Psykisk helse og tabu.

[Gjest Anonymous]

K, jeg går på en real smell, spiller data på fulltid et år og prøver så å karre meg tilbake til røynda. Rent bortsett fra at jeg har vært deprimert osv synes jeg det har vært (og er) ei lærerik erfaring.

I kveld var jeg ute og drakk øl sammen med andre studenter jeg kjenner . Ikke alle er "beste"-venner akkurat, men jeg hadde kansje forventa litt fler spørsmål om hva jeg hadde brukt tida på siste året. Men det er helt greit, jeg kjente de ikke så godt.

Det jeg ikke hadde forventa var inntrykket av at folka systematisk unnveik temaet psykisk helse, de gangene jeg prøvde å pense temaet inn på hva jeg hadde vært (og går) gjennom. Det var bare *skip* late som ikke høre og videre til neste tema.

wtf

Hvor vanlig skal det bli å smelle psykisk før det blir et akseptert samtaletema?

[Gjest Anonymous]

Jeg tror man er redd for å si feil ting, og dermed "sette tilbake" den det gjelder. Jeg var ute med kjæresten min for en tid tilbake og møtte en kamerat av han, som har slitt med psykoser og depresjoner. Kjæresten min var (etter min mening) ekstremt oppmuntrende og positiv ovenfor han, mens jeg tenkte at det var bedre å være litt realistisk i hva jeg sa.... men holdt stort sett kjeft. Kjæresten min kjenner vedkommende mye bedre enn jeg, og har desuten utdanning innen "sånt". Så vet ikke, jeg, man føler i hvert fall at man ikke vet så mye om den andres situasjon...

Men hvis den "psyke" har lyst til å prate omopplevelsene sine, og ikke virker som han/hun har tenkt å bruke deg som psykolog, håper jeg virkelig ikke jeg unngår temaet.

[Gjest Catwoman]

Noen mennesker syns det er vanskelig å prate om psykisk problemer med en som har vært psykisk syk. De vet ikke hva de skal si og er redd for å si noe feil etc.

Og det må vi egentlig bare respektere, at ikke alle mennesker syns det er så greit.

Fortell heller om hvordan du har det/har hatt det, til et menneske som syns det er ok å snakke om det.

[Gjest gjest1]

There is a time and place for everything Tror ikke at lystig lag med mange venner nødvendigvis er det.

Det er dessuten ikke alle mennesker som er komfortable med å snakke om slikt. Det må man bare respektere. Det er viktig å ikke bruke venner som psykologer, men med ordentlige venner så skal man kunne snakke om slikt.

[Gjest Anonymous]

Hm ja psykoanalyse på pub har jeg begrensa tro på.

[Gjest gjest1]

Hm ja psykoanalyse på pub har jeg begrensa tro på.

Psykoanalyse generelt har jeg lite tro på :-) Psykoterapi derimot..

[Gjest Gjesta]

Tja...flker vel generelt litt redde for å snakke om psykiske problemer.., og kanskje med rette..noen er er jo svært nærtagende..Jeg er veldig åpen om mine psykiske problemer, og har fått mange spørsmål fra folk jeg ikke kjenner så godt også... og det gjør ingenting..folk spør mye når de merker at du ikke er så hårsår og er åpen om det.... Men nå skal det sies at mine psykiske problemer ikke er så veldig alvorlige da, men dreier seg stort sett om vanlige problemer som kanskje alle kan kjenne seg igjen i...kanskje det er derfor jeg får så mange spørsmål ... Tror også jeg hadde nølt med å stillt spørsmål til en selvmordskandidat eller en schizofren person...er ikke helt sikker på om jeg virkelig ville ha hørt historien....

[Gjest Ninakanin]

Kanskje de trodde du ville slappe av og ikke tenke for mye på den tunge tiden når du først skulle ut og treffe folk! Kjenner situasjonen, har også vært uten funksjon i ett år... Men jeg er på vei tilbake!!! :-)