Bør Norge sponse utenlandsstudenter?

[AnonymBruker]

...som setter seg i milliongjeld?

Bør vi gi høyere stipend til de som velger å ta utdanningen utenlands slik at de ikke blir gjeldsslaver når de kommer hjem igjen?

 

Anonymkode: 675f3...be1

[AnonymBruker]

Glemte å legge ved en link til saken. 

https://www.tv2.no/nyheter/9954851/

Anonymkode: 675f3...be1

[ViljaH]

Det spørs hva de skal studere. Det må være noe tanke rundt at utdanningen har landet underskudd av, og for lite studieplasser.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, ViljaH skrev:

Det spørs hva de skal studere. Det må være noe tanke rundt at utdanningen har landet underskudd av, og for lite studieplasser.

Å hvem skal mene noe om hvilke utenlandsstudier som bør få støtte og de som ikke bør få det? Det med studieplasser svinger veldig, og vi vet jo at utlenninger kommer til Norge og studerer gratis mens nordmenn må betale skolepenger når de studerer i utlandet. 

Anonymkode: 08af1...550

[AnonymBruker]

Ja!

Anonymkode: 3c863...5c3

[AnonymBruker]

Hvis det er utdanning som gir kompetanse som Norge etterspør eller mangler, JA!

Anonymkode: 2123a...aa2

[sølvdryss]

Jeg tenker det ikke skal være noen selvfølge at studenter skal kunne "leve gratis"(før de må betale tilbake) på studielån hele tiden mens de studerer. Hvert fall ikke om de velger et langt studie, og spesielt utenlandsstudie. Man kan jo skaffe seg en jobb utenom også. 

Om man studerer og "lever på" studielån frem til man er ferdig med studiet og ikke evner å tenke på at lånet skal betales tilbake en gang, og faktisk ikke tenker fremtid, så har man et problem. Hva med å jobbe litt ved siden av så man kan redusere behovet for studielån eller tar ut fult studielån, lever på dette, jobber litt og sparer disse pengene til senere/til å betale ned gjelden etter endt utdanning?

[AnonymBruker]

Det er ikke akkurat snakk om «sponsing» når mesteparten av støtten er til lån.

Jeg studerte selv i utlandet, var ferdig for ca ti år siden. Profesjonsstudium. Valgte også, som i artikkelen, bevisst ikke de dyreste studiestedene. For de med moderate skolepenger var ordningen bedre før - jeg fikk alt som stipend, MEN det som kom over (tror det var 50-60k) måtte man betale selv. Jeg klarte å gjøre det fordi den delen som kom over stipendet som regel ikke var så stor (kom an på valutakursen...), og fordi jeg hadde sommerjobb. Men hvis man gikk på dyrere studier, var det få muligheter til å få mer støtte. Jeg endte opp med 300k i studielån, kun marginalt mer enn om jeg hadde studert i Norge (pga mer lån til reise).

Nå kan man få mer støtte, men det blir mer i lån. I praksis vil mange også kunne få mer hvis de går på studiesteder av «svært høy kvalitet» - jeg så på lista, og den er LANG. Det er ikke akkurat snakk om kun Oxford og Yale, akkurat. Det er et godt tilbud. Men å begrense studieretninger ut fra «behov» synes jeg blir feil, da vil det alltid kunne slå urettferdig ut. Hvem skal se inn i krystallkula og bestemme det framtidige behovet? Det blir gjetting og synsing. 

Jeg tror nok mange burde tenke nøye over om investeringen vil tjenes inn igjen ift økt inntekt. Det er imidlertid ikke så lett å ta stilling til når man er 19... eksempelet i artikkelen var ganske ekstremt, med ni års utenlandsstudier. Det er det ikke mange som har. Jeg er enig i at stipendandelen bør opp, særlig for de dyre studiestedene, men samtidig er det ikke en menneskerett å få på dyre studiesteder i utlandet gratis. Så en mellomting hadde vært greit. Det hadde også gått an å sette et tak på max lån til skolepenger totalt.

Anonymkode: cb19b...c10

[AnonymBruker]

Ja, så lenge de betaler tilbake så er det ingen problem. Jeg regner med at majoriteten av Norske utenlandsstudenter er de som er på utveksling via vanlige Norske studier. 

Vi må også stikke fingeren i jorda, og innse at mange skoler i utlandet har et akademisk nivå vi rett og slett ikke kan konkurrere med. Dersom man har et talent på verdensnivå, så er det bedre at de får dra til utlandet og absorbere stoff der, blant de som er på samme nivå. Kommer de tilbake til Norge, så får jo Norske skoler nytte av det. Nesten samtlige av mine professorer hadde flere år i utenlandske prestisjeskoler, og er bla. grunnen til at forsknings-gruppa på Universitetet hadde et høyt nivå. De dro relativt ofte tilbake, og hadde stort nettverk med verdensledende forskere og grupper innen forskningsområdet. 

 

Anonymkode: 4abbf...7c8

[AnonymBruker]

Jeg har også selv studert i utlandet (i 6 år, ferdig for 10 år siden). Jeg mener å huske at jeg ikke fikk mer i studielån/stipend enn andre som studerte hjemme i Norge. Satsene blir jo regulert etter prisnivået i dette landet, og det var billigere å leve og bo der jeg studerte enn i Norge. Betalte heller ingen skolepenger.

Noe annet blir det med de utdanningene man må betale for/land som krever skolepenger.

Jeg jobber på et universitet i Norge, og ser det er STOR søkning av utenlandske studenter til både grunnstudier og masterstudier. Uforholdsmessig mange vil til Norge. Det er nok delvis på grunn av at vi er et av få land der det ikke koster noe å studere, vi tar ingen gebyr for utenlandske studenter. Mens en norsk student som ville studere i deres hjemland, ville måtte betale dyrt. Det er ikke helt heldig, i allefall når det fører til at det blir vanskeligere for norske studenter å komme inn på studier i Norge, når den store søkningen fra utlandet presser poenggrensene opp. Universitetene vil jo ha de som er best kvalifiserte, og som gir best resultat og status, norske eller utenlandske søkere spiller ingen rolle.

Anonymkode: d37ed...a4e

[Traktor]

Norge burde slutte å sponse utenlandsstudenter i Norge og kreve skolepenger for den reelle kostnaden. Disse pengene kan igjen brukes på å sponse norske studenter i utlandet. Det er helt uholdbart at norske studenter skal betale for å studere i utlandet, mens utenlandske studenter i Norge får utdanningen dekket av norske skattebetalere.

[AnonymBruker]

Nei, men vi bør vurdere å kreve skolepenger for "massestudier" for internasjonale studenter i Norge. Dvs. studier som mange tar innenfor humaniora, og som det ikke nødvendigvis er så stor etterspørsel etter. Min erfaring er at det er uforholdsmessig mange internasjonale studenter som studierer i Norge, til dels på grunn av at det ikke er skolepenger for noen studenter i Norge (heller ikke internasjonale). Men norske studenter må i de fleste land betale skolepenger delvis eller fullt ut bortsett fra utvekslingsprogrammene (men det er jo ikke en grad eller flere år, stort sett bare opptil et år). Alternativt bør norske studenter får adgang til utdanninger ved utenlandske institusjoner uten å betale skolepenger hvis de samme institusjonene har studenter på norske institusjoner. 

Men det er nok en vanskelig ordning å innføre og håndheve, siden det er mange institusjoner i utlandet som er mer eller mindre private. Det er nok heller ikke lett å få gehør for at norske studenter ikke skal betale skolepenger i utlandet ved de offentlige institusjonene heller, så det er nok enklere å innføre skolepenger for en del av studiene for internasjonale studenter. Norsk utdanningspolitikk har vi jo i stor grad kontroll over selv. Som et alternativ til dette kan man evt. satse på utvekslingsprogrammer som tar sikte på hele, fullverdige grader, da et visst antall studenter i året. Men det er viktig at slike ordninger er gjensidige. 

Mange vil nok hevde at man går glipp av gode hoder og internasjonalisering hvis man innfører begrensninger som skolepenger på antall studier og/eller antall internasjonale studenter som studerer i Norge. Det er delvis riktig, men husk at langt de fleste internasjonale studenter drar hjem igjen etter endt studietid. Relativt få blir igjen for å jobbe i Norge, og jeg syntes i utgangspunktet det ikke det er norske institusjoners oppgave å utdanne internasjonale studenter. Er man redd for å gå glipp av enkelte kloke hoder eller internasjonalisering og kunnskaps- og kulturutveksling, så kan man fint løse det ved å innføre kvoteordninger eller utvekslingsprogrammer som nevnt i forrige avsnitt.

Et annet problem med dagens ordning, er at det høye fokuset på gratis internasjonalisering, er med å heve inntakskravene for de norske studentene ved de norske institusjonene. Dette presser igjen norske studenter til å måtte dra til utlandet for å studere, med tilhørende økte utgifter for lånekassen. Nå er det selvfølgelig ikke noe i veien med å studere i utlandet i seg selv, og for hver enkelt er det en gyllen mulighet til å bli mer selvstendig og oppleve noe nytt, og potensielt bli kjent med en ny kultur. Men det er lov å bruke hodet, og forvalte de kunnskapsverdiene vi har på en bedre måte. Nesten alle andre land gjør det i svært stor grad, der internasjonale studenter som regel må betale betraktelig mer. 

 

Anonymkode: 91600...133

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Det er ikke akkurat snakk om «sponsing» når mesteparten av støtten er til lån.

Jeg studerte selv i utlandet, var ferdig for ca ti år siden. Profesjonsstudium. Valgte også, som i artikkelen, bevisst ikke de dyreste studiestedene. For de med moderate skolepenger var ordningen bedre før - jeg fikk alt som stipend, MEN det som kom over (tror det var 50-60k) måtte man betale selv. Jeg klarte å gjøre det fordi den delen som kom over stipendet som regel ikke var så stor (kom an på valutakursen...), og fordi jeg hadde sommerjobb. Men hvis man gikk på dyrere studier, var det få muligheter til å få mer støtte. Jeg endte opp med 300k i studielån, kun marginalt mer enn om jeg hadde studert i Norge (pga mer lån til reise).

Nå kan man få mer støtte, men det blir mer i lån. I praksis vil mange også kunne få mer hvis de går på studiesteder av «svært høy kvalitet» - jeg så på lista, og den er LANG. Det er ikke akkurat snakk om kun Oxford og Yale, akkurat. Det er et godt tilbud. Men å begrense studieretninger ut fra «behov» synes jeg blir feil, da vil det alltid kunne slå urettferdig ut. Hvem skal se inn i krystallkula og bestemme det framtidige behovet? Det blir gjetting og synsing. 

Jeg tror nok mange burde tenke nøye over om investeringen vil tjenes inn igjen ift økt inntekt. Det er imidlertid ikke så lett å ta stilling til når man er 19... eksempelet i artikkelen var ganske ekstremt, med ni års utenlandsstudier. Det er det ikke mange som har. Jeg er enig i at stipendandelen bør opp, særlig for de dyre studiestedene, men samtidig er det ikke en menneskerett å få på dyre studiesteder i utlandet gratis. Så en mellomting hadde vært greit. Det hadde også gått an å sette et tak på max lån til skolepenger totalt.

Anonymkode: cb19b...c10

Hele saken her er jo nettopp diskusjon om at støtten skal bli gitt som stipend i stedet for dagens ordning hvor det er lån. 

Anonymkode: f0d28...e56

[ViljaH]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å hvem skal mene noe om hvilke utenlandsstudier som bør få støtte og de som ikke bør få det? Det med studieplasser svinger veldig, og vi vet jo at utlenninger kommer til Norge og studerer gratis mens nordmenn må betale skolepenger når de studerer i utlandet. 

Anonymkode: 08af1...550

Joda, jeg mente at det fra statens side må vurderes som en god investering. Det finnes allerede nemder som vurderer ulike studier i utlandet, det kan løses.

F.eks å studere på prestisjeuniversitet i utlandet kan få bedre finansiering enn å studere media-etellerannet i Australia/surfe. Og å studere noe hvor norske utdanningsinstitusjoner ikke klarer å produsere nok.

Kan godt gjøre noe med alle utlendingene som vil ha gratis utdannelse her, og presser ut norske studenter. De kan betale f.eks.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hele saken her er jo nettopp diskusjon om at støtten skal bli gitt som stipend i stedet for dagens ordning hvor det er lån. 

Anonymkode: f0d28...e56

Og hvis du leser innlegget mitt, har jeg skrevet om dette på slutten. Kort: Ja til større andel stipend, men ikke frislipp. Og i forhold til tidligere er det mulig å ta opp mer lån, noe som ikke bare er negativt. Bedre med lån i Lånekassen enn et annet sted (som var alternativet før).

Anonymkode: cb19b...c10

[AnonymBruker]

På 6.7.2018 den 8.36, AnonymBruker skrev:

...som setter seg i milliongjeld?

Bør vi gi høyere stipend til de som velger å ta utdanningen utenlands slik at de ikke blir gjeldsslaver når de kommer hjem igjen?

 

Anonymkode: 675f3...be1

Ja, jeg mener at Norge bør det. Andelen av stipend bør økes. Det er stor sjanse for at jeg selv havner i fremtiden blant de som får ikke bare 1 million, men kanskje opp mot 1,5 mill i studiegjeld. Det sistnevnte er avhengig av om jeg bestemmer meg for å gå for PhD i utlandet - Lånekassen har en utvidet støttekvote for PhD i utlandet på opptil 4 år.

Denne gruppa med studenter med over 1 mill i gjeld teller nå allerede 309 stykker, men det er også en del som har 750.000 - 800.000 i gjeld. Snittet for utenlandsstudenter er 500.000, men det er mange som har gjeld over dette beløpet også. Så hvis man hadde sett på alle som har 750.000 i gjeld eller mer, så er jeg sikker på at det er snakk om flere tusen mennesker per idag og det kommer bare til å øke i fremtiden.

Dette er i aller høyeste grad viktig å nevne, fordi mange av disse kan fort risikere å havne på gjeldsordning om de ikke får rimelig kjapt den jobben de hadde tenkt seg eller iallfall en god nok jobb som kan betale studentgjelda. I og med at man skylder disse pengene til staten, så er det staten som kan ende opp med å ta denne kostnaden uansett. 

Hvis politikere - spesielt de på høyresiden - fortsetter å kun være opptatt av å gi skattelettelser til de aller rikeste, mens de tyner alle andre grupper som sliter og prøver ellers å få til en etablert fremtid i Norge, så vil det fort ende opp med at staten vil måtte ta regningen for disse millionlånene uansett, bare på en mer "personlig" plan der gjeldsordning innvilges til individer i en 5-års periode før gjelda er helt slettet.

Det er også viktig å nevne at gjelda slettes også hvis man blir ufør. Så at politikere i regjeringen nekter for å øke stipendandelen er bare patetisk, men det kan bli slik til slutt at staten vil måtte ta regningen likevel, og det bør være slik når man tross alt studerer ved ett av verdens beste universiteter.

Når det er sagt, så er spm: hvilke universiteter skal få ekstra stipend? Vel, mange vil si de på tilleggsstipendlista. Jeg ville ha forkortet tilleggsstipendlista i Lånekassen ytterliggere, slik at folk som virkelig har kommet inn på ett av verdens beste universiteter får ekstra stipend uavhengig av sosial bakgrunn.

https://www.lanekassen.no/nb-NO/Stipend-og-lan/Utland/Hvor-mye/Stotte-til-skolepenger/skolepenger-utenfor-norden/Tilleggsstipend/tilleggsstipend---storbritannia/

Her er noen jeg ville ha fjernet fra lista, for jeg mener at de ikke er "elite".

Jeg ville ha fjernet:

Cardiff

Queen Mary

Birmingham

Exeter

Glasgow

Liverpool

Leeds

Southampton

Sheffield

Så ville jeg brukt heller ekstra penger som ikke gis til de foreslåtte universitene som jeg hadde "fjernet", og heller gi disse ekstra pengene i stipend til de studentene som får studieplass ved Edinburgh, Manchester, Nottingham, Imperial, Oxford, Warwick, Bristol, UCL,osv. 

Det samme hadde jeg gjort med universiteter i USA, det er for mange der, som det ikke er noe poeng å gi tilleggstipend til. 

Men jeg skjønner at det vil alltid være uenighet i hvem som "fortjener å være på lista" over ekstrastipend og i utgangspunktet er det uansett ikke mange studenter i USA nå for tiden. Men de som er i USA nå for tiden, er gjerne på universiteter som er veldig lavt rangert. Hawaii Pacific er typisk en plass som har hatt mange norske studenter tidligere iallfall.

Antallet studenter i utlandet har også begynt å falle - tipper mest pga svak norsk krone i forhold til USD / EURO, osv:

https://khrono.no/utenlands-ansa-gradsstudenter/faerre-norske-studenter-tar-graden-sin-i-utlandet/136082

Så er det viktig å belyse ett annet problem også og det er bo- og levekostnader. Mange har fokuset på tuition fees, noe som selvsagt er viktig, men det beskriver ikke hele helhetsbildet. Som regel er de beste universitetene - akkurat som i Norge - lokalisert i de største byene, hvor det er dyrest å bo i. Jeg nevner i fleng: Berlin, Paris, London, Oxford, New York, San Francisco, Boston, Chicago, Los Angeles, Amsterdam, og generelt sett hele Sveits ++. 

Ser man på lista over de 100 beste universitetene i verden, så er det virkelig svært få som har den kombinasjonen av "lave" tuition fees + "gjennomsnittelige" bo- og levekostnader. Så dette er en kombinasjon som er vanskelig å knekke for oss som ikke har mor og far som kan betale og sponse og er helt 100% avhengig av Lånekassen.

De eneste landene / stedene hvor tuition fees er "lave" nok i kombinasjon med noe lavere bo- og levekostnader i forhold til f eks Oslo er Kina og Nederland. 

Problemet er bare at for å få "maksimalt" utbytte av oppholdet i Kina eller Nederland, så bør man kunne kinesisk eller "Dutch". Kinesisk er svært vanskelig å lære seg og man har heller ikke rett til å søke jobb fritt i Kina slik man f eks kan i Nederland. 

Sånn sett blir Nederland og kanskje Belgia som den eneste "billige option" blant topp 100 - sett bort fra Sverige og Danmark, men Stockholm, Gotenborg, København og Malmø er heller ikke så billige, selv om de kan være litt billigere enn Oslo.

Ser at artikkelen fra TV2 nevner Tyskland som ett land man ønsker å promotere mer - problemet er igjen, at det er så altfor få grader på engelsk. Så man må kunne tysk i de fleste tilfellene når det gjelder "vanlig" bachelor eller master, men det finnes selvfølgelig unntak, men poenget er at det blir ikke "mange studenter i Tyskland" av å kun henvise til de tyske "unntakene" som har bachelor og mastergrader på 100% engelsk. Så med mindre man kan tysk eller lærer tysk innen man er ferdig med utdanningen i Tyskland, så får man ikke utvidet utbytte av å kunne f eks søke jobb i Tyskland på linje med alle andre, selv om man kan det pga EU / EØS, så er poenget at de fleste tyske arb.givere forventer at man kan flytende tysk i tillegg til engelsk.

Det samme gjelder Sveits. De har et par - tre steder blant topp 100, men selv om Sveits har svært lave tuition fees, så hjelper det lite når byer som Zurich og andre byer er så ekstremt dyre (blant verdens dyreste), slik at de ekstreme bo- og levekostnader betyr i praksis at man har "tuition fees", bare på en annen måte - i form av høye bo- og levekostnader.

Så med mindre politikere ikke skjerper seg og innser at mange studenter sliter og får egentlig ikke studert utifra potensialet deres slik situasjonen faktisk er idag, så kommer vi til å se flere tilfeller der mange fortsetter å velge å studere ved steder som gjør at man får dekket skolepengene sine helt 100%, f eks Leeds, Liverpool og Exeter samtidig som den plassen man velger å studerer ikke er så altfor dyr å bo i. (Igjen Leeds / Liverpool / Exeter som eksempeler). 

Det betyr at man ikke får takket ja til en "prestisje" studieplass i USA eller i London hvis man får et tilbud derifra, men heller velger f eks en "middle option" som Leeds, Liverpool eller Exeter eller Hawaii Pacific eller Ohio og det er veldig synd at det er slik.

Skolepengene ved de meget gode universitetene i USA overgår det maksimale beløpet på 304.000 kr i skolepenger, selv om universitetet står på tilleggsstipendlista, fordi når tuition fee er på over 50.000 USD og 1 USD er på minst 8 kroner, så sier det seg selv at man mangler minst 100.000 kroner for å dekke bare dette tuition fee problemet og det i kun ett år. Jo flere år, jo verre blir det.

Mens for London er problemet de reelle bo- og levekostnadene som er flere titusener av kroner høyere enn det man får fra Lånekassen. På en måte kan man også kalle dette en "skjult tuition fee", på toppen av UK sine tuition fees. Dette er også per år, så tenk da hvor mye verre det blir økonomisk sett jo flere år det blir snakk om.

Det nytter heller ikke å takke ja til noe i Sveits, hvis man får tilbud fra noen der, til tross for svært lave tuition fees, så er bo- og levekostnader helt hinsides, spesielt Zurich og alt i nærheten av den byen og det er nettopp der ETH Zurich og University of Zurich er lokalisert. Byer som Geneva (University of Geneva) og Lausanne (EPFL PolyTech) er også veldig dyre steder å bo i.

Ett annet problem er at man som utenlandsstudent ikke får tatt jobb i utlandet uten konsekvenser, da man ender straks opp med å miste deler av Folketrygden man er medlem av. Ikke at studentjobb er lett å få - tvert imot, det er veldig vanskelig å få og det er mange om beinet for de enkleste jobbene til og med og det går også negativt ut over karakterer. Men dette for å illustrere at man som utenlandsstudent får "ekstra problemer" (som tap av deler av Folketrygden om man begynner å jobbe deltid i utlandet). og dette kommer på toppen av ellers mange økonomiske problemer studenter generelt sett har også i Norge.

Så det er ekstremt trist og det er direkte feil når hun utdanningsministeren Nybø mener at man har "fritt valg og mange muligheter". Det stemmer ikke. Man har "mange middle options" å velge imellom, som jeg kaller det, men svært få "top options" å velge imellom, med mindre man har en ganske så fin haug med digital cash på kontoen sin eller foreldre som kan sponse en med hundretusener av kroner.

Det er trist at man må gå opp i milliongjeld for "middle options", som jeg kaller det, og ikke misforstå - middle options er gode universiteter, men spørsmålet er om de er "verdt" 1+ mill i studiegjeld, og det er dette saken dreier seg om. Det er ikke noe problem å studere ved disse om staten hadde giddet å tatt en litt større regning eller heller flyttet ekstra pengene fra disse og rettet dem inn mot "top options". 

Her er også en fersk artikkel når det gjelder milliongjeld:

https://www.dn.no/talent/2018/07/02/2053/Utdannelse/stadig-flere-bikker-en-million-i-studielan

Nesten 900.000 kr for å studere i Edinburgh, før hun prøver å "hente seg inn" med medisinstudier i Tromsø. Hun slipper nok gjeldsordning siden hun spesifikt blir lege, men for de fleste andre vil det være langt verre som ikke har en spesifik profesjon å gå til med en slik gjeld. 

Så jeg håper iallfall at staten så fort som mulig kan begynne å tilby høyere stipend til folk, slik at de faktisk kan takke ja til de stedene som ønsker å gi dem sjansen til å oppfylle potensialet sitt, og ikke slik det er nå, der man må velge utifra hvilken by i utlandet er billigere enn Oslo og Bergen (slik at man faktisk kan leve av de patetiske 116.000 kr man får fra neste måned og frem til juni 2019) samtidig som man håper at tuition fees er finansiert 100% og ikke overskrider eller kommer i nærheten av den grensa på 304.000 kr, for det har seg slik at allerede ved finansierte 202.000 kr i tuition fees per år, så er hver eneste krone over det beløpet rent lån (tilleggslån på opptil 101.800 kr). Selvfølgelig, en betydelig andel av de 202.000 kr er også lån, som regel ett sted mellom 90.000 - 100.000 kr netto før man begynner å tikke oppover der hver eneste krone er et rent lån. 

Så det skal ikke mer enn en tuition fee på 18.500 Pund med dagens kurs eller 25.000 USD per år før den er blitt nådd.

 

Anonymkode: 100b5...40b

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at lista over disse lærestedene av svært høy kvalitet er altfor lang. Den burde kuttes, og de som går på virkelige eliteuniversitet burde få mulighet til å få mer i stipend i stedet. Det er langt fra Ivy League til mange av de engelske ++ universitetene på Lånekassens liste.

En annen svakhet, særlig for disse ikke-helt-på-toppnivåuniversitetene, er at de kan ha enkeltstudier som er av svært god kvalitet, mens de fleste studiene de har er helt på det jevne, og ikke verdt å ende opp med mange hundre tusen ekstra i lån for. Hvis det da skal kuttes på lista, hadde det vært en mulighet å beholde disse enkeltstudiene, men kutte resten. 

Anonymkode: cb19b...c10

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg mener at Norge bør det. Andelen av stipend bør økes. Det er stor sjanse for at jeg selv havner i fremtiden blant de som får ikke bare 1 million, men kanskje opp mot 1,5 mill i studiegjeld. Det sistnevnte er avhengig av om jeg bestemmer meg for å gå for PhD i utlandet - Lånekassen har en utvidet støttekvote for PhD i utlandet på opptil 4 år.

Denne gruppa med studenter med over 1 mill i gjeld teller nå allerede 309 stykker, men det er også en del som har 750.000 - 800.000 i gjeld. Snittet for utenlandsstudenter er 500.000, men det er mange som har gjeld over dette beløpet også. Så hvis man hadde sett på alle som har 750.000 i gjeld eller mer, så er jeg sikker på at det er snakk om flere tusen mennesker per idag og det kommer bare til å øke i fremtiden.

Dette er i aller høyeste grad viktig å nevne, fordi mange av disse kan fort risikere å havne på gjeldsordning om de ikke får rimelig kjapt den jobben de hadde tenkt seg eller iallfall en god nok jobb som kan betale studentgjelda. I og med at man skylder disse pengene til staten, så er det staten som kan ende opp med å ta denne kostnaden uansett. 

Hvis politikere - spesielt de på høyresiden - fortsetter å kun være opptatt av å gi skattelettelser til de aller rikeste, mens de tyner alle andre grupper som sliter og prøver ellers å få til en etablert fremtid i Norge, så vil det fort ende opp med at staten vil måtte ta regningen for disse millionlånene uansett, bare på en mer "personlig" plan der gjeldsordning innvilges til individer i en 5-års periode før gjelda er helt slettet.

Det er også viktig å nevne at gjelda slettes også hvis man blir ufør. Så at politikere i regjeringen nekter for å øke stipendandelen er bare patetisk, men det kan bli slik til slutt at staten vil måtte ta regningen likevel, og det bør være slik når man tross alt studerer ved ett av verdens beste universiteter.

Når det er sagt, så er spm: hvilke universiteter skal få ekstra stipend? Vel, mange vil si de på tilleggsstipendlista. Jeg ville ha forkortet tilleggsstipendlista i Lånekassen ytterliggere, slik at folk som virkelig har kommet inn på ett av verdens beste universiteter får ekstra stipend uavhengig av sosial bakgrunn.

https://www.lanekassen.no/nb-NO/Stipend-og-lan/Utland/Hvor-mye/Stotte-til-skolepenger/skolepenger-utenfor-norden/Tilleggsstipend/tilleggsstipend---storbritannia/

Her er noen jeg ville ha fjernet fra lista, for jeg mener at de ikke er "elite".

Jeg ville ha fjernet:

Cardiff

Queen Mary

Birmingham

Exeter

Glasgow

Liverpool

Leeds

Southampton

Sheffield

Så ville jeg brukt heller ekstra penger som ikke gis til de foreslåtte universitene som jeg hadde "fjernet", og heller gi disse ekstra pengene i stipend til de studentene som får studieplass ved Edinburgh, Manchester, Nottingham, Imperial, Oxford, Warwick, Bristol, UCL,osv. 

Det samme hadde jeg gjort med universiteter i USA, det er for mange der, som det ikke er noe poeng å gi tilleggstipend til. 

Men jeg skjønner at det vil alltid være uenighet i hvem som "fortjener å være på lista" over ekstrastipend og i utgangspunktet er det uansett ikke mange studenter i USA nå for tiden. Men de som er i USA nå for tiden, er gjerne på universiteter som er veldig lavt rangert. Hawaii Pacific er typisk en plass som har hatt mange norske studenter tidligere iallfall.

Antallet studenter i utlandet har også begynt å falle - tipper mest pga svak norsk krone i forhold til USD / EURO, osv:

https://khrono.no/utenlands-ansa-gradsstudenter/faerre-norske-studenter-tar-graden-sin-i-utlandet/136082

Så er det viktig å belyse ett annet problem også og det er bo- og levekostnader. Mange har fokuset på tuition fees, noe som selvsagt er viktig, men det beskriver ikke hele helhetsbildet. Som regel er de beste universitetene - akkurat som i Norge - lokalisert i de største byene, hvor det er dyrest å bo i. Jeg nevner i fleng: Berlin, Paris, London, Oxford, New York, San Francisco, Boston, Chicago, Los Angeles, Amsterdam, og generelt sett hele Sveits ++. 

Ser man på lista over de 100 beste universitetene i verden, så er det virkelig svært få som har den kombinasjonen av "lave" tuition fees + "gjennomsnittelige" bo- og levekostnader. Så dette er en kombinasjon som er vanskelig å knekke for oss som ikke har mor og far som kan betale og sponse og er helt 100% avhengig av Lånekassen.

De eneste landene / stedene hvor tuition fees er "lave" nok i kombinasjon med noe lavere bo- og levekostnader i forhold til f eks Oslo er Kina og Nederland. 

Problemet er bare at for å få "maksimalt" utbytte av oppholdet i Kina eller Nederland, så bør man kunne kinesisk eller "Dutch". Kinesisk er svært vanskelig å lære seg og man har heller ikke rett til å søke jobb fritt i Kina slik man f eks kan i Nederland. 

Sånn sett blir Nederland og kanskje Belgia som den eneste "billige option" blant topp 100 - sett bort fra Sverige og Danmark, men Stockholm, Gotenborg, København og Malmø er heller ikke så billige, selv om de kan være litt billigere enn Oslo.

Ser at artikkelen fra TV2 nevner Tyskland som ett land man ønsker å promotere mer - problemet er igjen, at det er så altfor få grader på engelsk. Så man må kunne tysk i de fleste tilfellene når det gjelder "vanlig" bachelor eller master, men det finnes selvfølgelig unntak, men poenget er at det blir ikke "mange studenter i Tyskland" av å kun henvise til de tyske "unntakene" som har bachelor og mastergrader på 100% engelsk. Så med mindre man kan tysk eller lærer tysk innen man er ferdig med utdanningen i Tyskland, så får man ikke utvidet utbytte av å kunne f eks søke jobb i Tyskland på linje med alle andre, selv om man kan det pga EU / EØS, så er poenget at de fleste tyske arb.givere forventer at man kan flytende tysk i tillegg til engelsk.

Det samme gjelder Sveits. De har et par - tre steder blant topp 100, men selv om Sveits har svært lave tuition fees, så hjelper det lite når byer som Zurich og andre byer er så ekstremt dyre (blant verdens dyreste), slik at de ekstreme bo- og levekostnader betyr i praksis at man har "tuition fees", bare på en annen måte - i form av høye bo- og levekostnader.

Så med mindre politikere ikke skjerper seg og innser at mange studenter sliter og får egentlig ikke studert utifra potensialet deres slik situasjonen faktisk er idag, så kommer vi til å se flere tilfeller der mange fortsetter å velge å studere ved steder som gjør at man får dekket skolepengene sine helt 100%, f eks Leeds, Liverpool og Exeter samtidig som den plassen man velger å studerer ikke er så altfor dyr å bo i. (Igjen Leeds / Liverpool / Exeter som eksempeler). 

Det betyr at man ikke får takket ja til en "prestisje" studieplass i USA eller i London hvis man får et tilbud derifra, men heller velger f eks en "middle option" som Leeds, Liverpool eller Exeter eller Hawaii Pacific eller Ohio og det er veldig synd at det er slik.

Skolepengene ved de meget gode universitetene i USA overgår det maksimale beløpet på 304.000 kr i skolepenger, selv om universitetet står på tilleggsstipendlista, fordi når tuition fee er på over 50.000 USD og 1 USD er på minst 8 kroner, så sier det seg selv at man mangler minst 100.000 kroner for å dekke bare dette tuition fee problemet og det i kun ett år. Jo flere år, jo verre blir det.

Mens for London er problemet de reelle bo- og levekostnadene som er flere titusener av kroner høyere enn det man får fra Lånekassen. På en måte kan man også kalle dette en "skjult tuition fee", på toppen av UK sine tuition fees. Dette er også per år, så tenk da hvor mye verre det blir økonomisk sett jo flere år det blir snakk om.

Det nytter heller ikke å takke ja til noe i Sveits, hvis man får tilbud fra noen der, til tross for svært lave tuition fees, så er bo- og levekostnader helt hinsides, spesielt Zurich og alt i nærheten av den byen og det er nettopp der ETH Zurich og University of Zurich er lokalisert. Byer som Geneva (University of Geneva) og Lausanne (EPFL PolyTech) er også veldig dyre steder å bo i.

Ett annet problem er at man som utenlandsstudent ikke får tatt jobb i utlandet uten konsekvenser, da man ender straks opp med å miste deler av Folketrygden man er medlem av. Ikke at studentjobb er lett å få - tvert imot, det er veldig vanskelig å få og det er mange om beinet for de enkleste jobbene til og med og det går også negativt ut over karakterer. Men dette for å illustrere at man som utenlandsstudent får "ekstra problemer" (som tap av deler av Folketrygden om man begynner å jobbe deltid i utlandet). og dette kommer på toppen av ellers mange økonomiske problemer studenter generelt sett har også i Norge.

Så det er ekstremt trist og det er direkte feil når hun utdanningsministeren Nybø mener at man har "fritt valg og mange muligheter". Det stemmer ikke. Man har "mange middle options" å velge imellom, som jeg kaller det, men svært få "top options" å velge imellom, med mindre man har en ganske så fin haug med digital cash på kontoen sin eller foreldre som kan sponse en med hundretusener av kroner.

Det er trist at man må gå opp i milliongjeld for "middle options", som jeg kaller det, og ikke misforstå - middle options er gode universiteter, men spørsmålet er om de er "verdt" 1+ mill i studiegjeld, og det er dette saken dreier seg om. Det er ikke noe problem å studere ved disse om staten hadde giddet å tatt en litt større regning eller heller flyttet ekstra pengene fra disse og rettet dem inn mot "top options". 

Her er også en fersk artikkel når det gjelder milliongjeld:

https://www.dn.no/talent/2018/07/02/2053/Utdannelse/stadig-flere-bikker-en-million-i-studielan

Nesten 900.000 kr for å studere i Edinburgh, før hun prøver å "hente seg inn" med medisinstudier i Tromsø. Hun slipper nok gjeldsordning siden hun spesifikt blir lege, men for de fleste andre vil det være langt verre som ikke har en spesifik profesjon å gå til med en slik gjeld. 

Så jeg håper iallfall at staten så fort som mulig kan begynne å tilby høyere stipend til folk, slik at de faktisk kan takke ja til de stedene som ønsker å gi dem sjansen til å oppfylle potensialet sitt, og ikke slik det er nå, der man må velge utifra hvilken by i utlandet er billigere enn Oslo og Bergen (slik at man faktisk kan leve av de patetiske 116.000 kr man får fra neste måned og frem til juni 2019) samtidig som man håper at tuition fees er finansiert 100% og ikke overskrider eller kommer i nærheten av den grensa på 304.000 kr, for det har seg slik at allerede ved finansierte 202.000 kr i tuition fees per år, så er hver eneste krone over det beløpet rent lån (tilleggslån på opptil 101.800 kr). Selvfølgelig, en betydelig andel av de 202.000 kr er også lån, som regel ett sted mellom 90.000 - 100.000 kr netto før man begynner å tikke oppover der hver eneste krone er et rent lån. 

Så det skal ikke mer enn en tuition fee på 18.500 Pund med dagens kurs eller 25.000 USD per år før den er blitt nådd.

 

Anonymkode: 100b5...40b

Syntes du har mange reflekterte betraktninger, men jeg kan ikke si meg enig i dem. Ikke ubetinget enig i at man bør kutte ned på lista for "middels gode universiteter" i favør av dyrere, og kanskje ennå bedre typiske Ivy League (eller tilsvarende) studiesteder. For det første vil det gå utover antallet studenter som kan studere utenlands, for jeg tviler på at lånekassen kan opprettholde like gode stipendordninger for alle, dersom man samtidig skal øke satsene for en eller flere av satsene for ordinære skolepenger, satsene for tilleggsstipend og satser for livsopphold. Det blir en merkostnad som vil måtte hentes inn et eller annet sted.

For det andre syntes jeg ikke lånekassen skal bidra til at utenlandske universiteter kan opprettholde et høyt kostnadsnivå. Jeg er klar over at de relativt få norske studentene kanskje ikke betyr like mye for disse studiestedene i det store og hele, og at rike foreldre av disse landenes egne borgere er en sterkere drivkraft for svært kostbare skolepenger, men jeg syntes nå likevel ikke at man trenger å heller mer bensin på bålet. Når disse studiestedene rekrutterer internasjonalt, så kan du være ganske sikker på at deres markedsføringspersonale har god oversikt over hvilke land som tilbyr sine studenter gode stipendordninger, og som derfor spekulerer i forhold til det, og jeg syntes ikke det er norske myndigheters ansvar å finansiere norske studenters utdannelse ved de dyreste institusjonene, uansett hvor gode de fremstår internasjonalt sett.

Når det gjelder dette med å fortsette oppholdet i utlandet etter utdannelse for jobb og karriere videre med fortsatt medlemskap i folketrygden, så er det heller ikke noe man kan regne med. Det å emigrere og bosette seg i et annet land er et flott og spennende valg for mange, men det er samtidig et valg om at man potensielt har forlatt Norge for godt, og jeg mener at det ikke er den norske folketrygdens ansvar å sørge for tidligere borgere som har fattet et selvstendig valg om å forlate landet. 

Jeg ser poenget ditt med at man kanskje ikke oppnår potensialet sitt ved å videreføre ordningen slik den er i dag. Men likevel, det er svært få som når et potensiale i form av å bli toppolitikere, næringslivsmoguler eller havne blant de beste akademikerne innen sitt fagfelt. Og de relativt få det gjelder blir gjerne likevel snappet opp/headhuntet av toppuniversitetene likevel; dvs. går man ut fra en "middels god utdanningsinstitusjon" i internasjonal sammenheng der man har publisert mye og god nok akademia på et internasjonalt toppnivå, så kan du være temmelig sikker på at det åpner seg muligheter ved de aller beste institusjonene likevel, f. eks. i form av interne ordninger mange av dem har for de aller, aller beste studentene/ansatte. 

Anonymkode: 91600...133

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Syntes du har mange reflekterte betraktninger, men jeg kan ikke si meg enig i dem. Ikke ubetinget enig i at man bør kutte ned på lista for "middels gode universiteter" i favør av dyrere, og kanskje ennå bedre typiske Ivy League (eller tilsvarende) studiesteder. For det første vil det gå utover antallet studenter som kan studere utenlands, for jeg tviler på at lånekassen kan opprettholde like gode stipendordninger for alle, dersom man samtidig skal øke satsene for en eller flere av satsene for ordinære skolepenger, satsene for tilleggsstipend og satser for livsopphold. Det blir en merkostnad som vil måtte hentes inn et eller annet sted.

For det andre syntes jeg ikke lånekassen skal bidra til at utenlandske universiteter kan opprettholde et høyt kostnadsnivå. Jeg er klar over at de relativt få norske studentene kanskje ikke betyr like mye for disse studiestedene i det store og hele, og at rike foreldre av disse landenes egne borgere er en sterkere drivkraft for svært kostbare skolepenger, men jeg syntes nå likevel ikke at man trenger å heller mer bensin på bålet. Når disse studiestedene rekrutterer internasjonalt, så kan du være ganske sikker på at deres markedsføringspersonale har god oversikt over hvilke land som tilbyr sine studenter gode stipendordninger, og som derfor spekulerer i forhold til det, og jeg syntes ikke det er norske myndigheters ansvar å finansiere norske studenters utdannelse ved de dyreste institusjonene, uansett hvor gode de fremstår internasjonalt sett.

Når det gjelder dette med å fortsette oppholdet i utlandet etter utdannelse for jobb og karriere videre med fortsatt medlemskap i folketrygden, så er det heller ikke noe man kan regne med. Det å emigrere og bosette seg i et annet land er et flott og spennende valg for mange, men det er samtidig et valg om at man potensielt har forlatt Norge for godt, og jeg mener at det ikke er den norske folketrygdens ansvar å sørge for tidligere borgere som har fattet et selvstendig valg om å forlate landet. 

Anonymkode: 91600...133

Det ser ut som du misforstår totalt det jeg har skrevet. Jeg har ikke sagt at man skal kutte mulighetene for noen som ønsker å studere ved "middels gode" uni-er, men det må bli isåfall dyrere, og blir det dyrere, vil det på den måten få mange til å tenke seg om. MEN, jeg har ikke foreslått å "ta mulighetene" fra noen - jeg ser bare ikke noe poeng i å gi tilleggsstipend til folk som går på Cardiff, Exeter og den slags. Ei heller ser jeg poeng i å gi "vanlig stipend" til folk som går på universiteter som ikke engang står på tilleggsstipendlista.

For å illustere for deg litt hva jeg mener - hva slags utbytte får Norge ved å betale ut "vanlig" stipend til folk som går ved Kingston / Roehampton / Middlesex og Winchester? Disse står ikke på tilleggsstipendlista, men man deler ut likevel stipend til disse opptil det totale beløpet på ca 132.000 kroner. Det går flere hundre studenter ved disse fire svært LAVT rangerte universitetene. Det er kun Edinburgh som er veldig bra på den topp 5 lista på side 8, som jeg skal gi deg link til.

Mitt forslag hadde gått ut på å la folk fortsette å gå ved disse universitetene om de vil, men jeg hadde fjernet hver eneste krone i stipend til disse universitetene, og bare gitt hele beløpet på 132.000+ kr som lån.

Se på side 8 her i denne ferske rapporten fra Lånekassen:

https://www.lanekassen.no/Global/Utlandstall 17/Studenter og elever i utlandet 2016-17.pdf

Se også på USA - jeg skjønner ikke hva studenter eller Norge tjener på å gå ved "Santa Monice College" eller ved "Berkeley College i New York", eller Cali State San Marcos eller Santa Barbara City College eller Hawaii Pacific. Som sagt, Norge gir stipend til disse også, selv om de ikke står på tilleggsstipendlista.

Nei, jeg har heller ikke sagt at man skal "gi kun masse ekstra stipend" til Ivy League, men en liste over 25 - 30 universiteter i USA og en liste over 10 universiteter i UK der man sponser norske studenter ved disse universitetene med 75 - 80% stipend, synes jeg hadde vært langt bedre og langt mer nyttig for dem det gjelder og for Norge i sin helhet.

For dagens system, som faktisk ble innført for kun et par år siden gjør at vi står ovenfor de problemene jeg skisserte i det forrige innlegget mitt, nemlig at man får mange "middle options" som er svært dyre, men ingen "elite" options, som faktisk hadde vært billigere.

Videre, så tror jeg ikke at du har egentlig oppdatert deg på verken tuition fees i USA eller i UK. Det er ikke Ivy League som er "dyrest" i USA, så argumentet ditt holder ikke vann. Det er mange universiteter i USA som koster like mye som Ivy League for norske studenter. 

Nok en gang, skal jeg illustrere hva jeg mener: Jeg tar frem et helt tilfeldig universitet som Boston University, som står på tilleggsstipendlista, men som IKKE kan regnes for å være "elite" i verdensssammenheng. Joda, et godt universitet er det, og langt bedre enn Hawaii Pacific og Santa Barbara greier, men Boston er likevel ikke blant de 25 - 30 universitetene jeg hadde foreslått å ha gitt langt bedre stipender til. 

Bachelornivå og tuition fees ved Boston er på nesten 53.000 USD per år.

https://www.bu.edu/admissions/apply/tuition-aid-scholarships/tuition-and-fees/

Så sammenligner jeg Boston Uni med et helt tilfeldig elite Uni som Yale - der er tuition fee ca 53.500 USD per år. Med andre ord, nesten ingen forskjell !

https://finaid.yale.edu/costs-affordability/costs

Så har du andre universiteter på den tilleggsstipendlista, tar frem igjen helt tilfeldig - denne gangen Tufts University.

Ved Tufts, må man også ut med rett over 55.000 USD per år i tuition fees.

http://admissions.tufts.edu/tuition-and-aid/tuition-and-aid/

Dette er bare noen eksempler, men du skjønner poenget, og det er at i de fleste tilfellene (men det finnes unntak selvfølgelig) så er prisene mellom eliteuniversiteter på den ene siden og gode universiteter på den andre siden faktisk blitt "normalisert" og de har nesten en "parity" - altså likevekt ovenfor hverandre. Så det er ikke slik at Ivy League eller tilsvarende universiteter er så "mye dyrere" enn det Boston og Tufts Uni er.

Jeg kan gi deg de samme eksemplene fra UK, som er kanskje enda mer relevant da det er det mest populære landet å studere i sammen med Danmark. Ironien er at studenter velger "rett" når de velger Danmark - de studerer ved Copenhagen Business School som er en veldig god skole, men når det gjelder UK og USA, så velger studenter helt idiot steder som er av lav kvalitet. 

Her kan man også gi noe av skylda til studieagenter som gjerne pusher disse stedene som står på side 8 i linken min fra Lånekassen. 

Men tilbake til UK og eksempler på meget små tuition fee forskjeller der også. 

Ved Sheffield som regnes for å være et billig universitet og den står på tilleggsstipendlista, så koster en "standard" mastergrad der alt fra 17.500 til 22.500 GBP. 

Hvis vi skal se på King's (KCL) eller UCL eller Manchester som er også bedre enn Sheffield, så koster det henholdsvis mellom 20.000 - 21.000 GBP ved KCL / UCL og 18.000 GBP ved Manchester. Med andre ord, minimale forskjeller for ett land som Norge, men ikke minimal forskjell i forhold til fagkvalitet. Ergo hadde det vært en gevinst for staten Norge å ta regningen for den lille forskjellen i prisen. 

Ved Edinburgh er prisen ca 20.000 GBP, mens ved Exeter er prisen fra 17.500 - 18.000 og utover. Med andre ord, ikke de store forskjellene, (ca 10%), men kvaliteten i Edinburgh er bedre enn 10% i forhold til Exeter på absolutt alle måter.

Så for å oppsummere, disse elitestudiestedene trenger verken nordmenn eller norske studieagenter, fordi disse universitetene får så sykt mange applications at de kan velge og vrake uansett. Du ser også av linken min fra Lånekassen at det er ingen "elitesteder" blant topp 5 fra UK og USA. Det er kun Edinburgh som kan klassifiseres for å være veldig bra blant de topp 5 blant UK. Blant topp 5 fra USA er det ingen. 

Ironien er som sagt at det ser ut som norske studenter velger de beste universitetene i Danmark og Sverige (Copenhagen Business School og Lund / Stockholm Uni, osv), men når det gjelder UK og USA hvor man virkelig betaler masse i skolepenger, så har det gått helt skeis.

Ser vi blant topp 5 i Australia, så er det mer blandet. Griffith og Sunshine Coast som er blant topp 2 er ingenting å skryte av, men New South Wales, Sydney og Melbourne er veldig bra.

Når det gjelder å tape enten hele eller deler av medlemskapet i Folketrygden (og man får masse gratis stress med på kjøpet også), så skjer det allerede fra første krone du tjener. Det vil si, man trenger IKKE å "vente til man er ferdig med studiene sine", det skjer om man tar en simpel liten deltidsjobb eller hvis man er heldig og får en internship over sommeren. Da ryker det "fulle og trygge" medlemskapet.

Noe av sitatet her - altså man begynner å miste medlemskapet allerede fra første krone:

Får du arbeid i løpet av studietiden din i utlandet, kan dette påvirke medlemskapet ditt. Vær oppmerksom på at ditt medlemskap i folketrygden kan opphøre automatisk hvis du tar deg jobb i utlandet under studiene, osv osv.

https://www.nav.no/no/Person/Flere+tema/Arbeid+og+opphold+i+utlandet/Opphold+i+utlandet+og+folketrygden/student-i-utlandet#chapter-5

Det å være utenlandsstudent gjør at man er ekstra sårbar og utsatt i enda større grad enn hvis man hadde studert i Norge.

Det er svært få andre land som kan matche Norge på folketrygdrettigheter, så det betyr i praksis degradering av dine og mine rettigheter, selv om jeg f eks skulle ha fått "rettigheter" i ett annet EU / EØS-land. Så man får degradert sine trygderettigheter fra første krone og det kan skje altså mens man studerer.

 

 

 

 

Anonymkode: 100b5...40b

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ser ut som du misforstår totalt det jeg har skrevet. Jeg har ikke sagt at man skal kutte mulighetene for noen som ønsker å studere ved "middels gode" uni-er, men det må bli isåfall dyrere, og blir det dyrere, vil det på den måten få mange til å tenke seg om. MEN, jeg har ikke foreslått å "ta mulighetene" fra noen - jeg ser bare ikke noe poeng i å gi tilleggsstipend til folk som går på Cardiff, Exeter og den slags. Ei heller ser jeg poeng i å gi "vanlig stipend" til folk som går på universiteter som ikke engang står på tilleggsstipendlista. 

For å illustere for deg litt hva jeg mener - hva slags utbytte får Norge ved å betale ut "vanlig" stipend til folk som går ved Kingston / Roehampton / Middlesex og Winchester? Disse står ikke på tilleggsstipendlista, men man deler ut likevel stipend til disse opptil det totale beløpet på ca 132.000 kroner. Det går flere hundre studenter ved disse fire svært LAVT rangerte universitetene. Det er kun Edinburgh som er veldig bra på den topp 5 lista på side 8, som jeg skal gi deg link til.

Mitt forslag hadde gått ut på å la folk fortsette å gå ved disse universitetene om de vil, men jeg hadde fjernet hver eneste krone i stipend til disse universitetene, og bare gitt hele beløpet på 132.000+ kr som lån.

Se på side 8 her i denne ferske rapporten fra Lånekassen:

https://www.lanekassen.no/Global/Utlandstall 17/Studenter og elever i utlandet 2016-17.pdf

Se også på USA - jeg skjønner ikke hva studenter eller Norge tjener på å gå ved "Santa Monice College" eller ved "Berkeley College i New York", eller Cali State San Marcos eller Santa Barbara City College eller Hawaii Pacific. Som sagt, Norge gir stipend til disse også, selv om de ikke står på tilleggsstipendlista.

Nei, jeg har heller ikke sagt at man skal "gi kun masse ekstra stipend" til Ivy League, men en liste over 25 - 30 universiteter i USA og en liste over 10 universiteter i UK der man sponser norske studenter ved disse universitetene med 75 - 80% stipend, synes jeg hadde vært langt bedre og langt mer nyttig for dem det gjelder og for Norge i sin helhet.

For dagens system, som faktisk ble innført for kun et par år siden gjør at vi står ovenfor de problemene jeg skisserte i det forrige innlegget mitt, nemlig at man får mange "middle options" som er svært dyre, men ingen "elite" options, som faktisk hadde vært billigere.

Videre, så tror jeg ikke at du har egentlig oppdatert deg på verken tuition fees i USA eller i UK. Det er ikke Ivy League som er "dyrest" i USA, så argumentet ditt holder ikke vann. Det er mange universiteter i USA som koster like mye som Ivy League for norske studenter. 

Nok en gang, skal jeg illustrere hva jeg mener: Jeg tar frem et helt tilfeldig universitet som Boston University, som står på tilleggsstipendlista, men som IKKE kan regnes for å være "elite" i verdensssammenheng. Joda, et godt universitet er det, og langt bedre enn Hawaii Pacific og Santa Barbara greier, men Boston er likevel ikke blant de 25 - 30 universitetene jeg hadde foreslått å ha gitt langt bedre stipender til. 

Bachelornivå og tuition fees ved Boston er på nesten 53.000 USD per år.

https://www.bu.edu/admissions/apply/tuition-aid-scholarships/tuition-and-fees/

Så sammenligner jeg Boston Uni med et helt tilfeldig elite Uni som Yale - der er tuition fee ca 53.500 USD per år. Med andre ord, nesten ingen forskjell !

https://finaid.yale.edu/costs-affordability/costs

Så har du andre universiteter på den tilleggsstipendlista, tar frem igjen helt tilfeldig - denne gangen Tufts University.

Ved Tufts, må man også ut med rett over 55.000 USD per år i tuition fees.

http://admissions.tufts.edu/tuition-and-aid/tuition-and-aid/

Dette er bare noen eksempler, men du skjønner poenget, og det er at i de fleste tilfellene (men det finnes unntak selvfølgelig) så er prisene mellom eliteuniversiteter på den ene siden og gode universiteter på den andre siden faktisk blitt "normalisert" og de har nesten en "parity" - altså likevekt ovenfor hverandre. Så det er ikke slik at Ivy League eller tilsvarende universiteter er så "mye dyrere" enn det Boston og Tufts Uni er.

Jeg kan gi deg de samme eksemplene fra UK, som er kanskje enda mer relevant da det er det mest populære landet å studere i sammen med Danmark. Ironien er at studenter velger "rett" når de velger Danmark - de studerer ved Copenhagen Business School som er en veldig god skole, men når det gjelder UK og USA, så velger studenter helt idiot steder som er av lav kvalitet. 

Her kan man også gi noe av skylda til studieagenter som gjerne pusher disse stedene som står på side 8 i linken min fra Lånekassen. 

Men tilbake til UK og eksempler på meget små tuition fee forskjeller der også. 

Ved Sheffield som regnes for å være et billig universitet og den står på tilleggsstipendlista, så koster en "standard" mastergrad der alt fra 17.500 til 22.500 GBP. 

Hvis vi skal se på King's (KCL) eller UCL eller Manchester som er også bedre enn Sheffield, så koster det henholdsvis mellom 20.000 - 21.000 GBP ved KCL / UCL og 18.000 GBP ved Manchester. Med andre ord, minimale forskjeller for ett land som Norge, men ikke minimal forskjell i forhold til fagkvalitet. Ergo hadde det vært en gevinst for staten Norge å ta regningen for den lille forskjellen i prisen. 

Ved Edinburgh er prisen ca 20.000 GBP, mens ved Exeter er prisen fra 17.500 - 18.000 og utover. Med andre ord, ikke de store forskjellene, (ca 10%), men kvaliteten i Edinburgh er bedre enn 10% i forhold til Exeter på absolutt alle måter.

Så for å oppsummere, disse elitestudiestedene trenger verken nordmenn eller norske studieagenter, fordi disse universitetene får så sykt mange applications at de kan velge og vrake uansett. Du ser også av linken min fra Lånekassen at det er ingen "elitesteder" blant topp 5 fra UK og USA. Det er kun Edinburgh som kan klassifiseres for å være veldig bra blant de topp 5 blant UK. Blant topp 5 fra USA er det ingen. 

Ironien er som sagt at det ser ut som norske studenter velger de beste universitetene i Danmark og Sverige (Copenhagen Business School og Lund / Stockholm Uni, osv), men når det gjelder UK og USA hvor man virkelig betaler masse i skolepenger, så har det gått helt skeis.

Ser vi blant topp 5 i Australia, så er det mer blandet. Griffith og Sunshine Coast som er blant topp 2 er ingenting å skryte av, men New South Wales, Sydney og Melbourne er veldig bra.

Når det gjelder å tape enten hele eller deler av medlemskapet i Folketrygden (og man får masse gratis stress med på kjøpet også), så skjer det allerede fra første krone du tjener. Det vil si, man trenger IKKE å "vente til man er ferdig med studiene sine", det skjer om man tar en simpel liten deltidsjobb eller hvis man er heldig og får en internship over sommeren. Da ryker det "fulle og trygge" medlemskapet.

Noe av sitatet her - altså man begynner å miste medlemskapet allerede fra første krone:

Får du arbeid i løpet av studietiden din i utlandet, kan dette påvirke medlemskapet ditt. Vær oppmerksom på at ditt medlemskap i folketrygden kan opphøre automatisk hvis du tar deg jobb i utlandet under studiene, osv osv.

https://www.nav.no/no/Person/Flere+tema/Arbeid+og+opphold+i+utlandet/Opphold+i+utlandet+og+folketrygden/student-i-utlandet#chapter-5

Det å være utenlandsstudent gjør at man er ekstra sårbar og utsatt i enda større grad enn hvis man hadde studert i Norge.

Det er svært få andre land som kan matche Norge på folketrygdrettigheter, så det betyr i praksis degradering av dine og mine rettigheter, selv om jeg f eks skulle ha fått "rettigheter" i ett annet EU / EØS-land. Så man får degradert sine trygderettigheter fra første krone og det kan skje altså mens man studerer.

 

 

 

 

Anonymkode: 100b5...40b

Nei, men om man ikke lenger ønsker å gi tilleggsstipend, ordinært stipend eller gi alt som lån på "middels gode" studiesteder så vil det i praksis være et kutt det også. Greit nok, du er kanskje mer oppdatert på akkurat hvilke universiteter som er dyrest, men det samme faktum gjelder: Når man prioriterer noen, så må andre prioriteres vekk. Og skulle man i hovedsak prioritert "eliteinstitusjoner" som f. eks. Ivy League/tilsvarende, så betyr det også innskrenkede muligheter for norske studenter flest, fordi de akademiske kravene for disse institusjonene gjerne er langt høyere, og jeg syntes ikke det er norske myndigheters ansvar å prioritere de relativt få som ønsker (og greier) en internasjonal topputdannelse.

Men jeg kan se poenget ditt med at det er et problem at det tydeligvis deles ut i øst og vest til de middels gode universitetene også. For min del kan man gjerne også kutte litt i dette, til fordel for de som holder seg i landet (Man kunne f. eks. økt stipendandelen for norske studenter ved norske institusjoner). For det er i mine øyne det som er lånekassens fremste ansvar; å sørge for lik mulighet for en utdannelse ovenfor norske borgere i Norge. Internasjonale muligheter er således en ren bonus, men ikke noe som bør være lånekassens prioritet. Og grunnen til det er at det er svært lite verdier som kanaliseres tilbake til det norske samfunnet fra studenter som bor i utlandet. Selv i 2018 er selv en utdannelse blant Ivy League universitetene ikke nødvendigvis så veldig relevant i Norge, og de som gjennomfører slik utdannelse kan som regel heve betraktelig høyere lønn ved å bosette seg der de utdannet seg. Hvorfor skulle noen som f. eks. har studert ved Harvard eller Princeton og som kan forvente en startlønn på 100-200.000 USD flytte tilbake til Norge til en startlønn på 500K? 

Anonymkode: 91600...133