sjenerte folk, mobbere-føler du deg truffet?

[Gjest Den stille]

Litt på siden her, og bare noen få punkter.

Jeg har selv alltid vært av den stille og tilbaktrukne typen. Det er slik jeg er og trives fint med det.

Kommentarer av typen "Hvorfor er du så stille?" eller ironiske "Du skravler så mye" er jeg godt vant til.

På skolen var det forsøk på erting/mobbing, mens i voksen alder er det som regel folk med lav sosial intelligens som kommer med slikt.

Det er ganske åpenbart at man ikke sier "du var jamen tjukk" til en overvektig person, eller "fy faen, som du skravler" til en som prater mye.

Så til dette med å "hale ordene" ut av folk, som enkelte snakker om her.

Enkelte ganger har man rett og slett ingen interesse av å snakke med en annen person. Skal man bare bevege munnnen(type "small talk") fordi den andre personen ikke klarer å holde kjeft?

Kan man ikke sitte sammen og spise lunsj uten å prate uavlatelig om totalt banale ting.

Jeg kan akseptere at andre har ett behov for å la kjeften gå i ett sett, men ikke at de skal kreve det samme av meg.

Om man føler at man må hale ordene ut av sin "samtalepartner", så er det kanskje på tide å ti stille. Om man finner tausheten pinlig eller krevende kan man alltids finne en annen samtalepartner.

Et lite apropos - de fleste som snakker mye vil gjerne at noen hører på det de sier. Om alle hadde vært av den typen som pratet like mye hadde det faktisk ikke vært noen igjen til å lytte.

Jeg synes faktisk det kan være svært givende å lytte til interessante mennesker - og da engasjerer jeg meg gjerne i samtalen.

[Gjest Anonymous]

Så til dette med å "hale ordene" ut av folk, som enkelte snakker om her.

Enkelte ganger har man rett og slett ingen interesse av å snakke med en annen person. Skal man bare bevege munnnen(type "small talk") fordi den andre personen ikke klarer å holde kjeft?

Kan man ikke sitte sammen og spise lunsj uten å prate uavlatelig om totalt banale ting.

Jeg kan akseptere at andre har ett behov for å la kjeften gå i ett sett, men ikke at de skal kreve det samme av meg.

Jeg regner med at vi egentlig er enige, men jeg synes det tross alt er forskjell på situasjoner. I det daglige synes jeg det må være helt greit at folk er stille, og ikke babler i vei og jatter med i alle mulige sammenhenger. Selvsagt. Jeg kan være både den bablete og den som ikke sier et ord på tre dager, og trives med begge deler.

Men noen ganger; feks i mer formelle sammenhenger, bordsettinger i bryllup/studie/firmafester og i en del arbeidssammenhenger synes jeg det faktisk betyr noe at man kan "small talke" littegrann. For all del, det skal ikke mye til før jeg føler meg overkjørt av dumme-nysgjerrige spørsmål, men jeg blir også psyka ut og usikker av at personen ved siden av meg ikke henvender seg til meg i det hele tatt, kanskje evt hvisker til den ene han/hun kjenner fra før et annet sted ved bordet (dette har jeg opplevd, ja).

[Gjest 0filia]

Jeg er også en stille person som sjelden sier noe med mindre jeg blir spurt. Men er jeg sammen med mine venninner babler jeg like mye som dere "normale" folk! Da jeg gikk på barneskolen ble jeg hver dag spurt av sinte og spydige stemmer: "er du stum eller??" Jeg kaller dette mobbing selv om enkelte av dere her insinuerer at dette ikke er systematisk og ondsinnet nok til å kalles mobbing. Jeg ble svært lei meg når noen sa noe slikt til meg og jeg smilte ikke resten av skoledagen pga dette og da jeg kom hjem gråt jeg for meg selv.

Tror ikke at de fleste av dere forstår at det å bli minnet på noe som man selv er pinlig klar over er sårende.

[Gjest Anonymous]

Jeg er også en stille person som sjelden sier noe med mindre jeg blir spurt. Men er jeg sammen med mine venninner babler jeg like mye som dere "normale" folk! Da jeg gikk på barneskolen ble jeg hver dag spurt av sinte og spydige stemmer: "er du stum eller??" Jeg kaller dette mobbing selv om enkelte av dere her insinuerer at dette ikke er systematisk og ondsinnet nok til å kalles mobbing.   Jeg ble svært lei meg når noen sa noe slikt til meg og jeg smilte ikke resten av skoledagen pga dette og da jeg kom hjem gråt jeg for meg selv.  

Tror ikke at de fleste av dere forstår at det å bli minnet på noe som man selv er pinlig klar over er sårende.

De aller fleste her, så vidt jeg kan se, skjønner vel at daglige kommentarer fra ulike personer, som du fikk høre, er mobbing - det er en måte å holde en person nede på. Synes det er litt synd at en del av de som føler seg såret, mobbet og plaget, sikkert også med god grunn, ser ut til å ha vanskeligheter med å faktisk tolke innholdet i innlegg og argumenter som noe annet enn negativt og som salt i sårene de har fra før. Det er ingen som vil bagatellisere plaging og bevisst ondsinnede kommentarer! Men i en del tilfelle, i hvert fall i voksen alder, kan slike kommentarer dukke opp sporadisk i ulike situasjoner, og da er man selv tjent med å ikke tillegge dem noe særlig vekt.

[Gjest gjest1]

Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, når dere ikke SIER NOE jeg kan baksnakke for? Greit kanskje litt kvass den der, men det innlegget ditt var ikke så hyggelig heller.

Folk jeg unngår snakker jeg ikke om heller. Sånn er den saken