Han tar aldri initiativ til noe med barna

[AnonymBruker]

Som overskriften sier tar mannen min aldri initiativ til noe med barna. Han gjør ting med barna, men først når jeg har fortalt han/lagt tilrette for at han skal gjøre det. 

Han er egentlig snill og god, men jeg kjenner at dette tærer på. Jeg føler at han ikke bryr seg om familien/barna, men lever i sin egen verden... 

Han liker feks ikke stranda eller å bade. Dvs at gjør vi dette står han omtrent stiv som en stokk og ser på oss hele tiden. 

Han klarer heller ikke å hjelpe meg å etablere faste rutiner på barna. Det betyr at alt hviler på meg og hvis jeg er på møte en kveld og kommer hjem når barna egentlig har leggetid har de sjeldent spist kveldsmat engang. 

Jeg ser også at jeg overkompenserer for hans manglende interesse. Altså at jeg styrer for mye med barna fordi jeg blir lei meg når ikke han vier dem tid og oppmerksomhet. Dermed forsvinner mye av vår kjærestetid/voksentid. Dette vet jeg at han savner, men jeg prøver å forklare at dersom han bidrar med sin del frigjøres min tid og energi... 

Jeg kunne skrevet så uendelig mye om det, men lurer på om noen kjenner seg igjen? Finnes det håp for oss? 

Anonymkode: 19938...71b

[AnonymBruker]

Nei. Han er umoden og ser ikke barnas behov.

Anonymkode: 96c48...d41

[Gjest BearMama]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som overskriften sier tar mannen min aldri initiativ til noe med barna. Han gjør ting med barna, men først når jeg har fortalt han/lagt tilrette for at han skal gjøre det. 

Han er egentlig snill og god, men jeg kjenner at dette tærer på. Jeg føler at han ikke bryr seg om familien/barna, men lever i sin egen verden... 

Han liker feks ikke stranda eller å bade. Dvs at gjør vi dette står han omtrent stiv som en stokk og ser på oss hele tiden. 

Han klarer heller ikke å hjelpe meg å etablere faste rutiner på barna. Det betyr at alt hviler på meg og hvis jeg er på møte en kveld og kommer hjem når barna egentlig har leggetid har de sjeldent spist kveldsmat engang. 

Jeg ser også at jeg overkompenserer for hans manglende interesse. Altså at jeg styrer for mye med barna fordi jeg blir lei meg når ikke han vier dem tid og oppmerksomhet. Dermed forsvinner mye av vår kjærestetid/voksentid. Dette vet jeg at han savner, men jeg prøver å forklare at dersom han bidrar med sin del frigjøres min tid og energi... 

Jeg kunne skrevet så uendelig mye om det, men lurer på om noen kjenner seg igjen? Finnes det håp for oss? 

Anonymkode: 19938...71b

Hvordan var han før dere fikk barn? Var han omsorgsfull og var med på å dele husarbeid, middagslaging, planlegging av dager og ferier? Eller har du alltid den som har vært den som har gjort det meste og så kommer det bedre frem nå som det er barn i bildet?

Noen menn sliter også med å vite helt hvor de er i papparollen, spesielt om mor egentlig overstyrer alt, noe det virker som om du gjør. 

Jeg ville startet med å lage en dags og ukeplan som er oversiktelig. Skriv ned hva som skjer etter skole med lekser, middag, kvelds, pusse tenner, leggetid. Lag den gjerne litt med farger etc slik at barna også kan se på planen og se hva som skal skje når. 

Om mannen din er vant med at du uansett gjør alt, og sikkert kritiserer han litt når han gjør ting «galt», så er det stor sjans for at han trekker seg mer unna om han er litt usikker på foreldrerollen. 

Nå aner jeg ikke om han bare generelt sett er en slabbedask som ikke gjør en dritt, men tar i utgangspunkt at han er litt usikker hva hans rolle er og at han trenger oppmuntring, bli trygg på rutinene og få mer ansvar uten mammas haukeøyne over han.