Faren min har en sønn fra før som har prøvd å ta livet sitt

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et dårlig forhold til faren min, han er kald og uengasjert. Vi har aldri noe å snakke om og han interesserer seg ikke for familie i det hele tatt. En gang overhørte jeg at han sa til min mor at det å få barn var hennes ide. Dette var en bekreftelse på det jeg har tenkt hele tiden. 

Han har også et barn fra da han var ung som prøvde å ta livet sitt, ikke fungerer og er under nav. Jeg har aldri møtt halvbroren min og faren min har heller ikke kontakt lenger. Jeg tror det er grunnet en fraværende far som også var voldelig mot ham som barn om han var ulydig (som han også var mot meg) at han er så dysfunksjonell nå.

Jeg er student i utlandet og må dessverre bo hjemme i perioder da jeg ikke har noe eget sted eller jobb i Norge enda. Tankene på min egen oppvekst samt den ødelagte sønnen han har fra før gjør at jeg nesten ikke tåler å se min far, som egentlig ikke er noen far men en som tilfeldigvis deler mitt DNA. Hva skal jeg gjøre med dette? Bør jeg kutte ham ut så snart jeg har fått mitt eget sted? Moren min er et kapittel i seg selv så vil ikke savne henne heller.

Anonymkode: fedb7...497

[AnonymBruker]

Du bør jo oppsøke psykolog så du kan få bearbeidet dette først og fremst.

Jeg synes ikke du skal ta så mange avgjørelser før du har fått snakket mye med noen - men jeg personlig ville ikke hatt kontakt med en såpass kjip person, nei. 

Jeg hadde utfordringer med å bo sammen med mine foreldre i studietiden, og løsningen min ble å jobbe mye ved siden av studiene slik at jeg kunne finansiere egen leiebolig også i feriene.

Jeg fikk selvsagt ikke spart penger til noe annet, men det var et valg jeg tok da. 

 

Anonymkode: 7a996...9d0

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du bør jo oppsøke psykolog så du kan få bearbeidet dette først og fremst.

Jeg synes ikke du skal ta så mange avgjørelser før du har fått snakket mye med noen - men jeg personlig ville ikke hatt kontakt med en såpass kjip person, nei. 

Jeg hadde utfordringer med å bo sammen med mine foreldre i studietiden, og løsningen min ble å jobbe mye ved siden av studiene slik at jeg kunne finansiere egen leiebolig også i feriene.

Jeg fikk selvsagt ikke spart penger til noe annet, men det var et valg jeg tok da. 

 

Anonymkode: 7a996...9d0

Takk for svar. Jeg skal oppsøke psykolog etter studiene når jeg har bedre råd. Hva gjorde at foreldrene dine var umulige å leve med? Synes det var et lurt valg. Ikke noe vits i å spare som student, det gjør ting bare enda mer stressende og depressivt.

Anonymkode: c458d...5a2

[Carrot]

Jeg har aldri angret på at jeg begrenset kontakten og tok avstand fra en vanskelig oppvekst.

[AnonymBruker]

Sjekk om studentskipnaden har psykologtilbud, det er vanlig (og gratis). 

Anonymkode: 35d19...f4f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Sjekk om studentskipnaden har psykologtilbud, det er vanlig (og gratis). 

Anonymkode: 35d19...f4f

Sorry, så nå at det var utlandet, da spørs det jo. Snakk med sjømannspresten, bare for å lufte tanker med et (med)menneske som har hørt mange slike historier før, og høre om vedkommende har noen gode råd? I verste fall får du vafler, det kan ikke skade.

Anonymkode: 35d19...f4f

[AnonymBruker]

Om han misliker deg så ser jeg ikke hvorfor du skal anstrenge deg for å ha kontakt. Jeg hadde nok droppet kontakten. Om han ikke tar initativ til besøk eller kontakt, så ser jeg ikke poenget. 

Anonymkode: 87153...300

[AnonymBruker]

Har du gode venner du kan dele dette med? Psykolog kan hjelpe, men jeg forstår at det kan være problematisk å etablere kontakt til en når man bor i utlandet, og snart skal hjem. Du kan kutte ut kontakt med din far for nå.

Anonymkode: 8ae57...e4b