Føler livet er så meningsløst men skjønner ikke hvorfor

[AnonymBruker]

Jeg har igrunn alt jeg trenger. Et hjem, mat, klær, familie, interesser. Jeg er ateist, så leter ikke etter noe mening med livet i den retning. Livssynet er avklart. Men jeg kjenner meg tom og trist. Jeg er frivillig singel. 

Allikevel føler jeg at livet er meningsløst og gir ingen glede eller piff. Det er det samme dag ut og inn. Plikter, mat, sove, samme underholdning.

Hvordan finne piffen?

Anonymkode: a3645...988

[AnonymBruker]

Jeg var litt sånn før jeg fant noen riktige hobbier og lidenskaper. Høres ut som du mangler en ordentlig drivkraft?

Anonymkode: 75fa8...25d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var litt sånn før jeg fant noen riktige hobbier og lidenskaper. Høres ut som du mangler en ordentlig drivkraft?

Anonymkode: 75fa8...25d

Mulig jeg ikke har lidenskap for noe ja. 

Anonymkode: a3645...988

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Mulig jeg ikke har lidenskap for noe ja. 

Anonymkode: a3645...988

Har det på samme måte. Du må finne tilbake til noe som føles som din lidenskap. Er du i overgangsalderen? 

 

 

Anonymkode: 13914...f7f

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det da jeg hadde en mild depresjon.

Anonymkode: 1a2f1...3af

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har det på samme måte. Du må finne tilbake til noe som føles som din lidenskap. Er du i overgangsalderen? 

 

 

Anonymkode: 13914...f7f

Nei jeg er ikke det. 

 

Anonymkode: a3645...988

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Sånn hadde jeg det da jeg hadde en mild depresjon.

Anonymkode: 1a2f1...3af

Det føles ikke som en depresjon, mer som kjedsomhet og meningsløst å bruke tid på ting etter å ha veid for og imot på det meste. Feks om jeg ønsker å klatre, så tenker jeg at det kunne vært gøy inntil jeg tenker på utstyr i klatrehall, plastikk, forbruk, ekstra oppbevaring, miljøhensyn. Og syns så at fordelene ikke oppveier ulempene. Og slik fortsetter det egentlig rundt alt.

Anonymkode: a3645...988

[heipådegsann]

Jeg hadde også en sånn periode (lang periode, ca. 8år). Var litt der i tankene mine at jeg aller helst ville ta livet mitt fordi jeg var så lei, og at eneste grunn til at jeg ikke gjorde det var at jeg ikke ville påføre andre rundt meg sorg. For det var jo ikke helt forferdelig å leve - bare slitsomt og kjedelig.

For meg gikk det litt over når jeg fant meg en ordentlig lidenskap som de over nevner.

I mitt tilfelle var det å begynne å arbeide frivillig, følte at jeg kunne utrette noe godt. Gikk helt og fullt over da jeg uplanlagt fikk barn (men anbefaler absolutt ingen å få barn for å se om det gjør livet bedre på den måten).

Nå synes jeg plutselig livet flyr for fort av gårde. Har et utrolig godt liv. Håper du også finner noe som hjelper deg

[Stiigen]

tror det som hjelper i sånne perioder er nye bekjentskaper. Nye venner, eller å date noen nye som skaper litt spenning i hverdagen, noe å se frem til, kanskje til og med litt drama. 
Jeg har også hatt en del slike perioder hvor jeg bare går på jobb, kommer hjem,spiser ,ser på tv og legger meg...og ikke treffer så mange, og har for lite energi eller vilje til å gå ut å gjøre noe...da hjelper det å få noen nye inn i livet.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Stiigen skrev:

tror det som hjelper i sånne perioder er nye bekjentskaper. Nye venner, eller å date noen nye som skaper litt spenning i hverdagen, noe å se frem til, kanskje til og med litt drama. 
Jeg har også hatt en del slike perioder hvor jeg bare går på jobb, kommer hjem,spiser ,ser på tv og legger meg...og ikke treffer så mange, og har for lite energi eller vilje til å gå ut å gjøre noe...da hjelper det å få noen nye inn i livet.

Men blir ikke det en slags illusjon? Å fokusere på å bli kjent med nye? Og om de nye ikke finner det verdt å være venner med meg da er jeg jo tilbake i samme tralten.

Drama sørger naboer for, det trenger jeg ikke.

Anonymkode: a3645...988

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men blir ikke det en slags illusjon? Å fokusere på å bli kjent med nye? Og om de nye ikke finner det verdt å være venner med meg da er jeg jo tilbake i samme tralten.

Drama sørger naboer for, det trenger jeg ikke.

Anonymkode: a3645...988

Du høres litt deprimert ut.. Du søker negative sider ved alle forslag. 

Anonymkode: 75fa8...25d

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker said:

Det føles ikke som en depresjon, mer som kjedsomhet og meningsløst å bruke tid på ting etter å ha veid for og imot på det meste. Feks om jeg ønsker å klatre, så tenker jeg at det kunne vært gøy inntil jeg tenker på utstyr i klatrehall, plastikk, forbruk, ekstra oppbevaring, miljøhensyn. Og syns så at fordelene ikke oppveier ulempene. Og slik fortsetter det egentlig rundt alt.

Anonymkode: a3645...988

Depresjon er ganske misforstått. Mange tror deprimert = kjempetrist. Mens egentlig kan depresjon være fravær av følelser, likegyldighet. Man føler seg ikke trist, men heller ikke skikkelig glad. Man blir uinteressert i det man før likte eller syntes var gøy. Noen blir tiltaksløse og har ikke ork/ gidder ikke gjøre på noe særlig. 

Man føler aldri skikkelig motivasjon eller interesse. Alt er "ok" på det beste, ingenting vekker skikkelig følelsene. 

Anonymkode: 9ee16...250

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres litt deprimert ut.. Du søker negative sider ved alle forslag. 

Anonymkode: 75fa8...25d

Hva? Nei, jeg er bare realistisk. Det er grenser for hvor mye tid jeg gidder å bruke på noe som ikke gir meg et "Ja, dette vil jeg!"

Anonymkode: a3645...988

[Lykkehjerte]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men blir ikke det en slags illusjon? Å fokusere på å bli kjent med nye? Og om de nye ikke finner det verdt å være venner med meg da er jeg jo tilbake i samme tralten.

Drama sørger naboer for, det trenger jeg ikke.

Anonymkode: a3645...988

Jeg syns @Stiigen har et godt poeng her, få noen nye inn i livet ditt! Det virker som regel oppløftende og forfriskende! 😊 Dessuten tenker jeg du kanskje burde snu tankegangen din, for du bør absolutt ikke finne noen som syns det er verdt å ha deg som venn, at det står og faller på det, men tvert i mot så bør du finne noen som du selv føler er verdt å ha i ditt liv! ❤

Endret 8. juli 2018 av Lykkehjerte

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lykkehjerte skrev:

Jeg syns @Stiigen har et godt poeng her, få noen nye inn i livet ditt! Det virker som regel oppløftende og forfriskende! 😊 Dessuten tenker jeg du kanskje burde snu tankegangen din, for du bør absolutt ikke finne noen som syns det er verdt å ha deg som venn, at det står og faller på det, men tvert i mot så bør du finne noen som du selv føler er verdt å ha i ditt liv! ❤

Der i siste setning er jeg veldig enig. 

Anonymkode: a3645...988

[AnonymBruker]

Tror det ikke er så uvanlig å føle det sånn i perioder, når en har skaffet seg det en trenger og har jobba mot - hva nå liksom...? Skulle jeg ikke vært lykkelig nå? 

Mennesker er vel sånn skapt, at mange av oss trenger noe å jobbe mot - eller å føle at en bidrar med noe meningsfylt for andre. Hva med å engasjere seg i en frivillig organisasjon av noe slag? Besøksvenn for Røde Kors? Omplasseringhjem for dyr? Melde seg som frivillig på en festival? Noen bibliotek har språkkafe, hvor de trenger frivillige. Osv osv

Eller bare noe så enkelt som å se om en nabo trenger hjelp med å handle mat eller noe?  

Folk trenger folk, og det å gjøre noe for andre, er den kjappeste måten jeg veit å få litt mening inn i hverdagen sin  ofte baller det også på seg, med at en blir kjent med nye mennesker, som en kanskje ikke ville møtt ellers

 

Anonymkode: e310f...824

[AnonymBruker]

Må livet ha en mening for at det skal være verd å leve?

Man kan greit ha hobbyer og like å gjøre ting uten at det har noen mening.

Anonymkode: f1636...dca

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Det føles ikke som en depresjon, mer som kjedsomhet og meningsløst å bruke tid på ting etter å ha veid for og imot på det meste.

Det er det som kalles depresjon i disse dager.

Anonymkode: 2d8b3...e9c

[AnonymBruker]

Det er ikke så rart. Vi lever i et materialistisk vesten der narsissisme og postmodernisme har tvunget oss inn i et nihilistisk fengsel. At vi får en sjelelig allergisk reaksjon på dette er helt naturlig. Ifølge det offisielle narrativet så er alt bare en grå masse belyst av et mekanisk-vitenskapelig verdenssyn. Ingen mening. Ingen ansvar. Ingen sannhet. 

Vi mangler filosofisk, intellektuell og spirituell substans i disse moderne tider. Vi har sluttet å tenke. Vi aksepterer at vi er slaver under et system vi ikke har noe reelt valg om å bryte ut av. Alle disse problemene er rotet i dype og kompliserte ting, så jeg skal ikke late som at jeg har en kort løsning som kan forklares med et par setninger her på KG. Veien er nok en del av målet. Så vi kunne nok trengt en ganske substansiell kursendring i samfunnet. 

Anonymkode: cf743...9b6

[AnonymBruker]

Høres ut som du har alt, og ikke noe å strebe etter/se frem til, og rett og slett kjeder deg. Jeg har det slik når jeg har alt på stell. Liker å ha noe å planlegge. Har du noe du kan pusse opp, trene, gå turer i fjellet etc?

Anonymkode: fd2c9...873