Er det fordi vi er KVINNER?

[Gjest filosofia]

Er det virkelig så enkelt som at SÅ mange svigerdøtre/svigermødre har problemer med å oppføre seg, eller er det faktisk noen dypere mekanismer i oss som slår ut, særlig den dagen barna blir født?

Jeg tror det siste.

Se litt bakover i tid. Svigerdøtrene måtte flytte til sin manns familie, og temmelig mange endte opp som svigermors slave. Etter tredve år kan jeg godt tenke meg at det må ha vært godt å la det gå ut over SIN svigerdatter igjen ja... Kampen om sin manns lojalitet? Det er få ting som er mer sårende enn å bli sammenlignet med sin manns mamma... Selv det beste svigerforhold kan bli temmelig grønt hvis mannen slenger ubetenksomt til sin kone, at mors måte er bedre!

Og disse kjønnsrollene. Hvor mange menn er det egentlig som tar ansvar for sin familie selv? I det øyeblikket han får en kone sitter HUN med innkjøp av gaver til jul, og huskelista over bursdager og planlegging av alskens familietragedier. Samt at barna får litt av begge familiene. Jeg har selv reflektert over at jeg gikk i den "fella". Fordi min mann har et temmelig overfladisk forhold til sin familie, og vier seg 100% til meg og mine. Jeg følte på det. Tok litt ansvar for hans folk, og endte opp som en selvfølge med ansvar for absolutt alt! Når jeg "sa opp stillingen" fordi det slet meg ut, så fikk jeg så ørene flagret og er nå redusert til bitch! :o

Hvordan ligger det an i turbofamiliene, der sviger og dine foreldre har hus i Nice og bare er innom etpar ganger i året? De får så hatten passer for "at de ikke bryr seg". Hvorfor det? Hvorfor skal å "bry seg" være ensbetydende med at de må ofre masse av sin personlige tid, og penger, etter å ha brukt 20 år av livet på å streve for at vi skal få det bra når vi etablerer oss? Hvorfor blir de sett på som egoistiske fordi de vil bruke litt på seg selv og kanskje ekteskapet sitt?

Og i andre enden av skalaen sitter de som ikke har et liv selv... Svigermora som er skilt og bitter. Som har bare den sønnen. Og som ønsker å leve sammen med ham og familien hans. Være noe for dem. Og ender opp med å blande sammen sin rolle med konas. Selv om det muligens er ufrivillig og ikke overtenkt. Så er det ikke mindre problematiskt og GALT! Ikke kan man si noe fordi hun blir så trist og er så ensom, eller tåler det ikke og flyr i taket. Like vanskelig begge deler.

Og så barna da. Jeg filosoferer over, at de som ser på barnebarna som bonus, en gave. Og som er der for deres skyld, når barna selv viser at de er klare for det. De får et fantastiskt forhold til barnebarna, og lite konflikter med foreldrene.

De som ser på barnebarna som "sine", noe de har krav på å ha. Og skal knytte dem til seg fortest mulig, vise frem for verden "seeee hva JEG har", mitt! De kan fort ende opp med konflikter. Fordi de er så redde for å IKKE få drømmeforholdet til barnebarna at de presser seg på foreldrene og prøver å tvinge seg til en slik plass. Blander seg inn. Selv om det er gjort med gode intensjoner!

Og så blir det alliansebygging. Svigermor anlegger en trist mine og forteller at hun ikke får lov å se barnebarna. Svigerdatter forsøker å sette grenser for innvandering av privatlivet og SIN familie. Mannen står i klemme, er han tøff nok til å stå imot sin familie, eller en dott som tøfler etter mor. Eller melder han seg ut?

Jeg har sett venninder som sliter. Svigermor dundrer inn i livet deres, skal lære seg signalene til barna fortest mulig, slik at HUN kan fortelle svigerdattere hvorfor barnet skriker! Eller for å svare på barnets behov selv. Hun kan sitte i stuen og fortelle resten av familien om hvordan barnet ER, og mamman som er den som faktisk kjenner ungen drukner rett og slett. For bestemor er jo sååå stolt!!!! Hun MÅ jo få lov til for hun ER jo bestemor!!! Ikke sant? Og mammans fustrasjoner blir ikke hørt, da er hun en eiesyk tispe! Etter to år var ekteskapet oppløst. Ja ja. Og egentlig var det ikke noe galt, for ingen av dem mente det vondt. Men den eldre hadde rangen og familien. Den yngre slet med å få respekt og bli hørt.

Så vanskelig kan det være. Og så lett. Det er noe å tenke på den dagen vi selv blir sviger. Eller skal råde noen som spør. For det trenger bare være små ting. En holdning, et blikk. Og det skjønner du ikke før du sitter der selv.

Flere hobbyfilosofer her inne??

[Gjest En annen hobbyfilosof]

Å, jeg har tenkt mye på de samme tingene, og tenker mye det samme som deg.

Jeg tenker også en del på at mange mødre/svigermødre har sin stolthet og egenverdi i hus, hjem, barnestell, matlaging. Det er liksom deres fagfelt. Så når barnet etablerer seg i eget hjem er det en blanding av omsorg, hjelpsomhet, ønske om å dele kunnskap og erfaringer og kanskje bittelitt selvhevding med i bildet når mor/svigermor

kommer med gode råd om saus, babygråt, kjøttkaker og grønnsåpe.

vi jenter/kvinner har også en tendens til å sette stolthet bak

hus, hjem, barn og mat. (bare tenk på hvor flaut det er hvis noen kommer på uventet besøk en dag alt ikke er "på stell"..). Dermed kan det bli en kjempekræsj når "eksperten" (mor/svigermor) kommer med sine velmenende, gode råd. (velmenende og kanskje innimellom også et uttrykk for trang til å vise seg litt, "skryte" litt av ferdigheter og kunnskap).

Sin egen mor kan man til en viss grad takle - hun er man jo vant til å bryne seg på, og man er vant til at hun ordner opp. Men svigermor - det blir som en "utenforstående" som kommer og pirker, noe som oppfattes som kritikk og i enkelte tilfeller ondskap..

Også er det dette med Sønnen.. Tror mange mødre har et annet forhold til sønner en til døtre. Døtrene blir selvstendige vesen som må vaske sine egne klær, sønnene... vel, jeg vet om mange sønner som er utrolig bortskjemt Virker som om mange mødre syns det er litt stas å "få lov til" å dulle med sine store sønner.. Så når Sønnen da finner seg en kone/samboer han etablerer seg med, tror jeg det er litt sårt (irrasonelt men likevel) for mange mødre. De blir pluttselig gjest i sin sønns hjem (mens Hennes mor er den som det ringes til når det trengs råd om mat og barn)..

Eller noe sånt. Syns i allefall mange svigermor-konflikt høres ut som en rivalisering mellom svigerdatter/svigermor eller svigermor/hennes familie.

Har selv vært gjennom mine runder, og var en tid overbevist om at svigermor var gjennomfør ond og slem.. Etter at jeg ble bedre kjent med henne og etter at jeg har forsøkt å se tingene fra hennes vinkel, skjønner jeg at noen av hennes irrasjonelle ting skyldes sårhet, følelse av tap, følelse av degradering. følelser som sikkert må jobbes med og bearbeides. Jeg har også blitt veldig OBS! på hvordan jeg takler mine foreldre kontra svigermor. Det er jo slik at en ubetenksom kommentar fra sin egen mor oversees, men noe lignende fra svigermor blir blåst opp, analysert og tolket, og ALDRI glemt, men spares på i en slags "SÅ

fæl er svigermor"-eske..

[Gjest Anonymous]

Når jeg leser alle innlegg på KG om "fæle, onde svigermødre" slår det meg: Det er jo merkelig om det tilfeldigvis er slik at man blir ond og fæl av å ha født en guttebaby i sin tid..