Har alle unge depresjon og angst?

[AnonymBruker]

Har lest statistikker som forteller at 1/3 unge sliter psykisk- og da ofte med angst og depresjonsplager. Synes det er trist at det er så mange, samtidig er jeg uskikker på hvorvidt dette tallet er riktig. Over 30 % høres veldig mye ut. Jeg er 20 år, og kjenner mange som ikke mener de sliter. Jeg har flere venninner som ikke sliter (Som selv har sagt at livet er en lek). Andre skjuler nok mye det sanne "jeg-et", og sliter mer enn de gir uttrykk for.

Hva er grunnen til at statistikken er slik den er? Er det fordi mange har overdrevet da de krysset av på spørreskjemaer? Fordi tallet virkelig har gått opp? Fordi psykiatrien setter flere diagnoser enn før? 

Jeg skjønner ikke dette... Selvom jeg vet at det for mange er vanskelig å hanskes med presset om å være "vellykket" og skjønnhetsidealet som snakker om hvilken kropp som er sosialt akseptert å ha. Forstår at mange ungdommer er usikre på kroppen sin i puberteten. Men er dette sykdom? Er ikke det helt normalt å ville gjemme seg litt når håret, puppene og mensen kommer? Sånn har det vel vært alltid. Alt som er nytt er skummelt. Det er ikke angst- med mindre man aldri viser kroppen sin til en sjel, og føler seg spionert på i dusjen på eget bad. Da bør man kanskje søke hjelp. 

Kanskje det handler mye om sykeliggjøring i samfunnet som jeg har sett i tidlige tråder. Usikkerhet blir til angst. Lei seg og nedfor til depresjon. Mistenksom over andres intensjoner til paranoia. Og vansker med å sove før eksamen til søvnproblemer. Dette er vel likevel ikke ungdommens skyld om ingen forteller dem og underviser at angst, depresjon, paranoia og søvnlidelser er sykdom? Hvordan skal de vite forskjellen når dette ikke tas opp på skolen f.eks? Hvordan skal de skille på hva som er ekte depresjon når kjendiser skriver "ifjor var jeg deprimert" med et glass med champagne ved siden av seg selv?  

Hva tenker dere? Jeg tenker litt som en voksen hadde skrevet i media, "Jeg er lei av alt snakket om psykisk helse". Ikke fordi temaet snakkes om, men fordi det blir belyst feil på mange områder. Som han sa så får ingen noe hjelp av å lese at en person var deprimert i en bisetning- om det da ikke er fokus på hvordan man skal komme seg ut av det. Vi må fokusere på årsaker og virkninger- men sannelig på løsninger også!! 

Anonymkode: 5b9c7...1bd

[AnonymBruker]

https://samtiden.no/wp-content/uploads/2017/09/Maria_Navarro_Skaranger_Psykisk_helse_bare_for_de_ressurssterke_sporsmalstegn.pdf

Anonymkode: 5b9c7...1bd

[AnonymBruker]

Jeg tviler ikke på statestikken. De aller, aller fleste av vennene mine var gjennom en periode på et par år med depresjon og/eller angst. Typisk flinke piker som til slutt knekker sammen av å være så himla flink hele tiden. De fleste kom seg heldigvis gjennom det og har det bra nå, men de blir jo en del av statistikken likevel.

Anonymkode: a0b6d...a6e

[AnonymBruker]

Hva hadde statistikken vist om spørsmålene hadde blitt stilt unge 15,20 eller 30 år siden? Dagens unge har andre problemstillinger enn jeg hadde. Samtidig betyr ikke det at jeg som forelder til en tenåring skal problematisere ethvert hinder h*n støter på. H*n kan engste seg for fremtiden, eller føle at h*n ikke passer inn, kan føle seg utenfor og være litt redd ved starten av ny skole(VGS). Som foreldre snakker vi med tenåringen, gir støtte og forståelse. Har registrert at noen foreldre i tilsvarende situasjon tar tenåringen med til legen, og diagnostiserer selv ungdommen med angst/depresjon.

Anonymkode: 86d5b...809

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva hadde statistikken vist om spørsmålene hadde blitt stilt unge 15,20 eller 30 år siden? Dagens unge har andre problemstillinger enn jeg hadde. Samtidig betyr ikke det at jeg som forelder til en tenåring skal problematisere ethvert hinder h*n støter på. H*n kan engste seg for fremtiden, eller føle at h*n ikke passer inn, kan føle seg utenfor og være litt redd ved starten av ny skole(VGS). Som foreldre snakker vi med tenåringen, gir støtte og forståelse. Har registrert at noen foreldre i tilsvarende situasjon tar tenåringen med til legen, og diagnostiserer selv ungdommen med angst/depresjon.

Anonymkode: 86d5b...809

Akkurat dette er viktig. Det er normalt å være engstelig rundt nye situasjoner. Det bør ikke sykeliggjøres

Anonymkode: 5b9c7...1bd

[AnonymBruker]

Det virker som et fokus på hva folk føler. Og det er på en side fint, men det forskyves lett til at valideringen et barn opplever er relatert til hvor mye man sliter, og ser andre få mye validering for å slite.

Og det er stort fokus på hvordan man har det, å hele tiden tenke på "hvordan har du det?" "har du det bra?" "Hvordan ville det vært å ikke hatt det bra?" "Forsøk å kjenne på følelsen av å ikke ha det bra" "har du det bra nå?" "Nei..."

Eller som de kaller det i psykologien, rosa elefanten. Symptomer og sykdomstegn er ikke noe man tenker på når man ikke har det, men ved å fokusere på det, vil flere også oppleve at de har det.

Anonymkode: 6af5b...13f

[AnonymBruker]

Nå er jeg mor til en tenåring, som sliter psykisk. Nå har hun ADHD, og hun ble mobbet på skolen, har en far som har sviktet så mange ganger, så da utviklet hun angst først, så ble hun deprimert. Har fått behandling, og er bedre i dag, men ikke helt bra. 

Hun har flere venner som sliter og, det er stort sett mobbing, foreldre som ikke bryr seg, eller foreldre som krever alt for mye av barna, en av de ble gruppevoldtatt, og får legge til, for alle som er rasister her inne. Det var etnisk norske nordmenn som gjorde det. Altså for de jeg kjenner som sliter psykisk, så ligger det noe mer bak. 

Anonymkode: b5a5b...a0a

[AnonymBruker]

På den positive siden er det jo fint at det har blitt litt mer fokus på det, og ta man nå har kunnskap til å diagnostisere andre typer psykiske sykdommer enn man hadde tidligere. Med økt medisinsk/psykologisk kunnskap kommer også flere typer diagnoser i kjølvannet, det er nok ikke til å unngå .

På den annen side blir det som andre er inne på ofte anvendt i feil sammenhenger, og fokuset kan bli for stort. Og vi har nok en litt for generøs velferdsstat som bidrar til at terskelen ofte ikke er så høy til å bli hjemme fra jobb. Noen ganger må man kunne ta seg selv i nakken og likevel "gunne" på. 

Anonymkode: 76403...4bd

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

På den positive siden er det jo fint at det har blitt litt mer fokus på det, og ta man nå har kunnskap til å diagnostisere andre typer psykiske sykdommer enn man hadde tidligere. Med økt medisinsk/psykologisk kunnskap kommer også flere typer diagnoser i kjølvannet, det er nok ikke til å unngå .

På den annen side blir det som andre er inne på ofte anvendt i feil sammenhenger, og fokuset kan bli for stort. Og vi har nok en litt for generøs velferdsstat som bidrar til at terskelen ofte ikke er så høy til å bli hjemme fra jobb. Noen ganger må man kunne ta seg selv i nakken og likevel "gunne" på. 

Anonymkode: 76403...4bd

Jeg synes det er bra at det har blitt økt fokus på psykisk helse. Alle har vi en psykisk helse- noen god andre mindre god. Det handler om å hjelpe de som virkelig trenger det.

Anonymkode: 5b9c7...1bd

[AnonymBruker]

Å ha plager/symptomer er noe annet enn å oppfylle kriteriene til en diagnose. At 1/3 unge har depressive og angstrelaterte plager vil ikke si at 1/3 unge har behov for psykiatrisk behandling eller har tunge psykiatridiagnoser. Uansett synes jeg du bagatelliserer disse plagene. Det synes jeg er ugreit. Hvor mange i befolkningen tror du egentlig har plager fra tid til annen relatert til somatisk sykdom? Hvorfor skal det å snakke om psykisk sykdom ha en mye høyere terskel enn det å snakke om somatisk sykdom? Hvor mange har du møtt som har sagt at de har vanlig luftveisinfeksjon, magevirus, pollenallergi, hodepine etc.? Dette er tilstander som er som oftest ukompliserte. Hvorfor er dette greit til tross for at det ikke er alvorlige somatiske lidelser? 

Depresjon går som regel også over, så jeg synes overhodet ikke det er mistenkelig at noen ser tilbake på livet med depresjon når de per i dag har det bra. At de lever livets glade dager i dag vil ikke si at de ikke har hatt det tøft tidligere. 

Anonymkode: 2284b...dd0

[AnonymBruker]

Mange «har det» for å komme seg inn i nav systemet for å slippe jobb.

Anonymkode: 2f925...46c

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å ha plager/symptomer er noe annet enn å oppfylle kriteriene til en diagnose. At 1/3 unge har depressive og angstrelaterte plager vil ikke si at 1/3 unge har behov for psykiatrisk behandling eller har tunge psykiatridiagnoser. Uansett synes jeg du bagatelliserer disse plagene. Det synes jeg er ugreit. Hvor mange i befolkningen tror du egentlig har plager fra tid til annen relatert til somatisk sykdom? Hvorfor skal det å snakke om psykisk sykdom ha en mye høyere terskel enn det å snakke om somatisk sykdom? Hvor mange har du møtt som har sagt at de har vanlig luftveisinfeksjon, magevirus, pollenallergi, hodepine etc.? Dette er tilstander som er som oftest ukompliserte. Hvorfor er dette greit til tross for at det ikke er alvorlige somatiske lidelser? 

Depresjon går som regel også over, så jeg synes overhodet ikke det er mistenkelig at noen ser tilbake på livet med depresjon når de per i dag har det bra. At de lever livets glade dager i dag vil ikke si at de ikke har hatt det tøft tidligere. 

Anonymkode: 2284b...dd0

Jeg mener ikke å bagatellisere. Jeg synes dette er et alvorlig problem som burde diskuteres. Det er så mange ungdom som har fryktelige vanskelige år, og det handler om å hjelpe de som faktisk har psykiske problemer. Det er trist at angst og depresjon har gått i økning pga forventninger og press i samfunnet. Det er IKKE slik det burde være

TS

Anonymkode: 5b9c7...1bd

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange «har det» for å komme seg inn i nav systemet for å slippe jobb.

Anonymkode: 2f925...46c

Eller ikke.. 

Anonymkode: b02bd...3f7

[Rosatoast]

Det er to grunner til at folk kan slite psykisk 1. arv og genetikk 2. miljø og samfunn, kultur

1. Foreldre og gener, er man utsatt for psykiske lidelser? Har en forelder en diagnose, som er genetisk arvelig? Vi kan også aktivere gener i DNA vårt gjennom miljø, som er gener fra kanskje 100 år siden.

2. Er det hvordan personen har i oppveksten, foreldre nå til dags neglisjerer barna og unge sine følelser og tanker. Tar for lett på den psykiske utviklingen til unge. Miljøarven er annerledes i dag enn for 20 år siden, presset, erting og mobbing er et større tema nå. Samfunnet har utviklet seg i den grad at du må være best for å oppnå det du vil. Generasjonen før oss tok for lett på livet i sine unge dager, og ødela for neste generasjon. 

Har sett noen dokumentarer om sosial antropologi på netflix for noen år siden, som handler om mennesket og utviklingen vår. Hvorfor noen blir som de blir, mange sliter med det samme og alle er generelt sett relativt like i sin forstand. Hva kommer det av? (se innledningsvis) interessant tema.