Hadde dere vært såret?

[AnonymBruker]

Jeg har en veninne, vi har kalt hverandre "bestevenninner" fra barndommen av. Nå er vi i midten av 20 - årene. Jeg har vært alvorlig syk i 4 år, er heldigvis på bedringens vei og skal begynne så smått å studere igjen men det har vært vanvittig tøft. Veninne min og jeg har pleid å gi bursdagsgaver til hverandre, men de siste tre årene (i hvert fall) er det bare jeg som har gitt henne, og har aldri fått noe på min bursdag. Jeg fikset gave når hun feiret bursdagen sin i hjembyen vår selv om jeg ikke kunne komme i bursdagen pga helsa. Og har sendt til henne de årene hun har vært i byen hun studerer i. Vurderte å ikke gi noe i år, men vi skal møtes og henge litt en dag rett før eller etter bursdagen hennes siden hun er hjemme, og da synes jeg det blir så rart å ikke ha gave. Hvordan hadde dere reagert på dette? 

Det er også sånn at når vi møtes snakker vi nær sagt kun om henne og om hvor bra alt går i hennes liv, med studier, forhold og alt. Jeg kan skjønne at det ikke er gøy å snakke om sykdom og elendighet, men jeg skulle ønske det kanskje kunne vært 20% meg og 80% henne i alle fall... eller bare få et spørsmål om hvordan man har det og hvordan det går, noen motiverende ord når man kjemper mot sykdom etc. Hun har vel alltid vært typen som ikke liker å snakke om vanskelige ting, men jeg har kjent at jeg har blitt litt såret de siste årene særlig... det skal liksom KUN fokuseres på det positive og det som går bra, det andre skal ikke nevnes. Jeg har også opplevd mange ganger at hun snakker stygt om folk som har vært lei seg og hatt det tøft, som hun mener "ikke smiler nok" og er "Så tunge å være med" osv... så jeg føler liksom det et null rom for et par setninger om at "nå er det ganske tøft" o.l... Hvordan hadde dere følt dere i situasjonen? Er det jeg som er for hårsår her? 

Anonymkode: 2af3e...c89

[Hoja]

Ja, jeg hadde blitt såret og følt litt på den at hun kanskje ikke er en så god venn da hun ikke viser at hun bryr seg. Men kan jo også være at det er tungt for henne og vanskelig å prate om også.. men såret ville nok jeg også blitt ja!

[AnonymBruker]

Synes du oppfører deg underdanig overfor henne ved å fortsette å gi henne gave når hun ikke gir deg noe. Det er rart du ikke ser det selv. Jeg ville kuttet henne ut.

Anonymkode: 1ca07...d61

[AnonymBruker]

Det kan virke som venninnen din har litt lite livserfaring når det kommer til motgang. 

Det er ikke uvanlig at vennskap tar nye veier i den alderen dere er i nå, fordi det er en ganske typisk tid hvor man velger forskjellige veier i livet. Noen flytter for å studere, noen får barn, andre merker at de har vokst fra hverandre. Om det ikke er sånn at du ønsker å tviholde på venninna di, tenker jeg at det ikke er dumt å nedjustere tiden og energien du bruker på henne. Kanskje endres vennskapet deres seg på nytt senere, kanskje mister du kontakten med henne. 

Anonymkode: ddddb...b7e

[aghj]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en veninne, vi har kalt hverandre "bestevenninner" fra barndommen av. Nå er vi i midten av 20 - årene. Jeg har vært alvorlig syk i 4 år, er heldigvis på bedringens vei og skal begynne så smått å studere igjen men det har vært vanvittig tøft. Veninne min og jeg har pleid å gi bursdagsgaver til hverandre, men de siste tre årene (i hvert fall) er det bare jeg som har gitt henne, og har aldri fått noe på min bursdag. Jeg fikset gave når hun feiret bursdagen sin i hjembyen vår selv om jeg ikke kunne komme i bursdagen pga helsa. Og har sendt til henne de årene hun har vært i byen hun studerer i. Vurderte å ikke gi noe i år, men vi skal møtes og henge litt en dag rett før eller etter bursdagen hennes siden hun er hjemme, og da synes jeg det blir så rart å ikke ha gave. Hvordan hadde dere reagert på dette? 

Det er også sånn at når vi møtes snakker vi nær sagt kun om henne og om hvor bra alt går i hennes liv, med studier, forhold og alt. Jeg kan skjønne at det ikke er gøy å snakke om sykdom og elendighet, men jeg skulle ønske det kanskje kunne vært 20% meg og 80% henne i alle fall... eller bare få et spørsmål om hvordan man har det og hvordan det går, noen motiverende ord når man kjemper mot sykdom etc. Hun har vel alltid vært typen som ikke liker å snakke om vanskelige ting, men jeg har kjent at jeg har blitt litt såret de siste årene særlig... det skal liksom KUN fokuseres på det positive og det som går bra, det andre skal ikke nevnes. Jeg har også opplevd mange ganger at hun snakker stygt om folk som har vært lei seg og hatt det tøft, som hun mener "ikke smiler nok" og er "Så tunge å være med" osv... så jeg føler liksom det et null rom for et par setninger om at "nå er det ganske tøft" o.l... Hvordan hadde dere følt dere i situasjonen? Er det jeg som er for hårsår her? 

Anonymkode: 2af3e...c89

Så trist! Særlig kommentarene om hvor "tunge" folk er å være med. Det er som et stikk til deg, på en måte. 

Jeg forstår meg ikke på de som kutter ut folk fra livet sitt som har det tungt. Jeg ville følt det som en tillitserklæring hvis du hadde vært min venn,  og du ville snakket meg meg om den tunge tiden. 

Vet ikke hva jeg skal si.. annet enn å gi deg en klem.

 

[AnonymBruker]

Jeg har en slik, eller hadde, veninne. Så ble jeg kronisk alvorlig syk. Hun har i alle år sett ned på syke. Selv har hun ingen sykedager, og aner ikke hvem fastlegen er(🙄ifl henne selv- du skjønner typen). Kuttet henne ut. Hun mangler empati og forståelse for andre. Den lille energien min- vil jeg ikke bruke på henne. Jeg snakker ikke om sykdom, men hun har i alle år utelukkende kun snakket om seg selv og sin suverenitet. 

Så ts. Det høres ut som bortkastet energi. Hadde degradert henne til bekjentskap og brukt energien min på mennesker som evner å se helheten og verdien i livet. 

Anonymkode: 1b926...639

[AnonymBruker]

Takk for mange gode kommentarer, dere ❤️

 

Anonymkode: 2af3e...c89