Hvordan få mannen til å engasjere seg i det praktiske rundt barnet?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har et barn på ca 10 mnd., sammen med min mann. Mannen gledet seg på forhånd voldsomt til barnet skulle komme, men fikk en depresjon da barnet var 1-2 mnd., og etter det har han ikke vært det samme.

Han er i en prosess for å få hjelp med depresjonen, men en av tingene som virkelig tærer på meg i det daglige er at han ikke tar noe initiativ til å hjelpe til med barnet. Når vi er sammen alle tre er det som at han ikke ser at det alltid er jeg som mater, leker med, legger, bader, rydder etter og kler på barnet. Når de to er alene finner han ofte på noe som involverer bilkjøring fordi barnet da sover, og det har skjedd mange ganger at jeg innser at barnet ikke har fått mat og drikke mens de har vært sammen, og han er ofte ute med barnet uten noe som kan ligne på en stellebag med seg.

Heller ikke når det kommer til "søvntrening", barnets helse, oppdragelse, barneutstyr, valg av barnehage eller noen slike ting er han engasjert.

Jeg har så langt prøvd å ikke være den masete mammaen som vil micromanage hvordan han passer barnet sitt, men dette fungerer jo ikke. Hva gjør dere andre som opplever passive pappaer??

Jeg prøver å være flinkere til å be han direkte om å ta over når vi er sammen alle tre, men ofte tar han over i ti minutter og så glir det over i at han gjør noe annet og barnet sitter og gråter/sutrer fordi h*n er sulten eller vil ha oppmerksomhet.

Mange rundt meg har rådet meg til å bare la han gjøre det på sin måte og oppleve at det ikke funker, for da mener de han vil skjerpe seg - men det går jo utover barnet.. 

Han skulle nå hatt pappaperm og jeg hadde håpet at mye ville falle på plass da, men nå er han sykemeldt på grunn av den nevnte depresjonen, og jeg må ta over permisjonen.

Ekstrainfo: Han er ikke tiltaksløs som person, og er en hardtarbeidende fyr, som har noe lett for å overse detaljer, men jeg tror ikke han er ute av stand til å faktisk greie å huske stellebag og hvordan grøten skal blandes. Når jeg har tatt opp tematikken med han sier han at han tror at damer bare har lettere for det når barna er så små, og skylder på at vi er hormonelt programmert til å tenke på alt mulig. (Og nei, jeg ber ikke om at han skal tenke på alt mulig - bare engasjere seg LITT..)

 

Vil gjerne ha råd fra dere som har opplevd det samme! (Og nei, jeg har ikke tenkt å gå i fra han. Men jeg ønsker intenst en endring, fordi jeg synes det er trist for oss begge to om han ikke skal kunne være skikkelig pappa..)

Anonymkode: 6f663...965

[AnonymBruker]

Mitt råd er pappaperm! Ansvar i det daglige pluss kontroller hos helsesøster, besøk i barnehagen osv. Du kan skrive en liste over når barnet skal mates og byttes tissebleie på, eller han får legge inn reminders på telefonen.

Hvis det grenser til omsorgssvikt (at barnet ikke får mat, vann, blir skiftet på og beskyttet fra både sol og farer) så må han kanskje få en realitycheck fra noen andre. Kanskje dere kan ta en samtale med helsesøster sammen hvor du forteller at du syns det er vanskelig å gi han ansvaret pga disse tingene? Avtale noen ting han skal ha ansvar for en helg, for eks all mating?

Alt jeg har skrevet over innebærer at han er psykisk frisk, hvis ikke er det kanskje for mye å forvente at han kan dra sin del av lasset akkurat nå (som det ville vært ved fysisk sykdom)

 

Anonymkode: a7200...6a1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Mitt råd er pappaperm! Ansvar i det daglige pluss kontroller hos helsesøster, besøk i barnehagen osv. Du kan skrive en liste over når barnet skal mates og byttes tissebleie på, eller han får legge inn reminders på telefonen.

Hvis det grenser til omsorgssvikt (at barnet ikke får mat, vann, blir skiftet på og beskyttet fra både sol og farer) så må han kanskje få en realitycheck fra noen andre. Kanskje dere kan ta en samtale med helsesøster sammen hvor du forteller at du syns det er vanskelig å gi han ansvaret pga disse tingene? Avtale noen ting han skal ha ansvar for en helg, for eks all mating?

 Alt jeg har skrevet over innebærer at han er psykisk frisk, hvis ikke er det kanskje for mye å forvente at han kan dra sin del av lasset akkurat nå (som det ville vært ved fysisk sykdom)

 

Anonymkode: a7200...6a1

Meg igjen, unnskyld jeg leste ikke det med pappaperm. Hvis han er sykemeldt for depresjon så kan du ikke forvente at skal ta ansvar. Først må han bli frisk!

Anonymkode: a7200...6a1

[AnonymBruker]

Dra fysisk ut av huset flere timer i strekk f.eks, treff venninner eller noe og la pappa og bebis finne ut av det alene. Det blir bare verre for han om du griper inn hele tiden og kontrollerer situasjonen selv om du gjør det i beste mening. 

Anonymkode: ad5b3...375

[AnonymBruker]

Stakkars unge! Han må da i det minste gi ungen mat og drikke!!! Klarer han ikke å huske det så kan han jo ikke være alene med ungen.

Anonymkode: 1d0ff...35d

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg igjen, unnskyld jeg leste ikke det med pappaperm. Hvis han er sykemeldt for depresjon så kan du ikke forvente at skal ta ansvar. Først må han bli frisk!

Anonymkode: a7200...6a1

Det er da for pokker ungen hans selv om han er syk. Du kan ikke la være å ta vare på ungene sine selv om man er syk.

Anonymkode: 1d0ff...35d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Meg igjen, unnskyld jeg leste ikke det med pappaperm. Hvis han er sykemeldt for depresjon så kan du ikke forvente at skal ta ansvar. Først må han bli frisk!

Anonymkode: a7200...6a1

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er da for pokker ungen hans selv om han er syk. Du kan ikke la være å ta vare på ungene sine selv om man er syk.

Anonymkode: 1d0ff...35d

 

TS igjen.

Det er jo dette som blir dilemmaet da.. Skal han unnskyldes helt til han blir frisk, eller kan man kreve NOE? Og i tilfelle hva? Og hvordan?

Jeg frykter jo at det vil ta tid å bli frisk, og i mellomtiden blir barnet større og mye nytt skjer, og det blir mer og mer å sette seg inn i. 

Anonymkode: 6f663...965

[AnonymBruker]

Hva om det var du selv som var deprimert? Hvordan skulle det gått? En kan ikke blokkere seg helt ut selvom man er syk. 

Jeg ville snakket med ham, trekt frem positive ting han gjør med barnet. Si at det er flott at han får hjelp, og han kommer til å glede seg over det i ettertid . Men mat, vann, skift og oppmerksomhet er meget viktig. Jeg skjønner at du ikke vil være den masete mammaen, men noen ganger må man bare. 

Opplevde lignende at mannen ikke hadde skiftet tissebleia på babyen vår på kjempelenge, og hun var kjempesulten. Jeg ble redd og forbanna (hadde vært på jobb), fortalte at han må jo gi henne mat. Han ble forbanna for at jeg ble sur på ham, og han var sur kjempelenge. 

"At du i det hele tatt våger å få dette til å handle om deg, når det handler om dattera vår, er helt hinsides. Ja, du får kritikk, men jeg sier jo ikke alt dette for å være ekkel, jeg elsker deg, men jeg elsker babyen vår også, og hennes behov er litt viktigere enn at du føler deg tråkket på. Hadde du opplevd at jeg gjorde noe feil med barnet vårt, håper jeg virkelgi du hadde sagt ifra, ellers hadde jeg begynt å tvile på deg". Han fikk kjempedårlig samvittighet da han så hun slukte maten jeg kjøpte på matbutikken på vei hjem fra jobb. Hun hater fast føde. 

Jeg var kanskje ekstrem og hysterisk, men etter en stund skjønte han hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. 

Anonymkode: 9576c...268

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

TS igjen.

Det er jo dette som blir dilemmaet da.. Skal han unnskyldes helt til han blir frisk, eller kan man kreve NOE? Og i tilfelle hva? Og hvordan?

Jeg frykter jo at det vil ta tid å bli frisk, og i mellomtiden blir barnet større og mye nytt skjer, og det blir mer og mer å sette seg inn i. 

Anonymkode: 6f663...965

Du burde ta over omsorgen for en stund (rent praktisk) og gi ham kun små oppgaver (kjøpe bleier, skifte bleie, blande mat, morgenstell og kveldsstell, synge noen sanger, mate barnet). Kun et par ganger om dagen. Da føler han at han har en rolle, men likevel at han får det litt på avstand. Det er viktig at han blir frisk, men han må forstå at han har like mye del i det. 

Men gjør dette på en avtalt måte. Spør om det er greit at dere lager en slik avtale at du gir ham noen oppgaver i løpet av en dag, og du gjør resten (som har med baby å gjøre). På den måten blir ikke du hun som maser, samtidig som at han allerede er klar for å bli fortalt hva han skal gjøre. Etterhvert vil det komme av seg selv. 

 

 

Anonymkode: 9576c...268

[AnonymBruker]

Jeg og den passive pappaen her gikk fra hverandre etter 13 år. Nå har han blitt tidenes superdaddy, og jeg den store stygge ulven som valgte å splitte en familie. Men min ex var ikke syk. Og jeg forventet en tilstedeværende pappa. Man skal sette barnets behov fremfor de voksnes. 

Anonymkode: 982cc...547

[HerKommerMummi]

Tydeligvis flere her som ikke aner hva det betyr å være deprimert!

[AnonymBruker]

Men herregud da. Han er ikke "passiv" han er deprimert! Å "gi han sjansen til å ta ansvar for baby alene" ved å "stikke ut med venninner", vil gå utover barnet, og er OMSORGSSVIKT!  Du ville ikke bedt ham gå en lang trilletur med brukket fot heller?

Han må gjøre alt han kan for å bli frisk, og DU må ta ansvar for barnet. Det vil si at du gjerne må gi han helt konkrete oppgaver, som å gi baby mat eller skifte bleie, men DU må ha overordnet ansvar nå. Vær raus og hyggelig og ikke mas, men gi konkret informasjon: "kjære, fint hvis du tar *baby* og skifter bleie nå. Han er litt sår, så det er viktig at vi smører med sinksalve når han er vasket. Ren body ligger i skuffen til venstre. :)".

HANS ansvar er å bli frisk, med de grepene han må ta for det. Oppsøke lege og psykolog, begynne å trene, meditere, gå barfot i skogen, bytte jobb, hva som helst, sånn at han fortest mulig kommer seg opp av grøfta og kan være en ansvarlig far og en likeverdig partner for deg. Hvis han ikke tar det ansvaret, må du vurdere om det er verdt å være sammen med ham. Men han må jo få en fair sjanse til å bli bedre. 

Det blir beintøft, du er i praksis alenemor her, men aller deg med familie og venner for avlastning som krever mer enn å være i samme rom som ungen. Ikke la han utsette babyen for omsorgssvikt, det vil skade ham selv også, i tillegg til barnet, fordi han garantert ønsker å være en god pappa. 😕

Lykke masse til, jeg håper han får hjelp og blir bedre! 

Anonymkode: f0860...8ad

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

TS igjen.

Det er jo dette som blir dilemmaet da.. Skal han unnskyldes helt til han blir frisk, eller kan man kreve NOE? Og i tilfelle hva? Og hvordan?

Jeg frykter jo at det vil ta tid å bli frisk, og i mellomtiden blir barnet større og mye nytt skjer, og det blir mer og mer å sette seg inn i. 

Anonymkode: 6f663...965

Du må kreve. Sette en minste grense for deltagelse. Mat, bleie, søvn, klær, hygiene og lek er det aller minste han må delta med. Ungen går før han uansett om hsn liker det eller ikke, og det burde også gjøre det for han. Så får heller du huske ting som helsestasjon, bursdager og lege. Han må bare pent nødt til å ta vare på ungen sin selv om han er syk. Far er han til tross for sykdom. Og du må få han til å skjønne det. Får ikke ungen dekket grunnleggende behov av han vil barnevernet bli involvert.

Anonymkode: 1d0ff...35d

[AnonymBruker]

2 timer siden, HerKommerMummi skrev:

Tydeligvis flere her som ikke aner hva det betyr å være deprimert!

Ingen unnskyldning. Forelder er man uansett.

Anonymkode: 1d0ff...35d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men herregud da. Han er ikke "passiv" han er deprimert! Å "gi han sjansen til å ta ansvar for baby alene" ved å "stikke ut med venninner", vil gå utover barnet, og er OMSORGSSVIKT!  Du ville ikke bedt ham gå en lang trilletur med brukket fot heller?

Han må gjøre alt han kan for å bli frisk, og DU må ta ansvar for barnet. Det vil si at du gjerne må gi han helt konkrete oppgaver, som å gi baby mat eller skifte bleie, men DU må ha overordnet ansvar nå. Vær raus og hyggelig og ikke mas, men gi konkret informasjon: "kjære, fint hvis du tar *baby* og skifter bleie nå. Han er litt sår, så det er viktig at vi smører med sinksalve når han er vasket. Ren body ligger i skuffen til venstre. :)".

HANS ansvar er å bli frisk, med de grepene han må ta for det. Oppsøke lege og psykolog, begynne å trene, meditere, gå barfot i skogen, bytte jobb, hva som helst, sånn at han fortest mulig kommer seg opp av grøfta og kan være en ansvarlig far og en likeverdig partner for deg. Hvis han ikke tar det ansvaret, må du vurdere om det er verdt å være sammen med ham. Men han må jo få en fair sjanse til å bli bedre. 

Det blir beintøft, du er i praksis alenemor her, men aller deg med familie og venner for avlastning som krever mer enn å være i samme rom som ungen. Ikke la han utsette babyen for omsorgssvikt, det vil skade ham selv også, i tillegg til barnet, fordi han garantert ønsker å være en god pappa. 😕

Lykke masse til, jeg håper han får hjelp og blir bedre! 

Anonymkode: f0860...8ad

Nei,  HANS ANSVAR er først å fremst å være far.  Deretter å bli frisk.Ungen går først når man er forelder.

Anonymkode: 1d0ff...35d

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dra fysisk ut av huset flere timer i strekk f.eks, treff venninner eller noe og la pappa og bebis finne ut av det alene. Det blir bare verre for han om du griper inn hele tiden og kontrollerer situasjonen selv om du gjør det i beste mening. 

Anonymkode: ad5b3...375

Dette. 

Og be han skjerpe seg the fuck up! Vedder på han bruker depresjonen som en unnskyldning fordi han ikke gidder og egentlig syntes baby var mer mas og tjas enn han trodde. Enhver annen som faktisk ønsket å være en pappa hadde brukt babyen som en kjempeinspirasjon og mening i hverdagen og vært masse med babyen og på den måten kommet seg opp av depresjonen også. 

Anonymkode: b11e7...bb9

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

 

 

TS igjen.

Det er jo dette som blir dilemmaet da.. Skal han unnskyldes helt til han blir frisk, eller kan man kreve NOE? Og i tilfelle hva? Og hvordan?

Jeg frykter jo at det vil ta tid å bli frisk, og i mellomtiden blir barnet større og mye nytt skjer, og det blir mer og mer å sette seg inn i. 

Anonymkode: 6f663...965

Mat, drikke og bleieskift og beskyttelse fra sol/varme/kulde må man kunne forvente uansett!

Anonymkode: f5f43...6dd

[Snedig]

Det er mye å sette seg inn i når man får første barn, uavhengig av psykisk helse. Jeg følte hvertfall selv at det var overveldende og mye å sette seg inn i og huske på.

Alle opplever depresjon forskjellig, men jeg kan jo si litt om hvordan det var når jeg var dypt deprimert. Dette var før jeg fikk barn. I tillegg til de kjente symptomene man gjerne forbinder med depresjon, hadde jeg ganske store problemer med hukommelse og konsentrasjon. Jeg glemte å spise selv, glemte personlig hygiene og hadde problemer med å følge med på TV programmer og samtaler. Det meste var bare en tåke hvor jeg ikke merket om samboer kom hjem fra jobb etter 1 eller 10 timer borte. Jeg hadde en avtale med mine nærmeste at jeg skulle ta en 15 min spasertur hver dag, og til og med dette føltes som en stor og vanskelig greie for meg. 

Så jeg kan godt skjønne at å være alene med en baby kan være både overveldende og vanskelig når man er deprimert. Jeg hadde nok ikke turd det i min situasjon. Og hvis jeg hadde fått kritikk i tillegg, ja da hadde jeg nok hvertfall ikke turd igjen. 

Han har søkt hjelp. Dette kommer til å gå over. Kjempeviktig at han er med barnet deres, men mitt råd er å ikke sette så mye krav i starten. Mestringsfølelse var veldig viktig i min vei til å bli frisk. Du vil merke når helsen han blir bedre at det blir mer naturlig å forvente ting av han. Vær tilstede og prøv å oppmuntre. Det blir nok slitsomt og tungt for deg framover, men sånn er det dessverre å være pårørende til deprimerte. Så lenge han har søkt hjelp kommer dette til å gå fint.

 

stor klem 

[HerKommerMummi]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen unnskyldning. Forelder er man uansett.

Anonymkode: 1d0ff...35d

Ta fram ICD-10 og les deg opp!

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen unnskyldning. Forelder er man uansett.

Anonymkode: 1d0ff...35d

Ligger du i koma, sier du? Bytte bleie på barnet klarer du likevel, ta deg sammen!

Anonymkode: 08d1c...c47