Ikke hjemme i sin egen familie..

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt meg som en del av min familie, de er så ulike meg og jeg klarer så vidt å takle å være sammen med de. Dette gjelder både søsken og foreldre, er det bare jeg som føler det slik?

Anonymkode: 3a2de...825

[SesameStreet]

Jeg føler det også slik, og har alltid følt det sånn. Jeg husker veldig godt at jeg fikk høre at mine interesser var teite og dumme, at jenter ikke skulle gjøre sånn eller like sånn. Den konstante huffingen og kommentarene fordi at vi har felles interesser, bare det å gå i en butikk på et kjøpesenter kunne bli en kamp. At jeg var stygg med ditt og datt, så feit ut, kom til å ødelegge kroppen min fordi at jeg kledde meg i følgende klær, hadde på meg følgende sko eller hadde på meg sminke. Vi er rett og slett utrolig forskjellige. 

[AnonymBruker]

jeg er 40 år og uføretrygdet, og sliter også med å ikke føle meg komfortabel blant mine egne.

jeg har et veldig spesielt kosthold pga helsen min, og generelt mye hensyn å ta. det at de «forlanger»

at jeg skal være tilgjengelig for besøk forverrer helsen min. jeg og magen min blir stresset, og tar 2-3

dager å få magen i orden igjen etter sånne møter. føler meg fæl, men vurderer faktisk å flytte pga dette...

typsisk når jeg er syk og trenger ro,

da dukker de opp, og ting blir verre.

de kommer ca hver 14.dag.

sliter ekstremt med samvittigheten min😓hva ville dere gjort, kjære kg’ere?

Anonymkode: d891a...bf6

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er du ikke den eneste på planet Jorda som har det sånn.

Det finnes foreldre som voldtar barna sine. Onkler, besteforeldre, tanter, søsken som forgriper seg på et forsvarsløst familiemedlem. Det finnes familie som dreper hverandre av ren ondskap og misunnelse. Det finnes familie som psyker hverandre ut fordi de hater livet sitt. Foreldre som dreper den 5 måneder gamle datteren sin fordi de er syke i hodet.

Så nei. Det er dessverre og sørgelig nok ens egen familie som gjør deg mest vondt her i verden.

Anonymkode: 3da07...359

[liljene]

Jeg har det også på samme måte. 

Det er så ille at folk ikke tror meg hvis jeg begynner å fortelle hvordan de er. Eller at jeg tråkker over en intimgrense. Det gjør vondt når andre har det kjekt med sine familier, for en merker så godt hvordan det virkelig burde vært. 

Det blir litt slik at uansett hva jeg sier og gjør, så blir det galt. Og jeg blir helt sprø av kommunikasjonsmåten og hva det snakkes om. Man tror jo ikke at foreldre og søsken er sjalu på sitt barn som har tatt en utdanning og klarer seg greit økonomisk, men slik er det i min familie. Det gjør heller ikke saken bedre av at mennene jeg har fått barn med er gode fedre og stiller opp i hjemmet... Men det verste er jo at spesielt min egen mor liker mine menn bedre enn meg...

Mye galgenhumor for å overleve. 

For min del var det å flytte den beste løsningen. Jeg får en ny hverdag og har klart å endre meg til et bedre menneske. 

[AnonymBruker]

Jeg har det og sånn, det har og alltid blitt tullet med, om at jeg må være adoptert eller byttet på sykehuset, da jeg overhodet ikke ligner på de. Så jeg møter de ikke så ofte, og passer på at det ikke blir for lenge av gangen. Hvis vi bare møtes for noen timer, og går ut og finner på noe, så går det veldig bra. Men skulle vi vært sammen en uke, hadde det nok ikke gått bra.

Men jeg har jo prøvd i mange år, og blitt lei meg utrolig mange ganger. Men nå har jeg bare landet på, at det er som det er. Og at det er best og tilbringe kortest tid sammen. 

Anonymkode: dee9a...7e2