dumme fyll...

[Gjest Anonymous]

kanskje det bare er meg - men i dag har samboern og jeg hatt en veldig hyggelig dag, som endte med rødvin og prat, noe som også var hyggelig. Men det endte ganske brått da han sluttet å snakke og la seg på sofaen for å sove. Det er ikke første gang det ender sånn - enten at han bare sovner, eller at han blir såpass full og sliten at han blir "annerledes" - ikke klarer å skjønne hva jeg sier/mener og dermed blir sur, feks.

For min egen del synes jeg det er helt greit å drikke; bli brisen osv innimellom (ingen av oss drikker ofte, så det er sagt, og tar vi en øl til hverdags er det alltid EN eller to øl, alltid kontrollert), men jeg synes det bør være lett nok å ha nok styring på seg selv til å la være å bli SÅ påvirket av alkoholen når det bare er oss to der, og jeg dessuten har sagt fra at jeg synes det blir ubehagelig når han absolutt skal bli FULL.

Æsj. Vet egentlig ikke helt hva jeg vil høre folk si nå - noen drikker jo ikke i det hele tatt, andre tyller i seg, og alt er greit så lenge den andre parten aksepterer det. Men jeg synes det er respektløst ovenfor meg når det blir sånn som nå, jeg. Og jeg skulle ønske jeg fikk han til å forstå det uten at jeg må "moralisere". Går det an, det? Har noen her klart å endre vanene til kjæresten sin? Eller må jeg bare sette min egen grense og gå?

Det siste jeg vil er å være i et forhold hvor alkoholen ødelegger mellom oss, og selv om det som sagt er sjelden vi drikker er det ikke noe morsomt å føle at vi ikke kan dra på fest hos venner en gang omtrent, all den tid jeg blir flau og irritert når han bare slokner. Og at jeg allerede mens vi fortsatt har det hyggelig gruer meg til han bare snur ryggen til.

(vi er i slutten av 20-åra og ganske uetablerte, men ferdige med studentliv, liksom...)

[Gjest Gjesta]

Hei på deg!

Kjenner meg egentlig litt igjen i det du skriver, og skjønner hvilken følelse du sitter med når sånt skjer.

Jeg liker heller ikke at samboern min blir for full og slokner - og det har skjedd mang en gang. Og jeg har moralisert og prøvd å banke det inn i hodet hans at jeg ikke syns særlig om det. Jeg er oppvokst i en familie med en ganske "liberal alkoholpolitikk", så jeg har dårlig erfaringer med fyll og alkohol - og det vet samboern min...Derfor har det såret meg at han ikke har vist noen tegn til å ta hensyn til mine følelser når det er alkohol med i bildet.

Heldigvis har både samboern min blitt flinkere til å kontrollere seg med årene, og jeg har blitt mye, mye flinkere til å "overse" og ikke bry meg så mye.

Og jeg lover deg at det er en deilig følelse å være kvitt de vonde følelsene som alkohol har skapt hos meg - men det har jammen tatt lang tid og det har krevd mye fra både sambo og meg.

Vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med jeg...men jeg ville i hvertfall bare fortelle at du ikke er alene om følelsen, og at en dag kan problemet plutselig være borte - sånn som skjedde med meg!

K