Hvordan takler dere lykkelige mennesker som har perfekte liv?

[AnonymBruker]

Jeg takler det særdeles dårlig. I dag har vært en fæl dag for meg. Fikk vite at en kollega er gravid. Hun har alt, kjekk samboer og de har det bra. Broren min er også sånn som har fått alt opp i hendene, han er 11 år yngre enn meg og i løpet av 1 år hadde han møtt en jente på Tinder, giftet seg med henne OG nå skal de ha barn. Jeg orker ikke ha noe å gjøre med noen av dem. Det er så vondt. Jeg unner folk å ha det bra, så jeg mener jo ikke å være slem. 

Men jeg er 40 år blitt, og har aldri hatt et seriøst forhold. Alle rundt meg får barn og gifter seg i ett kjør. Irriterer meg at broren min gifter seg med en fra Tinder mens jeg møtte bare slemme og useriøse menn der. Pratet med en venninne om dette men hun ble bare sur på meg, sa jeg måtte sette pris på det jeg har og ikke burde klage. Jeg har det kanskje materielt sett bedre enn gjennomsnittskvinner på 40 år i Somalia, men de blir i det minste gift. 

Flere som kjenner på urettferdigheten og frustrasjonen  over at noen har alt, men en del av oss har ingen? Hva gjør dere for å takle det? 

Anonymkode: ebfde...3fb

[AnonymBruker]

Jeg vet at ingen er perfekte eller har et perfekt liv, og at mitt liv ikke er dårligere enn andres. Så det takler jeg helt fint. 

Har heller ingen problemer med å unne andre lykke - er sjelden særlig misunnelig. 

Anonymkode: f3bae...c93

[Oddy]

Dette er nok en situasjon veldig mange kjenner seg igjen i. Som jeg selv også kjenner meg igjen i. Det som er veldig vanlig for oss mennesker er at vi skal alltid sammenligne oss med de rundt oss. Vi sammenligner oss med andre og tenker ''hvis jeg ikke har det slik som dem, så er jeg ikke bra nok''.

Jeg leser du er 40 og mangler noe som de rundt deg har. Og det er normalt for et menneske å føle seg uvel av dette når dette er noe du selv vil ha. 

Men igjen. VI mennesker er forskjellige. Forskjellige liv, forskjellige veier og forskjellige valg som resulterer med forskjellige resultater. I din situasjon nå, så ser det kanskje ikke helt perfekt ut, og du liker ikke å være rundt de som har det du vil ha, og det er greit. Det er ikke galt kjære deg. Det er å være menneske. 

Du er 40, og du har masse foran deg. Du kommer nok snart til å få et nytt kapitell med mye positivt i vente. Men dette må du også prøve å skape selv. Du sier at de rundt deg virker som de har fått det servert i hendene. Slik er det hos enkelte mens vi andre må jobbe for det, og slik er det av og til bare. Utifra det du skriver høres du ut som en smart og fornuftig person som mange vil nok vært glad å være sammen med, så ikke gi opp. Din lykke vil også komme en dag, men vi alle har forskjellige tidspunkter vi mottar dette. 

Dette går nok rette veien skal du se

❤️

Endret 10. juli 2018 av Oddy

[AnonymBruker]

Det har da ingen innvirkning på ditt liv! Du blir ikke mer gift av at broren din lar være å gifte seg og ikke mer gravid av at venninnen din forblir barnløs.

Jeg er uenig med hen som skriver at du høres ut som en fornuftig person mange vil være glad for å være sammen med. Du må ta tak i bitterheten din, ellers kommer du til å fortsette å være alene.

Anonymkode: 752fc...d26

[AnonymBruker]

Jeg kan ha det slik som deg, og det har rett og slett med misunnelse å gjøre. Og det kan være særlig vondt når jeg sitter der, godt over 30, og ser venninner få barn, bygge flotte hus, lykkes i jobb, har nydelige barn etc. Mens jeg selv ikke eier nålen i veggen etter at jeg satset en leilighet for å bo med en som ikke viste seg å være den rette for meg, deretter mistet jeg jobben, og ting går bare ikke veien.

Da kan det være hardt å få i fleisen hvor vellykket "alle andre" er. Og man får det presset på seg hele tiden.

Men denne "lykken" syns jeg godt er et begrep som kan diskuteres. For hva er det egentlig å være "lykkelig"? Er det det samme som glad? I så fall er det ingen som er det konstant. Alle har sine problemer, alle har ting som gnager og som ikke nødvendigvis kommer frem i offentligheten. Bare det at folk skal fremstå så forbanna "perfekt", er ofte kilde til mye vondt for familier og enkeltpersoner der ute. Dette vet jeg etter at jeg har gått i gruppeterapi og bl.a. møtte flere som sliter med at de hele tiden skal holde et "perfekt" ytre. De er da altså alt annet en såkalt "lykkelig"! Og det har jeg funnet mye trøst i, for da syns jeg ikke at jeg har det så ille likevel. Jeg er avslappet i forhold, og det kjenner jeg at er godt. Jeg har tross alt uendelig mye mer frihet! Og det kan jeg bruke til å gjøre meg selv lykkelig. 🙂

Anonymkode: 461b1...6e1

[Oddy]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ha det slik som deg, og det har rett og slett med misunnelse å gjøre. Og det kan være særlig vondt når jeg sitter der, godt over 30, og ser venninner få barn, bygge flotte hus, lykkes i jobb, har nydelige barn etc. Mens jeg selv ikke eier nålen i veggen etter at jeg satset en leilighet for å bo med en som ikke viste seg å være den rette for meg, deretter mistet jeg jobben, og ting går bare ikke veien.

Da kan det være hardt å få i fleisen hvor vellykket "alle andre" er. Og man får det presset på seg hele tiden.

Men denne "lykken" syns jeg godt er et begrep som kan diskuteres. For hva er det egentlig å være "lykkelig"? Er det det samme som glad? I så fall er det ingen som er det konstant. Alle har sine problemer, alle har ting som gnager og som ikke nødvendigvis kommer frem i offentligheten. Bare det at folk skal fremstå så forbanna "perfekt", er ofte kilde til mye vondt for familier og enkeltpersoner der ute. Dette vet jeg etter at jeg har gått i gruppeterapi og bl.a. møtte flere som sliter med at de hele tiden skal holde et "perfekt" ytre. De er da altså alt annet en såkalt "lykkelig"! Og det har jeg funnet mye trøst i, for da syns jeg ikke at jeg har det så ille likevel. Jeg er avslappet i forhold, og det kjenner jeg at er godt. Jeg har tross alt uendelig mye mer frihet! Og det kan jeg bruke til å gjøre meg selv lykkelig. 🙂

Anonymkode: 461b1...6e1

this ^^^^^^

[AnonymBruker]

Alle har sitt,de som er mest opptatt av materialisme er de med færrest ekte venner og er ofte sjalu og later som de er lykkeligere enn de er.

Anonymkode: e44ae...6ff

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Oddy skrev:

Dette er nok en situasjon veldig mange kjenner seg igjen i. Som jeg selv også kjenner meg igjen i. Det som er veldig vanlig for oss mennesker er at vi skal alltid sammenligne oss med de rundt oss. Vi sammenligner oss med andre og tenker ''hvis jeg ikke har det slik som dem, så er jeg ikke bra nok''.

Jeg leser du er 40 og mangler noe som de rundt deg har. Og det er normalt for et menneske å føle seg uvel av dette når dette er noe du selv vil ha. 

Men igjen. VI mennesker er forskjellige. Forskjellige liv, forskjellige veier og forskjellige valg som resulterer med forskjellige resultater. I din situasjon nå, så ser det kanskje ikke helt perfekt ut, og du liker ikke å være rundt de som har det du vil ha, og det er greit. Det er ikke galt kjære deg. Det er å være menneske. 

Du er 40, og du har masse foran deg. Du kommer nok snart til å få et nytt kapitell med mye positivt i vente. Men dette må du også prøve å skape selv. Du sier at de rundt deg virker som de har fått det servert i hendene. Slik er det hos enkelte mens vi andre må jobbe for det, og slik er det av og til bare. Utifra det du skriver høres du ut som en smart og fornuftig person som mange vil nok vært glad å være sammen med, så ikke gi opp. Din lykke vil også komme en dag, men vi alle har forskjellige tidspunkter vi mottar dette. 

Dette går nok rette veien skal du se

❤️

Og dette! ^^^^

Anonymkode: 461b1...6e1

[Marina234]

Jeg er per dagsdato ganske lykkelig med at jeg har funnet en kjæreste etter ufattelig mye stress. Jeg traff useriøs mann etter useriøs mann. Holdt på å gi opp, men da traff jeg en fantastisk skjønn mann, og ble mer forelsket enn jeg noensinne hadde vært i en mann før. Men tiden før jeg traff han var full av tunge tanker, følelser av urettferdighet osv. Jeg forsøkte å tenke at de som har alt mister litt den mestringsfølelsen som jeg fikk. Og den var å klare seg på egenhånd. 

Forsøk å tenk positivt, og vri situasjonen din om til å bli full i humor istedet. Og viktig å unne andre lykken. Det er en god egenskap. Men vet godt hvor vanskelig det er når man selv sliter. 

[Marina234]

Jeg er per dagsdato ganske lykkelig med at jeg har funnet en kjæreste etter ufattelig mye stress. Jeg traff useriøs mann etter useriøs mann. Holdt på å gi opp, men da traff jeg en fantastisk skjønn mann, og ble mer forelsket enn jeg noensinne hadde vært i en mann før. Men tiden før jeg traff han var full av tunge tanker, følelser av urettferdighet osv. Jeg forsøkte å tenke at de som har alt mister litt den mestringsfølelsen som jeg fikk. Og den var å klare seg på egenhånd. 

Forsøk å tenk positivt, og vri situasjonen din om til å bli full i humor istedet. Og viktig å unne andre lykken. Det er en god egenskap. Men vet godt hvor vanskelig det er når man selv sliter. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle har sitt,de som er mest opptatt av materialisme er de med færrest ekte venner og er ofte sjalu og later som de er lykkeligere enn de er.

Anonymkode: e44ae...6ff

Er jo klar over det, mange jeg kjenner har opplevd både sykdom, arbeidsløshet og dødsfall og alle sliter med sitt. Men jeg føler nok ekstra på dette med at jeg omtrent alltid har vært singel og aldri opplevd å ha samboer og familie som alle snakker om. Jeg klarer ikke relatere meg til det og føler meg utenfor  I lunchen på jobb for eksempel. Og venninnekvelder. 

Blir også provosert over at folk jeg gikk på skole med som var virkelig slemme har klart å få seg familie. Det er utrolig provoserende faktisk. Mens jeg som alltid har stilt opp for de svake, jobbet som frivillig og sånn er evig singel.Og jeg føler at dette er litt tabu å snakke om, derfor tømmer jeg meg på KG. Er bare en eneste venninne jeg tør å være ærlig med og åpne meg om til at jeg syns dette er vanskelig..

TS

Anonymkode: ebfde...3fb

[Oddy]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jo klar over det, mange jeg kjenner har opplevd både sykdom, arbeidsløshet og dødsfall og alle sliter med sitt. Men jeg føler nok ekstra på dette med at jeg omtrent alltid har vært singel og aldri opplevd å ha samboer og familie som alle snakker om. Jeg klarer ikke relatere meg til det og føler meg utenfor  I lunchen på jobb for eksempel. Og venninnekvelder. 

Blir også provosert over at folk jeg gikk på skole med som var virkelig slemme har klart å få seg familie. Det er utrolig provoserende faktisk. Mens jeg som alltid har stilt opp for de svake, jobbet som frivillig og sånn er evig singel.Og jeg føler at dette er litt tabu å snakke om, derfor tømmer jeg meg på KG. Er bare en eneste venninne jeg tør å være ærlig med og åpne meg om til at jeg syns dette er vanskelig..

TS

Anonymkode: ebfde...3fb

Har du prøvd ofte å finne type?? Har du vært i noe forhold tidligere? 

[Hårstrikk79]

Man er vel ikke automatisk et lykkeligere menneske, kun fordi man har en partner og familie. 

[AnonymBruker]

Plutselig skjer det for deg også, TS!

Men du må ha det godt med deg selv først, gjør noe bare for deg selv      og få litt «glød» i livet.

At du har stillt opp og hjulpet andre viser at du har et godt hjerte men det høres litt bittert ut slik du forteller; og det er aldri tiltrekkende.

Anonymkode: cf60d...d9c

[Tøytigern]

Jeg tenker at de lykkelige menneskene med perfekte liv ikke finnes. Quite enkelt.

[Akhenaton]

Hehehe, herre... Hvor skal man begynne, liksom... Du skjønner vel det at folk med liv som ser "perfekte" ut fra utsiden ofte er ulykkelige (noen ganger veldig ulykkelige) og at de ofte lever gørrtriste A4 liv, fulle av misunnelse og tanker om hvordan livet egentlig kunne ha vært? 

Kan du for eksempel tenke deg hvor jævlig det må være å opprettholde en fasade hele tiden, og så til de grader leve i frykt for at den skal sprekke og det skal gå opp for selv de tregeste rundt deg at du faktisk ikke har det så perfekt som du hele tiden har forsøkt å gi inntrykk av? Eller sette seg mål basert på hva du tror vil imponere andre i stedet for mål basert på hva du selv virkelig brenner for og har lyst til å gjøre? Eller hvor nitrist det for eksempel må være å ha en jobb du valgte i hovedsak fordi den betaler godt sånn at du kan kjøpe deg fine ting for å imponere folk som i det store og hele ikke engang bryr seg noe særlig? 

Er det noe jeg har lært i løpet av mine drøyt 40 år på den planeten her (og spesielt de siste 10, sånn omtrent) så er det at de som strever hardest med å få livene sine til å se "perfekte" ut som oftest er folk som har det ganske dølt. Noen trives riktignok med å ha det dølt (eller i det minste gørr kjedelig), og vi trenger sånne som dem også, men det er en grunn til at det ikke er sånne liv vi går på kino for å se filmer om, for å si det på den måten. 

Virkelig lykkelige, innholdsrike, spennende og tilfredsstillende liv er aldri perfekte. De er fulle av utfordringer, lidenskap, tårer, tabber, tap - og noen ganger store seire. Og det å prøve å skape seg et tilsynelatende perfekt liv er en så til de grader dårlig idé at man burde hatt et eget fag i grunnskolen som tok for seg emnet. Det er rett og slett en tåpelig tilnærming til livet. 

Endret 11. juli 2018 av Akhenaton

[I Grosny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Men denne "lykken" syns jeg godt er et begrep som kan diskuteres. For hva er det egentlig å være "lykkelig"? Er det det samme som glad? 

Anonymkode: 461b1...6e1

Vesentlig problemstilling.

TS, å sammenligne seg med andre er iallfall antilykke.

Se heller på egne små framganger. Gled deg over detaljene. Når naboen kjøper ny Porsche kan du selv glede seg over å kjøpe sykkel med fem gir. Den sykkelen gir like deilig tur, du slipper bompenger og rumpa blir råfin. At naboen har ny Porsche er ikke ditt problem.

Det handler om å stoppe sure tanker og fokusere på noe fint.  Jeg kan kjøre i en gammel haug av en bil og bli forbikjørt av en nydelig Ferrari. Da kan jeg tenke at jeg er heldig som kan sitte her å se på den nydelige bilrumpa mens den stakkars Ferrarimannen bare ser en stygg bil i bakspeilet.

Bli flink til å nyte billige og lettvine gleder. 

[I Grosny]

1 time siden, Hårstrikk79 skrev:

Man er vel ikke automatisk et lykkeligere menneske, kun fordi man har en partner og familie. 

Akkurat som alle gjerdene er grønnere på den andre siden av gresset. 

[I Grosny]

Om man er lykkelig eller ikke kommer mer an på hvordan man tar det enn hvordan man har det.

Man kan sette seg mål, men alltid huske at veien er målet. Det viktige med mål er å få styrefart og en viss retning, slik at man faktisk kommer seg i vei, og kan nyte veien.

Endret 11. juli 2018 av I Grosny

[louisandsteve]

Det du ser på overflaten er mest sannsynlig ikke alt. Alle har problemer - noen større enn andre. Men du kan ikke skylde på andre for din egen lykke.