sjenerte folk, mobbere-føler du deg truffet?

[Gjest amalie26]

jeg er og har alltid vært en person som er vanskelig å få i prat, som sier lite og som sjelden tar initiativet til å prate. siden jeg er som jeg er har jeg hele livet opplevd spydigheter og ubehagelige situasjoner som på barneskolen ble jeg "mobbet" på den måten at folk gikk rundt og spurte meg "er du stum eller?!" nå som jeg er blitt voksen opplever jeg heldigvis at dette skjer mer sjelden men det hender at folk må poengtere at "du sier så lite du!" "du er ikke særlig pratsom du?"

litt statistikk her: fra og med første klasse var det kanskje 2 personer i klassen min som holdt seg for god til å snakke nedlatende til meg siden jeg "aldri sa noe". og jeg har skiftet klassevenner noen ganger også og i hver nye klasse dukket det opp flere slike "mobbere". er du blant disse? ville blitt veldig overrasket om noen av dere med hånden på hjertet klarer si at dere aldri har snakket nedlatende til eller mobbet oss som ikke var så flinke til å forsvare oss. forståelig at dere kunne oppføre dere slik som barn, barn er jo ikke spesielt sosialt intelligente, men nå som dere er voksne fortsetter dere å komme med slike utsagn som nevnt ovenfor. hvorfor sier dere slikt? jeg oppfatter dere som snakker slik til meg som folk med lavere sosial intelligens!!! "du sier så lite du!" faen heller horer!!! forstår dere ikke hvor fæle dere er???

[Gjest Anonymous]

Horer? (så sinna da, ok...)

Vel, jeg var riktig heldig. Jeg hadde venninner som var eldre enn meg, på skolen, og ble pop pga av det.

Derfor kunne jeg tillate meg å ta hånd om de som kom nye fra "bygda" - og ingen turte mobbe meg, eller dem.... Og ikke mens jeg var tilstede.

Men så flyttet jeg, pga skilsmissen til mine foreldre - og da begynte hersingen igjen - i skolegården.

Vet ikke hva jeg skal si, - tilgi dem - de vet ikke hva de gjør.

vega (og kutt ut slike mennesker, straks du føler dem, enten de er i familie eller ikke)...

[Brunhilde]

faen heller horer!!!

Du startet bra, med et innlegg som både kunne og burde få noen og en hver til å tenke litt, men så smalt du til med det jeg siterer over og med ett mistet jeg absolutt all respekt for deg. Videre ble innlegget platt og useriøst og tankene mine ble vridd til at du nok heller høster som du sår.

[Gjest Anonymous]

Jegnkan med hånden på hjertet si at jeg aldri har snakket nedlatende til dem som ikke snakker så mye nei.

Jeg ble mobbet selv gjennom barndommen, jeg gjør ikke slit mot andre, jeg hadde mer enn nok med å komme meg ut av det selv, noe som tok over ti år.

Men jeg må si som de andre; innlegget begynte bra, men med den avslutningen mister du mye av seriøsiteten...

[Gjest lilletroll]

ville blitt veldig overrasket om noen av dere med hånden på hjertet klarer si at dere aldri har snakket nedlatende til eller mobbet oss som ikke var så flinke til å forsvare oss.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI ALDRI har snakket nedlatende til NOEN (bortsett fra mannen min, da og HAN er flink til å forsvare seg i bøtter og spann.)

[Gjest TomKrus]

Livet er for kort til å gidde å drive med slike småligheter i voksen alder. Prater folk lite, så prater de lite. Men det får være måte til nærtagenhet hvis man tar til seg at folk nevner at de prater lite. Som voksen er man vel såpass sosialt intelligent at man takler slikt..

[Gjest Gjesta]

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har mobbet eller oppført meg nedlatende mot mennesker som er sånn ja...selv om jeg synes det er rart at folk ikke liker å snakke...he he..jeg elsker det nemelig selv..og kan prate med stort sett alle..., men alle er forskjellige.. og ingen grunn til å være nedlatende av den grunn...

[Gjest Madam Felle]

Er det å mobbe noen, å si at du sier så lite? :o

[Gjest Anonymous]

hvorfor i alle dager er det mer frekt å ta seg nær av det når man blir MOBBET (ja jeg kaller det mobbing når folk påpeker noe som har plaget meg gjennom hele livet ja!) enn å mobbe noen??? du er vel selv en som mobber, du virker slikt med den måten du skriver på!

[Gjest Moonshadow]

ville blitt veldig overrasket om noen av dere med hånden på hjertet klarer si at dere aldri har snakket nedlatende til eller mobbet oss som ikke var så flinke til å forsvare oss.

Jeg har ikke gjort det og det kan jeg med hånden på hjertet si.

[Gjest TomKrus]

hvorfor i alle dager er det mer frekt å ta seg nær av det når man blir MOBBET (ja jeg kaller det mobbing når folk påpeker noe som har plaget meg gjennom hele livet ja!) enn å mobbe noen??? du er vel selv en som mobber, du virker slikt med den måten du skriver på!

Hvordan kan den som påpeker at du prater lite vite at dette har plaget deg hele livet? Jeg mener at mobbing avhenger av intensjonen til den som kommer med utsagnet, ikke hvordan det oppfattes av mottakeren.

Mobbing er nærmest en systimatisert terror, hvor hensikten er å trykke ned noen for selv å ha følelsen av å være høyt hevet. Iallfall er det ofte slik blant voksne.

[:-) anna]

Har du tenkt over at de kanskje ikke skjønner at dette er sårende for deg. Ikke fordi de er dumme men fordi de ikke ser på det å være stille som noe negativt. Vi er bare mennesker alle sammen, og de ferreste av oss går rundt og er sikre i alle situasjoner. Ofte er det jo slik at sannheten er subjektiv og at alle egentlig ønsker å være det de ikke er.

Selv er jeg snakkesalig som bare det, og jeg følte meg bestandig dum fordi jeg trodde jeg snakket for mye.

Og jeg har bestandig misunt de som ikke sier så mye og har denne litt sånn "jeg har full kontroll"-utstrålingen.

I barndommen fikk de meg alltid til å føle at de så litt ned på meg som var slik ei skravlebøtte og sikkert "prøvde litt for hardt" og var barnslig, mens de var blaserte og hevet seg over og gadd ikke å engasjere seg. (de var sikkert bare sjenerte)

I voksen alder aksepterer jeg at jeg er meg og du er deg, og ingen av oss er bedre enn den andre. Og om jeg sier til noen "så stille du er" så er det ikke kritikk fra min side, men derimot et skjult spørsmål om du har det bra/om det er noe som plager deg.

Eller det kan, for å være ærlig, være noe som plumper ut om jeg har slitt for å holde en samtale i gang lenge, og den andre ikke gir noe tilbake. For da føler man seg ganske dum som snakkeren også, og vil kanskje hinte litt om at en trenger hjelp.

[Gjest ¤Humlen¤]

Hvordan kan den som påpeker at du prater lite vite at dette har plaget deg hele livet? Jeg mener at mobbing avhenger av intensjonen til den som kommer med utsagnet, ikke hvordan det oppfattes av mottakeren.

Mobbing er nærmest en systimatisert terror, hvor hensikten er å trykke ned noen for selv å ha følelsen av å være høyt hevet. Iallfall er det ofte slik blant voksne.

Og hvordan kan du vite deres intensjon- Mobbing kan komme klart fem, uten at "offeret" forklarer seg mobbet.

..Du skjönner hva jeg mener.

[Gjest Bellatrix]

Jeg ble selv mobbet på barneskolen. Ble også mobbet av en elev på folkehøyskolen. Nå tar folk meg som jeg er. Men om noen kommer med en kommentar om det jeg ble mobbet for så tar jeg meg ikke nær av det. Jeg mener det er mye i det TomKrus sier; ikke alle kommentarer er mobbing. Kommer kommentarene hele tiden og i sammenhenger hvor kommentaren ikke har noe for seg kan det kalles mobbing, men ikke én kommentar.

[Leo]

Selv er jeg svært sosialt anlagt og har stort sett ingen problemer med å prate med hvem som helst om hva som helst. I sosiale sammehenger med mange ukjente forsøker jeg å snakke med alle og være hyggelig og høflig.

Nå er det imidlertid slik at jeg synes det er direkte slitsomt å forsøke å snakke med et menneske som jeg føler jeg må dra ordene ut av. Jeg sier selvfølgelig ingenting, men jeg orker det jo ikke i lengden og søker selvfølgelig mer spirituelle samtalepartnere.

Kall meg hva du vil, men noen mobber er jeg absolutt ikke! Det imidlertid et udiskutabelt(?) faktum at i sosiale sammenhenger må man yte noe for å få noe tilbake.

[Gjest TomKrus]

Og hvordan kan du vite deres intensjon- Mobbing kan komme klart fem, uten at "offeret" forklarer seg mobbet.

..Du skjönner hva jeg mener.

Hvis tonefallet er sarkastisk og slike kommentarer er hyppige så kan det kanskje virke som mobbing. Hvis det er en spørrende kommentar i ny og ne, så er det kanskje ren nysgjerrighet.

"hehe, du liker å prate, ja" er for meg ikke mobbing. Gjentagende kommentarer som "Har du munndiare? Du liker å høre på deg selv, ja. Er du full av deg selv, eller?" osv. kan være det.

[Gjest Madam Felle]

hvorfor i alle dager er det mer frekt å ta seg nær av det når man blir MOBBET (ja jeg kaller det mobbing når folk påpeker noe som har plaget meg gjennom hele livet ja!) enn å mobbe noen??? du er vel selv en som mobber, du virker slikt med den måten du skriver på!

Har flere venninner som snakker lite, og ja de har også fått kommentarer for dette, men de har da ALDRI ansett det som mobbing.

Tror det er du som overreagerer noe inn i granskauen, for du kan da virkelig ikke forvente at alle skal vite hva du har gått igjennom. Noen er mer stille enn andre, og det behøver ikke ligge mobbing bak fordet. Derfor er det jo komplett umulig å vite, og jeg beklager, men jeg klarer ikke å se det som mobbing.

Mobbing for meg er mye verre enn at noen spør hvorfor en snakker så lite. Men meg om det, og nei jeg mobber ikke folk.

[Gjest Anonymous]

bottomline: JEG finner det ekstremt ubehagelig når folk til stadighet må påpeke at jeg snakker så lite, nettopp fordi de da treffer et sårt punkt. jeg er rett og slett ikke særlig pratsom. for meg er slike kommentarer like slem som å si til noen som er overvektig mens de spiser: "jaja det er bra du har matvett! " selv om kommentaren kanskje bare er morsomt ment...

til dere som sier at jeg er langt inni granskauen når jeg sier jeg blir såret av slikt, er jeg da nærtagen? det er slik jeg føler det. og ja jeg syns folk som sier slikt har lav sosial intelligens.

[Gjest gjest1]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke liker sjenerte mennesker. Gi meg så mye pepper dere orker, jeg er bare ærlig. Treffer jeg noen sjenerte folk, trekker jeg meg raskest mulig unna, jeg fungerer ikke sammen med dem. Slik er jeg bare.

[Ciara]

Jeg kjenner ei som aldri sier noe særlig. Jeg kan stille henne spørsmål om henne for å bli kjent med henne, og hun svarer med enstavelses-ord, og sender aldri spørsmålet i retur. Hun er sikkert bare sjenert, men jeg føler at hun er totalt uinteressert i å bli kjent med meg, og føler meg dum når jeg snakker med henne. Vet om flere som føler det samme.

Men mobbe henne gjør jeg ikke. Jeg føler meg utilpass i hennes nærvær. Jeg gidder ikke å kommentere at hun sier lite, men dersom det er slik at hun bare er sjenert, så hadde det vært fint om hun hadde sagt det, slik at alle andre slapp å lure på om hun er uinteressert eller bare uhøflig.

Det er ikke sikkert dette gjelder deg - dersom du bare er stille, men klarer å formidle vennlighet og interesse til de som er rundt deg likevel, så hadde ikke jeg hatt noen problemer med omgås deg i hvert fall. Folk er forskjellige.