkeskikk hos Olsen holder kanskje ikke mål hos Jensen, og det er Olsens lykkelig utvitende om fordi de selv mener de oppdrar barnet slik det trengs.

Du kommer med et eksempel de færreste kan unngå å være enig i (selv om jeg personlig ikke er like rigid på grønt lys etter å ha hatt små barn som vokste seg store...), men det finnes jo langt flere gråsoner. Jeg har fremdeles til gode å møte et barn som aldri sier, gjør eller oppfører seg på en måte som noen kan mene ikke er helt bra. Heldigvis!

Anonymkode: b84d0...4d2

[Gjest hind]

Jeg vurderer dem som høflige og veloppdratte basert på egne observasjoner og tilbakemeldinger fra ansatte i barnehager og på skoler samt diverse andre som har vært i kontakt med dem. Så har vi også brukt mye tid og krefter på å oppdra dem godt. Klart det må være lov å være fornøyd med hvordan avkommet har blitt! 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner hva du mener og at konteksten er at man vektlegger forskjellige ting i oppdragelsen, men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. 

Minner meg om en episode med en familie som gikk over veien på rød mann. Ene ungen gikk og drakk av flaske med Cola. Moren sa at han måtte gå forsiktig så han ikke falt og slo seg med flaska i munnen, og jeg tenkte at det hadde vært det minste problemet om det hadde kommet en bil som kjørte på dem. To tanker på en gang - man går over når det er grønt og man drikker ikke av colaflaske mens man går over veien. 

Anonymkode: 5ad0f...76f

Selvfølgelig, og vi lærer også vårt barn å takke altså, det er ikke det jeg mener. Men han er ikke så overstrømmende som nabogutten, og det hender han glemmer seg. Dette var uansett bare eksempler, det vil alltid være noen ting man legger mer vekt på enn andre. Det er veldig få barn som er helt perfekt oppdratt på absolutt alle områder. 😛

Anonymkode: bd33f...28c

[Trolltunge]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror også dette er forklaringen. Jeg er f.eks. veldig opptatt av at mitt barn skal lære å dele (spesielt siden han er enebarn). Når han har besøk f.eks, anser han sine ting som felles, som den største selvfølge, og det faller ham ikke inn at han skal ha noen fordeler av at det er han som eier noe.

Nabogutten er ikke sånn i det hele tatt, og jeg har flere ganger måttet fortelle ham at han ikke får ta med ting/godteri hit som han ikke vil dele. Men han er veldig flink til å takke for alt han får og roser maten opp i skyene når han spiser hos oss. Hans foreldre er sikkert mer opptatt av sånt enn jeg er og opplever kanskje min sønn som utakknemlig.

Anonymkode: bd33f...28c

Ja jeg tror iallefall at det er viktig å være bevisst på dette, og ikke tro at man selv sitter på fasit på hva god oppdragelse er, selv om man vektlegger ting forskjellig. 

Jeg er veldig på at barna skal ha respekt for andre. At de ikke skal sette seg og sine behov før andres. Dette gjelder alt fra å ikke grabbe egoistisk til seg, til å kunne vente til det er sin tur og til å ikke avbryte andre. Når jeg er hos en venninne og barna hennes roper mamma, hun sier "Vent litt!" og barna fortsetter med å rope mamma, mamma, mamma, for så å gå opp i ansiktet hennes og fysisk dra ansiktet hennes mot seg, uansett om hun sitter i telefonen eller midt i en samtale, så oppfatter jeg det som svært uoppdragent. Mine barn ville respektert "Vent litt! ". Dette betyr ikke at mine barn er like veloppdratt som andre på alle måter, men at DETTE er noe jeg har vært streng på. Hun vektlegger antagelig annet, og det legger jeg kanskje ikke engang merke til, fordi det ikke er så viktig for meg. 

En ting jeg for eksempel ikke har vært streng på, som jeg vet at min svoger reagerer på, er at barna mine løper inn og ut barfot om sommeren. Jeg gjør det selv, og så får vi bare støvsuge og vaske litt oftere. Mine tantebarn passer derimot på at de ikke drar skitt inn. For det har de lært at er viktig. Det er nemlig viktig for deres far. 

Noen slike ulikheter legger man merke til, men mye er nok helt ubevisst, og så reagerer man negativt på det som krasjer med hva man selv synes er ok og ikke. 

[AnonymBruker]

Nå har jeg vært svært så opptatt av å oppdra mine barn bra. Men det betyr jo ikke at de alltid er engler av den grunn. Og de barna jeg reagerer litt på, er jo de som ikke har fått noen form for oppdragelse, men det er jo foreldrene sin feil. Så er det mange flotte barn der ute og. Men det ene barnet mitt, ville jeg nok bli sjokkert, om gjorde noe galt. For det barnet sliter med at, det tør virkelig ikke å gjøre noe galt, ikke noe i gråsonen, ikke noe han er usikker på. Så her jobber vi med å få han tøffere, og både helsesøster og PPT er i bilde, og det blir vel snart BUP og. Så jeg skulle vel faktisk ønske jeg hadde ett barn, som var mer rampete. 

Anonymkode: 7e17f...34a

[AnonymBruker]

Veldig enkel forklaring. Det er du som har oppdratt dem, så de oppfører seg sånn du synes er god oppdragelse. Andre oppdrar unger på en annen måte enn det du gjør,  og dermed så lever de ikke opp til dine forventninger. 

Anonymkode: c5737...174

[Gjest Anonymus Notarius]

Det handler, som flere nevner her, om at man er mer positivt innstilt overfor egne barn, at man kjenner dem bedre og (som regel) vet årsaken bak evt. dårlig oppførsel og ikke minst det at man vektlegger ulike ting. Jeg får f.eks ofte tilbakemelding på at mine barn er høflige og snille, og jeg har prioritert det å hilse, takke, dele med andre, vente på tur, være snill med og inkludere andre osv. Samtidig vet jeg at mine unger f.eks er helt utrolig rotete av deg, de drar frem masse rot når de leker, løper ut i sokkelesten, søler, roter og er dårlige på å rydde opp. Handler nok mye om at jeg ofte har syntes det er lettere å rydde opp selv enn å la ungene gjøre det... Så andre vil kanskje reagere på det at ungene mine er rotete og tenke at jeg har gjort en dårlig jobb der.

[Arkana]

Ja,  mange på KG er kjapt ute med å snakke om dårlig oppdragelse eller unormale barn når andre snakker om uhøflighet, rot eller noe annet negativt mens de samtidig skryter voldsomt av egne barn og egne oppdragerevner. Når det er sagt er det jo helt åpenbart at man er mer positivt innstilt til egne barn enn andres barn, det er da ikke noe rart ved det? Og så er det nok som noen sier at man vektlegger ulike ting i oppdragelsen også. 

[AnonymBruker]

Akkurat dette har jeg tenkt på i sommer, da vi har feriert med gode venner. Barna deres er veloppdratte og høflige på mange måter (mer enn mine antageligvis), men jeg la merke til at da den ene oppførte seg svært ufordragelig i en setting, overskygget det på mange måter alt det positive og høflige, for meg. Det gjør det jo ikke for foreldrene, det er bare en enkelt episode, de vet at han har så mange andre gode kvaliteter og stort sett oppfører seg veldig bra. Og barn er barn og ikke perfekte hele tiden. Men for utenforstående, blir det negative lagt merke til. For foreldrene blir det positive alt i alt lagt merke til. Så har man også den der: rose god adferd, ikke gi oppmerksomhet til dårlig, pluss at det ikke er på besøk eller i offentlighet man virkelig tar de store kampene og bedriver barneoppdragelse. Jeg bedriver også mye ønsketenkning, jeg håper jo og tror andre oppfatter barna mine slik de er på sitt beste.

Anonymkode: f0cb1...2eb