Få barn med schizofren mann?

[Gjest Anonymus Notarius]

Tror du har misforstått det med arvelighet. Det er vel slik at det er flere menn enn kvinner med schizofreni, men det er ikke mer arvelig fra foreldre til sønner enn til døtre. 

Schizofreni er riktignok veldig arvelig sammenlignet med de fleste andre sykdommer, men det er på ingen måte slik at schizofren forelder er lik schizofrent barn. Det er ca. 1 % av befolkningen som har schizofreni, mens dersom én av foreldrene har sykdommen, er det 7 % sjanse for at barnet også får det. Altså er risikoen 6 prosentpoeng høyere når en av foreldrene har schizofreni enn for normalbefolkningen, men det er likevel 93 % sjanse for at barnet IKKE får schizofreni. Det virker som om miljø også har betydning, da adopterte barn av schizofrene også har økt sannsynlighet for å få schizofreni.

Men som sagt - barnet får sannsynligvis IKKE schizofreni selv om en av foreldrene har det.

https://forskning.no/psykologi/2010/03/schizofreni-er-ekstremt-arvelig

 

For å vurdere hvorvidt dere bør få barn bør arveligheten være underordnet, risikoen er uansett liten. Det som betyr noe er hvor godt mannen din fungerer i hverdagen og hvor stabil han er.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

OG veldig mange fungerer overhodet ikke, og vil tilbringe absolutt hele livet sitt på en institusjon! TS har ingen garanti for hvilke av de to alternativene - eller alle de andre alternativene - hennes barn får. TS kan få ett fullstendig friskt barn, eller hun kan få et totalt pleietrengende, utagerende og kronisk psykotisk barn som bruker hele livet innelåst på psykiatrisk sykehus. Jeg hadde ikke tatt sjansen. Barnet risikerer å ha det helt forferdelig hele livet, og om det så enn blir mildt rammet så er det en utrolig belastende diagnose å ha.

Hva sier mannen din da, som faktisk lever med denne sykdommen? Ønsker han å risikere å gi den videre? Syns han det er en veldig festlig diagnose å ha? 

Hadde heller valgt en anonym donor i utlandet, eller adoptert. Men sistnevnte er ikke sikkert dere får all den tid mannen din er syk.

Anonymkode: 9d133...c98

Han fungerer stort sett fint i hverdagen, men han kan ikke jobbe. Han er en fantastisk og omsorgsfull kjæreste og har masse kjærlighet å gi. Han fungerer greit, men vil nok ikke kunne være 100% til stede som far. Han lever fint med sin egen diagnose, men er litt bekymret for hva han kan finne på å sende videre. 

Jeg er innstillt på og kvalifisert til å gjøre jobben alene. Hans bidrag blir et bonus.

TS

Anonymkode: 08567...b4d

[AnonymBruker]

Her tenker du nok mest på deg selv enn på barnet ts. 

Anonymkode: 336ac...3ed

[AnonymBruker]

På 10.7.2018 den 20.20, AnonymBruker skrev:

Samboer har schizofreni, og vi har lyst på barn. Jeg vet jo at dette er arvelig (spesielt til sønner), men vi har begge lyst på barn. Jeg leker med tanken på å dra til utlandet og bestemme kjønn, men vi har jo ingen garanti for at ikke en datter kan arve dette også. 

Hva ville dere gjort? Jeg vet jo at jeg blir alenemor i praksis, da han ikke kan bidra med mye, men jeg elsker han og har lyst på familie....

Anonymkode: 08567...b4d

Det er ca 87% sjanse for at barnet IKKE arver lidelsen, men jeg hadde nok vurdert sæddonasjon uansett.

Anonymkode: eb73b...f23

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han fungerer stort sett fint i hverdagen, men han kan ikke jobbe. Han er en fantastisk og omsorgsfull kjæreste og har masse kjærlighet å gi. Han fungerer greit, men vil nok ikke kunne være 100% til stede som far. Han lever fint med sin egen diagnose, men er litt bekymret for hva han kan finne på å sende videre. 

Jeg er innstillt på og kvalifisert til å gjøre jobben alene. Hans bidrag blir et bonus.

TS

Anonymkode: 08567...b4d

Tror du ikke ser realistisk på dette.  Husk at barn krever mye og at selv friske foreldre kan bli svært slitne og frustrerte av foreldrerollen i blant, du vil aldri kunne skjerme din mann helt fra dette og det hadde heller ikke vært rett ovenfor barnet. Han må ønske å bli og være far selv her.

Han vil dessuten høyst sannsynlig ha perioder der han blir dårlig igjen og muligens psykotisk. Dette vil naturligvis være en belastning for et barn å oppleve og dere må ha en plan for hvordan dere skal takle dette (han må godta at du tvangsinnlegger om det faktisk behøves, og bor dine foreldre nært slik at du og barnet kan bo der om dere ikke kan bo med din mann når han er syk (men ikke syk nok til å innlegges)?

Anonymkode: eb73b...f23

[AnonymBruker]

På 10.7.2018 den 20.31, AnonymBruker skrev:

Jeg blir så jævla sint når jeg leser dette innlegget! Jag har vokst opp med en schizofren forelder ( fikk barn fordi de hadde så lyts på unger ) og jeg tilgir dem aldri!!! Drit i å få unger hvis mannen din har den diagnosen! De vil aldri kunne stille opp noe særlig og i tillegg vil ungene dine risikere å bli syke! Jeg tilgir aldri forelderen min for å være så egoistisk og videreføre en sykdom som gjør all min våkne tid til ett levende helvete!

Anonymkode: 087c3...302

Jeg har en mor med lidelsen, og har hatt en relativt fin oppvekst, så din egen erfaring trenger ikke være den samme som andres.

Moren min er verdens snilleste, og både jeg og barna er veldig glad i henne. Men hun har hatt det tøft og vondt med angst, og i perioder psykoser, selvmordsforsøk og surrealistiske vrangforestillinger- og dette var det naturligvis forvirrende og vondt for meg å se og oppleve som barn også. Hun gikk derfor fra å ha enehovedomsorg til samvær annenhver helg, og det var klart den beste løsningen.

Anonymkode: eb73b...f23

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mor med lidelsen, og har hatt en relativt fin oppvekst, så din egen erfaring trenger ikke være den samme som andres.

Moren min er verdens snilleste, og både jeg og barna er veldig glad i henne. Men hun har hatt det tøft og vondt med angst, og i perioder psykoser, selvmordsforsøk og surrealistiske vrangforestillinger- og dette var det naturligvis forvirrende og vondt for meg å se og oppleve som barn også. Hun gikk derfor fra å ha enehovedomsorg til samvær annenhver helg, og det var klart den beste løsningen.

Anonymkode: eb73b...f23

....var litt rask der, forstår at det naturligvis er svært smertefullt for deg og at du bærer nag om du selv har arvet lidelsen 😔. 

Anonymkode: eb73b...f23

[AnonymBruker]

Hvis dere absolutt skal ha barn så bruk donor. Skriv gjerne en kontrakt hos en advokat der det står at du får hele foreldreansvaret ved en evt skilsmisse.

Anonymkode: 584a2...9fc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

....var litt rask der, forstår at det naturligvis er svært smertefullt for deg og at du bærer nag om du selv har arvet lidelsen 😔. 

Anonymkode: eb73b...f23

hvorfor svarer du på ditt eget innlegg? du skriver også to forskjellige innlegg som motsier hverandre...

 

Anonymkode: 0305b...1e6

[AnonymBruker]

På 10.7.2018 den 22.28, AnonymBruker skrev:

Det er stor enighet blant psykologspesialister at schizofrenidiagnose ikke er forenelig med omsorg for barn. Regn med at barnevernet kommer til å bli kontaktet av div instanser. Muligens blir du da alenemor.

Anonymkode: 4b4c3...870

Det er en generalisering som blir fullstendig feil.

 

Anonymkode: eb73b...f23

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor svarer du på ditt eget innlegg? du skriver også to forskjellige innlegg som motsier hverandre...

 

Anonymkode: 0305b...1e6

?

Det var en tilføyelse til det andre innlegget. Det vil naturligvis i tillegg til det jeg nevnte om selve oppveksten også fortone seg annerledes å ha en schizofren forelder om man har arvet lidelsen. Jeg gjorde ikke det.

Anonymkode: eb73b...f23

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en generalisering som blir fullstendig feil.

 

Anonymkode: eb73b...f23

Det er fakta.

Anonymkode: 4b4c3...870

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er fakta.

Anonymkode: 4b4c3...870

Nei. Ikke uttal deg om noe du åpenbart har for lite og unyansert kunnskap om. 

Min forelder ble tilkjent hovedomsorgen med psykiateres velsignelse til tross for etablert diagnose og en far som var en fullt ut kapabel alternativ omsorgsperson. Nå 20 år etter hadde garantert ikke en mor med en slik sykdom fått hovedomsorgen, siden vi vet mer om hvordan barn kan påvirkes og belastes. Men vurderinger gjøres garantert for hvert enkelt tilfelle likevel. Antar både effekt av medisiner, generell omsorgs- og funksjonsevne, hyppighet og alvorlighet ved sykdomsperioden, selvinnsikt og hvor godt barna skjermes av forelder nummer to ved behov er nok noe som spiller inn. 

 

Anonymkode: eb73b...f23

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Ikke uttal deg om noe du åpenbart har for lite og unyansert kunnskap om. 

Min forelder ble tilkjent hovedomsorgen med psykiateres velsignelse til tross for etablert diagnose og en far som var en fullt ut kapabel alternativ omsorgsperson. Nå 20 år etter hadde garantert ikke en mor med en slik sykdom fått hovedomsorgen, siden vi vet mer om hvordan barn kan påvirkes og belastes. Men vurderinger gjøres garantert for hvert enkelt tilfelle likevel. Antar både effekt av medisiner, generell omsorgs- og funksjonsevne, hyppighet og alvorlighet ved sykdomsperioden, selvinnsikt og hvor godt barna skjermes av forelder nummer to ved behov er nok noe som spiller inn. 

 

Anonymkode: eb73b...f23

...det finnes dessuten ulike undergrupper av sykdommen. Noen vil være mer eller mindre kronisk syke og kan aldri ha ansvar for andre, men andre igjen har god nok omsorgs- og funksjonsevne mellom et syke perioder.

Anonymkode: eb73b...f23

[Gjest Jegskulleønskeat]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ca 87% sjanse for at barnet IKKE arver lidelsen, men jeg hadde nok vurdert sæddonasjon uansett.

Anonymkode: eb73b...f23

Hvorfor det? Det er ikke bare arv som er inni bildet, men også eventuell omsorgssvikt om den ene foreldren ikke kan ta vare på barnet. Den smerten er stor! Og den kan sjeldent fikses

Endret 12. juli 2018 av Jegskulleønskeat

[Gjest BearMama]

13 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Tror du har misforstått det med arvelighet. Det er vel slik at det er flere menn enn kvinner med schizofreni, men det er ikke mer arvelig fra foreldre til sønner enn til døtre. 

Schizofreni er riktignok veldig arvelig sammenlignet med de fleste andre sykdommer, men det er på ingen måte slik at schizofren forelder er lik schizofrent barn. Det er ca. 1 % av befolkningen som har schizofreni, mens dersom én av foreldrene har sykdommen, er det 7 % sjanse for at barnet også får det. Altså er risikoen 6 prosentpoeng høyere når en av foreldrene har schizofreni enn for normalbefolkningen, men det er likevel 93 % sjanse for at barnet IKKE får schizofreni. Det virker som om miljø også har betydning, da adopterte barn av schizofrene også har økt sannsynlighet for å få schizofreni.

Men som sagt - barnet får sannsynligvis IKKE schizofreni selv om en av foreldrene har det.

https://forskning.no/psykologi/2010/03/schizofreni-er-ekstremt-arvelig

 

For å vurdere hvorvidt dere bør få barn bør arveligheten være underordnet, risikoen er uansett liten. Det som betyr noe er hvor godt mannen din fungerer i hverdagen og hvor stabil han er.

Når man har så sterk psykisk lidelse så er det noe som mest sannsynlig ligger i hans familie. Ikke bare det schizofrene, men bipolar og sterk depresjon kommer ofte hånd i hånd. En venninne av meg hadde en mor med schizofreni og bipolar. Moren sin søster ble innlagt da hun var 14. Og de andre søskene slet og psykisk. Venninnen min utviklet depresjon, angst og spiseforstyrrelser. Kusinen henne ble også schizofren og suicidale. Fetter fikk sterke depresjoner. 

Det er så latterlig mye psykisk sykdom i den familien og de burde aldri formert seg da man ser at barna i generasjoner virkelig sliter. 

Å få barn i en slik situasjon er greit nok, selv om venninnnen min synes hennes schizofrene mor aldri burde hatt barn og har null kontakt med noen i familien sin i dag, men da ville jeg ikke brukt den sykes gener. Jeg synes du er veldig egoistisk når du tenker på å utsette et barn for alvorlige psykiske lidelser som kan ende opp med å drepe barnet på sikt, for det er mange barn som tar selvmord eller skader seg seg når de har en alvorlig psykisk lidelse. 

 

[Gjest BearMama]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ca 87% sjanse for at barnet IKKE arver lidelsen, men jeg hadde nok vurdert sæddonasjon uansett.

Anonymkode: eb73b...f23

Men stor mulighet for å få andre psykiske lidelser. Det ligger garantert både schizofren, bipolar, depresjon, angst etc i familien over generasjoner som kan hoppe over ledd, men alltid komme tilbake, som med Ts sin type. Jeg har sett på nært hold hvor ødeleggende det er og det er egoistisk og viser allerede før ungen er født at en ikke har omsorgsevne fordi en utsetter barnet for liedelse før det i det hele tatt er født.

Endret 12. juli 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han fungerer stort sett fint i hverdagen, men han kan ikke jobbe. Han er en fantastisk og omsorgsfull kjæreste og har masse kjærlighet å gi. Han fungerer greit, men vil nok ikke kunne være 100% til stede som far. Han lever fint med sin egen diagnose, men er litt bekymret for hva han kan finne på å sende videre. 

Jeg er innstillt på og kvalifisert til å gjøre jobben alene. Hans bidrag blir et bonus.

TS

Anonymkode: 08567...b4d

Det her høres egentlig ikke bra ut, men mer som en kommende katastrofe. Han lever greit med diagnosen, men er såpass påvirket at han ikke kan jobbe og bare kanskje kan bidra som far. Barneskrik, en ny person som kommer inn i hverdagen, at du plutselig ikke lenger kan være der for han og han blir en ettertanke i barseltida. Alt dette er ting du ikke kanskjerrma han fra og ting som kan få han ut av likevekt. 

Er heller ikke et godt tegn at du allerede nå forbereder deg på å bli alenemamma. Hva er viktigst for deg? Et liv med denne mannen eller et godt liv for et eventuelt barn? 

Anonymkode: 2d31d...eaf

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det her høres egentlig ikke bra ut, men mer som en kommende katastrofe. Han lever greit med diagnosen, men er såpass påvirket at han ikke kan jobbe og bare kanskje kan bidra som far. Barneskrik, en ny person som kommer inn i hverdagen, at du plutselig ikke lenger kan være der for han og han blir en ettertanke i barseltida. Alt dette er ting du ikke kanskjerrma han fra og ting som kan få han ut av likevekt. 

Er heller ikke et godt tegn at du allerede nå forbereder deg på å bli alenemamma. Hva er viktigst for deg? Et liv med denne mannen eller et godt liv for et eventuelt barn? 

Anonymkode: 2d31d...eaf

Jeg tenker vel at jeg kan få til begge deler. Hvorfor er det ikke et godt tegn at jeg tenker at jeg kan være alenemamma? Jeg har ressurser nok til å greie det, det han kan bidra med er en bonus. 

Ja, han kan bli dårligere, men han kan jo også ikke bli det. Ingen vet hva fremtiden bringer, du kan også bli kjørt over av bussen i morgen.

Ts

Anonymkode: 08567...b4d

[Lumos]

Hadde aldri vurdert å få barn med en mann med alvorlige sinnslidelser. Både pga. arvelighet, oppvekstvilkår for evt. barn og for å skåne meg selv.