Avslutte kontakt med familien?(langt innlegg!)

[AnonymBruker]

Dere som har avsluttet kontakt med, eller begrenset kontakten med nær familie som foreldre og søsken, hva var grunnen? 

Jeg kjenner nå at jeg trenger avstand fra de det gjelder. Vi krangler ikke, men de kommer med små stikk hele tiden til meg, om mannen min. Utifra deres ståsted, kan jeg forstå at de ikke synes han er ideell, men for meg, og for datteren vi har sammen, er han bra. Det virker som at de kun vil ha meg og dattera vår på besøk og med på ting (helst bare henne, hehe), de sier selvfølgelig kan han også bli med, men det er liksom "dere (Jeg og dattera) og "mannens navn". 

Det jeg og min mann bestemmer for datteren vår, er ikke bra nok. Foreldrene mine skal argumentere det vi allerede har bestemt (noen typer mat hun ikke får spise, og noen ting på TV etc). 

Når vi er sammen, har vi det hyggelig. Vi holder oss unna temaer som kan skape dårlig stemning, og det er bra. Men mamma har sagt at hun føler hun "går på pinne" når mannen min er der, og at hun føler det er som besøk. Han har aldri forlangt noe som helst, hjelper til med det han skal, og er veldig avslappet. De sier de har fått inntrykk at han er dømmende (i væremåten). Det kan jeg forstå er ubehagelig, men jeg kjenner ham jo mye bedre, og det er slettes ikke tilfellet. 

Når det gjelder søsteren min er hun skeptisk til alt han gjør. Han har gjort et par dumme ting, men hun er nå skeptisk til alt. Skeptisk til jobben hans, skeptisk til dagsplanen hans osv. Det er surt. 

Ikke alle kan like alle, og det er greit. Jeg ser at de prøver å møtes på halvveien til tross for noen uenigheter (som er et ikketema på besøk). Problemet her er at jeg blir satt i midten, jeg skal høre klaging fra deres side, avhør og sammenligning. F.eks. at de påpeker forskjeller mellom oss. 

Dette er veldig slitsomt, for jeg føler det blir vel mye innblanding i våres valg og avgjørelser, negativt fokus på mannen min (uheldig, siden jeg sliter litt med gnisten om dagen..på vei opp tror jeg), og at jeg får inntrykk av at de prøver å dra meg og datteren vår over til dem. 

Hva skal jeg gjøre ? Jeg føler for å holde avstand, men mannen min sier at det ikke er bra, siden det er familie og vi må være nær hverandre. 

Jeg orker ikke å sitte der med dem aleine og høre på klaging og at de setter ham i dårlig lys. 

Anonymkode: df9d6...eb4

[AnonymBruker]

Jeg har begrenset kontakten med familien pga psykisk mishandling gjennom barndommen og fordi de er fulle av drama og kvalme. 

Anonymkode: a4493...fae

[AnonymBruker]

Vanskelig å mene så mye om dette når vi ikke vet mer om hva mannen din gjør som de reagerer på. 

Deres bekymring kan være berettiget - eller ikke. Vanskelig å si. 

Anonymkode: 37ee5...d8e

[AnonymBruker]

Det jeg har opplevd personlig er at man skal være veldig forsiktig med å kutte kontakten med sin egen familie helt, uten at det er tungtveiende årsaker til det, som vold, rus og overgrep. For man kan komme til å savne den kontakten mere enn man tror, på sikt. Den kontakten er viktigere enn man tror. Man får heller begrense den, om man føler det ikke er topp relasjoner. Men å kutte alle bånd er et alvorlig skritt som får konsekvenser for flere enn en selv.

Anonymkode: 8b829...ef7

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har avsluttet kontakt med, eller begrenset kontakten med nær familie som foreldre og søsken, hva var grunnen? 

Jeg kjenner nå at jeg trenger avstand fra de det gjelder. Vi krangler ikke, men de kommer med små stikk hele tiden til meg, om mannen min. Utifra deres ståsted, kan jeg forstå at de ikke synes han er ideell, men for meg, og for datteren vi har sammen, er han bra. Det virker som at de kun vil ha meg og dattera vår på besøk og med på ting (helst bare henne, hehe), de sier selvfølgelig kan han også bli med, men det er liksom "dere (Jeg og dattera) og "mannens navn". 

Det jeg og min mann bestemmer for datteren vår, er ikke bra nok. Foreldrene mine skal argumentere det vi allerede har bestemt (noen typer mat hun ikke får spise, og noen ting på TV etc). 

Når vi er sammen, har vi det hyggelig. Vi holder oss unna temaer som kan skape dårlig stemning, og det er bra. Men mamma har sagt at hun føler hun "går på pinne" når mannen min er der, og at hun føler det er som besøk. Han har aldri forlangt noe som helst, hjelper til med det han skal, og er veldig avslappet. De sier de har fått inntrykk at han er dømmende (i væremåten). Det kan jeg forstå er ubehagelig, men jeg kjenner ham jo mye bedre, og det er slettes ikke tilfellet. 

Når det gjelder søsteren min er hun skeptisk til alt han gjør. Han har gjort et par dumme ting, men hun er nå skeptisk til alt. Skeptisk til jobben hans, skeptisk til dagsplanen hans osv. Det er surt. 

Ikke alle kan like alle, og det er greit. Jeg ser at de prøver å møtes på halvveien til tross for noen uenigheter (som er et ikketema på besøk). Problemet her er at jeg blir satt i midten, jeg skal høre klaging fra deres side, avhør og sammenligning. F.eks. at de påpeker forskjeller mellom oss. 

Dette er veldig slitsomt, for jeg føler det blir vel mye innblanding i våres valg og avgjørelser, negativt fokus på mannen min (uheldig, siden jeg sliter litt med gnisten om dagen..på vei opp tror jeg), og at jeg får inntrykk av at de prøver å dra meg og datteren vår over til dem. 

Hva skal jeg gjøre ? Jeg føler for å holde avstand, men mannen min sier at det ikke er bra, siden det er familie og vi må være nær hverandre. 

Jeg orker ikke å sitte der med dem aleine og høre på klaging og at de setter ham i dårlig lys. 

Anonymkode: df9d6...eb4

Har du forsøkt å åpne deg for dem om dette. Det kan være bedre å forsøke dette, før man evnt ikke vil møtes. De som blir sittende igjen uten den kontakten de hadde med deg, kan føle dette veldig sårt. Spesielt om de ikke vet noe om hvorfor. Men uansett sliter det på folk å vite at de har gjort/sagt noe som de ikke får gjort godt igjen, fordi du har kuttet dem ut. Denne følelsen går ikke over. Den kommer tilbake hver jul, påske, bursdag og ved store anledninger i familien. Som fødsel, konfirmasjoner, bryllup osv, når du ikke vil delta fordi du har avvist dem.

 

Anonymkode: 8b829...ef7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig å mene så mye om dette når vi ikke vet mer om hva mannen din gjør som de reagerer på. 

Deres bekymring kan være berettiget - eller ikke. Vanskelig å si. 

Anonymkode: 37ee5...d8e

Han bruker ofte lengre tid på ting enn hva de forventer. F.eks. kjøre fra a til b. Han er ikke god på tider. 

Han har en annen familiebakgrunn, litt mer konservativ. (Tror egentlig problemet ligger her)

Kommer egentlig ikke på mer.. men det er tydeligvis nok for dem. 

Anonymkode: df9d6...eb4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg har opplevd personlig er at man skal være veldig forsiktig med å kutte kontakten med sin egen familie helt, uten at det er tungtveiende årsaker til det, som vold, rus og overgrep. For man kan komme til å savne den kontakten mere enn man tror, på sikt. Den kontakten er viktigere enn man tror. Man får heller begrense den, om man føler det ikke er topp relasjoner. Men å kutte alle bånd er et alvorlig skritt som får konsekvenser for flere enn en selv.

Anonymkode: 8b829...ef7

Takk for godt råd! Du fikk meg til å tenke litt her. Det blir kanskje litt drastisk å aldri snakke med dem mer.

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du forsøkt å åpne deg for dem om dette. Det kan være bedre å forsøke dette, før man evnt ikke vil møtes. De som blir sittende igjen uten den kontakten de hadde med deg, kan føle dette veldig sårt. Spesielt om de ikke vet noe om hvorfor. Men uansett sliter det på folk å vite at de har gjort/sagt noe som de ikke får gjort godt igjen, fordi du har kuttet dem ut. Denne følelsen går ikke over. Den kommer tilbake hver jul, påske, bursdag og ved store anledninger i familien. Som fødsel, konfirmasjoner, bryllup osv, når du ikke vil delta fordi du har avvist dem.

 

Anonymkode: 8b829...ef7

Takk for godt råd. Jeg burde kanskje ta en alvorsprat med dem, en litt saklig en hvor jeg skriver med enkelte punkter og holder det på et rolig, men bestemt nivå. Burde jeg ha med mannen min om han vil, eller burde jeg ta det alene?

 

Anonymkode: df9d6...eb4

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har begrenset kontakten med familien pga psykisk mishandling gjennom barndommen og fordi de er fulle av drama og kvalme. 

Anonymkode: a4493...fae

Ønsker deg alt godt ♡ ts

Anonymkode: df9d6...eb4

[AnonymBruker]

Det å kuttet ut familien sin helt er drastisk. Syns du hvert fall skal prøve å snakke med de. Hvis du vil ha et godt og nært forhold må du tåle å være ærlig. Selv om det er vanskelig. Det er bedre å ta et oppgjør, og fortelle de hva du tenker om dette. Enn å ikke si noe å irritere deg over de, eller kutte de helt ut. 

Det som sikkert er viktig for de å fortelle om sin misnøye rundt mannen din. Slik at de kan påvirke deg til å kanskje sette ned foten for han så han skjerper seg, eller at du bryter med han. Er du sikker på at du vil være med han så må du si det en gang for alle. Jeg ville ikke tatt med mannen, men at du fikk sagt ditt slik at de ser at dette kommer fra deg, og ikke han. Jeg ville sagt noe sånt som dette. 

Jeg skjønner at dere ikke liker han, men jeg orker ikke høre mer om det. Det å bli dratt i mellom mennesker jeg er glad i er utrolig slitsomt for meg. Jeg er voksen, og tar mine egne valg. At dere ikke liker mannen min er selvfølgelig ikke lett, men det at dere maser om dette driver dere meg lenger bort. Er dere glad i meg må dere tåle hele meg, og mannen min er en stor del av mitt liv nå. Dere får ha deres tanker, og følelser, men jeg orker ikke å hele tiden må forsvare mannen min. 

 

Anonymkode: fb0e0...163

[AnonymBruker]

På 9.7.2018 den 1.12, AnonymBruker skrev:

Takk for godt råd! Du fikk meg til å tenke litt her. Det blir kanskje litt drastisk å aldri snakke med dem mer.

Takk for godt råd. Jeg burde kanskje ta en alvorsprat med dem, en litt saklig en hvor jeg skriver med enkelte punkter og holder det på et rolig, men bestemt nivå. Burde jeg ha med mannen min om han vil, eller burde jeg ta det alene?

 

Anonymkode: df9d6...eb4

Jeg ville ikke tatt med mannen, for da får du dem ikke til å svare ærlig og du risikerer å få dem mot deg fordi du konfronterer dem på en lite behagelig måte. De blir jo på en måte angrepet og trengt opp i et hjørne om han er der. Gjør du det alene får de gitt nyanserte svar og trenger ikke føle seg ubehaget av at han personlig er tilstede. Om han personlig er tilstede kan det også bli veldig vondt for han å konfrontere dem på den måten fordi du trenger et oppgjør. Det syns jeg virker veldig insensitivt å måtte være med på.

Anonymkode: 8b829...ef7

[Gjest Nina1975]

Hva er det han har gjort for at hele familien din er skeptisk til han? Er han voldelig, kriminell, ufin i munnbruken? Er han i jobb, har han orden på tingene sine, er han bra for deg? Noe må det jo være. Hva slags dumme ting er det han har gjort? Dagsplan, hva er det? Når du sier at dere har bestemt ting for barnet deres, er det han som har bestemt det? Lurer på om familien din bare er bekymret for deg og barnebarnet sitt. 

[AnonymBruker]

Er i en litt lignende situasjon. Foreldrene mine kommer stadig med små "stikk" med klager på mannen min. Hos meg bunner det nok mye i at de ikke har sluppet helt taket i meg (og kanskje ikke jeg i dem heller) siden barndommen, og fortsatt er veldig beskyttende overfor meg. Kan det være tilfellet hos dere også? I tillegg er jo foreldrene mine og mannen min veldig ulike og kommer fra ulik bakgrunn. Foreldrene mine er også veldig sånn at hvis de først misliker noen, så skal det mye til før de slutter med det.

Jeg synes det å bryte kontakten virker veldig drastisk. Ta heller en alvorlig samtale med dem der du forteller dem hvor vanskelig dette er for deg. 

Anonymkode: f0730...6f6

[AnonymBruker]

Jeg trur han er muslim siden enkelte mattyper og TV program er utelukket. 

Hva er en dagsplan? Gjøremål som må klaffe med bønnetider?

Jeg har forståelse for at foreldrene dine er skeptiske til han, deg og dere.

Anonymkode: 910cc...44b

[AnonymBruker]

Hvilke dumme ting er det han har gjort som gjør at søsteren din misliker han? At han kan virke litt dømmende og kommer fra en konservativ bakgrunn er ikke nok til at de vil få han vekk, med mindre vi snakker et forhold som har gått litt fort i svingene, de har fått et dårlig førsteinntrykk og sliter med no kulturkræsj. 

Anonymkode: f152d...c76

[AnonymBruker]

Jeg får også vibber her som tilsier en annen (streng) religiøs bakgrunn som gjør at det blir tatt beslutninger om et levesett for deg og din datter som bekymrer dine foreldre og søster..... 

Anonymkode: b1415...e73

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres ut som du har veldig gode grunner til å kutte kontakt, nei.

Og det vil 100% garantert ikke bedre deres forhold og relasjon til mannen - nesten uansett hva du sier kommer de nok til å tenker at det er han som står bak.

Men, du må jo ta det opp med dem. Si helt enkelt og greit at du ikke er interessert i hva de tenker eller ikke om din relasjon. De står fritt til å ha meninger, men dropp å formidle dem til deg. Si at du synes dette er såpass vanskelig at du blir lunken til å omgås de.

Men, det kommer jo an på hva han har gjort. Om det ligger kriminelle forhold bak her, eller han er tidligere dømt for vold eller voldtekt - om han oppfører seg veldig dømmende eller virker å kontrollere litt vel mye sp forstår jeg jo dem godt.

Anonymkode: c7501...008

[AnonymBruker]

Jeg vurderte å kutte kontakten med min familie på et tidspunkt fordi de ikke likte mannen min. Gjorde ikke det men reduserte kontakten kraftig. Situasjonen var Omtrent slik du beskriver. Etterhvert viste det seg at de faktisk hadde helt rett, da forelskelsen hadde lagt seg og han begynte å behandle meg dårligere. I lang tid var jeg så flau over at de hadde hatt rett og jeg hadde tatt feil, at jeg ikke turte å åpne meg for dem eller be om hjelp. Så jeg ble om det dårlige forholdet i mange år. Når jeg til slutt gikk fra ham og fortalte dem det så holdt de faktisk ingenting mot meg, og jeg sa til dem at de hadde rett. Men de godtet seg ikke, og støttet meg. Neste gang tror jeg kanskje at jeg skal høre mer på dem. 

Er jo ikke sikkert at det er slik i din situasjon, men slik var det for meg. 

Anonymkode: f0456...42a

[AnonymBruker]

På 10.7.2018 den 4.44, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ikke tatt med mannen, for da får du dem ikke til å svare ærlig og du risikerer å få dem mot deg fordi du konfronterer dem på en lite behagelig måte. De blir jo på en måte angrepet og trengt opp i et hjørne om han er der. Gjør du det alene får de gitt nyanserte svar og trenger ikke føle seg ubehaget av at han personlig er tilstede. Om han personlig er tilstede kan det også bli veldig vondt for han å konfrontere dem på den måten fordi du trenger et oppgjør. Det syns jeg virker veldig insensitivt å måtte være med på.

Anonymkode: 8b829...ef7

Takk for tips, det var jeg ikke tenkt på. Da er det bedre at jeg tar det opp alene

På 10.7.2018 den 17.31, Nina1975 skrev:

Hva er det han har gjort for at hele familien din er skeptisk til han? Er han voldelig, kriminell, ufin i munnbruken? Er han i jobb, har han orden på tingene sine, er han bra for deg? Noe må det jo være. Hva slags dumme ting er det han har gjort? Dagsplan, hva er det? Når du sier at dere har bestemt ting for barnet deres, er det han som har bestemt det? Lurer på om familien din bare er bekymret for deg og barnebarnet sitt. 

Han skapte et litt dårlig førsteinntrykk, ved at det ble kleint pga han sa noe som kom veldig feil ut, at han var arbeidsløs på tidspunktet, og at han ikke tok tid seriøst (å rekke ting). De tingene vi har bestemt, er noe vi er enige om felles (like mye mitt). Familien min har sagt at de vet at han er snill, han er en bra person, men pga at han har vært lat, så henger det litt igjen. Nå har han fast jobb og står på. 

På 10.7.2018 den 18.10, AnonymBruker skrev:

Er i en litt lignende situasjon. Foreldrene mine kommer stadig med små "stikk" med klager på mannen min. Hos meg bunner det nok mye i at de ikke har sluppet helt taket i meg (og kanskje ikke jeg i dem heller) siden barndommen, og fortsatt er veldig beskyttende overfor meg. Kan det være tilfellet hos dere også? I tillegg er jo foreldrene mine og mannen min veldig ulike og kommer fra ulik bakgrunn. Foreldrene mine er også veldig sånn at hvis de først misliker noen, så skal det mye til før de slutter med det.

Jeg synes det å bryte kontakten virker veldig drastisk. Ta heller en alvorlig samtale med dem der du forteller dem hvor vanskelig dette er for deg. 

Anonymkode: f0730...6f6

Hei! Jeg tenkte på det, men jeg tror heller at det som er tilfellet her er at jeg og mine foreldre er ganske nære, eller har vært det ihvertfall. Jeg vet at jeg kan stole på dem, og at de er der for meg om det skulle være noe. Det er jeg evig takknemmelig for. Problemet ligger vel heller i at det virker som at jeg må "velge side". Og det føler jeg blir litt dårlig gjort. Jeg er forskjellig fra hans familie, men de har tatt meg i mot med åpne armer og ikke sett ned på mine "greier" fra min egen kultur. 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvilke dumme ting er det han har gjort som gjør at søsteren din misliker han? At han kan virke litt dømmende og kommer fra en konservativ bakgrunn er ikke nok til at de vil få han vekk, med mindre vi snakker et forhold som har gått litt fort i svingene, de har fått et dårlig førsteinntrykk og sliter med no kulturkræsj. 

Anonymkode: f152d...c76

Søsteren min misliker han fordi han har tatt noen valg som hun ikke ville gjort (dette er seriøst småting som når man velger å reise hjemmefra for å dra på harrytur og tur til annen by, hva slags bil han kjøper til hvordan han organiserer en fridag). Problemet her er at han ikke er dømmende, men de oppfatter han dømmende fordi han gjør ting annerledes.

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke det høres ut som du har veldig gode grunner til å kutte kontakt, nei.

Og det vil 100% garantert ikke bedre deres forhold og relasjon til mannen - nesten uansett hva du sier kommer de nok til å tenker at det er han som står bak.

Men, du må jo ta det opp med dem. Si helt enkelt og greit at du ikke er interessert i hva de tenker eller ikke om din relasjon. De står fritt til å ha meninger, men dropp å formidle dem til deg. Si at du synes dette er såpass vanskelig at du blir lunken til å omgås de.

Men, det kommer jo an på hva han har gjort. Om det ligger kriminelle forhold bak her, eller han er tidligere dømt for vold eller voldtekt - om han oppfører seg veldig dømmende eller virker å kontrollere litt vel mye sp forstår jeg jo dem godt.

Anonymkode: c7501...008

Det er jeg helt enig i. Han er ikke kriminell og har ikke gjort noe galt. Førsteinntrykket var derimot dårlig pga han var litt lat og han var arbeidsløs (ikke nå lenger).  

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderte å kutte kontakten med min familie på et tidspunkt fordi de ikke likte mannen min. Gjorde ikke det men reduserte kontakten kraftig. Situasjonen var Omtrent slik du beskriver. Etterhvert viste det seg at de faktisk hadde helt rett, da forelskelsen hadde lagt seg og han begynte å behandle meg dårligere. I lang tid var jeg så flau over at de hadde hatt rett og jeg hadde tatt feil, at jeg ikke turte å åpne meg for dem eller be om hjelp. Så jeg ble om det dårlige forholdet i mange år. Når jeg til slutt gikk fra ham og fortalte dem det så holdt de faktisk ingenting mot meg, og jeg sa til dem at de hadde rett. Men de godtet seg ikke, og støttet meg. Neste gang tror jeg kanskje at jeg skal høre mer på dem. 

Er jo ikke sikkert at det er slik i din situasjon, men slik var det for meg. 

Anonymkode: f0456...42a

Hei og takk for at du delte erfaringen din♡ Jeg har tenkt mye på dette med om de faktisk har rett. Vi har vært gift i noen år, og denne forelskelsesfølelsen var lagt seg for en stund siden. Jeg elsker ham veldig mye, men er mer comfy nå. Tanken har streifet meg, og jeg vet at foreldrene mine har rett i mye. Det har jeg innrømmet både til dem og til mannen. Det at han har vært treg mtp jobb osv har vært dealbreaker for meg, men han ville jo selv endre på det, det tok bare tid. Og problemet er nå ute av verden, så ting er bra nå.. 

Jeg tror at når man har skapt et dårlig førsteinntrykk og hele tiden uffer seg over det, så bygger det seg opp og det er det som har skjedd her. De har jo sagt selv at de ser han er snill, god mot meg og god mot barnet vårt. Det er bare at han gjør ting annerledes enn dem. Jeg grunner det med at det er kulturkjæsj. Vi nordmenn liker å planlegge og være punktlig selv på fridagene hvor vi skal på tur. Han tar det litt som det kommer.. 

Anonymkode: df9d6...eb4

[AnonymBruker]

On 7/9/2018 at 12:54 AM, AnonymBruker said:

Dere som har avsluttet kontakt med, eller begrenset kontakten med nær familie som foreldre og søsken, hva var grunnen? 

Jeg kjenner nå at jeg trenger avstand fra de det gjelder. Vi krangler ikke, men de kommer med små stikk hele tiden til meg, om mannen min. Utifra deres ståsted, kan jeg forstå at de ikke synes han er ideell, men for meg, og for datteren vi har sammen, er han bra. Det virker som at de kun vil ha meg og dattera vår på besøk og med på ting (helst bare henne, hehe), de sier selvfølgelig kan han også bli med, men det er liksom "dere (Jeg og dattera) og "mannens navn". 

Det jeg og min mann bestemmer for datteren vår, er ikke bra nok. Foreldrene mine skal argumentere det vi allerede har bestemt (noen typer mat hun ikke får spise, og noen ting på TV etc). 

Når vi er sammen, har vi det hyggelig. Vi holder oss unna temaer som kan skape dårlig stemning, og det er bra. Men mamma har sagt at hun føler hun "går på pinne" når mannen min er der, og at hun føler det er som besøk. Han har aldri forlangt noe som helst, hjelper til med det han skal, og er veldig avslappet. De sier de har fått inntrykk at han er dømmende (i væremåten). Det kan jeg forstå er ubehagelig, men jeg kjenner ham jo mye bedre, og det er slettes ikke tilfellet. 

Når det gjelder søsteren min er hun skeptisk til alt han gjør. Han har gjort et par dumme ting, men hun er nå skeptisk til alt. Skeptisk til jobben hans, skeptisk til dagsplanen hans osv. Det er surt. 

Ikke alle kan like alle, og det er greit. Jeg ser at de prøver å møtes på halvveien til tross for noen uenigheter (som er et ikketema på besøk). Problemet her er at jeg blir satt i midten, jeg skal høre klaging fra deres side, avhør og sammenligning. F.eks. at de påpeker forskjeller mellom oss. 

Dette er veldig slitsomt, for jeg føler det blir vel mye innblanding i våres valg og avgjørelser, negativt fokus på mannen min (uheldig, siden jeg sliter litt med gnisten om dagen..på vei opp tror jeg), og at jeg får inntrykk av at de prøver å dra meg og datteren vår over til dem. 

Hva skal jeg gjøre ? Jeg føler for å holde avstand, men mannen min sier at det ikke er bra, siden det er familie og vi må være nær hverandre. 

Jeg orker ikke å sitte der med dem aleine og høre på klaging og at de setter ham i dårlig lys. 

Anonymkode: df9d6...eb4

Avsluttet pga psykopatisk mor..

Anonymkode: afd31...037

[AnonymBruker]

På 9.7.2018 den 1.08, AnonymBruker skrev:

Han bruker ofte lengre tid på ting enn hva de forventer. F.eks. kjøre fra a til b. Han er ikke god på tider. 

Han har en annen familiebakgrunn, litt mer konservativ. (Tror egentlig problemet ligger her)

Kommer egentlig ikke på mer.. men det er tydeligvis nok for dem. 

Anonymkode: df9d6...eb4

Er han muslim?

Anonymkode: 31034...b05